Historiene i appen Fra ungdommen gjer så sterkt inntrykk at det berre er å krysse fingrane for at dei kan lese ipad-appar også om hundre år. ...
(Blogginnlegget er hentet fra Barnebokkritikk.no)
↧
Predikantar og «djevelungar» i Kardemommeland
↧
Rhiannon Frater: The Mesmerized
Wow, denne var skikkelig bra.
Minji Nordim er i Las Vegas med sine to døtre, Ava på fem og ettåringen Bailey, og hennes svenske ektemann Jake da det skjer. Hun blir plutselig blind og får dundrende hodepine. Når synet klarner ser hun at mange folk rundt henne kollapser blødende, mens andre har blitt helt tomme i blikket og står der ubevegelig. Så begynner de å marsjere. Alle i samme retning, som marionetter. De går utfor balkonger, dundrer i vegger, og der de ikke kommer fram bare dunker de inn i veggen til enten de eller veggen gir etter. Jake og Ava er slik, det er bare Minji og ettåringen som tilsynelatende er immun mot det som har skjedd.
Og det sprer seg. Snart skjer dette i hele Nevada, så USA, så verden. Fly faller fra himmelen, biler krasjer og branner bryter ut. Minji prøver desperat å redde familien sin, men er dette mulig i en verden som har blitt gal. Og hva er det som skjer? Det er det hun og en håndfull andre som også er immune må finne ut av.
Dette er en skikkelig intens og skummel historie. Det er bare herlig hvordan man blir helt oppslukt i historien etter bare noen få sider. Dette er den første boken jeg har lest av Rhiannon Frater, og det blir definitivt ikke den siste. Hun skriver jo helt fantastisk. Forlaget Permuted Press gir i hovedsak ut bøker som ebok eller i pocket. Da jeg hørte at de valgte denne som sin første hardpermutgivelse (det de selv kaller Permuted Platinum), tenkte jeg at da måtte den være bra. Og jeg ble ikke skuffet. Den er mer enn verdt pengene.
Jeg har lest en del apokalypse-historier, og denne skiller seg skikkelig ut. Trodde først at dette var noe zombie-greier, men der ble jeg overrasket. Hva som faktisk skjer, røper jeg ikke, for mye av moroa er jo å lure på hva som står bak. Teorien jeg hadde i begynnelsen viste seg å være litt i nærheten, men feil. Jeg elsker bøker som klarer å lure/overraske meg. The Mesmerized tror jeg at jeg kommer til å huske lenge. Den klarer riktignok ikke å vippe Stephen Kings The Stand fra førsteplassen som min apokalypse-favoritt, men den er helt klart i toppsjiktet.
Har du lyst på en skummel og spennende historie så bør du definitivt lese denne.
#bok #bokanmeldelse #grøss #grøsser #apokalypse #rhiannon #frater #permutedpress #permutedplatinum ... (Blogginnlegget er hentet fra Anders Leser)
Minji Nordim er i Las Vegas med sine to døtre, Ava på fem og ettåringen Bailey, og hennes svenske ektemann Jake da det skjer. Hun blir plutselig blind og får dundrende hodepine. Når synet klarner ser hun at mange folk rundt henne kollapser blødende, mens andre har blitt helt tomme i blikket og står der ubevegelig. Så begynner de å marsjere. Alle i samme retning, som marionetter. De går utfor balkonger, dundrer i vegger, og der de ikke kommer fram bare dunker de inn i veggen til enten de eller veggen gir etter. Jake og Ava er slik, det er bare Minji og ettåringen som tilsynelatende er immun mot det som har skjedd.
Og det sprer seg. Snart skjer dette i hele Nevada, så USA, så verden. Fly faller fra himmelen, biler krasjer og branner bryter ut. Minji prøver desperat å redde familien sin, men er dette mulig i en verden som har blitt gal. Og hva er det som skjer? Det er det hun og en håndfull andre som også er immune må finne ut av.
Dette er en skikkelig intens og skummel historie. Det er bare herlig hvordan man blir helt oppslukt i historien etter bare noen få sider. Dette er den første boken jeg har lest av Rhiannon Frater, og det blir definitivt ikke den siste. Hun skriver jo helt fantastisk. Forlaget Permuted Press gir i hovedsak ut bøker som ebok eller i pocket. Da jeg hørte at de valgte denne som sin første hardpermutgivelse (det de selv kaller Permuted Platinum), tenkte jeg at da måtte den være bra. Og jeg ble ikke skuffet. Den er mer enn verdt pengene.
Jeg har lest en del apokalypse-historier, og denne skiller seg skikkelig ut. Trodde først at dette var noe zombie-greier, men der ble jeg overrasket. Hva som faktisk skjer, røper jeg ikke, for mye av moroa er jo å lure på hva som står bak. Teorien jeg hadde i begynnelsen viste seg å være litt i nærheten, men feil. Jeg elsker bøker som klarer å lure/overraske meg. The Mesmerized tror jeg at jeg kommer til å huske lenge. Den klarer riktignok ikke å vippe Stephen Kings The Stand fra førsteplassen som min apokalypse-favoritt, men den er helt klart i toppsjiktet.
Har du lyst på en skummel og spennende historie så bør du definitivt lese denne.
#bok #bokanmeldelse #grøss #grøsser #apokalypse #rhiannon #frater #permutedpress #permutedplatinum ... (Blogginnlegget er hentet fra Anders Leser)
↧
↧
Bok: «Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz»
Utgitt: 2014
Format: Ebok frå ebokbib, 175 sider
Forlag: Samlaget
Marit Kaldhol har sidan debuten i 1983 gitt ut ei rekkje prisbelønte bøker for barn, ungdom og vaksen. For meg er ho mest kjent for barneboka Farvel, Rune. Det er ein klassikar innan biletboksjangaren, og er den norske biletboka som har fått aller størst internasjonal merksemd. I år kjem Kaldhol med ein ungdomsroman, men for Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz er ho nominert til bokbloggerprisen 2014.
Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz handler om søstrene Jenny og Solrun. Dei har vokse opp saman med mamma og bestefar. Storesøster Solrun skulle alltid passe på Jenny, alle skulle vere glade, det skulle alltid vere sol, og mamma skulle alltid vere der. Alltid! Men så skjer det utenkelege: Mamma døyr, og livet til søstrene blir ikkje slik det skulle vere. Til slutt er det Jenny som må vere den sterke. Jenny på passe på Solrun som ikkje er til å stole på i nokon samanheng. Spørsmålet som til slutt ligger i lufta er: Kven skal passe på Jenny?
Kaldhol er ikkje kjent for koselege bøker. Eg har kun lest denne og nemnte biletbok, men dei som har lest meir av forfatterskapet kan sikkert skrive under på første setning. Kaldhol får fram dei såre kjenslene til Jenny som sakner storesystera si. Storesystera som ikkje takler livet utan narkotika, som låner penger i hytt og vær, og stjeler kleda til Jenny. Livet som pårørande er tydelegvis ikkje å anbefale. Romanen er ikkje lang, men inneheld nok tanker og kjensler til fleire sider. Det hadde ikkje vore meg imot å fått nokre sider til om systrene. Anbefales!
XOXO ... (Blogginnlegget er hentet fra My first, my last, my everything!)
↧
Strålende anmeldelse av I skyggen av Al Andalus
Samfunnsforsker Johan Galtung har lest Vigdis L`Orsas bok «I skyggen av Al Andalus» som nylig ble utgitt på Lyst forlag. Og han har tydelig …![]()
...
(Blogginnlegget er hentet fra Litteraturmagasinet.no)
...
(Blogginnlegget er hentet fra Litteraturmagasinet.no)
↧
Bokanmeldelse: Kjære søster
Bok: Kjære søster
Forfatter: Alf Kjetil Walgermo
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 95
Målform: Nynorsk
År: 2015
Forfatter: Alf Kjetil Walgermo
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 95
Målform: Nynorsk
År: 2015
Veiledende pris: 259 kr
Kjære søster er en roman om Eli Anne og den døde søstera hennes. Det er en levende bok om døden, sorgen og tomrommet etterpå. Når et ungt menneske dør, står gjerne facebook-veggen igjen.
En stund etter Amalies død, bestemmer Eli-Anne seg for å skrive på veggen hennes hver dag. Hun setter på en innstilling som gjør at bare hun ser det som hun skriver. Hun og kanskje søsteren hun skriver til. Veggen er litt som en minnebok, men også som en slags forlengelse av livet.
Boka er om sorg, savn, kjærlighet, musikk og Patti Smith. Amalie elsket Patti Smith. Og Erlend. Eli Anne elsket også Erlend, og får ikke sagt det mens Amalie lever. Det fines ting de to søstrene ikke fikk ordnet opp i mens Amalie levde, ting de aldri fikk sagt til hverandre.
Foreldrene vil at veggen skal legges ned, men fram til det må skje, skriver Eli Anne. Boka er en samling brev med alle tittelen Kjære søster. De er skrevet fra en deprimert og sorgfull storesøster som elska veslesøstera si.
Målgruppa er ungdom 11-16 år. Jeg skvatt litt da jeg leste det, for boka traff meg midt i blinken og jeg er 31 og kjente meg plutselig ikke voksen nok til å være 31. Greit nok at jeg liker barnebøker fordi de ofte prøver å appellere på to nivåer – også foreldrene som leser høyt. Dette var noe annet. Men nok om alderen min og følelsen av å falle inn i feil målgruppe.
Dette er en leseropplevelse som setter tankene i sving og meg til å skru opp volumet på musikken. Jeg elsker bøker og musikk på en gang.
Boka er lettlest, samstemt, dynamisk, levende og godt levert av Walgermo.
P.S. Jeg leste hele i går kveld.
... (Blogginnlegget er hentet fra Bokloftet: Øverst i huset, innerst i hjørnet, et eseløre)
↧
↧
Dokumentasjon med åpen agenda
Tenk brett gir et stilig innblikk i den norske skatekulturen, men preker mest til koret. ...
(Blogginnlegget er hentet fra Barnebokkritikk.no)
↧
Bokanmeldelse: Verdens viktigste begivenhet
Det største i verden er en cirka tre og et halvt kilos sak fordelt på omtrent femti centimeter – iallfall for den som har født saken, eller hentet den lille fra et annet land. Verdens viktigste begivenhet er skrevet av Viktoria Lindberg. Det er en lettlest bok uten dybde, med størst appell til den som […]![]()
...
(Blogginnlegget er hentet fra Anne-Helene Ose-Johansen)
...
(Blogginnlegget er hentet fra Anne-Helene Ose-Johansen)
↧
Jeffrey Eugenides: «Middlesex»
Jeffrey Eugenides (f. 1960) er en amerikansk forfatter med tre bøker på samvittigheten; "Jomfrudød" (1993), "Middlesex" (2002) og "Formål ekteskap" (2011). Dessuten har han utgitt en novellesamling eller "short story collection". Han mottok Pulitzerprisen for "Middlesex" i 2003, og er for øvrig en meget prisbelønt forfatter, det beskjedne antall utgivelser tatt i betraktning. (Kilde: Wikipedia) "Jomfrudød" eller "The Virgin Suicides" er filmatisert. Forfatteren er av gresk avstamning, men er oppvokst i Detroit i USA.
Noen forfattere forteller en historie fra A til Å, med et kronologisk hendelsesforløp. Jeffrey Eugenides har valgt en annen vri, der bokas åpningsscene er et frempek mot det som senere skal komme. Hovedpersonen Cal er i 40-årene og ser tilbake på sitt liv, samtidig som han forteller sin families historie.
"Jeg er født to ganger: først som lite pikebarn, en Detroit-dag med usedvanlig lite smog i luften, i januar 1960; og så igjen som tenåringsgutt, på et akuttrom ikke så langt fra Petoskey i Michigan, i august 1974. Spisskompetente lesere kan ha støtt på meg i dr. Peter Luces studie: "Genderidentitet i 5-alfa-reduktase pseudohermafroditter", publisert i Journal of Pedriatic Endrocrinology i 1975. Eller kanskje du har sett bilde av meg i kapittel 16 i den nå sørgelig foreldede "Genetikk og arvelighet". Det er meg som står naken på side 578, ved siden av en høydemåler, med svart sladd over øynene." (side 11)
Calliope Helen Stephanides, som senere blir til Cal, er født hermafroditt - her beskrevet som en sørgelig konsekvens av besteforeldrenes incestiøse ekteskap, der recessive gener ble gjensidig forsterket gjennom det som kort og godt må betegnes som innavl. Bestemor Desdemona Stephanides giftet seg nemlig med sin bror Lefty på båten over til Amerika, på flukt fra Tyrkia og tyrkernes utradering av alt som ikke var genuint tyrkisk i 1922. Begge i utgangspunktet uvitende om hvilke følger deres ekteskap skulle få for senere slektsledd ... Siden skulle frykten for å føde misfostre forgifte deres ekteskap og gjøre dem begge ulykkelige.
I "Middlesex" følger vi familien Stephanides gjennom tre slektsledd, fra 1922 til 2002. Det handler om drømmer om et annet liv, om å klare seg gjennom depresjonen og de harde tredveårene da det ikke var arbeid å oppdrive for innvandrere som dem. Å flytte til Middlesex betydde et økonomisk oppsving. Samtidig antyder stedsnavnet og bokas tittel noe tvetydig - som at barnebarnet Calliope skulle bli tvekjønnet, noe midt i mellom mann og kvinne. Og hvor det såreste er hvordan hun forsøker å være den datteren hennes foreldre ønsker at hun skal være, hele tiden på bekostning av sin egen biologi. Det å late som om hun er normal og som alle andre, koster henne mye.
I noen av bokas kapitler opptrer Calliope eller Cal som jeg-person, andre ganger er det en allestedsnærværende forteller som er til stede, og som får innblikk i tankene til familiens medlemmer. Hennes far Milton er en driftig kar, som overtar bestefarens restaurant-geskjeft og gjør dette til gull - samtidig som bestefaren ødsler bort alle sparepengene sine i løpet av kort tid. Milton må ta seg av sine foreldre, som etter hvert flytter inn på loftet og fyller livet sitt med TV-titting.
"Fjernsynet erstattet lyden av samtale som manglet i mine besteforeldres liv. Desdemona så på TV dagen lang og var rystet over kjærlighetshistoriene på As the World Turns. Hun likte spesielt godt vaskemiddelreklamer, alt med animerte bobler som skrubbet og skurte, eller såpevann som tok hevn." (side 216)
Idet Callipe kommer i puberteten begynner kampen mot alt som ikke passer inn i et kvinneliv. Som uønsket hårvekst i ansiktet og en uteblitt menstruasjon. Hårfjerning føyes til en stadig lengre liste av vedlikeholdsbehov, som hun kaller det - mens hun ikke skjønner hva som skjer med kroppen sin. Så forelsker hun seg i "Gjenstanden", som hun kaller sin beste venninne, og da begynner problemene for alvor ... Mens foreldrene begynner å ane uro og ønsker å få henne undersøkt av en spesialist ...
"Middlesex" er en intenst drivende roman. Dessuten er den godt skrevet, og selv tenkte jeg kanskje særlig på Jonathan Franzen, men også på Donna Tartt, mens jeg leste. Alle historiene som er flettet i hverandre gir romanen et fortettet uttrykk, samtidig som det virkelig ikke var noen fare for å gå seg bort i alle detaljene. Den røde tråden i handlingen er der hele tiden - selv om det veksler noe i tid og rom underveis.
"... gleden ved å lese en roman der hver eneste detalj, hver setning, er gjennomtenkt og polert for maksimal glans. Samtidig har plotet et driv som gjør at man dras mellom lysten til å sutte lenge på hver enkelt godsak forfatteren slenger til oss og trangen til å hive i seg hele godteposen på en gang."
For å si det sånn, så heiv jeg i meg hele godteposen på en gang, og slukte det meste av boka i løpet av en eneste dag - ute av stand til å legge den fra meg.
"Middlesex" er en mektig roman som alle som har sansen for en virkelig handlingsmettet roman vil elske. Av forlaget er boka beskrevet som "en odyssé som tar oss fra slutten av det ottomanske riket til Detroits forbudstid, fra raseopptøyer til småborgerlig forstadsliv, fra silkeproduksjon til fast food. En fargerikt familiesaga som spenner over tre generasjoner og en usedvanlig pubertet. Jeffrey Eugenides vant Pulitzerprisen for skjønnlitteratur med denne formidable romanen om kjønn, skjebne og lidenskapens dype og kaotiske kraft."
Denne romanen har alt: både en god historie, et fantastisk driv og et solid, litterært språk! Jeg elsket den! Og det beste av alt: Jeg har ikke lest noen av de andre bøkene Jeffrey Eugenides har skrevet! Dermed vet jeg at jeg har mye godt i vente! Den ene - "Formål ekteskap" - ligger allerede i vente-bunken. Den andre - "Jomfrudød" - er bestilt og på vei hjem til meg i posten (for øvrig en 1001-bok).
Det er på høy tid at flere blir oppmerksom på denne fullkomne romanen!
Utgitt: 2002
Originaltittel: Middlesex
Utgitt i Norge første gang: 2003
Utgitt på nytt i pocket: 2013
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Dag Heyerdahl Larsen
Antall sider: 504
ISBN: 9788202419431
Boka har jeg kjøpt selv
 |
| Jeffrey Eugenides (Foto: Ukjent) |
↧
I Shall Wear Midnight av Terry Pratchett
Tittel: I Shall Wear MidnightForfatter: Terry Pratchett
Serie: Tiffany Aching #4, Discworld #38
Sider: 414
Sjanger: Fantasy
Baksidetekst:
A MAN WITH NO EYES. NO EYES AT ALL. TWO TUNNELS IN HIS HEAD...
Somewhere - some time - there's a tangled ball of evil and spite, of hatred and malice, that has woken up.
And it's waking up all the old stories too - stories about evil old witches...
THE FOURTH BOOK IN THE TIFFANY ACHING SEQUENCE
Mine tanker:
Jeg har savnet Terry Pratchetts Discworld, eller Skiveverdenen på norsk. Det er et fantastisk univers han har skapt, og I Shall Wear Midnight er bok 38 fra denne verdenen. Det er altfor lenge siden jeg leste de tre andre bøkene om Tiffany Aching, men jeg er glad jeg leste den siste likevel. Selv om ting var litt forvirrende, var det verdt det.
Discworld-serien er ikke en sammenhengende serie, som vanlige serier. Her er det mange bøker fra samme verden, men ikke om de samme karakterene. Noen av dem dukker kanskje opp i flere bøker, men det er mange forskjellige hovedpersoner. Derfor finnes det noen små serier innenfor Discworld-serien. Bøkene om Tiffany Aching (eller Petronella Pine som hun heter på norsk) er en egen liten serie. Gir dette mening for dere? Bare spør hvis det er noe dere lurer på.
Jeg har tidligere lest fem Discworld-bøker. Magiens farge (The Colour of Magic), om Rensvind - en trollmann, Magiske Maurits og hans gløgge gnagere (The Amazing Maurice and His Educated Rodents - fantastisk bok!), om en snakkende katt, Maurits, og en gjeng snakkende rotter, Skrellingene (The Wee Free Men), første bok om Tiffany Aching, En hatt full av himmel (A Hat Full of Sky), bok to om Tiffany og Vintersmeden (Wintersmith), siste bok om Tiffany. Til nå har jeg elsket Discworld-bøkene, og I Shall Wear Midnight er ikke noe unntak.
Jeg elsket hvordan det ble referert til de andre Discworld-bøker i boka. Rottene og Det usynlige universitet fra Magiske Maurits blir for eksempel nevnt, og Tiffany reiser til Ankh-Morpok, byen Rensvind bor i. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg synes slikt er gøy. I hvert fall når jeg tar referansene. Det var sikkert flere jeg ikke tok siden jeg ikke har lest alle bøkene, men sånn kan det gå. Haha...
I Shall Wear Midnight er så utrolig søt og morsom. Hele Discworld-serien til Terry Pratchett er humoristisk, og bøkene om Tiffany Aching er ikke unntak. Jeg lo allerede høyt på første side, og jeg er glad jeg ikke leste boka i offentlighet. Det ville blitt litt flaut...
Dessverre tok det litt lang tid å lese boka. Det kan ha noe med det at jeg var i Nederland én uke med klassen min. Selv om jeg var syk en dag, fikk jeg ikke lest noe som helst på turen. Ikke én eneste side. Det er litt trist egentlig... Men sånn går det når man er på tur.
I begynnelsen av hvert kapittel er det en liten tegning. De er veldig søte, og passer godt. Jeg likte dem veldig godt. Haha, jeg liker små bilder i bøker...
Alt i alt likte jeg I Shall Wear Midnight veldig godt. Det var bare litt synd at det var så lenge siden jeg leste de andre bøkene om Tiffany Aching, 4-6 år siden tror jeg... Eh... Jaja, nå har jeg i hvert fall lest den, og jeg likte den kjempegodt. Jeg anbefaler.
- Anna ... (Blogginnlegget er hentet fra Bokhylla mi)
↧
↧
Bokanmeldelse: Alle utlendinger har lukka gardiner av Maria Narravo Skaranger
Tittel: Alle utlendinger har lukka gardiner
Forfatter: Maria Navarro Skaranger
Format: Innbundet
Sideantall: 104
Utgitt: 2015
Utfordring: 150 bøker på 1 år , Bokbloggerprisen 2015
Kilde: Leseeksemplar
Forfatter
OG JEG BARE WOLLAH FOR EN DEBUT!
Det er alltid like spennende å lese noe av en forfatter for første gang og ekstra spennende når det i tillegg er en debutant,og slenger vi på at forfatteren har valgt å skrive boken på "kebabnorsk", ja da er det liksom ikke måte på hvor spennende det er. Boken har blitt skrytt opp i skyene den siste tiden og om jeg syntes den "holder mål" skal du få vite litt senere for først må jeg fortelle litt om hva den handler om.
Alle utlendinger har lukka gardiner, ja, tittelen henspeiler kanskje hva folk flest tenker om de som kommer fra et annet land. At de lukker seg inne og ikke vil ha kontakt med folk fra andre kulturer enn dem selv, at de ikke er åpne nok. Kanskje vi nordmenn også er slik også, rett og slett fordi vi ikke har nok kunnskap om andres kulturer. Det er ikke godt å si, men tittelen var fin og passer til innholdet i boken. Det er ikke bare kulturforskjeller boken tar opp men også hvordan enkelte ser på dem som har en annen legning enn det de selv har, det får en vikar på skolen til Mariana smertelig erfare.
Da endelig var vi alene jeg sa til Matias: Husker du det? og han bare: hva da? og jeg bare: da Alvaro dro, og Matias putta en bit til i munnen og bare : nei og jeg bare: jeg tror du var for liten, og Matias ikke sa noe nå, bare så ned på onnoverbeina mens han gikk videre, og jeg bare: du vet han er i fengsel, men fremdeles Matias bare fortsetter å se på bakken og gå lange skritt med innoverbeina for ikke å tråkke på alle førtilokka. Til slutt han bare: hvorfor, og jeg bare: jeg vet ikke.
S. 26
Romanen er først og fremst en oppvekstroman og handler om en ung jente, Mariana som vokser opp i et multikulturelt samfunn. Mariana går i åttende klasse på ungdomsskolen og det er hun som er fortellerstemmen. Handlingen er lagt til Oslos østkant,på Romsås hvor Mariana bor sammen med sin norske mor og chilenske far,i en blokkleilighet akkurat som forfatteren selv gjorde da hun vokste opp. Selv om hun har plukket ut og brukt ting fra sin egen oppvekst så er mesteparten av handlingen ren fiksjon.
Mariana har en yngre bror,Matias ,som er veldig engstelig av seg, og de har en eldre bror, Alvaro, som sitter i fengsel. Men dette er noe som det ikke snakkes om hjemme, så kanskje tittelen også henspeiler til foreldre som holder ting skjult for barna sine for å skåne dem?
Mariana er kjempeforelsket i en noe eldre gutt på skolen, Mu2, som han blir kalt fordi det er så mange muhammeder på skolen, men vil han legge merke til henne på samme måte som hun har lagt merke til ham?
Jeg spør pappa hvilken regel ville han forandra hvis kunne han endre en regel i verden. Pappa sier først han vil være udødelig, men så jeg sier han skal svare seriøst for jeg skjønner han lyver, og da han svarer det skulle været lov med flerkoneri. Pappa er kåteste grisen, det vet vi alle, og nå vi sitter på kafè, for han sier vi skal tilbringe kvalitetstid sammen og sier han er glad i meg til stjerne og hele universet. Jeg ser griseblikket hans på andre damene i kafeen så jeg sier vi skal ikke stikke til jobben hans og hente skolebagen som jeg la der og så kjøre hjem.
S. 62
Jeg skal ikke legge skjul på at denne var litt "tung" å lese til og begynne med for setningsoppbygningen er helt annerledes enn vanlig, og den er skrevet på et fjortis språk i tillegg til "kebabnorsk". Men jeg kom merkelig nok ganske fort inn i det, men når jeg skulle lese et par setninger høyt for min datter på 16 år fikk jeg beskjed om å holde kjeft, hehe, kanskje det hadde fungert bedre om jeg var østlandsk for å få den rette uttalen? Men artig var det å prøve seg litt likevel.
Boken består i mange korte kapitler og kunne minne litt om en dagbok med titler som Rullemin er morraknuller, søstra hans også!, Kakestæsjer, Grønne bibelen, som faren til Mariana har et spesielt forhold til. Han driver nemlig å gjemmer på den lille grønne bibelen sin og tror ikke at resten av familien vet om det, at han driver og ber hver eneste dag.
I tillegg til Mariana så får Mu2 og storebroren Alvaro stor plass i boken, men vi blir også litt kjent med noen av venninnene til Mariana. Det er ikke så veldig mye som skjer i boken forsåvidt men det er hverdagen til en helt vanlig jente som blir skildret på en tildels humoristisk og unik måte. Forfatteren forteller i et intervju at hun pr dags dato ikke har noen ny bok på gang men akkurat det håper jeg endrer seg om ikke så lenge for jeg tenker at hun har en ny og viktig stemme, og jeg bare: håper hun har mer på lager. En veldig flott debut av en forfatter som jeg håper vi får høre enda mer fra i fremtiden.
Anbefales varmt!
... (Blogginnlegget er hentet fra Beathesbokhylle)
↧
Robert A. Heinlein: Beyond This Horizon
Beyond This Horizon kalles en post-Utopia roman. Vi er i en fremtid som faktisk virker veldig utopisk. Det er mat til alle, og alle, selv om de jobber eller ikke, får en borgerlønns som er mer enn nok å leve av. Faktisk er det så mye penger i omløp at staten sliter med å finne nok prosjekter å subsidiere. Og da vil de helst ha prosjekter som ikke vil føre til mer inntjening på lang sikt.
Men ikke alt høres like utopisk ut. Alle menn går rundt med skytevåpen. Og er man ikke høflig nok mot hverandre, så blir det duell til døden. Bærer man ikke våpen, så er det en innrømmelse av at man er underlegen, og skal alltid vike vei for de som er bevæpnet.
Genetikk er den store interessen i dette samfunnet. Det er en liten gruppe som kalles Naturals. De formerer seg på vanlig måte, uten innblanding, og skal fungere som et genetisk referansepunkt. Disse folkene blir sett ned på og er en slags underklasse. Resten av befolkning jobber med å avle frem det beste menneskene de kan. Ekteskap er en kontrakt som inngås basert på genetisk kompabilitet. Staten forteller deg at den dama burde du gifte deg med, for da vil dine barn bli best mulig. Det finnes selvsagt noen som fortsatt gifter seg av kjærlighet, men da mister man sosial status.
Hovedpersonen Felix Hamilton er resultatet av 30 generasjoner med genetisk manipulasjon. Han er supersmart og har super fysikk, faktisk kan han leve i flere hundre år uten medisinsk hjelp. Han blir fortalt at han er det mest perfekte mennesket de har klart å få til hittil så det er veldig viktig at han parrer seg. Men han vil ikke ha barn, noe staten mener skyldes en genetisk defekt som må avles bort fra linjen hans. Han har heller ikke fotografisk hukommelse, noe de også ønsker å avle frem.
Denne boken ble opprinnelig utgitt i to deler i bladet Astounding Science Fiction i 1942. Heinlein, som i dag regnes som en av De Tre Store innenfor science fiction-sjangeren, skrev den gang under pseudonymet Anson MacDonald. Og det merkes at boken en gang var todelt. For Felix blir innblandet i et opprør planlagt av revolusjonære som ønsker å styre hele sulamitten selv. Og når det er avklart, og jeg føler at her er det en naturlig slutt, så fortsetter boken videre, uten noen som helst form for action, men med Felix som prøver å finne meningen med livet.
Nå har jeg skjønt det. Boken handler ikke om opprøret, det er bare en del av reisen. Boken handler om Felix sin søken etter meningen med livet. Men den handler også litt om menneskehetens evolusjonære fremtid.
Beyond This Horizon er grei nok den, men jeg må si at jeg syntes Orphans of the Sky var mye bedre. Boken er godt skrevet, men til tider føles den litt vel tung og cerebral, noe som trekker litt ned. Særlig de partiene hvor genetikk forklares og diskuteres ble litt søvndyssende. Samtalene er også veldig formelle, men det skyldes jo høflighet-eller-duell-samfunnet i seg selv, så det passer jo veldig bra når man tenker over det.
Alt i alt er dette en grei bok. Ikke blant det beste jeg har lest, men langt i fra det dårligste heller. Den ble forresten lånt fra Stormen bibliotek i Bodø.
#bok #bokanmeldelse #sciencefiction #heinlein #genetikk #opprør ... (Blogginnlegget er hentet fra Anders Leser)
Men ikke alt høres like utopisk ut. Alle menn går rundt med skytevåpen. Og er man ikke høflig nok mot hverandre, så blir det duell til døden. Bærer man ikke våpen, så er det en innrømmelse av at man er underlegen, og skal alltid vike vei for de som er bevæpnet.
Genetikk er den store interessen i dette samfunnet. Det er en liten gruppe som kalles Naturals. De formerer seg på vanlig måte, uten innblanding, og skal fungere som et genetisk referansepunkt. Disse folkene blir sett ned på og er en slags underklasse. Resten av befolkning jobber med å avle frem det beste menneskene de kan. Ekteskap er en kontrakt som inngås basert på genetisk kompabilitet. Staten forteller deg at den dama burde du gifte deg med, for da vil dine barn bli best mulig. Det finnes selvsagt noen som fortsatt gifter seg av kjærlighet, men da mister man sosial status.
Hovedpersonen Felix Hamilton er resultatet av 30 generasjoner med genetisk manipulasjon. Han er supersmart og har super fysikk, faktisk kan han leve i flere hundre år uten medisinsk hjelp. Han blir fortalt at han er det mest perfekte mennesket de har klart å få til hittil så det er veldig viktig at han parrer seg. Men han vil ikke ha barn, noe staten mener skyldes en genetisk defekt som må avles bort fra linjen hans. Han har heller ikke fotografisk hukommelse, noe de også ønsker å avle frem.
Denne boken ble opprinnelig utgitt i to deler i bladet Astounding Science Fiction i 1942. Heinlein, som i dag regnes som en av De Tre Store innenfor science fiction-sjangeren, skrev den gang under pseudonymet Anson MacDonald. Og det merkes at boken en gang var todelt. For Felix blir innblandet i et opprør planlagt av revolusjonære som ønsker å styre hele sulamitten selv. Og når det er avklart, og jeg føler at her er det en naturlig slutt, så fortsetter boken videre, uten noen som helst form for action, men med Felix som prøver å finne meningen med livet.
Nå har jeg skjønt det. Boken handler ikke om opprøret, det er bare en del av reisen. Boken handler om Felix sin søken etter meningen med livet. Men den handler også litt om menneskehetens evolusjonære fremtid.
Beyond This Horizon er grei nok den, men jeg må si at jeg syntes Orphans of the Sky var mye bedre. Boken er godt skrevet, men til tider føles den litt vel tung og cerebral, noe som trekker litt ned. Særlig de partiene hvor genetikk forklares og diskuteres ble litt søvndyssende. Samtalene er også veldig formelle, men det skyldes jo høflighet-eller-duell-samfunnet i seg selv, så det passer jo veldig bra når man tenker over det.
Alt i alt er dette en grei bok. Ikke blant det beste jeg har lest, men langt i fra det dårligste heller. Den ble forresten lånt fra Stormen bibliotek i Bodø.
#bok #bokanmeldelse #sciencefiction #heinlein #genetikk #opprør ... (Blogginnlegget er hentet fra Anders Leser)
↧
Bokanmeldelse: Et sted skinner det av Vibeke Riiser – Larsen
Tittel: Et sted skinner det
Forfatter: Vibeke Riiser- Larsen
Format: Innbundet
Sideantall: 220
Utgitt: 2015
Utfordring: 150 bøker på 1 år, Bokbloggerprisen 2015
Kilde: Leseeksemplar
Forfatter
Ikke at jeg har et spesielt fokus på debutanter nå i år men likevel har det blitt til at jeg har lest et par allerede og Vibeke Riiser -Larsens bok er en av dem. Boken hennes ble jeg nysgjerrig på allerede før jul og når jeg fikk spørsmål om jeg ville lese den var jeg ikke sen med å takke ja. Som jeg har skrevet mange ganger før så er det alltid litt ekstra spennende å lese en forfatters aller første bok.
Romanen hennes tar for seg ensomhet, isolasjon og selvskading og den tar for seg spørsmål som er det slik at man fungerer best når man ikke blir sett, og hva da om man av en eller annen grunn blir sett? Hvordan skal man takle det når man i utgangspunktet mangler de sosiale og følelsesmessige verktøyene man trenger å ha for å skape relasjoner og finne sin plass i verden? Her får vi med andre ord et skråblikk på hvordan livet fortoner seg for en som står på utsiden av fellesskapet.
Fra leiligheten hennes tok det tjue minutter å gå til dit skogen begynte. Det var akkurat langt nok. Langt nok til å rekke å glede seg ordentlig til stillheten og til å slippe alt man måtte forholde seg til når man var sammen med andre mennesker.
S. 16
Hovedpersonen i Et sted skinner det heter Sigrid, og hun jobber i en butikk. Når hun er på jobb har hun uniform, navneskilt og er som alle andre. I hvert fall nesten. Men når hun er hjemme er hun veldig mye alene. Hun har en tante som ringer hver annen uke og en far som ringer kun ved høytider og bursdager. Ja, og så har hun musene i fryseboksen oppe på loftet, og ikke tving meg til å si hva hun gjør med dem. Ja, så holdt jeg på å glemme Halvorsen nede i første etasje, en gammel mann som hun gjør innkjøp for hver fredag.
Sigrid er flink med kundene og står av og til i kundeservice- avdelingen, men kollegene sine har hun ikke noe forhold til. Det vil si, ikke før Gøril dukker opp. Hun er oppmerksom på Sigrid på samme måte som en venninne fra barndommen var og Sigrid begynner å tro at det er håp om at hun kan få seg en ny bestevenninne. En som bryr seg om henne.
Mye av handlingen foregår på arbeidsplassen hennes og vi får et innblikk i hvordan hun har det med de andre som hun jobber med. En del av handlingen foregår på hjemmebane hvor vi får et innblikk i hennes ensomme tilværelse og hva hun driver på med på fritiden.
Sigrid har forståelig nok aldri hatt en kjæreste før, men det var før Snorre dukket opp og gav henne tre boller, så kanskje det var håp for henne også, eller?
Det var tante Elses skyld at hun var her i det hele tatt, og at det allerede blødde i den ene hånden. Hun hadde pakket barberbladet i toalettpapir som skulle suge opp blodet så hun ikke fikk det på kjolen. Hun skulle aldri ha fortalt tante Else om invitasjonen.
S. 170
Nå har jeg kun fortalt dere grove trekk om handlingen, jeg tenker at dette er en bok som det er best å ikke vite så altfor mye om før en leser den. Men jeg kan si at dette var en velskrevet og fin debut. Den har tildels en humoristisk undertone, så langt en roman om en ung jentes ensomhet kan være morsom, men den har også et mørke over seg, noe som var med på å drive romanen fremover, og som gjorde at jeg som leser omtrent satt trollbundet til boken var lest ferdig. Forfatteren har naturlig nok gitt Sigrid mest kjøtt på beina og jeg føler at jeg blir godt kjent med henne og tildels kan sette meg inn i hennes situasjon. Samtidig syntes jeg at forfatteren har vært flink til å gi andre sentrale karakterer akkurat passe med kjøtt på beina slik at de fremstår som troverdige. Noen fikk jeg mer sansen for enn andre men sånn er det vel i det virkelige livet også.
Det må være grusomt å være så ensom som det Sigrid er, og kanskje man fullt ut ikke kan forstå det om man ikke er i den situasjonen selv. Dessverre så er ikke Sigrid alene om dette, det finnes mange "Sigrider" der ute.
I romanen får vi etter hvert rede på ting som har skjedd i barndommen hennes og det er kanskje ikke rart at Sigrid sliter med de utfordringene hun gjør, men ting endrer seg for Sigrid i løpet av romanen uten at jeg skal røpe noe som helst om slutten for jeg vil ikke ta spenningen vekk fra deg om du har tenkt å lese boken.
Sigrid gjør en del "rare" ting og da tenker jeg aller helst på dette med musene og rottene, det er mildt sagt ekkelt og vemmelig. Til tross for disse sære tingene hun gjør og den sære måten hun ser ting på så blir jeg glad i henne, jeg får lyst til å legge armen om henne og si at alt kommer til å gå fint. Det er alltid vondt å lese om folk som av en eller annen grunn sliter med noe og ikke har det bra, og det ble intet unntak denne gangen heller. Forfatteren har vært flink til å skape Sigrid, jeg tror på henne og på hvor vondt hun har det selv om hun gjør disse "rare" tingene, for meg og andre blir det sikkert rart men ikke for Sigrid, for henne blir det naturlig, i hennes noe forskrudde virkelighet.
Så jeg vil si at de spørsmålene som ble stilt lenger oppe blir på en måte besvart, det blir ikke enkelt å takle disse tingene om man ikke har de rette verktøyene man trenger,og om Sigrid taklet de eller ikke får du vite om du leser.
Det var mye i boken som fascinerte meg og jeg er i grunnen imponert over hva forfatteren har fått til i sin debut, når det er så bra som dette på første forsøk hva har vi ikke da i vente om forfatteren bestemmer seg for å skrive flere bøker. ikke for å legge noe press her altså.
Du kan like godt lære seg navnet først som sist, Vibeke Riiser- Larsen, sånn der har du det!
Anbefales varmt og inderlig!
Jeg har tidligere snakket om boken i et smakebit-innlegg som du finner her.
... (Blogginnlegget er hentet fra Beathesbokhylle)
↧
Bok: «Ethan Frome»
Utgitt: 1911
Min utgåve: 2009
Format: Heftet, 99 sider
Forlag: Penguin Deluxe
Mål/utfordringar: 1001 bøker, Off the shelf, Back to the Classics
Eg har ikkje mindre enn fire bøker av den amerikanske forfatteren Edith Wharton i bokhylla, og Ethan Frome er mi første Wharton-bok. Wharton har ikkje mindre enn seks bøker på 1001-lista, og eg har allereie planlagt ei til dette året i Classics-utfordringa. Ethan Frome er mitt val til Classic with a Person's Name in the Title, og eg må seie at det er ikkje ofte eg får trippelkryss for ei bok.
Ethan Frome blir fortalt av ein ukjent mannleg forteljar som blir kjent med Frome fordi han trenger skyss. Handlinga føregår i ein oppdikta by i New England der Frome bur på sin heimegard. Ethan Frome er ein mann som hadde draumer og ting han ville gjera med livet sitt, istaden blir han sitjande fast på garden sin. Då me treffer Ethan Frome er han sky og tilbaketrukket, og vår forteljar vil gjerne vite meir om den mystiske Frome. Det blir fortalt om ein "smash-up" tjuefire år tidlegare, og då forteljaren vår må tilbringe ei natt i Frome-huset på grunn av ein vinterstorm lærer han Frome-hushaldet å kjenne på godt og vondt.
Etter eit ulukkeleg sju års ekteskap med Zenobia (Zeena) ser endeleg Ethan Frome eit lys i tunnelen. Zeena er sjukeleg, og prøver stadig vekk nye medisiner og doktorer for å bli betre. Det heile ender som regel med at Ethan må ut med ein sum penger for ulike remedier, og det held hardt fleire gonger då det ikkje er så mykje inntekter. Eitt år tidlegare flytta Zeenas slektning, Mattie Silver, inn i Frome-huset for å hjelpe til, og Ethan nærer etterkvart sterke kjensler for den unge jenta. Zeena er klar over disse kjenslene, og naturleg nok er ho ikkje glad for dei. Då Zeena reiser vekk i to dager for å treffe ein ny doktor ser Ethan fram til ein kveld i ensomhet med Mattie. Ingenting om kjensler blir derimot sagt denne kvelden, og då Zeena kjem heim har ho hyrt ei ny jente som skal ta seg av huset og den sjukelege Zeena. Ei av favorittskålene til Zeena vart knust då ho var vekkreist og det setter fyr i hennar besluttsomhet om å bli kvitt Mattie snarast mogleg.
Ethan er i tanker om å rømme med Mattie, men til slutt insisterer han på å sjølv køyre ho til togstasjonen. Dette er truleg fyrste gong på lang tid han går imot si hustrus ynskje om at han skal halde seg heime. På veg til togstasjonen stanser dei på ein bakketopp dei hadde ein gong tenkt å ake i, og bestemmer seg for å gjera det til tross for alle trea. Etter fyrste turen ned foreslår Mattie at dei skal køyre rett i eit tre så får dei dei siste øyeblikka ilag. Ethan ombestemmer seg i siste sekund, men det går likevel gale, og det blir kjent som "smash-up". I siste kapittel er me tilbake i Frome-huset med vår mannlege forteljar, og det er absolutt ikkje eit lystig hus.
Mitt fyrste møte med Edith Wharton er ikkje eit hyggeleg eit, men heller ei bok om ulukkeleg kjærleik og depresjon. På Goodreads er det delte meiningar om boka, men til tross for den dystre sinnsstemninga er språket førsteklasses, og den har det eg vil ha av ein klassikar: Den er ikkje lett å gløyme! Under 100 sider er ikkje mykje, men Ethan Frome rommer enormt mykje på dei få sidene. Anbefales!
XOXO ... (Blogginnlegget er hentet fra My first, my last, my everything!)
↧
↧
Aage Georg Sivertsen: «9. april 1940 – Et historisk bedrag»
Aage G. Sivertsen har hovedfag i historie og kriminologi, og har skrevet en rekke bøker, herunder tre om 2. verdenskrig. (Kilde: Lydbokforlagets presentasjon av forfatteren.)
Hva skjedde egentlig i tiden før utbruddet av 2. verdenskrig, selve den 9. april 1940 og i tiden etter? For ikke å snakke om i forbindelse med det store landssvikoppgjøret? Kjenner vi egentlig vår nære historie godt nok, og hvem var det forresten som fortalte denne historien, som knapt har endret seg fra krigens dager og til langt ut på nitti-tallet? Dette og mye, mye mer gir Aage Georg Sivertsen svar på i sin nye bok "9. april 1940", med undertittelen "Et historisk bedrag".
Jeg har i grunnen lyst til å begynne med slutten denne gangen, for her rører forfatteren ved noe helt essensielt, og som kan forklare hvorfor vår nære historie ble fortalt nettopp slik den ble. "Av historia kan vi lære kven som har hatt makt til å skrive den", siteres Arnljot Eggen. Det har tatt lang, lang tid å få kjennskap til historien vår - sannheten - fordi denne bryter med den offisielle utgaven. Hvorfor ble det slik?
"Like etter krigen var det et behov for å markere hvem som hadde rett. Det startet i 1945 med et omfattende landssvikoppgjør. Det fortsatte med to undersøkelseskommisjoner, den sivile og den militære, som skulle presentere klare oversikter over hvem som hadde gjort noe galt. Videre var det en protokollkomité og et odelsting som frikjente politikerne i 1948, mens den militære undersøkelseskommisjonen dømte flere militære ledere. På slutten av 1940-tallet hadde man oppnådd det man ønsket, å skape et skille mellom venn og fiende, mellom de trofaste og de som sviktet. Denne linjen skulle videreføres.
Historieverket "Norges krig" kom ut på Gyldendal forlag 1947-1950. En av de fremste historikerne i Norge, Sverre Steen, var redaktør. De tre bindene hadde tilsammen over 30 forfattere. Til tross for at det var et verk med historisk tyngde, unngikk man å oppgi kilder. Forfatterne var selv kilder. Dette står i strid med god historisk metode. Flere av forfatterne bak verket hadde vært sentrale både i Hjemmefronten og i Arbeiderpartiet. Vi kan nevne: Jens Christian Hauge, leder av Milorg, i Hjemmefrontens ledelse og senere justisminister i Gerhardsen-regjeringen, skrev om motstandskampen. Handelsminister Lars Evensen, som ledet flyktningekontoret under krigen, skrev om norske flyktninger i Sverige. Gunnar Jahn satt i administrasjonsrådet under krigen, og ble forfatter av det samme tema. Rektor Magnus Jensen, også han en av Hjemmefrontens ledere, skrev kapittelet Kampen i skolen. Ragnvald Roscher Nielsen, som hadde signert kapitulasjonsavtalen med tyskerne 10. juni 1940, skrev om felttog.
Den ene forfatteren etter den andre hadde nært kjennskap til de historiske hendelsene. Professor Sverre Steen måtte ha tenkt at de som opplevde og var ledere for alle sentrale hendelser under krigen også måtte være de beste skribenter og sannhetsvitner. Det var selvsagt umulig for forfatterne å være objektive i sin fremstilling. Det måtte også være vanskelig å være kritiske i fremstillingsformen. I alle fall uteble mange av de sentrale temaene i denne bokserien. Her mangler historier om jøder, frontkjempere, tyskertøser, NS-medlemmer og norske likvideringer. Det må legges til at alle disse temaene har fått stor oppmerksomhet de siste årene.
Spørsmålet var hva man ønsket å skrive. Et slikt historieverk hadde en redaksjonskomié. Denne skulle kontrollere fremstillingen, vurdere objektiviteten og bidra med kritiske bemerkninger. I redaksjonskomiteen finner vi tidligere kommanderende general Otto Ruge, Hjemmefrontens leder Paal Berg, som selv var i søkelyset for å bli stilt for Riksrett, og nok en gang Gunnar Jahn. Sistnevnte måtte også ha fryktet en Riksrettsak. Som om ikke dette var nok, landets nye statsminister Einar Gerhardsen var selv en av de syv i redaksjonskomiteen.
Sannheten om krigen ble presentert på denne måten. "Norges krig" fremsto både den gangen og senere som et anerkjent grunnlag for hva som foregikk under krigen. Man forsøkte å fremstille krigshistorien som en felles front mot dem som mente noe annet. I sum ble det en fortelling om helter og skurker. Mangelen på nyansering og å sette ting i perspektiv, som for eksempel å sammenligne med andre lands krigshistorie, er påfallende." (sitat fra slutten av boka)
Den stivnede historiefortellingen fortsatte takket være Magne Skodvin, ansett som okkupasjonsekspert nr. 1 her i landet etter krigen. Han hadde selv vært med i motstandsbevegelsen under krigen. I følge Sivertsen sørget Skodvin for at historien om krigen fortsatte i samme spor. Han var helt sentral i 58 radioprogrammer om krigen som ble sendt på NRK på 1960-tallet og fremover. "Fremstillingen var i tråd med det som var politisk tillatt." Det var ikke tillatt med kritikk rundt det som skjedde i aprildagene i 1940, og det var heller ikke tillatt å stille seg kritisk til landssvikoppgjøret. Mye var fremdeles tabubelagt. Regjeringen Nygaardsvold skulle fremdeles være Norges helter, og takket være Skodvin, motstandsmannen under krigen, har norsk motstandskamp fått vel mye fokus i historiebøkene våre. Skodvin sto også som redaktør for bokverket "Norge i krig", som utkom på 1980-tallet.
Noe annet Sivertsen oppdaget var at lærebøkene i alle årene etter krigen har holdt seg til den historien som ble vedtatt som sannhet like etter krigen. "Det som var fremstilt i 1950 var like riktig i 1990-årene." Riksrettsaken som uteble mot regjeringen Nygaardsvold etter krigen, er det så godt som ingen historikere eller journalister som har gått nærmere i sømmene på. Sivertsen mener at det ikke kan være særlig tvil om at statsminister Johan Nygaardsvold, utenriksminister Halvdan Koht og forsvarsminister Birger Ljungberg hadde vært uforstandige i sine embeter i aprildagene 1940. Likevel ble det ingen riksrettsak ... Det var selvsagt opp til Stortinget å bestemme dette. Det at det ikke ble noen riksrettsak og at ingen i regjeringen Nygaardsvold ble stilt til ansvar, står imidlertid i grell kontrast til det omfattende landssvikoppgjøret i vårt land, hvor også passive NS-medlemmer fikk sin straff. Med ordene "Kampen om fortida vil fortsette", avslutter Sivertsen sin bok. Han mener at vi ikke må være så naive at vi tror at siste ord om krigen er sagt.
Og for en bok dette har blitt! Her får vi høre at det både i månedene, ukene og dagene før tyskernes invasjon av Norge, kom så mange signaler på det som senere skjedde at man nærmest måtte være døv og blind for ikke å få dette med seg. I historiebøkene har imidlertid Tysklands angrep på Norge vært fremstilt som noe som kom som lyn fra klar himmel. Forsvarsminister Koht nektet å innse realitetene, og han formidlet ikke en gang alt han fikk høre videre til statsministeren. Det handlet om flere krenkelser av norsk territorium både i luften og på havet, det handlet om skip som ble mobilisert og klare signaler om at spesielt Narvik og malmtransporten var et aktet mål, ikke bare for tyskerne men også for engelskmennene. Sivertsen blant annet har vist til forsidene på Aftenposten den siste måneden før krigen også nådde Norge, ca. et halvt år etter at andre verdenskrig hadde begynt.
At konge og regjering flyktet hals over hode og overlot det norske folket - fullstendig forsvarsløse - til seg selv, er også en sak for seg ... Likeså landssvikoppgjøret som nærmest var seksuelt betinget. Kvinner som hadde forelsket seg i tyske soldater ble behandlet som løsaktige kvinner som måtte interneres etter krigen for å unngå spredning av kjønnsykdommer. Uten lov og dom ble mange holdt innesperret i et år etter krigen - angivelig for å beskytte dem mot mobben. Mens andre som hadde blitt rike på handel med tyskerne, slapp unna ... Det er i det hele tatt mange hårreisende sider ved krigen, som er blitt holdt skjult i de offisielle historiebøkene.
Aage Georg Sivertsens fortellerstemme i boka "9. april 1940" er intens, og Anders Ribu er - som alltid - en fantastisk oppleser! Boka er den reneste thriller for alle som interesserer seg for 2. verdenskrig! Jeg savnet en papirutgave av boka under lesingen, fordi jeg da kunne ha bladd frem og tilbake under lesingen. Samtidig var det ikke verre enn at jeg hørte store deler av lydboka minst et par ganger. Jeg tror også at dette er en lydbok jeg kommer til å ønske å høre flere ganger, fordi den er så interessant og lærerik. Boka føyer seg for øvrig inn rekken av interessante bøker om andre verdenskrig for tiden - bøker som gir oss et helt nytt perspektiv på det som egentlig skjedde den gangen - nærmere sannheten!
Denne boka anbefaler jeg sterkt!
Utgitt: 2014
Forlag: Lydbokforlaget (lydbok)/Kagge forlag (papirutgave)
Oppleser: Anders Ribu
Spilletid: 7 t 46 min.
ISBN: 9788242161666 (lydfil)
ISBN: 9788248914402 (papirutgave)
Jeg har mottatt lydfil fra Lydbokforlaget
 |
| Aage Georg Sivertsen (Foto: Lånt fra Kagge forlag) |
- Aftenposten v/Lars Kluge - 11. september 2014 - Bedrag å hevde at angrepet 9. april 1940 kom overraskende - Da freden kom, ga major Oliver H. Langeland ut to bøker der han kritiserte regjeringens og andre sentrale aktørers handlemåte under angrepet i april 1940. Han gikk også hardt ut mot at de som var ansvarlige for alt som gikk galt, ikke ble stilt til ansvar.
Bøkene ble en sensasjon og solgte i store opplag. Her fikk nordmenn vite hva som hadde skjedd bak kulissene. Men bøkene ble raskt forbudt, og dokumentene unndratt offentlighet. Først da Arvid Bryne for to år siden ga ut en bok om rettssaken mot den tidligere milorgmannen Langeland, ble saken igjen allment kjent.
Historikeren Aage G. Sivertsen hadde boken som nå utgis – 9. april 1940, et historisk bedrag – klar for ti år siden, men syntes ikke at tiden var moden. Først nå er det klima for et mer nyansert syn på det som skjedde for nesten 70 år siden, mener han.
I boken forklarer han hvorfor han mener at det er et bedrag når det hevdes at angrepet 9. april kom overraskende.
- Kleppanrova - 1. januar 2015 - Aage Georg Sivertsen forteller at han begynte å interessere seg for krigen som åtte åring, da han gikk i 8.kl kom han over boka "Det angår også deg". Der stod det så mye at bestemte han seg: De voksne var ikke til å stole på. Han har jobbet med mye krigsstoff i film, er historiker og forfatter.
En informativ og fin bok skrevet med en skarp og kritisk penn om hva som skjedde den gang, denne bør leses! Nei! Hør den på lydbok fordi Anders Ribu tar å leser inn alle notene samtidig som han leser boka. Han skiller bare og sier; så til boka, flott!
Les nydelig av Anders Ribu, han er så god til å tolke tekstene når han leser.
↧
Lars Kittilsen: «Hei, jeg heter Lars … En alkoholikers dobbeltliv»
Lars Kittilsen (f. 1969) er utdannet journalist og jobbet i mange år som ansvarlig redaktør i Grenlands-avisen Varden. Det er ikke mer enn noen få uker siden hans bok "Hei, jeg heter Lars ..." kom ut på Schibsted forlag.
Lars Kittilsen sto frem med sine (tidligere) alkoholproblemer i en leder i egen avis (Varden) 5. oktober 2013. Da hadde han vært tørrlagt i litt over et halvt år. Reaksjonene han mottok var overveldende og de var så godt som utelukkende positive. Rent bortsett fra en og annen advarsel om at det var vel tidlig etter tørrleggingen, for ville ikke fallhøyden bli stor dersom han sprakk ... ? Men Kittilsen visste allerede da at han hadde lagt sine alkoholproblemer bak seg, og at han aldri mer kunne røre alkohol uten å risikere å bli svært syk ... så syk at han kunne dø av det. Det ønsket han ikke.
I januar i år kom Lars Kittilsen ut med bok om sin fortid som alkoholiker. Og det er ingen hvem som helst som har skrevet forordet til boka. Det har nemlig Jonas Gahr Støre gjort. Her skriver han om at vi lever i en nytelseskultur. Alkohol har fått en meget sterk plass i vår kultur, også i arbeidslivet. Her nytter det ikke bare med regelverk - det må holdninger til. Støre takker Lars som deler sin historie, fordi vi trenger dem som står frem og som har mot til å dele.
Mens jeg leste innledningen til Lars Kittilsens bok, der han forteller om sitt tilsynelatende vellykkede liv- et liv som inneholdt mye trening og også maratonløping, et liv som inneholdt et pent og ryddig hjem og en stor interesse for de edle dråper - tenkte jeg at "jammen, dette er jo ikke en typisk alkoholiker". Neivel ... det var vel akkurat det han tenkte selv også. At det ikke er mulig å være f.eks. både alkoholiker og maratonløper ... Dette selvbildet bidro til å forsterke fornektelsen av å ha et problem.
Etter hvert gjorde Kittilsen mye for å skjule sine problemer. Han handlet på forskjellige Vinmonopol for å unngå å vekke mistanke, han drakk mer og mer alene, gjemte seg i sitt eget hus og lukket ikke opp når det ringte på. Han levde bokstavelig talt et dobbeltliv, og derfor var det omtrent ingen andre enn de aller nærmeste som skjønte hvordan det egentlig var fatt med ham.
"Nettopp derfor kjente jeg meg heller ikke igjen i beskrivelsen av en alkoholiker, og veien til innrømmelsen ble ekstra lang. Jeg så bare den vellykkede personen som jeg ville at alle andre skulle se, og jeg lukket øynene hver gang jeg skjønte at jeg drakk for mye. Jeg ville ikke se det, og jeg manipulerte meg selv til å tro at jeg hadde kontroll. Jeg ville være den som fikset alt - og gjerne alene." (side 36-37)
Et opphold på Vangseter, etter initiativ fra hans søster, reddet livet hans og fikk ham på rett kjøl igjen. Dette ble et vendepunkt i livet hans, som han senere skulle se tilbake på med takknemlighet - selv om det første møtet med stedet var nedslående.
"Når ble jeg alkoholiker? Det spørsmålet stilte jeg meg selv mange ganger, og jeg har stadig grublet på det. Når ble det for mye? Hvor går grensen mellom normal drikking, risikodrikking og avhengighet? Jeg kommer aldri til å få noen klare svar på dette, og det finnes kanskje ingen klare svar.
Det er flytende overganger og ingen absolutte grenser. Noen har drukket masse over lang tid, mens andre har drukket mindre over kort tid. Noen har drukket hver dag, mens andre har drukket i perioder. Men betyr det at noen er mer alkoholikere enn andre?" (side 43)
Det som nok var svaret for Lars Kittilsens vedkommende var at han drakk for å håndtere en masse såre følelser som han ikke klarte å takle på annet vis. Det handlet om følelser som var i konflikt med hverandre, en skilsmisse, ønsket om å være en god far for barna sine, om alvorlig og dødelig sykdom i familien. Samtidig kom han til en forståelse om at det ikke nyttet å skylde på andre. Han hadde selv ansvar for sine valg, og kun gjennom å tviholde på eget ansvar kunne han også gjøre noe med problemene og finne en løsning. Han så ikke tidsnok at alkoholen ga ham enda flere problemer enn han allerede hadde fra før av.
Noe av det mest spennende med de refleksjonene forfatteren gjør seg i boka, er at han trekker paralleller til andre usunne mønstre og avhengighetsformer. For det er mye likt mellom alkohol-avhengighet, spille- og nett-avhengighet, overspising, treningshysteri osv. Alt handler i bunn og grunn om en manglende evne til å takle følelser og i stedet flykte inn i noe annet.
"Det finnes også mange paralleller til spilleavhengighet og nettavhengighet. Det starter kanskje med uskyldig moro og spenning, og så blir det til en flukt. Denne flukten blir til slutt viktigere enn alt annet, og familie, venner og det sosiale livet blir nedprioritert. Ensomheten blir stor, og det blir en ond sirkeel som det er vanskelig å komme ut av." (side 88)
Det meste av boka handler om Lars Kittilsen selv og hans kamp for å komme ut av sitt alkoholmisbruk, men boka handler også om det samfunnsmessige rundt vårt forhold til alkohol. Dessuten tar han opp rollene som pårørende og medavhengige har til den som misbruker alkohol. For mange handler det derfor ikke bare om å håndtere egen avhengighet, men også andre mennesker som lever tett på dem.
For forfatteren handlet tilfriskningen hans om å legge et tidligere dobbeltliv bak seg. Etterpå handlet det om ikke på nytt å havne i et dobbelt-liv-spor. Derfor ble det overmåte viktig for ham å stå frem og fortelle sin historie. Og fordi han var en kjent person i lokalmiljøet pga. sin rolle i avisen Varden, vakte det stor oppmerksomhet at nettopp han sto frem.
"Som redaktør hadde jeg en unik mulighet til å skape mer bevissthet og bidra til noe av den åpenheten som helseministeren hadde etterlyst. Det er så mye uvitenhet og stigmatisering rundt alkoholisme, og tenk om jeg kunne være med å endre dette ved å være åpen om meg selv?" (side 131)
Mot slutten av boka tar Kittilsen opp drikkepresset vi alle i større eller mindre grad legger på andre - ofte med de beste intensjoner fordi vi vil at alle skal hygge seg. Men hva da når en (eller kanskje flere?) i selskapet har slitt med sitt forhold til alkohol og nettopp ønsker å forholde seg til alkoholfri drikke? Hvem tar seg ikke i å si: "Hva? Skal du ikke ha et glass?" mens vi tenker at "Jøss, hva er i veien med deg, da?"
"De som tar til motmæle og er kritiske, blir ofte møtt med negative betegnelser som "mørkemenn", "moralister" og "festbremser". Når noen stiller spørsmål ved alkoholbruken, er det ikke uvanlig at de blir beskyldt for å ødelegge andres kos og hygge." (side 159)
Kittilsen påpeker at de fleste har et greit forhold til alkohol og fikser livene sine helt utmerket. Nettopp derfor kan det være vanskelig å skjønne at noen har vært så "dumme" at de har satt seg i en slik situasjon at de har blitt avhengig av alkohol ... Dette får mange som har hatt eller prøver å gjøre noe med sitt alkoholproblem til å holde munn og ikke si noe. Men tenk over paradokset: vi blåser ikke røyk inn i ansiktet på en asmatiker, gir ikke peanøtter til en med nøtteallergi, og dersom vi inviterer gjester som ikke tåler egg eller melk, unngår vi disse ingrediensene i maten vi serverer. Hvorfor tenker vi ikke på samme måte om alkohol overfor mennesker som er i faresonen eller langt over? (se side 153)
Kittilsen mener at fokus på genetisk og arvelig disposisjon for alkoholisme i og for seg er greit, men at det kan føre til at den som sliter ikke tar et selvstendig ansvar for sin egen situasjon. Nøkkelen til et liv uten alkohol for den som sliter og ikke har kontroll over sitt forbruk, er å ta ansvar - verken mer eller mindre.
"For meg var det en sykdom som utviklet seg gradvis, og jo mer den utviklet seg, jo mindre ønsket jeg å se den. Jeg tror at den mentale avhengigheten begynte lenge før den fysiske avhengigheten. Og jeg vet at den fysiske avhengigheten forsvant lenge før den mentale avhengigheten.
Jeg kjenner ingen alkoholikere som drakk eller drikker fordi det var gøy, eller fordi de absolutt måtte bli fulle. De fleste frakk fordi de hadde en uro, og fordi de ikke taklet livet og følelsene. Alkoholen ble en nærliggende og fristende flukt, og etter hvert ble det både flukt og medisin.
Enkelte kan drikke mye i mange år før de mister kontrollen, men det finnes også dem som blir avhengige skremmende raskt. Nettopp derfor er det farlig å lage en prototype av alkoholikeren. Men kanskje ønsker vi egentlig å stigmatisere? Da kan vi tegne et bilde av en alkoholiker som ligner minst mulig på oss selv, og da blir ikke vår egen drikking så farlig." (side 165)
"Hei, jeg heter Lars ..." en en slik bok jeg håper at virkelig mange kommer til å lese. De fleste av oss kjenner noen som sliter med sitt forhold til alkohol, og har godt av å lese oss litt opp på hvordan det er å være alkoholiker. Boka bidrar dessuten til å nyansere hva det egentlig vil si å være alkoholiker, fordi det finnes så mange variasjoner over problemet. Det er en modig historie som fortelles, og rent bortsett fra at jeg merker at Kittilsen beskytter menneskene han har hatt og i stor grad fremdeles har rundt seg, er han svært åpen og ærlig rundt meget private ting. Dette er også bokas styrke! Jeg opplevde for øvrig boka som godt skrevet, og tenker at han har vært innom de fleste temaer som kan tenkes å være aktuelle når en såkalt vellykket alkoholiker forteller sin historie. Og kanskje det mest interessante av alt: nettopp fordi han var så "vellykket" før alt holdt på å rakne fullstendig for ham, har boka relevans for alle dem som lever i grenseland (eller for alt vi vet: godt over) til å utvikle et alvorlig problem. I så måte blir Lars Kittilsen et ansikt og et forbilde å forholde seg til, fordi han baner vei for en løsning ut av uføret!
Jeg er full av beundring for at Lars Kittilsen har våget å være åpen og også har skrevet denne boka, som jeg anbefaler sterkt!
Utgitt: 2015
Forlag: Schibsted
Antall sider: 190
ISBN: 978-82-516-8594-7
Boka har jeg mottatt av forlaget.
 |
| Lars Kittilsen (Foto: Varden) |
- Lars Kittilsens leder i Varden 5. oktober 2013 - "Hei, jeg heter Lars ..." -Det ble et dobbeltliv. Utad var jeg aktiv, engasjert og sunn. Men da jeg kom for meg selv, låste jeg ofte døra. Jeg trodde jeg hadde kontroll, men fornektelsen er sterk hos en rusmisbruker. Det er først i ettertid jeg har sett alle tegnene og symptomene.
Jeg passet alltid på å ha noe i huset, og etter hvert begynte jeg å sjonglere mellom vinmonopol for å unngå mulige rykter. Jeg kjøpte gjerne to like hvitvin og to like rødvin for «å vise» at jeg skulle ha middagsgjester. Jeg studerte etikker, og betraktet druer og slott, men jeg var kanskje mer opptatt av alkoholprosenten?
- Vårt Land v/Kaja Skatvedt - 14. januar 2015 - Flere søker hjelp for alkoholisme
- Kittilsen var redaktør i avisen Varden, løp maraton og hadde stor omgangskrets. Livet kom inn i en vanskelig periode, dødsfall i familien, skilsmisse og stress på jobben. Men når han låste døren og var alene, hadde han en hemmelig venn som ga ham ro – alkoholen. Han klarer ikke å sette fingeren på når det begynte. Laget han seg en fin middag, var det lett å ta seg et glass eller to til, det var «normalt».
– Men det endte jo med at jeg drakk hvitvin til fiskepinner og rødvin til kjøttpudding. Jeg visket grensene ut gradvis, sier Kittilsen.- NRK v/Fredrik Laland Ekeli og Anette Dotseth Stensholt - 7. oktober 2013 - Jonas Gahr Støre hyller Varden-redaktøren – Jeg skammer meg ikke lenger over at jeg fikk dette problemet. Jeg ser så mange som sliter og jeg ser mange som har hatt det på samme måte som meg, sier han og fortsetter:
– I tillegg ser jeg at vi fortsatt har et stigmatisert syn på alkoholisme; at det er de som raver rundt i parken med spritflaske, eller de som sovner under juletreet på julaften. Jeg har ikke kjent meg igjen i det, og tenker at det er et behov for åpenhet og bevisstgjøring. Så leste jeg det helseministeren sa for noen måneder siden, om at det er behov for åpenhet, og det inspirerte meg faktisk til å gjøre noe med det.
- VG v/Hilde Kristine Misje - 5. oktober 2013 - Redaktør skrev leder om sine alkoholproblemer - Ansvarlig redaktør Lars Kittilsen i Varden stod i dag frem i egen avis og fortalte at han er alkoholiker. Ifølge organisasjonen Blåkors er de fleste med alkoholproblemer i Norge i dag en del av normalbefolkningen. «Hei, jeg heter Lars... Det var skummelt å fullføre setningen den første gangen, men nå går det greit. Det handler om å innrømme, erkjenne og akseptere. Jeg mistet kontrollen over alkoholen, og jeg innså til slutt at jeg trengte hjelp.»
- Dagsavisen v/Anette Wingerei Stulen - 14. januar 2015 - Den velfungerende alkoholikeren – Jeg tenkte at jeg ikke kunne være alkoholiker, for jeg lignet ikke på den stigmatiserte stereotypiske alkoholikeren. Jeg var ikke den som drakk sprit, drakk meg full på pub eller ravet rundt. Jeg løp maraton og var sunn. Jeg spiste salat, spiste ikke godteri og drakk ikke brus. Jeg skapte et bilde av meg selv som en helt annen. På denne måten ble veien til erkjennelsen ekstra lang, sier mangeårig journalist og redaktør Lars Kittilsen.5. oktober 2013 sto Kittilsen, daværende sjefredaktør i avisen Varden, fram som alkoholiker på lederplass i egen avis. Han fortalte åpent og ærlig om angst, uro, skam og manipulering. Ønsket var å avstigmatisere synet på en alkoholiker, øke bevisstheten og gi andre håp om et annet liv.
Noen ganger er saken viktigere enn egne prinsipper, skrev han i lederen som fikk mye oppmerksomhet også utenfor hjembyen Skien. Nå har han skrevet en hel bok om sine erfaringer, med forord av Arbeiderparteits leder Jonas Gahr Støre.
- TV2 v/Synnøve Gjerstad - 5. oktober 2013 - Enorm støtte til redaktør som sto frem som alkoholiker - Kittelsen skriver om bortforklaringer og knep for å skjule hvordan alkoholen til slutt tar kontroll over livet.
«Besettelsen vinner over all fornuft. Det er skremmende og destruktivt. Vi skjuler ikke fordi vi er ondskapsfulle. Det handler om skam, redsel og fortvilelse» skriver han.
↧
Bokomtale: Hjerterdame av Chelsea Cain
I dag har jeg avsluttet en så intens leseopplevelse at jeg nå må lese noe litt mer rolig, før jeg fortsetter på denne krimserien. Jeg er ferdig med bok nummer to om seriemorderen og psykopaten Gretchen Lowell, og for en bok!
Jeg hørte første bok på lydbok for 2 år siden, men det var ikke noe problem å fortsette såpass lang tid etter. Jeg husket overraskende mye av historien, og det lille jeg hadde glemt, ble jeg minnet på underveis. Første boken var jeg litt mer lunken ovenfor, hva jeg syntes om den kan du lese her.
Denne gangen var det ikke mye lunk ute og gikk. Denne boken ga meg et så heftig mareritt at jeg våknet opp mens jeg ropte: "Jeg vil ikke høre hva du sier, jeg vil ikke høre hva du sier!". Jeg hadde akkurat klart å stoppe Gretchen Lowell fra å lemleste et spebarn utenfor stuevinduet mitt, og jeg satt oppå henne og dasket til henne med en avis mens jeg da skrek ... ja, det jeg nevnte over. Gretchen er nemlig beryktet for å være ekstremt manipulativ, og jeg var livredd for at hvis jeg hørte hva hun sa, ville jeg slippe slippe fri... Om det var såveldig effektivt å daske til henne med en avis ... det vet jeg jo desverre ikke, siden jeg våknet. Nå var det vel ikke noe desverre ved den oppvåkingen, jeg var så skjelven at jeg krøp inn til min samboer (som var så teit at han ikke enset min redsel og bare sov videre, snakk om dårlig ridder som skal passe på sin kjære!), slo på lyset og holdt på å tisse på meg før jeg turde å gå på do... Resten av natta sov jeg med lyset på, det er mange år siden sist!
Ja, den dama der kan faktisk skremme både den ene og den andre, "The Beauty Killer". Vakker som få, og akk så farlig. Hun har sittet i fengsel en stund nå, men klarer å rømme. Den eneste hun vil ha tak i, er Archie Sheridan, politimannen hun torturerte på det grusomste, og som sørget for at hun tilslutt havnet i fengsel (etter minst 200 bestialske drap). Jeg kan fortsatt kjenne følelsen av hvordan det føles å drikke blekemiddel fra forrige bok. Jeg kan kjenne hatet man bare må føle ovenfor et så grusomt menneske, samtidig som jeg kan kjenne fasinasjonen Archie føler for Gretchen.
Chelsea Cain er meget dyktig på å beskrive personer og følelser. Du føler virkelig karakterene komme ut fra sidene og de blir dine venner. Så når dine venner blir angrepet og truet, ja da sitter man med hjertet i halsen og må lese minst tre kapitler til, selv om du burde lagt seg til å sove for lenge siden, selv om man har lovet seg selv å ikke lese boka før man legger seg. Men jeg måtte hele tiden vite hvordan det gikk videre, så da var det bare å lese og lese. 1 1/2 time i badekaret endte jeg faktisk opp med i dag, og vannet var kaldt innen jeg klarte å rive meg løs...
Bok nummer tre ligger og venter, men jeg tror jeg må vente litt lenger. Jeg må få tilbake pusten og sinnsroen en anelse først, før jeg fortsetter. Hvis ikke blir nok noen familiemedlemmer litt grinete grunnet lite oppmerksomhet fra meg, og jeg kommer til å bli sprø og kanskje lese på meg et hjerteinfarkt. Men etter som timene går, kjenner jeg at boken jeg har funnet frem frister mindre og mindre, og Gretchen ligger på lur og lokker på meg... Hun lokker meg med sine søte ord og jeg vil så gjerne at alt skal gå til helvete for henne.
Jeg er ikke, som jeg har sagt så mange ganger før her på bloggen, en krimelsker, men dette kan jeg klare å elske. Selv om hovedkarakteren er en pillemisbruker (som alle andre krimhovedkarakterer, nesten), så kan jeg klare å lese videre uten problem. Jeg forstår så utrolig godt hvorfor Sheridan er som han er, og han er strengt tatt en fyr man bare må like, med alle hans skavanker og problemer. Susan Ward, journalisten som i forrige bok hadde rosa hår, og nå turkis, må man også like, selv om hun er ganske egosentrisk og altfor opptatt av jobben sin. Susans mor, Bliss, er den beste av alle. Hun er det humoristiske innslaget midt oppe i alt det alvorlige. Hun er en ekte hippi, og helt i uttakt med alt og alle. Jeg kan for eksempel nevne en viss yoga-seanse, naken, hvor litt for mange får sett dusken nedentil som er nappet til et peace-merke...
Dette er ekte spenning hvor man bare må la seg rive med, og er du ikke altfor pysete og ikke føler at du må spy med tanke på oppkuttede menneskehjerter i en Dora matboks, så er det bare å la det stå til.
Tørre fakta:
Utgitt: 2009
Forlag: Aschehoug
Oversetter: Torleif Sjøgren-Erichsen
Sideantall: 331 sider (innbundet)
Sideantall: 331 sider (innbundet)
Originaltittel: Sweatheart (2008)
ISBN: 978-82-03-21197,3
Kilder: Kjøpt
Handling lagt til: Portland, USA
↧
Mellom to verdener (Ilmmiid gaskkas) av Màret Ànne Sara
Denne bloggposten har vært publlisert i Altaposten19. januar 2015 og på bloggen Solgunn sitt samme dag. Mellom verdener ble nominert til Nordisk Råds Barne- og ungdomslitteraturpris i 2014. Boka vant ikke, men det er en stor anerkjennelse å bli nominert og boka som opprinnelig ble skrevet på nordsamisk kom i norsk språkdrakt høsten 2014. Det… ...
(Blogginnlegget er hentet fra NUBB)
↧
↧
Isaak Babel: «Fortellinger fra Odessa»
Historien om Isaak Babel (f. 1894 i Odessa, d. 1940 i fangeleir) er minst like fascinerende som hans bøker. Han var både journalist, dramatiker og novelleforfatter, og ble i sin tid hyllet som "den russiske jødedommens største prosaforfatter", kan man lese på Wikipedia.
Babel, som var av jødisk avstamning, vokste opp i Moldavanka i Odessa, og overlevde med nød og neppe pogromen i 1905. Mange jøder ble myrdet, og familien hans kom seg unna takket være noen kristne naboer som skjulte dem mens dette pågikk. Forholdene som ble jødene til del var vanskelige. De jødiske kvotene på skolene var små (5 %), og for å komme inn måtte man gjerne være både best og kunne bestikke de rette folkene. I godt voksen alder kom han i konflikt med de russiske myndighetene, og etter tortur tilsto han at han var spion og var medlem av en terroristorganisasjon. Han ble derfor dømt til døden. Drøyt ti år etter ble han renvasket. I mellomtiden hadde mange av skriftene hans blitt konfiskert og dessverre ødelagt.
Fra bokas forord, ført i pennen av Knut Andreas Grimstad:
" ... Han fikk god skolegang, til tross for at tsarregimet opererte med strikte prosentkvoter for jødisk ungdom til offentlige læresteder. Han studerte engelsk, tysk og fransk, og var særlig inspirert av Maupassants fortellinger. Babel debuterte som attenåring med Gamle Sjlojme (1913). Her tar han opp et kontroversielt tema i samtiden, nemlig tvungen konvertering til kristendommen: De 86-årige tittelhelten tar heller sitt eget liv enn å forsake sin mosaiske tro. Fra første stund skrev Babel om jøder med kløkt, humor og varme, men identifiserte seg nok mest med å være odessit, et barn av den sørlige svartehavsbyen med "hefrig duft av akasietrær og en måne fylt med urokkelig, uimotståelig lys som skinte over det mørke havet". (side 7-8)
"Fortellinger fra Odessa" utkom opprinnelig i 1926. Den norske utgaven inneholder dessuten "Historien om mitt dueslag", som utkom i 1925, og som er en samling av hans barndoms- og ungdomsfortellinger (selvbiografisk). Handlingen er lagt til Odessa på begynnelsen av 1900-tallet. I "Fortellinger fra Odessa" møter vi Benja Krik, selveste Kongen blant jødene i Odessa. I dag ville vi nok ha kalt ham torpedo, tyv og utpresser, men Benja sørget også for en slags orden i galskapen. Man satte seg ganske enkelt ikke opp mot ham, uten at det fikk store konsekvenser. Brutale scener skildres, som foranledningen til at han ble Sender Eikhbaums svigersønn. En historie som handler om en mann som ikke lot seg utpresse, og som det kunne gått riktig ille for dersom han ikke hadde hatt en vakker datter ...
"Det ble tent ti flammende stjerner i fjøsgården til Eikhbaum. Benja slo løs låsen til uthuset og begynte å leie ut kuene, en etter en. Der sto en kar med kniv og ventet på dem. Med ett slag veltet han kua og plantet kniven i kuhjertet. Faklene blomstret som flammeroser i blodet som fløt på bakken, og det hørtes skudd. Det var Benja som skjøt for å skremme vekk budeiene, som var kommet løpende ut fra fjøset. Etter ham var det også noen av de andre bandittene som skjøt i luften, for om de ikke skjøt i luften, kunne de komme til å drepe et menneske." (side 19)
Mens det så som verst ut - "i den skrekkelige natten" - kom datteren til Eikhbaum, Tsilja, springende ut på tunet, iført en utringet bluse. Benja Krik forelsket seg sporenstreks i henne, og dermed var angrepet over. "Og Kongens seier ble hans nederlag."
Så skildres en bryllupsreise så lidenskapelig - både hva gjaldt "overdådig mat og kjærlighetssvette" - og "alle de edleste smugervarer, alt jorden er berømt for fra ende til annen", deriblant "langreist vin som varmet i magene, fikk beina til å svaie søtt, gjorde hjernene omtåket og fremkalte rap rungende som kallesignal fra en krigstrompet" ...
Rent språklig minner fortellingene mer om eventyr enn om tradisjonell roman-fiksjon, men som leser skjønner vi at Babel har fanget noe svært autentisk fra jødeghettoen i Odessa, før de berømmelige russiske pogromene begynte. Et blomstrende liv, der visse hierarkiske regler gjelder innenfor ghettoen, skildres, og det med et slikt blomstrende språk som likevel aldri tipper over i det klisjefylte.
I "Historien om mitt dueslag" møter vi forfatteren selv, der han skildrer egen barndom og oppvekst i Odessa.
"Som gutt var jeg en riktig løgnhals. Det kom av lesingen. Jeg hadde til stadighet en flammende fantasi. Jeg leste i skoletimene, i friminuttene, på hjemveien, om natten - under bordet, der jeg gjemte meg bak duken som hang ned til gulvet. Jeg satt med en bok og gikk glipp av alt som skjedde i denne verden . Det å skulke timen og dra ned til havna, se biljardspillet starte i kaffehusene på Grestjekaja-gayen eller bade på Lanzjeron-stranden. Jeg hadde ingen kamerater. Hvem ville vel ha lyst til å være sammen med en slik person?." (side 142)
Vi følger forfatteren gjennom hans oppvekst, og dette er samtidig historien om Russland og dets behandling av sine jøder. Det er historien om en brutalitet og en vilkårlighet så ille overfor et helt folk, som etter hvert ikke så noen annen råd enn å flykte til Vest-Europa i tiden rundt og etter den russiske revolusjon. Historien om den nygifte paret som håper på å komme seg unna med toget fra Kiev, og som opplever at mannen får skutt ansiktet sitt i stykker, er så hjerterått at jeg hadde problemer med å lese videre.
I etterordet skriver oversetteren følgende:
"Isaak Babel var selv jøde, og det jødiske miljøet i Odessa på Babels tid var stort og markant. Bydelen Moldavanka, dit handlingen i Fortellinger fra Odessa ofte er lagt, var særlig preget av det jødiske innslaget i befolkningen. Her var jordbrukere, vognmenn, handelsfolk og bankdirektører, og også banditter som levde av smugling. I det nevnte essayet "Odessa" gir Babel jødene æren for "den atmosfære av letthet og klarhet som omgir Odessa". Babel har selv bidratt til mytologien omkring Odessa, som går ut på at det i byen finnes en egen måte å snakke på og en egen humor." (side 214)
Fortellerstemmen i boka er svært særegen og unik. Samtidig kjenner jeg igjen den jødiske humoren fra bøker til forfattere som Isaac B. Singer, selv om han kanskje var mest kjent for sine forviklingskomedier i spennet mellom den gamle og den nye verden. Forfølgelse av jøder i Russland skriver for øvrig også Bernard Malamud om i den fantastiske boka "Mannen fra Kiev", en bok som dessverre nesten har forsvunnet i glemselen og ikke lenger er å få tak i på norsk (forstå det den som kan).
Jødenes plass i Odessa tilhører en forgangen tid i historien, og nettopp derfor er bøker som "Fortellinger fra Odessa" så viktige. Her får vi nemlig kontakt med fortiden, en fortid som ville ha vært glemt dersom det ikke hadde vært for litteraturen ... Historiene - kanskje særlig dem vi får høre om i "Historien om mitt dueslag" - gjorde sterkt inntrykk på meg! Samtidig vil jeg understreke at det krever en del av leseren som skal pløye gjennom disse fortellingene, særlig bokas første del, og noen av historiene måtte jeg rett og slett lese et par ganger før jeg skjønte sammenhengene. Det ble mange navn å holde styr på, og det var faktisk viktig hele tiden å få med seg hvem som var hvem. Det var først og fremst persongalleriet som ga meg følelsen av at boka var litt vanskelig tilgjengelige - ikke det andre.
"Fortellinger fra Odessa" er en sjelden perle av en bok! Enhver bokelsker med respekt for seg selv bør sørge for å få denne med seg!
Utgitt i Russland: 1925/1926
Originaltittel: Odesskije rasskazy og Istorija moej golubjatni
Norsk utgave: 2014
Forlag: Oktober forlag
Oversatt fra russisk: Marit Bjerkeng
Antall sider: 222
ISBN: 978-82-495-1342-0
Boka har jeg fått fra forlaget
 |
| Isaak Babel (Foto: Ukjent) |
- Bergens Tidende v/Gro Jørstad Nilsen - 20. januar 2015 - Babelsk harmoni - Babels fortellinger fra havnebyen Odessa (som nå ligger i Ukraina) har tålt tidens tann forbausende godt, og må sies å være små mesterverk i den edle kunsten å skrive levende fortellinger. Forunderlige hendelser og merkverdige skikkelser skrives frem med en helt særegen språklig følsomhet, noe som får historiene til å virker spontane, nærmest unnfanget «i øyeblikket».
Fortellingene er vittige og fulle av lidenskap, og det er lett å forstå at jødiske Isaak Babel i dag blir regnet som en av de aller største forfatterne fra mellomkrigstiden.
↧
2014 – det året jeg «oppdaget» Siri Hustvedt – del 2: Når du ser meg.
Første del finner du her. Det er kanskje litt rart å beholde tittelen når jeg nå beveger meg inn i 2015, men det er to årsaker til det: Del 1 skulle egentlig ikke være en egen del, men en innledning til anmeldelsen/teksten om Når du ser meg av Siri Hustvedt. Den ble bare litt for […]![]()
...
(Blogginnlegget er hentet fra siljes skriblerier)
...
(Blogginnlegget er hentet fra siljes skriblerier)
↧
Indias datter av Shilpi Somaya Gowda
Tittel: Indias datterOriginaltittel: Secret Daughter (engelsk)
Forfatter: Shilpi Somaya Gowda
Oversetter: Sidsel Mellbye
Sider: 365
Sjanger: Kulturell Fiksjon, Realistisk Fiksjon
Baksidetekst:
Jentebarn har ingen verdi på landsbygda i India, så når Kavita føder en datter, dreper ektemannen Jasu den nyfødte. Noen år senere føder Kavita nok en datter, og trygler sin mann om å få tilbringe én natt sammen med barnet. Den natten bringer hun datteren i sikkerhet på et barnehjem.
I USA vokser Asha opp hos trygge og kjærlige adoptivforeldre. Likevel trekkes hun mot sitt fedreland, og reiser til India for å finne sin bakgrunn. Historien strekker seg over 20 år, og fortelles av de to mødrene og datteren de deler.
Dette er en emosjonell og eksotisk fortelling som tar deg tett på Indias kultur, mennesker, lukter og smak.
Mine tanker:
Jeg fikk Indias datter til jul av Amanda. Jeg gledet meg til å lese den, og begynte å lese den nå i februar. Jeg visste ikke helt hva det var jeg la meg ut på, men likevel tenkte jeg det kom til å bli bra. Og det gjorde det. Likevel var det noen ting jeg ikke synes var så veldig bra med boka. For meg var dette en middels bok, men ikke misforstå. Jeg likte den godt.
Jeg likte veldig godt at man fikk historien fra flere synsvinkler. Som oftest var det fra Somer, Kavita eller Ashas synsvinkel. Somer er adoptivmoren til Asha, og Kavita er hennes biologiske mor. Av og til fikk man historien fra Krishnans, Ashas adoptivfar, Jasus, hennes biologiske far, og bestemoren til Ashas synsvinkler, men det var ikke så ofte. Jeg likte dette veldig godt, fordi man ble dratt inn i to helt ulike verdener, India og USA, og man kunne tydelig se forskjellene. Det var til tider litt skremmende å se. Våre "third world problems" virket så små og tåpelige i forhold til Kavita, som bor i India, sine.
Jeg er ikke helt sikker på hva jeg synes om måten boka er skrevet på. Jeg greide dessverre ikke å leve meg så godt inn i boka, og jeg tror det kan ha noe med hvordan den er skrevet på. Det var til tider litt kunstig, og dialogene virket ikke realistiske. Dette trekker ned for meg. Bøker som dette, som viser forskjellige kulturer, er det viktig å kunne leve seg inn i. Da blir alt så mye sterkere. Nå endte det med at jeg ikke reagerte så mye over de grusomme tingene som skjedde i boka, og jeg pleier å leve meg lett inn i bøker.
I tillegg var ikke oversettelsen det beste jeg har sett. Det var noen skrivefeil her og der, og setninger som hørtes rare ut var det også. Jeg er generelt ikke så glad i norske oversettelser, men finner av og til noen som er veldig gode. Dette var dessverre ikke en av dem...
Én ting jeg likte veldig godt var å lese om den indiske kulturen. Det er en kultur jeg ikke vet så mye om, og det var spennende å lære mer om den. Jeg ble sjokket over ting som er godtatt, og andre ting som virket helt naturlig for meg, er ikke vanlig der. Dette var så rart for meg. Jeg synes det er veldig spennende med andre lands kulturer, så jeg kommer nok til å lese flere slike bøker.
Jeg likte boka bedre mot slutten. Det skjer mer, og jeg begynner å få mer sansen for karakterene. Slutten var egentlig ganske rørende, og hadde hele boka vært som slutten, hadde den vært veldig god.
Alt i alt likte jeg Indias datter godt, men det var noen ting jeg ikke likte så godt. Hvis du er interessert i denne typen bøker, vil jeg anbefale den.
- Anna ... (Blogginnlegget er hentet fra Bokhylla mi)
↧