Bokanmeldelse: Mine fem år som far av Bjarte Breiteig

January 8, 2015, 2:06 am

≫ Next: Bokanmeldelse: Om igjen av Monika Isakstuen

≪ Previous: Will Grayson, Will Grayson av John Green og David Levithan

$

0

0

Forlag: Aschehoug
Tittel: Mine fem år som far
Forfatter: Bjarte Breiteig
Format: Innbundet
Sideantall:303
Utgitt: 2014
Utfordring: Lese 150 bøker på 1 år.
Kilde: Leseeksemplar











Forfatter

Bjarte Breiteig er født i 1974 i Kristiansand og  er blant landets mest kritikerroste novelleforfattere. Han tok utdannelse i litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen. Han debuterte med novellesamlingen Fantomsmerter i 1998 og har etter det skrevet og gitt ut to andre novellesamlinger. Han ble i 2000 nominert til Brageprisen for sin andre novellesamling Surrogater.  Mine fem år som far er hans første roman og den er nominert til P2-lytternes romanpris.






Jeg hadde ikke lest noe av forfatteren før og det til tross for at han har gitt ut en rekke novellesamlinger, men det er heldigvis ikke for seint å gjøre noe med det for jeg vil lese mer av Breiteig fordi han skriver veldig bra. Jeg så et intervju med ham i programmet Brenner og bøkene som kan være vel verd å få med seg om du ikke allerede har sett det.

Mine fem år som far handler om familiefaren Martin som er gift med den ambisiøse Gina.Han er en god far for sine to sønner og gjør mer enn sine påkrevde plikter hjemme da hans kone er mer opptatt av jobb enn familien. Hun kunne minne meg litt om Ida i Om igjen av Monica Isakstuen.  Samtidig tar han seg også av sin ustabile ungdomskjæreste Lillian og hennes datter Selma. De fremstår som en hvilken som helst familie, de bor i et pent rekkehus som de har bygget på (hans tidligere barndomshjem) Boken begynner med at de en ettermiddag får besøk av politiet og de mistenker Martin for å stå bak et seksuelt overgrep mot lille Selma.

Jeg hvisket at i natt og alle andre netter skulle hun bare sove. Hun snudde seg over på siden for liksom å se meg bedre, og da pep jeg at jeg var lei meg for at hun hadde fått så vondt den andre natta. Ville aldri skade deg, pep jeg.

S. 43

Men det skjuler seg noe mørkt bak denne tilsynelatende perfekte fasaden,han har alltid kjent en slags buldring inni seg. Martin sjonglerer mellom Gina og Lillian, han klarer ikke å holde seg helt unna gamlekjæresten.Etter å ha blitt inspirert av forfatteren Sølve, Lillian sin mann, bestemmer Martin seg for å skrive han også. Men dette er noe han strever med å få  til og han må lete etter et mørke inne i seg for å kunne klare og skrive.

Om nettene satt jeg på kjøkkenet, alene med datamaskinen og skrev. Jeg hadde en helt ny smerte i meg. Ordene hadde tyngde. Setningene sank i et mørkt dyp, som jeg ikke ante bunnen på. Det var så lite som skulle til, i begynnelsen, for å vekke den smerten. Det trengtes ikke mer enn en berøring, tilsynelatende tilfeldig....

S. 254 

Boken, som blir fortalt av Martin var egentlig skikkelig ekkel, snikende ekkel mest av alt fordi en mann som fremstår så perfekt utad kan ha en sånn mørk side uten at noen fatter mistanke til det. Men kanskje mest av alt så syntes jeg at det var skremmende at jeg hadde medlidenhet med han hele veien til tross for at  jeg visste hva han har gjort. Utrolig bra gjort av forfatteren å få Martin til å fremstå så liketil og grei når man vet hva han er i stand til å gjøre.
Boken tar også opp kjønnsroller og vi fikk et solid innblikk i hvordan Martin var på hjemmebane, som far og mann, men også hvordan han fungerte som  omsorgsperson for den ustabile ekskjæresten.
Navnevalget forfatteren hadde gjort på de to kvinnene i historien forstyrret meg litt til å begynne med for jeg kjenner to søstre som heter det og jeg så for meg de i stedet. Men det gikk fint etter en stund.
Boken var veldig god og samtidig så vond å lese, en tankevekkende roman som også tar opp spørsmålet hva som er mest belastende for de som er blitt utsatt for overgrep, er det selve berøringen eller prosessen de må gjennom i etterkant, med rettssak og vonde minner som de sitter igjen med og ikke minst skammen. Jeg håper forfatteren er i gang med en ny roman og i mellomtiden skal jeg kose meg med novellesamlingene hans. I går var det siste frist for nominering av bøker til bokbloggerprisen og selv om jeg skal holde kortene tettere i år enn i fjor så kan jeg røpe at dette var en av romanene jeg stemte på.





Andre som har skrevet om boken: Artemisias verden, Bok-karete, Med bok og palett

... (Blogginnlegget er hentet fra Beathesbokhylle)

---

Bokanmeldelse: Om igjen av Monika Isakstuen

January 9, 2015, 3:26 am

≫ Next: Bokanmeldelse: Ingen savner Edward Niema av Eivind Larssen

≪ Previous: Bokanmeldelse: Mine fem år som far av Bjarte Breiteig

$

0

0

Forlag: Tiden
Tittel: Om igjen
Forfatter: Monica Isakstuen
Format: Innbundet
Sideantall: 183
Utgitt: 2014
Utfordring: 150 bøker på 1 år
Kilde: Leseeksemplar












Forfatter

Monica Isakstuen er født i 1976 og er en norsk forfatter. Hun debuterte i 2008 med diktsamlingen Sånn, borte og i 2009 kom romanen Avstand ut , og i 2011 kom  hun ut med diktsamlingen Alltid nyheter.






Det er alltid spennende å lese bøker om personer som har levd og jeg hadde ikke lest mange sidene før jeg måtte google navnet, Joyce Hatto og det er interessant lesing som anbefales.


I romanen Om igjen er det to hovedpersoner hvor den ene er  pianisten  og pianolærerinnen Joyce Hatto som døde av kreft i 2006,78  år gammel. I sitt siste leveår, syk av kreft spilte Hatto inn over hundre cd-er.I nekrologen ble hun kalt "den største pianisten i verden som ingen har hørt om",           men senere kom det frem at alle cdene som var spilt inn var falske og det er vel dette noe av historien i boken bygger på. Vår egen Leif Ove Andsnes var en av de som ble plagiert.
 Den andre hovedpersonen er Ida som var Hattos tidligere pianoelev, hun er gift og har en sønn. Men når det kommer frem dette med forfalskningen bestemmer hun seg for å forlate mann og barn for å reise til London for å skrive om dette. Ida er en fiktiv person om er flettet inn i historien for illustrere hvordan Hattos historie kunne vært, og det er Ida som på en måte snakker til Joyce i fortellingen.

Da du var tolv år, begynte du hos pianopedagogen som gikk for å være landets beste. Foruten å lære deg å drikke te fortalte hun deg om betydningen av å forestille seg den ene personen man spiller for. Hvem sørger du over?kunne hun spørre. Eller: Hvem ville du redde hvis redningen lå i fingrene dine? Hvem skulle du ønske du kunne hente tilbake?
Du burde sikkert spilt for broren din, men du spilte for moren din. Det var henne det var synd på.

S. 42

Vennskapet mellom disse to kvinnene hadde en slow start for Ida måtte komme rimelig mange ganger på døren til Hatto og legge igjen ganske så mange brev under dørsprekken før døren plutselig en dag ble åpnet og hun fikk slippe inn. Slik ble hun Hattos aller siste pianoelev og de to fikk et spesielt forhold.


Et lite sekund eller tre? Vi snakker vel om hele stykker?

Du om det.

Nei, ikke jeg. Musikkekspertene

(Hånlig latter.) Er det hva de kaller seg?

De sier dere stjal og

forfalsket.

Og hva sier Barry?

"I did it out of love. I did it

for my wife."

S. 175

Romanen har mange lag for vi har det gryende vennskapet mellom lærerinne og elev, og ikke minst hva i all verden er det som får en dyktig pianist til å gjøre det hun gjorde, mannen hennes visste om det og han har tidligere vært tatt for svindel på 60-tallet. Så har vi Ida som forlater alt for å skrive om sin eldre venninne, fortelle hennes historie, men hvorfor var det så viktig for henne, viktigere enn å være med sin egen sønn?

På mange måter så er disse to kvinnene veldig for jeg tror at begge kvinnene ville bli sett, bli anerkjent, være best i det de driver med, føle seg elsket.
Ida fremstår som en meget rastløs person som er altfor glad i god vin og tilfeldig sex med hvem hun måtte treffe på. Det er tydelig at hun sliter med seg selv på en eller annen måte.

Boken er helt særegen og overhodet ikke likt noe annet jeg har lest før, og da tenker jeg på måten den er bygget opp på og den måten forfatteren formidler historien på som var noe uvant og litt forstyrrende helt til å begynne med men etter hvert gikk det så bra så. Her går det frem og tilbake i tid, i begge sine historier, det er fiktive samtaler som Ida har med Joyce, brev de liksom sender frem og tilbake til hverandre. Så det er ikke lett å vite hva som er sant og hva som ikke, for det kan være at det er slik Ida villa at det skulle vært.
Jeg føler at jeg kom tettere på Ida enn på Joyce, men det er hennes historie som går mest i dybden og da er det kanskje ikke så rart. Jeg ble veldig nysgjerrig på Joyce Hatto og har lyst til å finne ut enda mer om henne.
Boken er veldig godt skrevet og jeg skal definitivt lese mer av forfatteren, og derfor har jeg heller ingen problemer med å anbefale boken til andre.



Andre som har lest og blogget om boken: Artemisias verden, Mellom Bokstablene, Ellikkens bokhylle, Mettemor møter massene

Joyce Hatto(?) spiller Chopin!

Det er også spilt inn en film ved navn Loving Miss Hatto og på linken under finner du scener fra filmen og nydelig musikk!

... (Blogginnlegget er hentet fra Beathesbokhylle)

Bokanmeldelse: Ingen savner Edward Niema av Eivind Larssen

January 9, 2015, 3:58 am

≫ Next: Ketil Bjørnstad: «Veien til Mozart»

≪ Previous: Bokanmeldelse: Om igjen av Monika Isakstuen

$

0

0

Forlag: Schibsted
Tittel: ingen savner Edward Niema
Forfatter: Eivind Larssen
Format: Innbundet
Sideantall: 237
Utgitt: 2014
Utfordring: 100+ bøker på 1 år
Kilde: Leseeksemplar











Forfatter

Eivind Larssen er født i 1984 og er en norsk forfatter. Han har gått forfatterstudiet i Bø, og i tillegg så har han studert film ved Nordland Kunst - og filmfagskole og Nordisk språk og litteratur ved UiO.










Ingen savner Edward Niema er fortellingen om Edward Niema fra Warszawa i Polen som først mister jobben sin i forsikringsselskapet  for deretter å komme hjem til den triste nyheten om at konen er dødssyk. Da Edward oppsøker kirken etter konens død får han beskjed om at alt i forbindelse med begravelsen er ordnet og betalt for. Deretter er det noen som spionerer på leiligheten hans, men det er når han helt tilfeldig finner en konvolutt i konens klesskap hvor det står "Første konvolutt" at ting begynner å skje, og det varer ikke lenge før han får et særdeles merkelig tilbud.

I et forsøk på å komme den uvante stillheten til livs, dro Edward på seg vinterfrakken og låste seg ut av leiligheten. Etter å ha forsikret seg om at døren var forsvarlig sikret ( med både sikkerhetslåsen og den vanlige), småløp han ned trappene og ut i gaten. Han gikk målrettet forbi de tre drikkfeldige karene på benken, uten å svare da de ropte et eller annet etter ham.

S. 27

Edward har alltid levd et typisk A4 liv, kanskje noe kjedelig liv hvor han aldri har tatt noen sjanser i det hele tatt. Men nå blir han skikkelig satt på prøve når han faller for fristelsen til å ta i mot det tilbudet som virker både merkelig og for godt til å være sant....og dermed blir han innblandet i både vold og mafiavirksomhet.

Han stifter bekjentskap med organisten Arek og det er en fryd å lese om det gryende vennskapet mellom disse to mennene, og så må jeg ikke glemme herlige Mattis.

Hele kvelden marsjerte han hvileløst fra stue til stue mens han mumlet ufullstendige setninger for seg selv. Med ujevne mellomrom roprte han ut et forslag til hva han kunne gjøre, som om han måtte høre ordene høyt for å innse hvor fåfengte ideene i virkeligheten var.

S.212

For en herlig leseopplevelse dette var. Korte kapitler, og et meget lettlest språk gjør at denne boken ble lest ut på "no time"! Her var det mye humor og litt alvor, og  jeg syntes at hovedpersonen kunne minne litt om Ove fra boken En mann ved navn Ove av Fredrik Backman, samme herlige og litt underlige type.Dette er en sånn type bok som hadde egnet seg på film og jeg håper jeg får ønske mitt oppfylt en gang.
Om du ikke har lest boken enda, så gjør det da vel.Les,les, les.



Andre som har lest og blogget om boken: Bøker & Bokhyller og Mellom bokstablene.

... (Blogginnlegget er hentet fra Beathesbokhylle)

Ketil Bjørnstad: «Veien til Mozart»

January 10, 2015, 12:30 am

≫ Next: Bokanmeldelse: Gater i mørke av Patrick Modiano

≪ Previous: Bokanmeldelse: Ingen savner Edward Niema av Eivind Larssen

$

0

0

To musikkportretter

Med en produksjon på mer enn 40 bøker og over 50 musikk-innspillinger, ruver Ketil Bjørnstad (f. 1952) godt i det norske kultur-landskapet. Hver gang jeg leser meg gjennom bibliografien hans på Wikipedia, vekker det gode lese-minner og et voksende ønske om å begynne å lese noen av romanene hans om igjen. Og ikke minst omtale dem her på bloggen min, i håp om at stadig flere nye lesere skal finne frem til ham!

Aller best liker jeg nok bøkene som handler om det Bjørnstad kan alt om (har jeg inntrykk av), nemlig musikken. Dessuten liker jeg godt hans biografier. I "Veien til Mozart" slås to fluer i et smekk. Med på kjøpet får vi også et godt innblikk i forfatterens eget liv, spesielt i hans oppvekst på Røa og hans forhold til musikken. Det var klassisk konsertpianist han skulle bli, inntil han gjorde en helomvending og satset på jazz og rock og dessuten ble forfatter. Et møte med Ole Paus var medvirkende til denne endringen i hans liv. 

For oss som har lest det meste av det Bjørnstad har skrevet fra før av, finnes det mye gjenkjennelse fra hans eget liv. Selv lurer jeg ofte på hvor mye som er selvbiografisk og hvor mye som er fiksjon i forfatteres bøker, når det kommer til stykket ... I "Veien til Mozart" forteller Bjørnstad om sin egen fascinasjon for den franske skuespillerinnen Catherine Deneuve (som vi finner igjen i Alveberg-triologien), om det å debutere som konsertpianist (som vi finner i Vinding-triologien), om å bo ute i havgapet med sin kunst (jf. Alveberg-triologien), fascinasjonen for Paris ... bare for å nevne noe. Dessuten er mannspersonene som går igjen i bøkene hans til forveksling lik i alle fall flere sider ved ham selv. Bjørnstad har også skrevet mye om Kristiania-Bohemen (biografiene om Oda og Jæger - og selvsagt om Munch), og dette har inspirert ham i musikken ("Leve Patalgonia" fra 1978, et prosjekt hvor også Ole Paus var med - alle studenter med et minimum av kulturell ballast hadde selvsagt den i LP-samlingen sin på 1980-tallet). 

Mozart- og Schubert-konsert på Schönbrunns orangeri, Wien, desember 2014 (Foto: RMC)

Jeg har hørt mye positivt om "Veien til Mozart", ikke minst fra en sjelefrende hva gjelder Ketil Bjørnstads forfatterskap og musikk, Reading Randi. Etter å ha vært i Wien og ikke minst vært på en Mozart- og Schubert-konsert i Schönbrunns orangeri (nettopp der Mozart og søsteren debuterte i sin tid) like før jul, rykket boka nokså fort opp over leselisten min. 

Wolfgang Amadeus Mozart (f. 1756 d. 1791) var et vidunderbarn av de sjeldne. At han også hadde en meget begavet søster - Nannerl - som kom helt i skyggen av ham, er derimot ikke fullt så kjent. I Bjørnstads biografi blir vi kjent med familien Mozart og fremfor alt faren Leopold, som desperat reiste Europa rundt med barna i håp om først selv å få fast stilling ved et hoff, og dernest at denne gleden skulle bli sønnen til del. Dette ga skuffende lite inntekter å lene seg tilbake på, for mange steder var den eneste lønnen de fikk noen ubrukelige småting, som snusdåser i mengder. Prisen barna betalte var en tapt barndom. Det er like fullt barn med en sterk lidenskap til musikken som beskrives. 

Parallelt følger vi den unge Ketil Bjørnstad, som i motsetning til Mozart følte seg tvunget av moren til å spille piano. Han hatet det. 

"Motviljen mot alt nytt. Den satt dypt i meg. Men Mozart var geni. Han ønsket å lære. Tryglet og ba. Leopold underviste ham i engelsk, latin og fransk. Tysk var morsmålet. Han lærte seg å skrive i alle former. Høykirkelig, smigrende, sjikanerende, og med den grove bondedialekten som inneholdt mye analhumor." (side 42)

Mozart-statue i Salzburg, 2004 (Foto: RMC)

Ketil Bjørnstad byr rikelig på seg selv og sin families historie i boka. Som leser merker man at han tross sin autoritetsangst, tross sine nerver før konserter, tross tankene om ikke å holde mål, likevel ikke er engstelig for å vise frem sin sårbarhet. Nettopp dette gjør historien om hans eget levde liv så spennende - samtidig som han også beskriver et musikk- og kulturmiljø i datidens norske hovedstad som er interessant på flere nivåer. 

Om det Bjørnstadske hjem skriver han følgende på side 62:

"Mor hørte på musikk. Far leste bøker. Slik var det. Skjønt, mor leste bøker hun også. Og allikevel var det ikke et kulturelt hjem i den forstand. Ikke betydelig kunst på veggene. Ikke møbler med en historie. Ikke presise middager med hovedrett og dessert. Da pølsebodene begynte å selge rekesalat til wienerpølsene, var mor blant de første kundene. Og juletreet ble hvert år pyntet med så mye billig juggel at det ofte veltet av sin egen vekt. Men de skilte alltid godt fra dårlig når det kom til det som virkelig betydde noe. Vi, de to guttene som vokste opp i dette hjemmet, visste tidlig hva kultur var. Det var noe konstant, fordi den omringet oss. Mor og far var hevet over moter og tidens smak. De hadde aldri noe de skulle bevise."

Nettopp dette - ikke å skulle bevise noe - preger også Bjørnstads tilnærming til Mozart og musikken, der han skiller mellom "musikanter" og "mussikanter". Like fullt imponerer han stort med sin kunnskap om Mozart, som preges av et møysommelig arbeid med å gjennomgå spesielt Mozarts brevveksling med alle han var glad i - også faren Leopold, som han med årene skulle få et mer og mer anstrengt forhold til. Bjørnstad gjør også et poeng av det etter hvert åpenbare: hvordan farens ønske om å kontrollere sønnen og hans karriere kom i veien for Mozarts suksess. 

Bjørnstad hadde i en del år et anstrengt forhold til Mozart - helt til han overvar Tryllefløyten i Operaen, der moren var sufflør. Oppdagelsen av at de slemme dessuten hadde de flotteste ariene, var dessuten tankevekkende. For hvordan kunne man da vite hvem som var snille og hvem som var slemme? Han hadde selv for lengst sluttet å tro på julenissen, for det var jo faren. Men hva om far ikke var far? 

Den 13. oktober 1762 debuterte Mozart og søsteren i Schönbrunns orangeri, og tilstede var erkehertuginne  Maria Theresia og en rekke andre adelsfolk.

"Hva tenkte de, Nannerl og Wolfgangerl, akkurat da? Følte de forventningspresset? Nannerl var i alle fall synlig nervøs. Hun hadde ikke lillebrorens nesten ureflekterte tillitsfullhet. Var det fordi hun var kvinne? Visste hun allerede da, at jenter og gutter spilte sitt spill på ulike arenaer, at kortene ikke var like? Hun hadde heller ikke brorens direkthet. Hennes nervøsitet var et tegn på at hun forsto situasjonens alvor. Denne reisen kostet faren penger, mange penger. Han var helt avhengig av at disse pengene kom tilbake til ham. Men det var barna som skulle sørge for at det skjedde." (side 75-76)

Vi får høre hvorfor Mozart ikke har med en eneste trompet i sine musikkstykker, og hvordan presset fra faren om å innbringe penger fikk ham til aldri noen gang å hvile, hele tiden prestere noe, komponere musikk, gjøgle og spille en slags narr under opptredene - til stor fornøyelse for dem som overvar konsertene. Etter hvert som barna vokste til, forsvant underet som vidunderbarn er forbundet med, og publikum krevde mer. Det nyttet heller ikke å fortsette å lyve barna yngre enn de var. 

Hjemme på Røa levde Ketil og broren Tormod "i en verden der østerrikske komponister, som hadde levd to hundre år tidligere, var våre selvfølgelige referanser. Og dette skjedde uten at mor og far fremsto som spesielt unormale. Det hadde vært flere barn i salen den kvelden vi så Tryllefløyten i Operaen." (side 141)

Det er imidlertid først da Ketil Bjørnstad begynner å ta pianotimer hos Amalie Christie at det skulle løsne for alvor. Fra at musikken hadde vært en plikt og en pine, ble den en lidenskap han ikke kunne leve foruten. 

"Det var som om et teppe ble trukket til side, og en helt ny scene åpnet seg for meg. Amalie fikk meg til å høre musikken på en annen måte. Da ble den en besettelse for meg. Ingen tvang meg til å øve. Dette var min egen lidenskap. Som når du forelsker deg i en person og vet at fra nå av er det alvor, uansett hva alle andre sier. For det er plutselig dine egne følelser. Ditt eget valg. 

Fra da av gikk det fort." (side 149-150)

Vi følger Mozart der han til slutt forlater fødebyen Salzburg, som er blitt for trang og provinsiell for ham. Han bosetter seg i Wien, hvor han etter hvert også skulle gifte seg, før han døde så altfor ung - i en alder av 35 år. Hele tiden var han på jakt etter inntekter som kunne holde fattigdommen fra livet. I Wien ble han imidlertid motarbeidet av sine misunnelige konkurrenter, som mobbet ham da han var i ferd med å gjøre suksess. Også her trekker Bjørnstad paralleller til sitt eget liv, der han i en periode av skolegangen opplevde mobbing, kanskje fordi han var overvektig og fordi han spilte piano. Utålelige ting i et miljø hvor man ikke for sitt bare liv skulle skille seg ut på noe vis, og hvor lærerne så en annen vei, ikke ønsket å blande seg. For Mozart ble løsningen å reise ut, blant annet til Praha, der han opplevde en helt annen suksess enn hjemme. 

Forholdet mellom Mozart og faren ble etter hvert uoverstigelig vanskelig. Bjørnstad er stadig innom temaet "hva frembringer talentet - medgang eller motgang". Selv opplevde han at hans eget talent ble forløst når hans lærer og mentor hadde fokus på det han fikk til, mens det ble vanskelig når alt fokus var knyttet til det han gjorde feil. Dette fikk ham til å velge å skifte lærer, selv om den mest kritiske av dem åpenbart var den beste. 

"Leopold er som en kritiker som har låst seg fast i sine fordommer. Han kan ikke se på sønnens arbeid med et åpent sinn. Han må overbevises, overtales, hver eneste gang. Fraværet av entusiasme er påfallende og sikkert også en forklaring på den minimale kontakten mellom dem. Han ser ingen muligheter for Figaros bryllup. Leopold Mozart, som gjorde så mye for sin sønns talent, hans musikalske utvikling og hans berømmelse, er nå en negativ autoritet i Mozarts liv, og ikke en autoritet engang, for Mozart har for lengst sluttet å høre på ham. Hadde han gjort det, ville kanskje Figaros bryllup aldri blitt skrevet." (side 338)

Riktig morsom er Bjørnstad når han skriver om Glenn Gould og hans arroganse overfor Mozart. 

"I 1976 ga den kanadiske pianisten og radiomannen Glenn Gould et etter hvert svært berømt intervju med den franske filmregissøren, forfatteren og fiolinisten Bruno Monsaingeon. Der sier han at "Mozart døde snarere for sent enn for tidlig". Det går frem av denne bemerkelsesverdige samtalen at Gould mener alvor. Han mener at han egentlig avskyr Mozart, og hvis han må si noe mer detaljert, han har tross alt spilt inn Mozarts klaversonater på plate, verdsetter han den aller første symfonien (KV 16) svært mye mer enn den nest siste, symfoni 40, g-moll-symfonien, som han gir uttrykk for at han hater. Et utsagn som han sier at han vet vil skade ham, men som han fremfører allikevel, fordi han selvsagt også vet at det vil både styrke ham og mytifisere ham. Han gir g-moll-symfonien kreditt for åtte takter av "bemerkelsesverdig karakter". Resten er omgitt av "en halvtimes banaliteter". (side 89-90)

Bjørnstad vender stadig tilbake til Gould, som han mener tok feil. For han vet noe som Gould ikke visste ... Og at det er Gould som gikk glipp av noe ... 

Som alltid når jeg leser bøker av Ketil Bjørnstad, blir jeg imponert over kunnskapene hans og evnen til å formidle dette på en interessant og spennende måte. Bjørnstad er en meget erfaren forfatter og han skriver med letthet og eleganse. Fortellergrepet han har valgt i denne boka, der det veksler mellom Mozart og forfatterens eget liv, er særdeles vellykket. Begge så til de grader forskjellige, og likevel med så mye felles. Den ene et vidunderbarn, den andre definitivt mer en hardt arbeidende sjel, men med sterke talenter. Begge med en ektefølt lidenskap for musikken, som riktignok våknet noe senere hos forfatteren enn hos Mozart. 

Det er noe intenst og ærlig ved teksten, som gjorde at portrettene virkelig grep meg, hva enten det handlet om Mozart eller Bjørnstad. Nå har ikke jeg lest så mye om Mozart tidligere, men jeg har i alle fall fått med meg at Bjørnstad baserer sitt stoff om ham på nyere forskning, som viser et mer nyansert bilde av komponisten og musikeren enn hva vi har fått servert tidligere. Det har også vært ekstraordinært interessant å få mer innblikk i forfatterens eget liv frem til han valgte en annen vei enn den klassiske musikken. Parallellene til mange av bøkene hans lå der hele veien, lett gjenkjennelig synes jeg. Mitt ønske er at Ketil Bjørnstad en eller annen gang skriver om livet sitt etter at han tok dette valget. Det tror jeg må bli en interessant bok! Og bare for å ha nevnt det: "Veien til Mozart" er morsom! Den lune humoren ligger nemlig der, hele veien. 

Alle preferansene til Mozarts musikk fikk meg til å ønske å bli bedre kjent med denne, og jeg spilte derfor mye av musikken fra Spotify mens jeg leste. Jeg gjenoppdaget også noen gamle perler av Ketil Bjørnstad selv, som "Natten" fra 1985 (den bør virkelig utgis på nytt!) og "Messe for en såret jord" fra 1992 (som jeg har hatt i platesamlingen helt siden utgivelsen) ...  

Jeg mener at "Veien til Mozart" er en av de beste norske bøkene som ble utgitt i 2014!

Utgitt: 2014 
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 428 
ISBN: 978-82-03-35764-0
Boka har jeg kjøpt selv.

Ketil Bjørnstad (Foto: Benedicte Ugland)

Andre omtaler av boka:
- Aftenposten v/Toril Sæther - 5. oktober 2014 - Mozart-biografi med personlig vri - Ketil Bjørnstads biografi om Mozart er blitt like mye selvbiografi som biografi. Det er et vellykket grep. ... Bjørnstad skriver fra sitt eget ståsted. I annethvert kapittel veksles det mellom Bjørnstad og Mozart. Det fungerer godt, ikke minst fordi Bjørnstad har alle forutsetninger for å kunne skrive både personlig og klokt om Mozart, med sin bakgrunn som musiker, komponist og forfatter. I Bjørnstads penn blir dette også en bok om allmennmenneskelige temaer som barndom, oppvekst, kjærlighet, familierelasjoner og sorg – og hvordan alt kommer til uttrykk i musikken. ... Veien til Mozart er en klok, innsiktsfull, velskrevet og ikke minst humoristisk bok om Mozart, Bjørnstad, musikken og livet selv.
- Reading Randi - 6. november 2014 - Jeg er utrolig fascinert av Ketil Bjørnstad som forfatter, musiker og "tusenkunstner" - han overbeviser som skjønnlitterær forfatter, men også når han beveger seg på det biografiske området - jeg ble rent trollbundet da han i 1984 dro meg inn i Oda Kroghs forunderlige bohem verdenI denne biografiske betraktningsboken på Mozart gjør han en fin personlig vri på det hele - vi blir kjent med den store komponisten Wolfgang Amadeus Mozart gjennom Ketil Bjørnstads vei til han.
Veldig engasjerende skrevet. Bjørnstads første møte med Mozart i tidlige barneår, en mor som spilte han og en far som påskyndet det hele - var ikke en jublende suksess i starten - men etter hvert ble Mozart en viktig komponent i K. Bjørnstads liv, en sterk relasjon som har blitt livslang.

... (Blogginnlegget er hentet fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg)

Bokanmeldelse: Gater i mørke av Patrick Modiano

January 10, 2015, 2:21 am

≫ Next: Den grønne votten

≪ Previous: Ketil Bjørnstad: «Veien til Mozart»

$

0

0

Forlag: Cappelen Damm
Original tittel: Rue des boutiques obscures
Norsk tittel:Gater i mørke
Forfatter: Patrick Modiano
Oversetter:Mona Lange, MNO
Format: Heftet
Sideantall: 197
Utgitt: 1978
Min utgave: 2014
Utfordring:150 bøker på 1 år
Kilde: Leseeksemplar








Forfatter

Patrick Modiano er født 30. juli 1945 i Boulogne-Billancourt i Frankrike og en en fransk forfatter, Han  debuterte i 1968 med romanen La Place de l’Étoile. Han har siden skrevet i alt 28 romaner og flere filmmanus. Han har vunnet en rekke priser for sitt arbeide og i 2014 fikk han nobelprisen i litteratur. Han har tidligere gitt ut 3 bøker på norsk som ble gitt ut på norsk før jul på grunn av prisen. Det kommer enda en ny bok senere i vår.




Jeg må ærlig innrømme at jeg hadde aldri hørt om Patrick Modiano før han vant nobelprisen i fjor høst, og det er jeg glad for at han gjorde slik at jeg fikk sjansen til å stifte bekjentskap med forfatterskapet.  I juryens begrunnelse for at han vant prisen skriver de blant annet at "minnenes kunst med hvilken han fremkaller de mest uhåndgripelige menneskeskjebner og avdekker okkupasjonens livsverden". Den boken jeg har lest Gater i mørke handler om Guy Roland som har mistet hukommelsen men som bestemmer seg for å finne ut hvem han egentlig er. Deler av handlingen er lagt til Paris og jeg må se at det var litt spesielt å lese den akkurat i de dagene hvor det pågikk grufulle terrorhandlinger nettopp der.
Jeg har bestemt meg for å lese bøkene i den rekkefølgen de kom ut i Norge og det vil si at neste bok ut er Ungdomstid  (1982)og deretter Søndager i august (1988)

Gater i mørke som forøvrig er forfatterens sjette bok handler altså om Guy Roland som i en årrekke har jobbet i privatdetektivbyrået til Hutte, hvor oppgaven deres var å skaffe klientene det Hutte kalte "mondene opplysninger", og hvor alt foregikk blant folk av "det gode selskap". Ved romanens begynnelse skal Hutte trekke seg tilbake, reise til Nice hvor han tilbrakte mye av barndommen.
Samtidig har Guy Roland som lider av hukommelsestap bestemt seg for å prøve å finne ut av hvem han egentlig er, for han har nemlig fått et aldri så lite spor. Det var forresten Hutte i sin tid som hadde gitt ham det navnet han har i dag og gitt ham falske identitetspapirer.

Når han fattet sympati for meg, var det fordi også han- det fikk jeg vite senere - hadde mistet sine egne spor da et helt avsnitt av hans liv forsvant med ett slag, uten den minste lesetråd, den minste tilknytning som kunne bringe ham i kontakt med fortiden. For hvilke fellestrekk kan det finnes mellom denne stivbente gamle mannen jeg ser fjerne seg i mørke, med sin loslitte frakk og store svarte dokumentmappe, og den fordums tennisspilleren, den vakre, blonde, baltiske baron Constantin Von Hutte?

S. 11

Det lille sporet Guy hadde var et eneste navn, Paul Sonachitze, men forhåpentligvis kunne han fortelle mer om hvem han var og hvor han kom fra. Dette ble starten på en jakt som etter hvert ble ganske så smertefull men etter hvert som han gravde og forhåpentligvis kom nærmere en løsning på gåten fikk han stadig oftere små snutter, små bruddstykker som han husker. Kunne denne jakten hjelpe han til å få tilbake hukommelsen?

Under denne jakten kommer det frem at det var vanlig under okkupasjonen at folk opererte med dekknavn og de fikk laget falske identitetspapirer. Flere forsøkte å  flukte, komme seg over grensen til Sveits, blant annet skal Guy og flere av vennene hans på den tiden bli forsøkt smuglet over der. 

Da jeg kom ut av butikken snødde det fortsatt. Jeg ble redd Denise ikke ville dukke opp til avtalen, og jeg tenkte at det var første gang vi kunne komme bort fra hverandre i denne byen, blant alle disse skyggene som haster forbi. Og jeg husker ikke lenger hva jeg het den kvelden, Jimmy eller Pedro, Stern eller McEvoy

S. 142

Ved hjelp av både brev, telefoner, gamle bilder og  møter med mange ulike mennesker og utallige bar-besøk forsøker altså romanens hovedperson å finne ut av hvem han er og hvor han kommer fra.
Om han finner ut av det eller ikke skal ikke jeg si noe om, men altså dette var en bok som jeg likte veldig godt. Det var noe med det fine og tildels poetiske språket som gjorde at det ble tungt å legge fra seg boken, samtidig er ikke dette en bok du bør pløye fort igjennom heller. Boken er lettlest og mer stillferdig enn jeg hadde trodd at den skulle være. Spennende var den likevel, selve gåten  og ledetrådene som enten var blindspor eller så førte de ham litt videre på veien. Naturlig nok var jeg spent på om jeg fikk svar på spørsmålene jeg satt med underveis, fikk han hukommelsen tilbake og fant han ut av hvem han var.
 Det må jo ha vært tøft for Guy og tro at han var den eller den personen for så å finne ut at det kunne ikke være det likevel. Mange av stedene han oppsøkte var nedlagt noe som bare understreket at det han leter etter tilhørte fortiden, en svunnen tid i et menneskes liv.  Han skriver til sin venn Hutte et sted i boken "Hittil har alt virket så kaotisk, så oppstykket..... brokker, fragmenter av et eller annet dukket plutselig opp i erindringen etter hvert som undersøkelsene skred frem.... Men når alt kommer til alt, er det kanskje dèt et liv er.... Dreier det seg virkelig om mitt liv? Eller har jeg smettet inn i livet til en annen?" Da kommer han inn på tema som det sies er typisk for forfatteren å skrive om. Hva er tilbake når vi er borte? Hvordan oppsummere et liv? Jeg må si at det er interessante spørsmål og jeg er glad for å ha flere bøker av forfatteren liggende klar, for dette tror jeg er et forfatterskap vel verd å få med seg.
Anbefales!

... (Blogginnlegget er hentet fra Beathesbokhylle)

Den grønne votten

January 10, 2015, 4:08 am

≫ Next: Bokanmeldelse: Det lir mot kveld / Kristinas reise – To sonettkranser av Margaret Skjelbred

≪ Previous: Bokanmeldelse: Gater i mørke av Patrick Modiano

$

0

0

Forlag: 
Gyldendal
4.utgave 2014
ca. 115 sider
Forfatter: Alf Prøysen

Gyldendal har gitt ut Den grønne votten, Prøysen-klassikeren, med splitter nye illustrajoner av kritikerroste og prisbelønte Øyvind Torseter. Det er en fin innbundet utgave med hele fortellingen om den grønne votten strikket av bestemor til Ragnar til jul, som ble både snømannhjertet og musehus før den kom til rette igjen, en rett og mange vrange først. Bakerst i boka er noter til sangene i boka og fine. Historien er spennende oppbygd og kan varme et barnehjertet (og at dette barnehjertet snart er 31 år gjør ingenting). Husker du historien? Den er verdt å lese omigjen. God lørdag!  ... (Blogginnlegget er hentet fra Bokloftet: Øverst i huset, innerst i hjørnet, et eseløre)

Bokanmeldelse: Det lir mot kveld / Kristinas reise – To sonettkranser av Margaret Skjelbred

January 10, 2015, 5:22 am

≫ Next: Bok: «Kreutzersonaten»

≪ Previous: Den grønne votten

$

0

0

Forlag: Tiden
Tittel: Det lir mot kveld / Kristinas reise -To sonettkranser
Forfatter: Margaret Skjelbred
Format: Ebok
Sideantall: 55
Utgitt: 2014
Utfordring:150 bøker på 1 år
Kilde: eBokBib










Forfatter

Margaret Skjelbred er født i 1949 og er en norsk forfatter. Hun er utdannet sykepleier og jobbet ikke på fullt som forfatter før i 1990. Hun debuterte i 1983 med diktsamlingen Det er aleine du er. Siden har det kommet en rekke bøker,både dikt og romaner. Hun har også vunnet en rekke priser for sitt arbeide, blant annet Amalie Skram- prisen.








Det har blitt en del første møter med ulike forfattere på meg den siste tiden og Margaret Skjelbred føyer seg pent inn i rekken. Dette er en forfatter som jeg har vært nysgjerrig på lenge men så har det liksom aldri blitt til at jeg har plukket opp en bok av henne, før nå, men den ble når sant skal sies lastet ned på nettbrettet.

Før hvert dikt var det et forord skrevet av forfatteren hvor hun skrev litt om både skriveprosessen og litt om hva diktene skulle handle om. Jeg syntes  det var så kult at hun på det siste verset på hvert av diktene ramset opp alle de siste linjene i hvert av versene slik at de til slutt dannet tittelen på diktene, men når jeg leste forlagets beskrivelse av samlingen i etterkant så stod det jo så pent der og at dette var vanlig for denne type sonett, ja, så lærte jeg altså noe i går også. For å beskrive diktene har jeg rett og slett "fusket" litt og legger ved forlagets beskrivelse.


"Sonettkransen er kanskje lyrikkens mest krevende form. Den består av fjorten sonetter som flettes sammen ved at hver sistelinje i én sonett skal være åpningslinjen i den neste. Til slutt kommer den femtende sonetten, som består av alle disse fjorten første- og sistelinjene. Denne siste, mestersonetten, kan derfor leses som et slags resymé av hele kransen.
I denne boken har Margaret Skjelbred ikke bare skrevet én, men to sonettkranser. «Det lir mot kveld» er en krans som beveger seg gjennom årstidene, men også gjennom livet, mens «Kristinas reise» tar for seg historien om den norske prinsessen Kristina fra Tunsberg som ble giftet bort til en spansk kongebror i 1258."


Det lir mot kveld - som hun har skrevet i den såkalte Shakespearsonetten tar for seg alle årets måneder og de ulike årstidene men den følger også livets syklus fra vugge til grav.

I går er vekk. I morgen er en gåte.

Det er i dag den ville dansen går,

Den er så stor og vakker, verden vår,

at både du og jeg må le og gråte.

s. 17

Kristinas reise - Er diktet om Prinsesse Kristina som ble født i Bergen i 1234 og var datter av Kong Håkon IV, og storesøster til  Magnus Lagabøte , hun  reiste til Spania for å gifte seg med en av Spanias kongesønner. Hun døde etter bare 4 år i Spania.

Gåtefull er reisen din, Kristina

Sagaen kan fortelle at du lo.

Var det mens du plukket marisko

eller mjødurt, også kalt regina,

engens dronning? Blomster som berøres 

åpner seg mot humlens snabelnute.

Drømmer du, som de , om å forføres,

om å fullbyrde naturens mening;

smelte samme med en mann der ute

i en opphøyd, gudegitt forening?

S. 42

Dette var to gode og litt vemodige dikt, og ikke minst så var det spennende lesing og da tenker jeg først og fremst på det siste diktet om Kristina, og det er et tema eller en historie jeg kunne tenke meg å lese enda mer om.
Dette ble et fint møte med en forfatter som jeg definitivt skal lese mer av, ikke minst så har jeg lyst til å lese noen av romanene hennes.

Statue av Kristina

... (Blogginnlegget er hentet fra Beathesbokhylle)

Bok: «Kreutzersonaten»

January 11, 2015, 4:33 am

≫ Next: 2014 – det året jeg «oppdaget» Siri Hustvedt – del 1:

≪ Previous: Bokanmeldelse: Det lir mot kveld / Kristinas reise – To sonettkranser av Margaret Skjelbred

$

0

0

Forfatter: Leo Tolstoj (1828-1910)
Originaltittel: Крейцерова соната
Utgitt: 1889
Min utgåve: 1974
Oversetter: Turid Schancke Bjørnflaten
Format: Innbundet, 116 sider
Forlag: Solum
Mål/utfordringar: 1001 bøker, Større geografisk spredning, Back to the Classics

Leo Tolstoj er ein forfatter eg absolutt skulle ha lest meir av, og med Kreutzersonaten og Krig og fred på Classics-utfordringa er hvertfall tanken på plass. I forordet skriver Geir Kjetsaa at Kreutzersonaten er inspirert av verkelege hendingar.

Sommeren 1887 kunne en av hans venner fortelle at han under en togreise hadde truffet en fremmed som fortalte om sin kones ekteskapsbrudd. Omtrent samtidig fikk dikteren en ny inspirasjon - denne gang fra musikken. Blant hans gjester var en begavet elev fra Moskvakonservatoriet som underviste hans sønn i fiolinspill. Sammen spilte de en gang Beethovens Kreutzersonate. (s. 6)

SPOILER ALERT

Kreutzersonaten foregår på eit tog. Ein mann ved namn Pozdnyshev overhøyrer ein samtale i kupéen om ekteskap, skilsmisse og kjærleik. Når ei kvinne i kupéen argumenterer at ekteskap skal baseres på kjærlighet blir det undra i kupéen om kva kjærleik er. Pozdnyshev beskriver sitt eige kjærleiksliv, frå erfaringer med prostituerte til sitt eige ekteskap. Etter nokon år i ekteskap har han innsett at det einaste ekteparet har til felles er barna. Kona hans tar opp igjen musikkinteressen sin, og møter ein flink fiolinist, Troukhatchevsky, og dei to framfører Beethovens Kreutzer Sonata for piano og fiolin. Sjalusi kjem sakte, men sikkert over Pozdnyshev, men han skjuler det og reiser på ein jobbtur. Han kjem heim tidligare enn tenkt og finner sin kone i seng med fiolinisten. Han dreper så sin kone med kniv. Barna blir oppdratt av svigerinnen og mannen, og etter ei tid i fengselet reiser Pozdnyshev fram og tilbake med toget i håp om at togpassasjerene han treffer vil tilgi ham. Det siste vår samtalepartner får høyre før han forlater Pozdnyshev er "Tilgi meg."

Då Kreutzersonaten kom ut vart den raskt sensurert av russiske myndigheter på grunn av argumenta som kjem fram i boka. Tolstoj er ikkje nådig i sine meiningar om ekteskapet, og sjølv om eg ikkje er einig med russeren har boka eit meget godt språk og presenterer kontroversielle argumenter. Eg har lest den i forbindelse med Back to the Classics-utfordringa, og eg angrer ikkje på at den vart valgt i Classic Novella-kategorien. Anbefales!

XOXO ... (Blogginnlegget er hentet fra My first, my last, my everything!)

---

2014 – det året jeg «oppdaget» Siri Hustvedt – del 1:

January 11, 2015, 9:06 am

≫ Next: NIGHT’S EDGE – EN FANTASI-ANTOLOGI AV TRE AMERIKANSKE DAMER

≪ Previous: Bok: «Kreutzersonaten»

$

0

0

2014 var året da jeg «oppdaget» Siri Hustvedt. Jeg skriver det i hermetegn for jeg var selvfølgelig fullt klar over hennes eksistens og hennes forfatterskap før i fjor, det var bare aldri helt aktuelt for meg å plukke opp en av bøkene hennes. Så kom mai, jeg gikk fra å være 35 til å bli […] ... (Blogginnlegget er hentet fra siljes skriblerier)

NIGHT’S EDGE – EN FANTASI-ANTOLOGI AV TRE AMERIKANSKE DAMER

January 12, 2015, 7:49 am

≫ Next: Bjørn Stærk: «Ytringsfrihet»

≪ Previous: 2014 – det året jeg «oppdaget» Siri Hustvedt – del 1:

$

0

0

Night's Edge består av tre noveller av tre damer. Det er:

1. Dancers in the Dark av Charlaine Harris (som er hele grunnen til at jeg leste denne boken)
   
2. Her Best Enemy av Maggie Shayne
   
   
3. Someone Else's Shadow av Barbare Hambly 

It wasn't smart of me to have a fight with him right before he bites me, Rue told herself. 

Jeg holder på med bokserien om Sookie Stackhouse av Charlaine Harris. Akkurat nå holder jeg på å høre alle bøkene i serien jeg allerede har lest som lydbok på mobilen. Repetisjon. Jeg har igjen å høre 3 så kan jeg lese ferdig de 2 jeg har igjen som er ulest. Novellen Dancers in the Dark handler om to vampyrer som vi treffer i Sookie-serien. Rue er en danser. I avisen ser hun en stillingsannonse som  etterlyses noen som er villig til å danse med en vampyr og bli bitt i slutten av opptredenen av vampyren. Rue møter opp og får jobben.

Rue og Sean blir dansepartnere. Det byttes på hvem som forteller, Rue eller vampyren Sean. Jeg synes novellen er fornøyelig, og jeg koste meg veldig da jeg leste den.

Don't you recognize the name? She's the chick who writes those columns discrediting all the mumbo-jumbo types in town.

Novellen Her Best Enemy av Maggie Shayne tilhører ingen slik serie, som den av Charlaine Harris. Jeg hadde aldri hørt om forfatteren før. Kiley Brigham har kjøpt seg et 100 år gammelt hus. En kveld hun kommer ut av dusjen har noen skrevet 'House of Death' i duggen på speilet på badet. Merkelige og skremmende hendelser fører til at Kiley, som aldri har trodd på spøkelser, tror det spøker i huset sitt.

my house has been considered one of the most haunted in the county for the past thirty years.

Til vanlig jobber Kiley med å avsløre falske synske som lurer penger ut av godtroende mennesker. Men nå må Kiley selv søke hjelp fra en slik. Jack er den eneste i byen som hun ikke har klart å bevise er falsk. Og han klarer ikke å vri seg unna og må hjelpe henne til tross for at de er hverandres verste fiender. Dette er ikke en intelligent historie, men den er ganske heit (for slike som meg som ikke eier fantasi). Novellen er mye bedre enn jeg forventet. Men den er litt treg.




Den siste novellen er Someone Else's Shadow av Barbara Hambly. Hun hadde jeg heller aldri hørt om. Heller ikke denne novellen tilhører noen serie slik som Charlaine Harris sin (heldigvis). Maddie har danset ballett siden hun var liten. Nå arbeider hun som danselærer og deler en leilighet sammen med den yngre Tessa som studerer ballett. Tessa danser der Maddie også er lærer, på en av New Yorks mest respekterte danseskoler.

I andre etasje i den svære skolen bor det en hjemløs mann på et rom han egentlig leier for å lage musikk, som han jo også gjør. Han arbeider og bor i samme rom. Den unge Tessa er helt alene i byen og hennes samboer føler hun må passe på henne. Det er ikke så enkelt når jentungen går i søvne...

Det er helt utrolig mye dødtid i denne novellen. Jeg trodde virkelig jeg aldri skulle bli ferdig med den. Opp i alt sammen (kjærlighet, spøkelser, demoner, ballet, magedans) begynner hovedpersonen å også spå i tarrotkort. Det virker så utrolig søkt alt i sammen. Teit. Forvirrende. Bedre er det ikke når to karakterer plutselig lider sjelekvaler og elsker hverandre når de nesten ikke har snakket sammen. Det er så lite troverdig at jeg nærmest kan farge håret rosa og det vil virke mer naturlig enn denne novellen her. Det var godt å bli ferdig.

Jeg leste antologien i jula, hjemme hos foreldrene mine med nettbrettet mitt. Jeg kjøpte og lastet ned boken med Kindle-appen. Det er den første e-boken jeg leser på nettbrettet mitt som jeg handlet i fjor. Foretrekker å lese bøker med den fysiske boken i hånden, men jeg må bare innrømme at det har sine fordeler å lese engelske bøker på nettbrettet. Ordbok, det er billigere og jeg slipper å eie boken fysisk. Neste bok å lese på nettbrettet blir en av Dickens, men ikke enda!



Night's Edge av Charlaine Harris, Maggie Shayne og Barbara Hambly
Publisert av Harlequin i 2012
368 Sider
ISBN: 978-1-4603-0265-1
Kilde: Kjøpt selv
Format: E-bok

... (Blogginnlegget er hentet fra Stjernekast)

Bjørn Stærk: «Ytringsfrihet»

January 12, 2015, 12:04 pm

≫ Next: Bokhyllelesing #1: The diary of a provincial lady av E.M.Delafield.

≪ Previous: NIGHT’S EDGE – EN FANTASI-ANTOLOGI AV TRE AMERIKANSKE DAMER

$

0

0

En pamflett om ytringsfriheten

Bjørn Stærk (f. 1978) er norsk programmerer, blogger, samfunnsdebatant og forfatter. Han har tidligere utgitt boka "Oppdra folket! - Norge, Sverige og innvandring" (2013). (Kilde: Wikipedia)

Bjørn Stærks bok "Ytringsfrihet" (2013) er den første i Humanist forlags Pro et Contra-serie, som skal presentere ulike argumenter i aktuelle etiske problemstillinger. 

"Spørsmålet om ytringsfrihet er vanskelig. Det er veldig lett å være for den så lenge vi står på den vinnende siden i en debatt, eller den brukes til å ytre noe vi er enig i. Men hva når den brukes til å hevde meninger vi ikke liker, som for eksempel rasisme, politisk ekstremisme eller andre holdninger vi tar avstand fra? Er det da like lett å stå for et prinsipp om en ubegrenset ytringsfrihet?" (fra bokas smussomslag)

Forfatteren av "Ytringsfrihet" legger ikke skjul på at han er tilhenger av ytringsfriheten, både som et juridisk prinsipp og som et ideal. Samtidig ønsker han å være ærlig om den mørke siden ved ytringsfrihet, om kostnadene og risikoene. 

Etter tragedien i Paris 7. januar 2015 og før debatten på Litteraturhuset lørdag 10. januar 2015, som jeg overvar og har skrevet et eget innlegg om, fant jeg frem denne lille boka som jeg kjøpte for en tid tilbake. Tanken på å dypdykke inn i problemstillingene rundt ytringsfriheten, har lenge appellert sterkt til meg. Dette er nemlig ikke så enkelt som at man enten er for eller imot, eller at man er et godt menneske dersom man er for ytringsfrihet og middelaldersk dersom man er imot. Ytringsfrihet som verdi er heller ikke noe Vesten har monopol på. I boka trekkes det opp en rekke problemstillinger og gråsoner som man bør tenke gjennom før man tar endelig stilling i saken. Og uansett hvilket standpunkt man inntar, gjelder det å være konsekvent. Konsekvent i den forstand at det ikke kan være slik at det er ett regelverk for meg og ett for "de andre", eller at man endrer standpunkt alt etter hva saken dreier seg om. Er det f.eks. feil å ytre seg kritisk mot islam, så må det også være galt å gjøre dette mot kristendommen. 

Noe av det første forfatteren nevner er sin egen forakt for de som er skråsikre på at noen tar feil, men som ikke vil la dem si hva de mener, og som svarer med utfrysning, skjellsord og spydigheter i stedet for med saklige argumenter. Samtidig innrømmer han hvor vanskelig det er å diskutere med en belest ekstremist. Hvor mye tid skal jeg bruke på å gå inn i deres univers, bare for å kunne argumentere overbevisende og saklig tilbake? tenker for øvrig jeg. Samtidig innser jeg at noen faktisk bør gjøre det, jf. John Færseths synspunkter rundt dette i boka "KonspiraNorge". 

Så hva er egentlig ytringsfrihet?

"Når jeg snakker om ytringsfrihet i denne boken, snakker jeg om ... noe mer enn hva som står i loven. Jeg snakker om et generelt fravær av systematiske hindringer for å sende og motta ytringer.

Debatten om ytringsfrihet handler om hvilke systematiske hindringer vi bør sette opp, men vi er uenige om hvor mange og av hvilken type. Hindringene kan være juridiske, men de behøver ikke å være det." (side 21) 

Det er forskjell på et ytringsfrihetsstandpunkt og sensur. Det første handler mest om moral, etikk og unngåelse av å ville såre eller støte noen. Det andre handler om at du kanskje risikerer å miste jobben din dersom du f.eks. ytrer rasistiske holdninger i offentligheten, eller at du står i fare for å miste anseelse og ære dersom du sier offentlig hva du mener. 

Motsetningene forsvinner ikke selv om man forbyr mennesker å ytre sine meninger. Nettopp av den grunn kan det være riktig å tillate full ytringsfrihet, selv om vi misliker holdningene som kommer frem. Da får man i det minste anledning til å imøtegå de ytringene man er uenige i. 

"Vi har et bilde av "ytringsfrihet" som noe så grunnleggende godt at vi tror at det ikke koster noe, at vi kan kombinere det med alt som høres fint ut. Det kan vi ikke. Vi må velge bort noe, eller i alle fall velge mindre av det. 

... Ønsker du å beskytte svake grupper mot ytringer de opplever som hetsende, så som rasisme og blasfemi, må du velge bort noe av ytringsfriheten. Det samme må du gjøre for å beskytte mennesker som ikke vet sitt eget beste." (side 58)

Dersom man ikke er villig til å høre et motargument, gjør man seg selv dummere. 
"Motargumentene tvinger deg ikke bare til å tenke klarere, de hindrer også ideene dine i å dø. På en måte trenger vi ikke et immunforsvar mot ideer, for vi kan forsvare oss mot dem med ren og skjær stahet. Vi kan blånekte, le og forfølge de som sier at vi tar feil. Det er lett å finne unnskyldninger for å ikke skifte mening. 

Men vi betaler en høy pris for staheten. Vi glemmer hvorfor vi mener det vi mener. Ideene våre slutter å leve og blir til døde dogmer." (side 68)

På den annen side: hvor mange underlige ideer skal vi egentlig måtte bruke tid på, når vi i stedet kunne brukt tiden på andre for oss mer interessante ting?

Et annet dilemma forfatteren trekker opp er en redaktørs valg mht hvilke stemmer man skal slippe til i den offentlige debatten. Hvor marginale må stemmene være for at de skal og bør velges bort, og er det riktig alltid å velge dem bort? Noen hysjes ned, andre diskrimineres og/eller slippes ikke til. Alt ligger innenfor redaktøransvaret, uten at vi snakker om sensur. Problemet er imidlertid her som ellers: selv den største kvervulant kan - irriterende nok - ha rett. Spørsmålet er: får vi det med oss i surret av alt det andre dersom vi ikke slipper dem til i debatten? Det som i alle fall er sikkert er at flere perspektiver bidrar til å belyse en sak fra flere sider.  

"Alle som kan mye om et emne, irriterer seg over det lave kunnskapsnivået blant de som uttaler seg om saken i mediene. Selv har jeg spesielt mye kunnskap om IT, fordi det er det jeg jobber med, og jeg vet også ganske mye om hvordan konservative kristne ser på verden, fordi jeg vokste opp i et kristent miljø. Jeg kan love deg at svært lite av det du hører om disse temaene i de store mediene, er verdt å lytte til. 

Sannsynligvis har du erfart at det samme gjelder de temaene du selv kan mye om. Du har lagt merke til hvordan journalister, politikere, synsere og debatanter slenger ut påstander de åpenbart ikke har dekning for. 

Javel, så er det bare å lytte til ekspertene i stedet. Men hvordan skal du høre forskjell på en ekte ekspert og en falsk ekspert, hvis du selv ikke kan noe?" (side 77-78)

Det som i alle fall er sikkert er at en debatt hvor alle får slippe til, er mer tillitsvekkende, enn det motsatte. OK - så blir det flere krangler og skarpe fronter, men er man vant til dette, virker det kanskje heller ikke så skremmende for de involverte. 

Dersom man tilstreber høflighet og skyr unna åpne konflikter, vil man legge lokk på uenighet. Denne bobler uansett under overflaten og vil før eller siden bryte gjennom og antakelig bli styggere enn om man tok ut litt og litt ad gangen. 

Kommunikasjon er ingen enkel disiplin, og der hvor sterke meninger og verdier står mot hverandre, vil økt åpenhet og fri ytring kunne eskalere konfliktnivået. Særlig gjelder dette når retten til fri ytring brukes til å spre fiendebilder.

"Står vi ovenfor en fiende, er det farlig ikke å ta den alvorlig. Men ofte overvurderer vi faren. Vi ser trusler som ikke finnes, og reagerer i panikk. Og det er ytringer som sprer panikken." (side 93)

Forfatteren mener at vi bør applaudere når mediene slipper til meninger vi selv ikke liker, i alle fall så lenge de ikke er helt marginale. Ytringsfriheten bidrar til klarere tanker, riktigere ideer og lavere konfliktnivå (fordi alle blir hørt, selv om de ikke får rett). Ideer som er feil bør angripes med argumenter og ikke sensur, makt eller press. "Jeg mener altså at det ikke er en nøye gjennomtenkt grenseoppgang mellom sensur og ytringsfrihet som skal beskytte oss mot dårlige ideer. Det er deg." (side 98)

Det er i første rekke handlinger som er gode eller onde - idéer er bare riktige eller feil. 

"Vi vet jo en del nå om hva slags ideer som normalt legger grunnlaget for onde handlinger. Det vet vi fordi vi nettopp har krabbet oss gjennom et århundre preget av ekstrem vold. Vi ser fellesnevnerne for ordene som ligger bak: At du utnevner bestemte grupper til en trussel mot alt som er godt. At du danner deg konspirasjonsteorier. At du beskriver en alvorlig krise som ikke finnes." (side 112)

Bjørn Stærk trekker opp mange flere dilemmaer enn hva jeg har rukket å komme innom i dette innlegget, og han argumenterer godt og på en tankevekkende måte. Ekstra spennende er alle tankeeksperimentene han trekker opp, og som skal få oss lesere til å stoppe opp og tenke. Tankeeksperimenter som det ikke finnes enkle løsninger på, og som viser at ytringsfriheten har sin pris. Det har imidlertid også sensuren. Et eksempel er f.eks. fremveksten av fascisme/nazisme i mellomkrigstidens Europa. Ja, så slapp slikt tankegods til i samfunn preget av åpenhet til å begynne med. Deretter ble ytringsfriheten kneblet, og nettopp sensuren gjorde at det ikke var gjort i en håndvending å bli kvitt disse regimene. Tilsvarende ser vi i dag i land med totalitære regimer. 

Oppsummeringsvis kan vi si at fordelen med ytringsfrihet er at vi vet hva våre meningsmotstandere mener, og kan møte dette med saklige argumenter. Ulempen med sensur er at meningsforskjeller ikke forsvinner. Mellom disse to ytterpunktene finnes det mange nyanser. Dessuten: jo flere ulike synspunkter man lar slippe til i en diskusjon, desto bedre beslutningsgrunnlag får man. 

I tiden som kommer vil spørsmålet om ytringsfrihetens grenser komme opp igjen og igjen. I den forbindelse anbefaler jeg Bjørn Stærks bok "Ytringsfrihet" på det varmeste! Det er en klok og relativt lettlest bok, som er fin å bruke for å skape fruktbare diskusjoner om emnet. 

Utgitt: 2013
Forlag: Humanist forlag
Antall sider: 129
ISBN: 978-82-8280-43-1
Forfatterens blogg
Boka har jeg kjøpt selv

Bjørn Stærk (Bildet er lånt fra forlaget)

Andre omtaler av boka:
- Aftenposten v/Knut Olav Amås - 4. april 2013 - Frie ytringers mørke sider - Er det ikke farlig å slippe til potensielt skadelige ytringer? Det kan være det, men alternativene til åpne ordskifter er verre. De fungerer ganske bra i praksis, fører sjelden til katastrofer. Men det forutsetter at man bekjemper virkelighetsforståelser og verdisyn som kan gjøre skade hvis mange tar dem på alvor.
Påstander bør være etterrettelige, urimelige tolkninger bør unngås. Men de kravene er ikke entydig enkle. For det finnes ikke enighet om hva som er urimelig, heller ikke om hva som er uomtvistelige fakta i enhver sak. Kampen om hva som er fakta, er også del av den politiske striden.
Jeg er enig med Bjørn Stærk, sannheter kan komme fra uventet hold: «De som står et sted der ingen andre står, ser kanskje også noe ingen andre ser.»- Morgenbladet v/Solveig Nygaard Langvad - 12. april 2013 - Ordet er fritt - Intervju med forfatteren - "– Sensuren er de systematiske hindringene. Når det er bestemte ideer som ikke slipper til i offentligheten så er det ikke nødvendigvis på grunn av et lovbrudd, men det kan kalles sensur likevel. Hvis du sier noe kontroversielt og enten får 10 000 kroner i bot fordi det er et lovbrudd eller blir hengt ut på en avisforside fordi det er for eksempel rasistisk eller blasfemisk, så er det siste alternativet kanskje mer skremmende. Resultatet kan bli det samme, at man ikke sier det, og da kan vi godt kalle det sensur. Det betyr ikke at det nødvendigvis er galt." (Artikkelen er dessverre skjult bak en betalingsmur.)
- Fri tanke v/Even Gran - 9. april 2013 - For eller mot ytringsfrihet? - Intervju med forfatteren - På midten av 90-tallet var Bjørn Stærk aktiv på en såkalt BBS-diskusjonsgruppe på nettet. Plutselig en dag meldte en nynazist seg på, og argumenterte saklig og ryddig for hvorfor Holocaust ikke kunne ha funnet sted. Det ble en viktig opplevelse for Stærk. Han kunne nemlig ikke svare holocaustbenekteren på alle hans påstander som at «Zyklon B. aldri kunne ha blitt brukt til å drepe i så stor skala» og så videre.
Derfor måtte han gjøre en jobb. Bjørn Stærk og de andre debattantene på gruppa, gikk påstandene etter i sømmene og greide etter hvert å svare godt på alt nynazisten skrev. Han tok selvsagt feil, og de kunne begrunne hvorfor.
– Jen mener vi vant diskusjonen. Og det var svært lærerikt for meg og de andre. Derfor var det en god ting at nynazisten slapp til. Ytringsfriheten virket. Vi andre skjerpet oss, leste oss opp, avviste ham med argumenter og lærte noe. Hadde vi hatt et forbud mot ytringer av denne typen, ville ikke dette ha skjedd, og vi ville ha stått litt dummere tilbake, poengterte Stærk under lanseringen av sin bok «Ytringsfrihet» på Litteraturhuset i Oslo i går kveld.

... (Blogginnlegget er hentet fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg)

Bokhyllelesing #1: The diary of a provincial lady av E.M.Delafield.

January 13, 2015, 8:44 am

≫ Next: Bokanmeldelse: Ungdomstid av Patrick Modiano

≪ Previous: Bjørn Stærk: «Ytringsfrihet»

$

0

0

Forrige uke gikk startskuddet for den første bokhyllelesingen i 2015 – ledet av Hedda og Bjørg –  og første tema ut var å lese en bok med grønt omslag. Siden jeg har valgt meg en del hårete mål dette året, prøver jeg så godt det er mulig å samkjøre. Altså gå for bøker som kan […] ... (Blogginnlegget er hentet fra siljes skriblerier)

Bokanmeldelse: Ungdomstid av Patrick Modiano

January 15, 2015, 9:22 am

≫ Next: FØRSTE MOSEBOK – JEG HAR ENDELIG BEGYNT Å LESE BIBELEN

≪ Previous: Bokhyllelesing #1: The diary of a provincial lady av E.M.Delafield.

$

0

0

Forlag: Cappelen Damm
Original tittel: Une jeunesse
Norsk tittel: Ungdomstid
Forfatter: Patrick Modiano
Oversetter: Kjell Olaf Jensen, MNO
Format: Heftet
Sideantall: 159
Utgitt: 1982
Min utgave: 2014
Utfordring: 150 bøker på 1 år
Kilde: Leseeksemplar







Forfatter

Patrick Modiano  er født 30. juli 1945 i Boulogne-Billancourt i Frankrike og en en fransk forfatter, Han  debuterte i 1968 med romanen La Place de l’Étoile. Han har siden skrevet i alt 28 romaner og flere filmmanus. Han har vunnet en rekke priser for sitt arbeide og i 2014 fikk han nobelprisen i litteratur. Han har tidligere gitt ut 3 bøker på norsk som ble gitt ut på norsk før jul på grunn av prisen. Det kommer enda en ny bok senere i vår.





Det gikk ikke mange dagene etter at jeg hadde lest Gater i mørke  før jeg tok fatt på en ny bok av forfatteren og denne korte romanen ble lest på noen formiddagstimer.Modiano skriver som  jeg nevnte i den forrige omtalen mye om okkupasjonstiden, under og etter 2. verdenskrig og beskriver gjerne mennesker som av en eller annen grunn ikke tilhører samfunnets øverste skikt.

Det blir intet unntak i Ungdomstid  hvor vi møter ekteparet Louis og Odile,skjønt når man ser dem i voksen alder skulle en ikke tro at de noengang ikke har tilhørt det borgerlige veletablerte skikt.
Vi møter dem når de begge er 35 år, og godt etablert med jobb og to barn, et fint hus oppe i fjellsiden.

Men for femten år siden når de møttes i Paris for første gang var de i en helt annen situasjon  begge to hvor de befant seg i samfunnets randsone.

Tåken ute på vannet løser seg opp, og det er 35-årsdagen hennes. Snart blir Louis også 35. Kan det hende deg noe nytt når du er 35? Hun lurer på det mens hun tenker på den uskadede huden, på armen som nettopp var kommet frem fra gipsen - som om det var armen selv som knuste det stenhylsteret den var sperret inne i. Begynner livet av og til fra null igjen når du er 35?

s.9

Louis var nettopp ferdig med verneplikten  og en Herr Brossier som han ble kjent med noen måneder før har lovet å skaffe ham arbeid og et lite krypinn når han kommer til Paris. Det skal vise seg at ikke alle jobbene eller oppdragene tåler dagens lys.

Odile hadde kommet til Paris for å prøve seg som sangerinne, hennes høyeste ønske er å få gitt ut en plate, til dette skal hun få hjelp av en Georges Bellune og etter hvert flere andre, men det skal vise seg at dette ikke er en enkel affære og det ble ventet at hun skulle gjøre tjenester igjen for at de skulle hjelpe henne.


De møttes helt tilfeldig på en jernbanekafè og de oppdager at de har en del til felles, blant annet er de begge foreldreløse. De er begge usikre på sin egen fremtid og begge er klar for å gå dit tilværelsen bringer dem. Man kan vel trygt si at den kommende tiden ble noe "utagerende" for dem begge.

En liten stund hadde han kjent den samme avhengighetsfølelsen og de samme kvelningsfornemmelsene i dette værelset som han tidligere hadde merket på skolen og i det militære. Dagene kommer og går, og man spør seg hva man har her å gjøre - det er vanskelig å tro at man ikke vil fortsette å være fange bestandig.
- Vi burde dra vår ve, sa Odile.

s.131

Atter en gang ble jeg slått av det stillferdige og til tider poetiske språket forfatteren har, det er en nytelse å lese. Denne korte romanen har noen av de samme ingrediensene som i den forrige og som kanskje er typisk for alle hans bøker? Ikke vet jeg, men interessant er det. På den måten at han tar for seg personer som av en eller annen grunn ikke har hatt den lykkeligste barndommen og hvor omstendigheter gjør at de i perioder av livet kommer litt galt avsted. Her er det meste av handlingen lagt til 60-tallet og det ikke enkelt for to ungdommer som står uten verken jobb eller bosted å skulle etablere seg, og ikke alt går helt lovlig for seg. Selv om dette er en rolig bok så er den spennende roman likevel, den er ikke helt på høyde med Gater i mørke etter min smak men den er like velskrevet og er ikke langt unna før den hadde nådd helt opp der heller.
Anbefales!

... (Blogginnlegget er hentet fra Beathesbokhylle)

FØRSTE MOSEBOK – JEG HAR ENDELIG BEGYNT Å LESE BIBELEN

January 15, 2015, 3:04 pm

≫ Next: Bokanmeldelse: Sannheten og andre løgner av Sascha Arango

≪ Previous: Bokanmeldelse: Ungdomstid av Patrick Modiano

$

0

0

Min utgave av Bibelen er bitteliten. Det går faktisk greit å lese så smått.

Jeg har et mål som går ut på å lese alle bøkene jeg eier, jeg leser de gjerne i den rekkefølgen de har havnet i bokhyllen min også, jeg er veldig disiplinert på det viset; dog - noen sidespor blir det jo. En av bøkene jeg har konstant hoppet over å lese i årenes løp er Bibelen, verdens mest leste og kjøpe bok. Er en litteratur-interessert er det en bok en ikke kan komme unna. Den må leses. Hvor mange ganger har ikke jeg, den disiplinerte Jeg leser alle bøkene jeg har, jeg. De er ikke til pynt-mennesket jeg er, lagt Bibelen bakerst i leselisten når jeg har kommet til den? Dette har jeg gjort om og om igjen i flere år. Den dukker stadig opp øverst på leselisten - jeg dytter den ned.

Det er det blitt en slutt på. Nå er det skjerpings her! Jeg har deltatt på åtte Boken på vent-tirsdager hos Beathe siden jeg begynte å blogge. Til dags dato har jeg lest 6 av bøkene som jeg har tatt med der. Bibelen er 1 av de 2 jeg ikke har lest.

På årets planlagte leseliste, som inneholder 20 titler, er å lese Første mosebok et av lesemålene. Den kan nå strykes, jeg har allerede lest den første moseboka, hurra! Og vet dere, det tok meg bare noen få dager! Hva har jeg gruvd får, det gikk jo rykende lett, det er lettlest og morsomt innhold! Herrigud, den første moseboka er på bare 54 sider!!!! Jeg burde jo ha satt opp å lese alle de fem mosebøkene på årets leseliste. Jeg angrer! Men som alle vet er en planlagt leseliste, fiks ferdig og polert til 1 januar, som skrevet i stein (Gud forstår seg på det å skrive på steiner), og det er ingenting jeg kan gjøre med det.

Når jeg var ferdig med moseboka ville jeg bare lese mer mer mer! Men det går ikke. Jeg må lese Mysterier av Knut Hamsun i stedet. Akk, der finnes det vel ingen barnslig, dramatisk gud, incest, løgner, kriger og krangler om brønner? I morgen er det fredag, og da skal jeg prøve å begynne på Mysterier. Jeg har bare lest 300 sider med TEGNESERIER hittil i januar, ikke har jeg sett noen filmer (før i går og i dag, måtte tvinge meg selv) heller. Vil du vite hva jeg har sett på i stedet for å gjøre noe fornuftig? Jeg har sett på Kourtney and Kim Take New York...

Angående lesningen, først vil jeg bare si at jeg av og til får lov til å være med å bestemme navn på hjemløse katter som blir gitt nye hjem gjennom Dyrebeskyttelsen. Jeg fant riktig mange bra kattenavn jeg vil ta i bruk i Første Mosebok! Potifar! Rubi! Karma! Benjamin! Rakel! Eva og Adam, haha! Ada, Silla, Noah, Seba, Isak, LABAN, Levi... Listen er endeløs.

Det andre jeg vil fortelle og understreke er jeg er ikke religiøs. Sånn, da fikk jeg nok en gang fått frem det.



FØRSTE MOSEBOK

Det er jo ganske poetisk da. Språket. Stoffet. Gjentakelsen. Dramatikken.

Gud skaper verden, "Og Gud så at det var godt." Det er

Dag og natt
Himmel og hav
Fugl og fisk
Mann og kvinne

Gud er svak for motsetninger. Alt er liksom så svart/hvitt, enten-eller. Jeg synes det er så surt at Eva og Adam ikke fikk tid til å spise av LIVETS TRE, for da hadde de fått leve evig! Det er så surt, de var så nære. Der bodde de i paradis med tilgang til livets tre uten å vite det. Gud ville ikke risikere å la dem spise av det, slik de spiste av kunnskapens tre, så han kastet dem ut. Det er sørgelig. Om ikke Gud hadde gjort det kunne vi vært alver, alle mann.


Adams første sønner, Kain, Abel og Set er interessante. For eksempel på grunn av det første mordet i verden som fant sted her, og at Adam levde til han ble 930 år og Set til han var 912 år. Alver! Nesten...

Han sa «Jeg vil utrydde fra jorden menneskene som jeg har skapt, ja, ikke bare menneskene, men også feet og krypdyrene og fuglene under himmelen. For jeg angrer at jeg har skapt dem.» Men Noah fant nåde for Herrens øyne.

Side 6. 



Det kommer frem for meg at Gud er en dramaqueen. Men det er vel lov å bli sint... På et tidspunkt, når Gud har blitt så sint at han drukner hele verden, bortsett fra Noah og arken hans, slipper Noah ut en due fra arken. Den skal se om jorden er tørket, om vannet har sunket:

Men duen fant ikke noe sted hvor den kunne hvile sin fot, og kom tilbake til ham i arken;

Side 7.



Fot?! Skulle det ikke stått vinge? Å lese førstemose er som å lese eventyr. Det har mye til felles med eventyr, som gjentagelse. Det er ikke så tungt, vanskelig og kjedelig å lese som jeg forventet. I det minste er ikke Første mosebok vanskelig. Resten av Bibelen skal jeg ikke uttale meg om, enda. Å bare ha en mosebok på leselista i år var for lite, jeg håper å rekke å lese mer i Bibelen etter at de andre 19 punktene på årets planlagte leseliste er lest.



Sitatet i Første Mosebok som beviser at Bibelen er morsom (og fikk meg til å le):

Da det led mot den tiden da hun skulle føde, viste det seg at det var tvillinger i hennes liv. Under fødselen stakk den ene fram en hånd. Jordmoren tok en rød tråd, bandt den om hånden og sa «Han kom først.» Men så trakk han hånden tilbake, og hans bror kom fram. Da sa hun «Hvordan er det du bryter deg fram?»

Side 40





Bibelen
Det Norske Bibelselskap 2000
ISBN: 82-541-0559-6
Kilde: Min egen

Jeg fikk min utgave i gave.

Jeg har også en

MUSIKKBLOGG 
SITATBLOGG 

... (Blogginnlegget er hentet fra Stjernekast)

Bokanmeldelse: Sannheten og andre løgner av Sascha Arango

January 16, 2015, 3:10 am

≫ Next: Bokanmeldelse: Søndager i august av Patrick Modiano

≪ Previous: FØRSTE MOSEBOK – JEG HAR ENDELIG BEGYNT Å LESE BIBELEN

$

0

0

Forlag: Font
Original tittel: Die Wahrheit und andere Lügen
Norsk tittel: Sannheten og andre løgner
Forfatter: Sascha Arango
Oversetter: Erik Krogstad
Format: Innbundet
Sideantall: 252
Utgitt:2014
Min utgave: 2015
Utfordring: 150 bøker på 1 år
Kilde: Leseeksemplar










Forfatter

Sascha Arango er født i 1959 og er en tysk forfatter. Han har skrevet for radio,tv og kino i en årrekke og har to ganger vunnet Grimmeprisen som er  Tysklands mest prestisjefylte hedersbevisning for TV-programmer, for sitt arbeide med tv-serien Tatort. Denne boken er gitt ut i 22 land og det er solgt filmrettigheter.








Sannheten og andre løgner er fortellingen om den berømte og bestselgende forfatteren Henry Hayden, han er gift med Martha og er en kjærlig ektemann for henne og han er en sjenerøs venn for de som står ham nær, eller hvordan var dette nå igjen?
Jo, den godeste Heyden skriver ikke sine bøker selv, dette blir sagt ganske tidlig så det er ikke slik at jeg røper noe som helst nå,det er det Martha som gjør (ikke røper noe men skriver bøkene)  Før han traff Marta skrev hun mange bøker, eller det vil si manus som hun gjemte nede i kjelleren så det er ikke slik at han egentlig stjal dem, men hun ville ikke gi bøkene ut i sitt eget navn uten at det kom frem hvorfor. Og derfor bestemte de seg for at han skulle gi dem ut i sitt navn. Den godeste Henry Heyden er glad i damer og når elskerinnen hans, forlagsredaktøren, blir gravid truer hele hans tilværelse som han har så omhyggelig regissert med å rakne.

Utpå vårparten tok Henry livet av svigerfaren. Han forærte ham en historisk hjelm fra brannvesenet i Wien, i parentes bemerket verdens eldste profesjonelle brannkorps. Gleden og overraskelsen ble så overveldende for den gamle samleren at aneurismen hans sprakk og han falt død om. Henry hadde begått et perfekt tyrannmord, mønstergyldig utført, uforvarende og uten forsett.

S. 22

Men Henry har en særegne evne til å sno seg unna,og med sannheter og noen omtrentligheter prøver han også denne gangen å komme seg unna, men når  Gisbert Fasch kommer på banen og det viser seg at han har hatt sine mistanker til dette forfatterskapet til Henry blir dette en ekstra trussel som Henry må forholde seg til. Fasch bodde nemlig på samme barnehjem som Henry når han var liten og  har sett med egne øyne den mørke siden til Henry. Og det er da dette blir ekstra spennende.

Henry så skikkelsen fra kjøkkenvinduet mens han sakte skar opp fasanen. Den smatt gjennom halvmørket mellom bjørnebærbuskene mot låven. Den ene dørfløyen var igjen, den andre sto på vidt gap. Poncho lå helt stille ved siden av ham på det kjølige kjøkkengulvet. Den hadde tilsynelatende ikke merket noe. Henry la forskjærskniven til side og skrittet baklengs over den liggende hunden. Det var tredje gang i løpet av en uke at han hadde sett inntrengeren.

S.212

Jeg har lest fint lite  av Psykologiske thrillere, jeg kan kun huske at jeg har lest to stykker før denne og nå lurer jeg litt på hvorfor jeg ikke har lest enda flere, det er jo spennende og til tider litt nervepirrende. Typisk at psykopaten fremstår som en kjernekar av dimensjoner, de må vel det for å fange ofrene sine inn i nettet sitt.
Jeg leste ikke om forfatteren før jeg begynte å lese men jeg skjønte fort at han måtte jobbe innen tv og film av måten han formulerte og beskrev enkelte scener på, det var lett å få bilder på netthinnen.
Dette var en lettlest og fin bok, ikke så veldig ekkel, men spennende var den til tider og jeg satt og måpte enkelte ganger ( Nei, Marianne, hvorfor sier jeg ikke, du får lese boken selv;-))  Men  nå holdt jeg nesten på å glemme å snakke om de andre karakterene for vi blir kjent med flere enn Henry, Martha, Betty(elskerinnen) og Fasch. På forlaget jobber det en Honor Eisendraht, hun har sittet i forværelse på Moreany   forlag i en årrekke og av og til spår hun i tarortkort, vi blir også kjent med den serbiske Obradin, fiskehandleren som er en venn av Henry,men jeg må si at jeg fikk skikkelig sansen for Honor og ikke minst Martha selv om jeg kanskje skulle ønske at vi fikk vite litt mer om henne. Det er alltid artig med bøker som handler om forlag og forfatter, og liker du det så få gjerne med deg denne.
Som nevnt over her et sted så er filmrettighetene til denne solgt og da er det bare å håpe at det blir en film av den en dag!
Anbefales!

... (Blogginnlegget er hentet fra Beathesbokhylle)

---

Bokanmeldelse: Søndager i august av Patrick Modiano

January 17, 2015, 12:52 am

≫ Next: Artemis Fowl: Operasjon Arktis

≪ Previous: Bokanmeldelse: Sannheten og andre løgner av Sascha Arango

$

0

0

Forlag: Cappelen Damm
Original tittel: Dimanches d'août
Norsk tittel: Søndager i august
Forfatter: Patrick Modiano
Oversetter: Tom Lotherington, MNO
Format: Heftet
Sideantall: 143
Utgitt:1986
Min utgave: 2014
Utfordring: 150 bøker på 1 år
Kilde: Leseeksemplar






Forfatter

Patrick Modiano er født 30. juli 1945 i Boulogne-Billancourt i Frankrike og en en fransk forfatter, Han  debuterte i 1968 med romanen La Place de l’Étoile. Han har siden skrevet i alt 28 romaner og flere filmmanus. Han har vunnet en rekke priser for sitt arbeide og i 2014 fikk han nobelprisen i litteratur. Han har tidligere gitt ut 3 bøker på norsk som ble gitt ut på norsk før jul på grunn av prisen. Det kommer enda en ny bok senere i vår.




Det ble nesten en liten kavalkade dette for hver gang jeg har skrevet omtale på en av bøkene så har jeg kastet meg over den neste boken av forfatteren, men nå er det slutt for en stund for nå kommer ikke neste bok ut før til våren. Bøkene til Modiano sies å handle mer om stemningene enn om selve handlingene, akkurat dette syntes jeg kom mer frem i denne boken enn i de to foregående bøkene. Denne gangen er handlingen lagt til Nice så vi har forflyttet oss fra Paris.

I Søndager i august møter vi Jean, en noe resignert mann som bor i en liten leilighet i et ombygd hotell i Nice. Han er i ferd med å miste jobben sin ved bilverkstedet og det er gjennom hans refleksjoner og minner vi som lesere får et innblikk i en dramatisk historie som startet syv år tidligere.
Da hadde han jobbet som fotograf og hadde fått antatt et bokprosjekt som han kalte Elvebredder,og det var da han hadde fått kontakt med den nydelige Sylvia. Hun bar et stort diamantsmykke rundt halsen, et arvestykke verd veldig mye penger, og de begynte å tilbringe mye tid sammen til tross for at hun allerede er gift med en Fredèric Villecourt. De ble kjent med et noe mystisk ektepar ved navn Neal som alltid gikk med klær som var på mote flere tiår tidligere.De viste tidlig meget stor interesse for den store diamanten til Sylvia og når man snakker om at de fremstår som mystiske så blir det hintet om at de kan være såkalte gjengangere- eller spøkelser om du vil.

Den lyse himmelen og palmene sto i kontrast til halvdunkelheten i baren. Men etter en stund ble jeg grepet av en uro, en kvelningsfornemmelse. Vi var fanget i et akvarium, og gjennom glasset så vi på himmelen og vekstene der ute. Vi kom aldri til å kunne puste i friluft. Det kom som en lettelse da natten falt på og det ble mørkt i utsiktsvinduet. Da ble alle lysene i baren tent, og i denne kraftige belysningen ble uroen borte.

S. 46

Dette var en veldig kort bok, nesten som en lang novelle. I siste del av romanen får vi vite hvordan historien endte og hvordan det gikk med hovedpersonen. Mye som skjer her er bare antydninger til hendelser slik at man som leser omtrent lager sin egen versjon av historien og det er egentlig veldig fascinerende å lese en slik bok, helt ulikt noe annet jeg har lest før.
Det er ingen tvil om har forfatteren har en særegen stemme og han er flink til å få frem ulike stemninger og språket er som vanlig meget bra. Her er det ikke mye action å spore men en spenning er der likevel.
Jeg kjenner at jeg gleder meg til å lese neste bok av Modiano og jeg håper at enda flere av bøkene hans blir oversatt til norsk.
Anbefales!

Gater i mørke
Ungdomstid

... (Blogginnlegget er hentet fra Beathesbokhylle)

Artemis Fowl: Operasjon Arktis

January 18, 2015, 7:06 am

≫ Next: Gjennom tiden – til krigen

≪ Previous: Bokanmeldelse: Søndager i august av Patrick Modiano

$

0

0

Lånte den andre boken om Artemis Fowl på biblioteket. Det er en hyggelig liten fortelling i samme stil som den første.

Det 13-årige geniet og superforbryteren Artemis Fowl finner ut at faren hans lever, og er tatt som gissel av russiske gangstere. Samtidig har alvene problemer når øglingene plutselig har fått seg laser-rifler drevet av menneskelige batterier. Sånne som vi bruker i lommelykter. Kristtornia Kort tror først at det er Artemis som står bak, men når han er frikjent starter de et samarbeid. Artemis hjelper alvene med å finne ut hvem som selger batterier til de underjordiske, og alvene skal hjelpe ham med å få faren tilbake.

Jeg syntes dette var en helt ok bok. Den har den muntre tonen til en ungdomsbok for yngre ungdom, men har også nok action og magi til å gjøre det spennende. Fikk litt følelsen av at jeg egentlig var for gammel til å lese dette innimellom. For unge lesere tror jeg denne boken er knall. Det finnes jo dverger her som kan fise folk i hjel. Voksne med sans for fantasy vil nok også finne denne underholdende, men kanskje litt barnslig.

#bok #bokanmeldelse #fantasy #artemisfowl #arktis #colfer ... (Blogginnlegget er hentet fra Anders Leser)

Gjennom tiden – til krigen

January 19, 2015, 3:54 am

≫ Next: Modig, utleverende og morsomt fra Linnea Myhre

≪ Previous: Artemis Fowl: Operasjon Arktis

$

0

0

Dei et ikkje sjokoladepålegg i krigen formidler dramatikk og hverdagserfaringer fra annen verdenskrig på en måte som både tydeliggjør tidsavstanden og engasjerer. Ved hjelp av et vel utprøvd fortellergrep skaper Ingunn Røyset i sin første barneroman både god historieformidling og en god historie.   ... (Blogginnlegget er hentet fra Barnebokkritikk.no)

Modig, utleverende og morsomt fra Linnea Myhre

January 19, 2015, 4:51 am

≫ Next: Bokanmeldelse: Fra jorden roper blodet av Birger Emanuelsen

≪ Previous: Gjennom tiden – til krigen

$

0

0

Kjære er en brevroman av eksblogger Linnea Myhre og inneholder alt fra et sterkt selvmordsbrev til hennes mor og et sint svar på en e-post til en jente som ønsker å bli like tynn som henne, til morsomme brev til sukett- og tacoprodusenter om mangler ved deres produkt, eller hvorfor produktet deres ikke er å finne i butikken i nabolaget hennes. Mat og måltider har gjennom mange år kontrollert livet hennes fullstendig og selv om det har bedret seg kontrollerer det fortsatt en del. Jeg synes det er tøft gjort å skrive så åpent og ærlig som forfatteren gjør her ved å vise seg fra sine mest sårbare sider. Humoren og sarkasmen brukes nok som et slags forsvar, og det forstår jeg, og ikke minst gjør det boken mer underholdende å lese.

Det er likevel alltid et alvor som ligger bak også de mer morsomme brevene. De allerede nevnte brevene til ulike matprodusenter forteller nemlig også noe om hennes besettende forhold til mat. Hun spiser skiver med leverpostei flere ganger for dagen og da er det kun en type rødbeter som har riktig tykkelse og lake, men feilen med dem er at de er krydret med karve. Det er ikke smaken som er problemet her, men frøene. Hun kan ikke fordra dem og ser seg nødt til å plukke bort hvert eneste frø. Hun skriver til produsenten: "Jeg elsker leverpostei med rødbeter, og jeg spiser dette til frokost og kveldsmat hver dag, Til middag også, dersom ingen protesterer. Noe noen sjelden gjør, ettersom jeg de siste åra har insistert på å spise alene." (s. 34). I et ellers ganske humoristisk brev kommer det altså frem at hun ikke liker så godt å dele måltider med andre, mye grunnet sitt behov for kontroll rundt både når og hvordan måltidet skal foregå, noe som kommer frem i flere brev.

Boken er naturlig nok veldig selvsentrert og jeg tenker at det må være utrolig slitsomt å være Linnea, og sikkert også å leve sammen med henne. Som hun selv skriver i bokens første brev til sin mor: "Ingen vil leve med en som legger opp livet sitt etter måltidene, som må takke nei til kinoen fordi den varer 20 minutter inn i den planlagte kveldsmaten. En som ikke smaker på hjertesjokoladen han kjøper i overraskelse, eller kaken han har bakt til bursdagen din."(s. 10). Så tenker jeg at det jo er naturlig at man blir veldig selvsentrert av å ha en psykisk sykdom fordi så mye handler om sykdommen og å bare komme seg gjennom dagen. Man har gjerne ikke overskudd til det andre. Hun viser likevel mye varme og omsorg gjennom brevene til sin mor, tante, kjæreste og venner der hun takker dem for at de er der for henne.

Til tross for at boken forteller mest om Linnea Myhre og har av noen anmeldere blitt kritisert for å være for selvsentrert, synes jeg også brevene gir meg et godt innblikk i hvordan det er å leve med anoreksi, en tvangslidelse som overskygger det aller meste i livet til et menneske. Det handler ikke om en lett måte å gå ned i vekt på som en jente skriver til henne i en e-post, det handler om alvorlig sykdom og et sterkt behov for kontroll. Mange av brevene handler også om at hun ser tilbake i livet sitt da hun var langt sykere enn hun er i dag. Boken avslutter med et veldig fint og sterkt kjærlighetsbrev til den nåværende kjæresten der hun skriver: "Jeg kan ikke forstå hvordan jeg har funnet meg i å være i et forhold med maten i så mange år. Den lærte meg aldri noe, mens du lærte meg nesten alt." (s. 155).

Kjære er lettlest og har en uformell og direkte stil, som nesten sier seg selv siden det er snakk om en samling brev. Linnea Myhre sin sarkasme og tøffe direkte språk gjør denne boken ekstra leseverdig synes jeg. Jeg tror også den på denne måten appellerer veldig til ungdom og kanskje spesielt til unge kvinner, og det er først og fremst de som virkelig trenger å lese denne boken etter min mening (dette har jeg forsåvidt fått en liten bekreftelse på da jeg ikke kan huske at noen annen bok har hatt mange på venteliste på skolebiblioteket der jeg jobber.). Kroppspresset er ekstremt for denne gruppen og Linnea Myhre kritiserer skjønnhetsindustrien samtidig som hun viser at anoreksi ikke er noe å trakte etter. Selv om jeg synes temaet i boken er veldig viktig må jeg innrømme at jeg kjenner litt på følelsen av snoking i og med at forfatteren har vært mye i mediebildet i det siste. Det plager meg litt, men ikke mer enn at jeg trygt kan anbefale boken.

Forfatteren kommer på Bergen offentlige bibliotek sitt UROM førstkommende tirsdag 20. januar. Ryktene sier at det er lurt å være tidlig ute for å få plass.

Les også denne fine anmeldelsen til Ellikken og Anne hos Lesehorden.

Linnea Myhre blogget tidligere på bloggen Alt du vet er feil og har skrevet en roman, Evig Søndag. Kjære var mitt første møte med forfatteren.



... (Blogginnlegget er hentet fra Så rart - en bokblogg)

Bokanmeldelse: Fra jorden roper blodet av Birger Emanuelsen

January 19, 2015, 5:21 am

≫ Next: Hjemkomsten – Bokanmeldelse av Undis Brekkke

≪ Previous: Modig, utleverende og morsomt fra Linnea Myhre

$

0

0

Forlag: Tiden
Tittel: Fra jorden roper blodet
Forfatter: Birger Emanuelsen
Format: Innbundet
Sideantall: 222
Utgitt: 2014
Utfordring: 150 bøker på 1 år
Kilde: Leseeksemplar










Forfatter

Birger Emanuelsen er født i 1982 og er en norsk forfatter. Han debuterte i 2012 med novellesamlingen For riket er ditt. Dette er forfatterens første roman og den ble han nominert til ungdommens kritikerpris for. Emanuelsen har studert ved universitetet i Trondheim og Oslo. I tillegg til å være forfatter jobber han som redaktør for dokumentarlitteratur ved Cappelen Damm.



Det var etter å ha lest dette intervjuet som Line hadde med forfatteren at min interesse for å lese bøkene til Emanuelsen  ble vekket og det er jeg veldig glad for det er ingen som helst tvil om at forfatteren kan skrive.

Fra jorden roper blodet er fortellingen om Tallak Nybuen som vokser opp på en avsidesliggende gård sammen med faren. Moren forsvant når han var liten. Når vi møter ham for første gang er han en voksen mann og faren ligger for døden. Etter farens død reiser han tilbake på gamle trakter  og blant annet besøker han stølen som faren har leid ut til en jeger.

Han hadde tvunget seg opp da fargene ble trukket ut av dalen. Mørket kom uten lyd, uten knepp eller trinn, la seg over alt, og på innsiden av brystet gled den umerkelige varmen frem. På den gamle stien til stølen hadde det gått sakte, hvert steg et stempel, men nå var Tallak kommet ned de grøvste liene, og det var bare noen hundre meter til han nådd den åpne plassen foran hytta,

S. 40

Mye av det som skjer i boken er Tallaks tilbakeblikk på barndommen med forholdet til foreldrene og da aller helst faren, og ikke minst savnet han hadde etter moren.Vi blir også litt kjent med lærerinnen Elisabeth som forsøker det hun kan å bli som en slags erstatning for moren. Tallak var nok en ensom liten gutt, og kommunikasjonen mellom de to var ikke den aller beste.

Når han som godt voksen vender tilbake og går tur i fjellene skadeskyter han en reinsdyrbukk og i jakten som deretter følger faller han om og derfor må han søke seg  mot stølen som faren har leid ut til en Henrik, en jeger fra kysten.

Dagen etter skal de to mennene  gå sammen ut i fjellet for å finne den skadeskutte bukken og denne turen vekker mange minner fra oppveksten til Tallak, morens uforklarlige fravær, det evige slitet på gården hvor kun han selv og faren bodde langt unna nærmeste nabo. Disse minnene vekte et sinne i Tallak som ble rettet mot Henrik etter hvert som turen vedvarte.

Den natten drømte han at moren våket over ham mens han skrek. Slik var det, hun våket og han skrek, og uansett hvor mye hun ba og sang, ville han ikke slutte. Skrik hadde han nok av, han hentet den i dypet av de ørsmå lungene,myke og grå, ikke større enn to måkeegg. Men hvem ropte han etter, endelig var jo mamma her?

S. 198

Dette var en veldig stillferdig roman hvor det egentlig ikke skjedde så mye med unntak av slutten som ble veldig dramatisk. Det var likevel et driv der som gjorde at det i perioder var vanskelig å legge boken fra seg, mens andre ganger måtte jeg lese om igjen får å være sikker på at jeg fikk med meg alt og det var en ekkel stemning gjennom hele boken. Forfatteren har et nydelig språk og flotte naturbeskrivelser som gjør denne boken til en fryd å lese selv om det var vonde og såre ting som skjedde.
Flere har påpekt at de syntes at romanen har noe maskulint over seg og det kan jeg være enig i, og slutten minte meg veldig om slutten av Det blir aldri lyst her av Tina Åmodt som kom ut i høst.
Det er flere uker siden jeg leste boken og mye av stemningen jeg hadde mens jeg leste boken er dessverre borte nå, men jeg håper at jeg har gitt boken den omtalen den fortjener for dette var veldig bra og jeg håper at forfatteren har planer om å skrive mange flere bøker for jeg vil ha mer.
Jeg kan også røpe at jeg nominerte denne til BBP 2014 men dessverre kom den ikke med på langlistene.
Anbefales!


Andre som har lest og blogget om den: Anita, Gro, Tine.

... (Blogginnlegget er hentet fra Beathesbokhylle)