The Dead

December 28, 2014, 5:49 am

≫ Next: Rå og brutal zombieroman

≪ Previous: Jentene fra Alcyone

$

0

0

The Dead av Mark E. Rogers er en skrekkhistorie om dommedag. Masse folk forsvinner, de som var troende og gikk i kirken, mens de andre må bli igjen for å bli terrorisert av de sadistiske levende døde. Anledet av demonen Legion.

Jeg må si at jeg ikke likte denne boken noe særlig. Har lagt den fra meg flere ganger, for så å ta den frem igjen i håp om å bli ferdig. Den blir for religiøs for meg. Språket er ganske lett, men zombiene er uovervinnelige så man føler ikke noe særlig håp, og det er enormt mye diskusjoner og prating og tenking på Gud og religion. Boken fenget meg rett og slett ikke.

Hvis en bok skal handle om religion, bør den, etter mitt syn, være litt mer subtil enn dette. Å gå rett fram slik blir kjedelig og uinteressant. Dommedag er egentlig et veldig spennende tema, men det kommer ikke på sin rett her. Hvis du vil lese en bok om dommedag, bør du heller lese Left Behind-bøkene til Tim Lahaye og Jerry B. Jenkins. Jeg vil ikke starte en religionsdiskusjon som ofte starter når jeg nevner bøkene deres, men historiemessig er de bedre.

The Dead bør du egentlig styre unna, både som zombie-bok og dommedags-bok. Ikke kast bort tiden på den når det finnes så mye annet bra å lese.



#bok #bokanmeldelse #dommedag #zombie #religion ... (Blogginnlegget er hentet fra Anders Leser)

---

Rå og brutal zombieroman

December 28, 2014, 1:26 pm

≫ Next: Ingrid Storholmen: «Her lå Tirpitz»

≪ Previous: The Dead

$

0

0

                                             
                                                   

I morgen er alt mørkt starter med et frampek som viser oss hvilken vei det skal gå i denne boken. Hovedpersonen Brage sier: "Det er rart med disse små tingene. Du aner ikke hvor stor pris du setter på dem, før det er for sent. Jeg vet hva jeg snakker om." Det Brage snakker om er at en mutert utgave av parasitten Toxoplasma Gondii sprer seg i ekstremfart og med like ekstreme symptomer på verdens befolkning. Det hele starter i Japan der horder av mennesker plutselig blir voldelige og aggressive og går løs på hverandre. Brage og vennene han i trygge Norge velger stort sett å tro at dette ikke kommer til å nå dem, helt til det siste. Det er klart for en spennende, brutal, mørk og intens leseopplevelse.

Av de dystopiene jeg har lest minner denne meg mest om en serie med et liktklingende navn, nemlig I morgen-serien av John Marsden. Dette er fordi disse seriene tar opp hendelser som kan skje i dag, her og nå med oss. Det er ikke et fiktivt fremtidig samfunn eller et etter katastrofen-samfunn. Fordi det er realistisk skrevet er det veldig ubehagelig og denne bokens hendelser kan gi leseren både assosiasjoner til Ebola-virusets herjinger og det kan være en parallell til krigene som herjer rundt om i verden. En av grunnene til at I morgen-serien er sterk, er at den gir oss i den vestlige verden en følelse av hvordan det ville være om krigen rammet oss. I I morgen er alt mørkt kommer det enda nærmere, for da rammes også Norge. Boken bruker tid på å fortelle oss om livet i hans omgangskrets, mens epidemien herjer og kommer stadig nærmere Norge. Den forteller om hvordan media fremstiller det hele og forsøker å gi et inntrykk av at dette ikke vil skje oss.

Det er også nærliggende å sammenligne boken med zombie-serien The Walking Dead (tegneserie som har blitt TV-serie). I begge to er det de overlevendes reaksjoner på det som skjer som er i fokus, og selvfølgelig at mennesker blir forvandlet til det ugjenkjennelige og umenneskelige. Hvordan ville du reagert hvis de rundt deg ble til ville dyr, til og med de du er aller mest glad i? Og hva skjer med deg når du må ta valg og utføre handlinger du aldri hadde trodd du eller noen du kjente måtte gjøre? Det er noe av det denne boken utforsker i tillegg til å være uhyre spennende og underholdende. Boken er nok for heseblesende til at den maner veldig til ettertanke, men den engasjerte meg likevel i det menneskelige aspektet og det var en bok jeg ønsket å diskutere. Det er først og fremst en handlingsdrevet bok og innenfor de premissene er den veldig veldig god. Det er en av de mer spennende bøkene jeg har lest på lenge og kanskje en av de bedre dystopiene jeg har lest.

Så er jo dette en dystopisk ungdomsbok og en forelskelse og et trekant-drama hører visst nesten alltid hjemme i denne typen bøker. Brage er nemlig veldig forelsket i Frida, den fineste og mest uoopnåelige jenten på skolen. Han blir både klossete og flau når hun er i nærheten.  Dette er med på å etablere Brage som en troverdig og identifiserbar karakter helt fra starten av. Det nevnte trekantdramaet foregår ganske annerledes her enn det jeg er vant med og er langt mindre uskyldig enn i de amerikanske variantene av sjangeren. Noen av karakterene er noe stereotype i det som utvikler seg til å bli litt de gode mot de onde mellom de overlevende. Dramaturgisk fungerer denne motsetningen og konflikten mellom menneskene godt, men personlig synes jeg det kunne vært noe mer balansert. Det er realistisk at ekstreme situasjoner kan få frem både det beste og det verste i mennesker, men de "slemme" karakterene blir litt for åpenbare.

Det jeg har mest å utsette på denne boken er egentlig omslaget. Det liker jeg ikke i det hele tatt og synes det gjør at boken fremstår som den er av lavere kvalitet enn den er. For selv om omslaget kan tyde på en bok full av blod og gørr, er den overhodet ikke det. Det er riktignok en brutal bok som jeg ikke ville anbefalt til de yngste ungdommene, men det handler mest om menneskets psyke i ekstreme situasjoner der et sivilt samfunn ikke lenger eksisterer. Hadde det ikke vært for andres anbefalinger av denne, er det godt mulig dette omslaget hadde bidratt til at jeg ikke leste den.

Jeg synes også boken kunne vart litt lengre, men det må jo være positivt å sitte igjen med en følelsen av at man vil ha mer fremfor at man fikk altfor mye. Heldigvis kommer det mer. Sigbjørn Mostue skal komme med en bok til, denne gangen sett fra en annen karakter sin synsvinkel.

Takk til Cappelen Damm for et eksemplar av boken. ... (Blogginnlegget er hentet fra Så rart - en bokblogg)

Ingrid Storholmen: «Her lå Tirpitz»

December 28, 2014, 1:43 pm

≫ Next: Jonathan Strange & Mr Norrell av Susanna Clarke

≪ Previous: Rå og brutal zombieroman

$

0

0

Historien om et skip og et mannskap i krig og fred

Ingrid Storholmen (f. 1976) er norsk forfatter og kritiker. Hun debuterte med diktsamlingen "Krypskyttarloven" i 2001, og har siden utgitt ytterligere fire bøker (iflg. Wikipedia), hvor "Her lå Tirpitz" er hennes siste. Hun mottok Sult-prisen i 2010, og både hennes siste bok og den foregående ("Tjernobylfortellinger") har vært og er nominert til en rekke priser. Kilde: Wikipedia)

Storholmen er født og oppvokst i Verdal. Det tyske slagskipet Tirpitz lå i Åsenfjorden fra 16. januar til 29. oktober 1942. Hver gang familien passerte dette stedet, sa de voksne "Her lå Tirpitz". Dette har inspirert henne til å skrive en bok om slagskipet. Men ikke en slik bok man kanskje skulle tro, hvor detaljer om skipet og dets "liv og levned" redegjøres for. Derimot har hun skrevet en bok om et knippe av de tyske soldatene som befant seg ombord på skipet - gjennom et slags kor av stemmer, hver av dem representant for bare én av de mange tusen soldatene som var ombord. Noen av kvinnene som ventet på sine kjærester i Tyskland har også fått slippe til, og tilsvarende gjelder et lite knippe av nordmenn som hadde kontakt med tyskerne i Norge. 

Slagskipet Tirpitz (Foto: ukjent)

Tirpitz var søsterskipet til Bismarck og var de største slagskipene i den tyske marinen. Skipet ble bygget i 1939 og var oppkalt etter marineminister og storadmiral Alfred Freiherr von Tirpitz, kan jeg lese på Wikipedia. 

Etter at Norge var okkupert, ble skipet i en periode i 1942 plassert i en sidefjord til Trondheimsfjorden. Tilstedeværelsen var truende nok i seg selv, fordi tyskerne dermed kontrollerte store havstrekninger. De alliertes fremste mål var å ødelegge skipet, jf. en melding Churchill sendte til lord Ismay 25. januar 1942:

«Å ødelegge eller bare å skade dette fartøy ville på dette tidspunkt være sjøkrigens største bedrift. Ikke noe annet mål kan sammenlignes med det … Den sjøstrategiske situasjon hele verden over ville endres, og herredømmet til sjøs ville være vunnet tilbake i Stillehavet … Hele krigens strategi knytter seg i denne tid til dette fartøy, som holder fire ganger så mange britiske slagskip lammet, for ikke å snakke om de to nye amerikanske slagskip som blir holdt tilbake i Atlanterhavet. Jeg betrakter saken som av aller høyeste viktighet og betydning. Jeg kommer til å nevne den i kabinettet i morgen, og den må overveies i detalj i forsvarskomiteens møte tirsdag kveld.» 

Den kritiske situasjonen preget begge sider av krigen, og det er på mange måter angsten for torpedering - sett fra de tyske soldatenes side - Ingrid Storholmen skriver om i sin bok "Her lå Tirpitz". På den ene siden var det prestisjefyllt å få være mannskap på skipet og slippe å bli sendt til Østfronten som kanonføde. På den annen side visste alle etter hvert hvilket ønskemål skipet representerte for de allierte. Skipet var derfor lite i aktiv tjeneste, og lå for det meste i ro.

Forfatteren har også vært på veterantreff i Heligenhafen ved Schleswig-Holstein, der hun traff noen av dem som overlevde bombingen av skipet og kantringen ved Håkøya i Troms i 1944. 971 mann omkom. 

Slagskipet Tirpitz (Foto: ukjent)

"Mot midnatt samler de seg i en sirkel når "Hengekøyevalsen" tradisjonen tro spilles, så dempes lyset, og de holder rundt hverandree og synger "Lili Marleen" som de gjorde hver kveld på skipet. Da er de ikke lenger gamle karer, men en gjeng unge marinegaster, de er tilbake, om bord på Tirpitz." (side 6)

Men selv om Ingrid Storholmen garantert har latt seg inspirere av de gamle veteransoldatenes historier, består "Her er Tirpitz" (først og fremst) av oppdiktede skjebner.

Om det er Otto, Fritz, Carl, Heinrich, Kaspar, Werner eller Fregatten-kapitän Bieler som forteller - eller for den saks skyld Hedwig som venter på at Fritz skal komme hjem fra krigen - alle har de sin historie å fortelle. Noen tenker tilbake på ting som har skjedd, noen drømmer om å komme hjem, andre er veldig til stede her og nå. Kaspar for sin del tenker tilbake på brenningen av bøker som Tyskland iverksatte - av forbudte bøker generelt og jødiske bøker spesielt. 

"Jeg så dem flamme opp, så små sotflak med bokstaver flagre i luften og omslagene bli like bruke som skjortene til de som brente dem. Jeg håpet på regn der jeg sto og stirret på det første bokbålet, en skikkelig skur så det skulle bli vanskelig å få fyr på papiret. Jeg tenkte på Heines ord om at "der de begynner å brenne bøker, vil de før eller siden ende med å brenne mennesker". Det svarte sotet la seg over livet mitt. Som skitten snø, som søsknene Skyld og Skam." (side 17)

Lite visste de unge soldatene om hva som ventet dem. En episode hvor Hitler kom ombord, beskrives av Fregatten-kapitän Bieler på side 26-27:

"Ennå er alt plettfritt, og krig tenkte de ikke på denne dagen, alle gastene som holdt pusten da Hitler gikk forbi. Dette er en lek, kanonene, ammunisjonslagrene, drillingen, det er bare øvelser vi skal utføre. Klart det mektige Tyskland skal ha en mektig flåte, det skulle bare mangle. 

Nå har det vært krig i over to år. Jeg forstår at det er risikofylt, mens mange av guttevalpene rundt meg fremdeles tror de skal møte tinnsoldatene og trebåtene de lekte med som barn."

Guttene lengter hjem til kjærestene sine. Noen er gravide og blir sittende alene med alt ansvaret og vente, andre mister det barnet de bærer. Som kjæresten til Gottfried, den kjekke soldaten som tiltrekker seg så mange flotte damer mens han er i Norge at han ikke klarer å velge, men tar dem alle - uten at noen av dem vet om hverandre. Kjæresten mister altså barnet. Det var ikke enkelt i Tyskland under krigen. Heller ikke der ...

Slagskipet Tirpitz (Foto: ukjent)

For guttene på Tirpitz var ventingen verst.

"Hva er krig, jo, det er å unngå å få lungebetennelse. Unngå å bli skutt, og hvis skipet torpederes, hoppe over rekka i rette sekund. Krig på Tirpitz er å holde ut ventingen." (side 140-141)

De fleste kunne ikke en gang svømme, og visste at den dagen de var tvunget til å hoppe over bord, ville de dø av drukning.

Og redselen for å bli tatt til fange av fienden lå der også ... Som Kaspar uttrykker det på side 186:

"Det første landet nasjonalsosialistene okkuperte, var Tyskland. Glem ikke det, sier jeg, de andre stirrer på meg, forstår ikke, vil ikke forstå, jeg forter meg til å ta en stor klunk øl. En av de andre rundt bordet, en jeg ikke kjenner så godt, forteller at han hadde hatt en cyanidkapsel gjemt i et hulrom i en tann, at det var vanlig hos SS. Det fantes tannleger som laget hull og satte inn kapselen. Ble du fanget, var det bare å røske den ut og tygge den bitte lille pillen, før det var gått et halvt minutt, ville du være død. Han lo og sa at det ikke alltid var moro å spise kavring."

Så taper Tyskland krigen, og livet må fortsette i det utbombede Tyskland. For de overlevende som vendte hjem, blir tiden på Tirpitz som en fjern drøm. Otto sier det slik:

Bombingen av slagskipet Tirpitz (Foto: ukjent)

"Det beste med livet om bord var at ingen spurte om hva du gjorde i det sivile. Ingen visste hvem jeg var, eller hva faren min het. Anonymiteten i krigen, i uniformen, kommer jeg alltid til å savne. Hjemme er jeg den samme som gården og slekta." (side 191)

Noen tok med seg sine norske kjærester hjem til Tyskland, hvilket krevde at de giftet seg før avreise fra Norge. I samme øyeblikk mistet deres norske koner sine statsborgerskap i Norge, og det var ingen vei tilbake. Andre reiste hjem til ventende kjærester og koner i Tyskland. Og atter andre ble uansett sivilstatus internert som krigsfanger de neste ti årene før de fikk vende hjem. 

Konrad inviterer senere kona med på bilferie til Norge, og idet de kommer til Fættenfjorden, utbryter han "Her lå Tirpitz!" 

"Vi parkerer rett ved stranden. Så rart å se stedet igjen uten det svære slagskipet. Kroppen husker naturen her, de lave fjellene, mest åser, den trange dalen, fjorden med de små øyene, hvite og røde hus, kyr som beiter ute. Det er akkurat så idyllisk som jeg minnes det, kanskje enda vakrere, og nå behøver jeg ikke å speide etter bombefly. Jeg tør ikke ta kontakt med folket på gården som ligger like ved, fortelle at jeg har vært her før, vet ikke hva de synes om tyskere. Jeg tar med kona og går en tur utover mot kaianlegget vi bygde, prøver å fortelle henne om hvordan det var da hele den trange bukta var fylt opp med slagskipet, kryssere og destroyere. Denne fredelige pletten var en stund Tysklands største flåtehavn i nord. Så annerledes alt er nå. Nesten uvirkelig." (side 208)

I tillegg til at vi får høre historien om noen av menneskene ombord på Tirpitz, deres kjærester i Tyskland og noen nordmenn på land, er noe av det sterkeste ved hele romanen at den først og fremst handler om mennesker. Mennesker med sine respektive drømmer og tanker, uavhengig av hvilken side av konflikten de tilhørte. 

Selv om vi møter mange mennesker i det koret av stemmer som har fått plass i denne helt usedvanlige romanen, opplevde jeg aldri at det var vanskelig å leve seg inn i enkeltskjebnene. Smerte, sorg, angst, lengsel, kjedsomhet, glede, skam - hele spekteret av følelser er med, og alt koker i grunnen ned til en ting: at alle er mennesker uansett hvilken side av konflikten de står på. De fleste som deltok i krigen gjorde det fordi de var nødt, ikke fordi de var overbevist om en eller annen ideologi. Soldatene ble dessuten hjernevasket - i troen på egen uovervinnelighet, i troen på sine egne hederlige hensikter, i troen på seg selv som redningsmenn for menneskene i de landene som ble invadert - redningen fra de forferdelige engelskmennene ... 

Det at vi kommer så tett på enkeltskjebnene og ikke minst måten dette er gjort på, gjør denne romanen til noe helt spesielt - ja, jeg vil si grensende til det mesterlige. Det er krevende å skape et såvidt stort persongalleri, og dette er gjort på en slik måte at det faktisk ikke gjør så mye om man ikke helt klarer å følge hver spesielle person til punkt og prikke. Skjebnene til hver enkelt trenger igjennom likevel, og historiene blir sittende i kroppen etter at siste side er vendt. Boka er fremfor alt meget original i sin form, og dette gjør at den skiller seg ut fra alt annet jeg har lest om andre verdenskrig. Ja, innenfor litteraturen i det hele tatt, når jeg tenker meg om. Jeg er meget imponert over forfatterens prosjekt! Og jeg må jo bare se å få lest mer av det hun har skrevet! 

Helt til slutt tar jeg med et sitat fra side 214 i boka:

" - En gang leste jeg at enkelte afrikanske stammer tror at et menneske ikke er ordentlig død før alle som kan huske det, også er døde. Først når man er helt glemt, er man død. Slik vil krigen vare, vi har ennå mange vi minnes."

Utgitt: 2014 
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 240 
ISBN: 978-82-03-35806-7
Jeg har mottatt et anmeldereksemplar fra forlaget.

I Alta er det et Tirpitz-museum, og her er linken til museets nettside. 

Ingrid Storholmen (Bildet er lånt fra forlaget)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Guri Hjeltnes - 21. november 2014 - I hjertet av et slagskip - Storholmen er en spennende og begavet forfatter, og viser i «Her lå Tirpitz» et talent og en teft for å omvandle et stort og vanskelig stoff til små og meningsfylte episoder og glimt.
- Bergens Tidende v/Lars Helge Nilsen - 14. november 2014 - Et underkjent krigsdrama -
Fortellegrepet er effektfullt, og det avdekker både en rekke enkeltskjebner så vel som krigens barbari på en direkte og overbevisende måte. I starten aner vi både spenning og uro over å bli utkommandert, og samtidig bekymring over å måtte reise fra sine kjære.
Senere den evige ventingen og de ørkesløse repetisjonene, den psykiske påkjenningen. I dag er det vanskelig å forestille seg det absurde i at en liten norsk kystbygd med noen hundre sjeler blir ufrivillig nabo med en flytende stålby med flere tusen innbyggere. En by som kunne bli bombet når som helst.
Og som ble det.
- iTromsø v/Sigrid Hansen - 8. august 2014 - Skriver bok om sjømennene på Tirpitz -
Forfatteren understreker at høstens roman ikke har som mål å være en biografisk roman. Hun har tatt seg den kunstneriske friheten til heller å skildre livene til mannskapet på skipet før, under og etter krigen.
– Jeg hadde lyst til å fortelle en alternativ historie, og prøve å finne menneskene bak uniformen, utdyper hun.
- Artemisias Verden - 16. oktober 2014 - Begeistret bokanmeldelse - Her lå Tirpitz er en mesterlig roman på alle måter. Den tok tak i meg, berørte mange følelser, fikk meg til å gråte og rystet meg. Slutten filleristet meg. Ingrid Storholmen har gjort et solid stykke arbeid, med god research og en meget god forestillings- og innlevelsesevne og intuisjon. Språket flyter godt og veksler fint mellom det poetiske og det prosaiske jordnære. Fra meg ble dette terningkast 6 på bokelskere.no.
- Reading Randi - 11. november 2014 - Tanker om en bok - I stedet for å skrive en "vanlig krigshistorie" har hun prøvd å se menneskene som var med på dette - tyske soldater og deres nærmeste og deres familier var også mennesker.Slik blir livet i krigstid nær oss, soldatene har navn og de blir ikke et stort antall anonyme soldater som må bøte livet i en en grusom krig.
- Ellikkens bokhylle - 19. november 2014 - Resultatet av Storholmens grundige arbeide er en roman helt utenom det vanlige. Så kreativt utført at jeg ikke har lest noe lignende. Selv utseendemessig, både omslag og boken som helhet, er en visuell nytelse å se og holde i hendene. Romanen er et lite stykke kunstverk, og innholdet følger opp.
- Tine sin blogg - 23. desember 2014 - ... med fare for å tråkke i salaten - Denne boken brukte jeg lang tid på å lese, for det føltes veldig oppstykket, og jeg kom aldri inn i flyten med lesingen. Da jeg var ferdig å lese ble jeg sittende lenge å grunne over hva jeg skulle skrive om den. Vi har alle vår ryggsekk å drasse på, og selv om jeg ikke har opplevd 2.verdenskrig, har jeg lest utrolig mange bøker med denne krigen som bakteppe, både sakprosa og romaner. Jeg greier ikke å se på 2500 tyske soldaters invadering av Norge som noe å unnskylde, og jeg greier ikke å synes synd i disse menneskene. De det var synd i var jo de nordmenn som faktisk var okkupert av en fiendtlig nasjon og måtte leve med den konstante faren for bombardement, når båten lå der den lå.
- Min bok- og maleblogg - 19. november 2014 - Ja, boka er bygd opp av stemmer. Fra første side er det bondesønnen Otto, Hitlerjugend Carl, bokelskeren og diktleseren Kaspar, Rolf, som har jødisk kjæreste, Fregatennkapitän Bieler og mange andre stemmer vi hører. Vi hører også stemmene til de som er igjen hjemme i Tyskland. Stemmer som gir oss et innblikk i unge gutters blanding av eventyrlyst og overmot, men også utrygghet og frykt, lengsel og mismot.
- Tones bokmerke - 19. november 2014 - 'Her lå Tirpitz' av Ingrid Storholmen - lokalhistorien fra stedet der jeg vokste opp ble mer levende med denne gode og sterke romanen - Boken viser på en nøktern og troverdig måte krigens grusomhet. Fienden har fått en stemme. Mesteparten unge gutter innelukket i et samfunn der alt styres av propaganda og der alle nyheter som kan svekke kampmoralen holdes skjult. De kan ikke snakke om den tvilen de har til den krigen som føres – det vil oppleves som svik. Heller ikke om ryktene om grusomheten mot jøder og det som skjer på Østfronten. Mange av de som var ombord kunne ikke svømme og var livredd for å måtte hoppe i sjøen.
De som overlever og kommer tilbake til Tyskland er mer død enn levende. Til et samfunn som er utbombet og med sine traumer.

... (Blogginnlegget er hentet fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg)

Jonathan Strange & Mr Norrell av Susanna Clarke

December 29, 2014, 1:31 pm

≫ Next: Det blir aldri lyst her – en bokanmeldelse

≪ Previous: Ingrid Storholmen: «Her lå Tirpitz»

$

0

0

Tittel: Jonathan Strange & Mr Norrell
Forfatter: Susanna Clarke
Sider: 782
Sjanger: Fantasy, Historisk Fiksjon
Baksidetekst:
Two magicians shall appear in England
The first shall fear me
The second shall long to behold me

Centuries ago, when magic still existed in England, the greatest magician of all was the Raven King, a human child brought up by fairies. Now at the beginning of the nineteenth century, he is barely more than a legend, and England, with its mad King and its dashing poets, no longer believes in practical magic.

Then the reclusive Mr Norrell of Hurtfew Abbey appears and news spreads of the return of magic to England. Persuaded that he must help the government in the war against Napoleon, Mr Norrell goes to London where he meets a brilliant young magician, Jonathan Strange. Together they dazzle the country with their feats.

But the partnership soon turns to rivalry. Mr Norrell has never conquered his lifelong habits of secrecy, while Strange will always be attracted to the wildest, most perilous magic. He becomes fascinated with the shadowy figure of the Raven King, and his heedless pursuit of long-forgotten magic threatens not only his partnership with Norrell, but everything he holds dear.

Elegant, witty and utterly compelling, Jonathan Strange & Mr Norrell creates a past world of great mystery and beauty that will hold the reader in thrall until the last page.

Mine tanker: 
Nå er det utrolig lenge siden jeg har skrevet noe sist, og det er spesielt lenge siden jeg har anmeldt en bok. Oooops... Sorry, Jonathan Strange & Mr Norrell har bare tatt så utrolig lang tid å lese. Presset inn mellom de siste prøvene på skolen, turer til Oslo og diverse vennebesøk og andre julebesøk, har jeg endelig greid å lese ferdig boka.

Nesten 800 sider er ikke så mye når jeg tenker på andre bøker jeg har lest, men det er få bøker jeg har brukt så lang tid på som Jonathan Strange & Mr Norrell. Det er vel kun Ringenes herre, med det er en helt annen sak... Hadde du sett den utgaven av boka jeg låner av pappa, hadde du mest sannsynlig trodd at det var mange flere sider enn 782. Det trodde i hvert fall jeg. Det er litt av en murstein, og i tillegg er skriften veldig liten. Dette er noen av grunnene til at boka har tatt meg så lang tid.

Jeg startet på Jonathan Strange & Mr Norrell fordi jeg fikk vite at BBC lager en TV-serie av boka. Det skal ikke være så veldig lenge til serien kommer ut, og jeg hadde lyst til å lese boka først. Jeg har lenge planlagt å lese Jonathan Strange & Mr Norrell, men den har ikke vært øverst på leselista mi. I følge pappa er dette en av de beste fantasybøkene som er skrevet dette tiåret, og det kan jeg si meg enig i.

Jonathan Strange & Mr Norrell er en utrolig sterk debutroman. Susanna Clarke begynte å skrive på romanen i 1993, og boka ble gitt ut i 2004. Underveis har hun skrevet noveller fra samme univers, men hun har ikke skrevet flere bøker. Jeg er utrolig imponert over det hun har fått til!!!

Jeg er veldig glad i både fantasy og historisk fiksjon, og sammen ble det utrolig kult og fascinerende. Jeg har ikke lest mye i historisk fantasy-sjangeren før, men jeg kommer definitivt til å lese mer av det. Det at Susanna Clarke har valgt Napoleonskrigene som bakteppe, liker jeg spesielt godt. Det er noe med hele attenhundretallsatmosfæren som passer spesielt godt til denne formen for magi. I tillegg har jeg alltid funnet attenhundretallet fascinerende.

Karakterene i Jonathan Strange & Mr Norrell er utrolig godt skrevet. Hverken Jonathan Strange eller Mr Norrell er slik jeg trodde de skulle være, og det var en gledelig overraskelse. Begge er svært grå i beskrivelsene, og selv om ikke alle i boka er like "likeable", er alle veldig gode karakterer. Jeg er utrolig imponert over persongalleriet!

Det er flere av karakterene jeg ikke ble så veldig glad i, nesten flere enn jeg faktisk likte... Drawlight for eksempel, den lille sniken, eller Lascelles. Selv om de to byttet plass i mine øyne etter hvert. Jeg ble heller aldri så veldig glad i Mr Norrell. Jeg synes han av og til oppførte seg som et bortskjemt barn. Mine sympatier lå med Jonathan Strange. Det må jeg innrømme. Selv om han var utrolig vimsete og ofte neglisjerte dem han burde ta vare på, skjønte jeg ham bedre enn Mr Norrell.

Er det en ting med denne boka jeg kan klage på, er det at den tar litt tid å komme inn i. Boka starter med Mr Norrell, som er en tørrpinn og rett og slett litt ubehagelig. Det er ikke det at jeg ikke likte å lese det. Det er mer det at de første sidene var veldig tunge, om du skjønner hva jeg mener... Det tar seg opp med en gang Jonathan Strange kommer på banen, og boka blir utrolig spennende mot slutten. Jeg er kjempefornøyd med boka, men det er ingen ungdomsbok, så jeg regnet ikke med at den kom til å bli like fast paced som en ungdomsroman.

Jonathan Strange & Mr Norrell er fantastisk skrevet! Språket er poetisk og veldig vakkert. Det er lett å se for seg det som skjer, og dette er noe av det jeg liker aller best med boka. Til tider er boka morsom, andre ganger er den mørk, spennende, av og til litt forvirrende - men da er det meningen. Spesielt godt liker jeg en scene hvor Childermass; Norrells tjener og høyre hånd, blir angrepet av magi og blir nesten transportert inn i feverdenen. Akkurat den scenen gjorde sterkt inntrykk på meg, og har festes seg i hukommelsen min. Dette sier vel ikke dere som ikke har lest boka så mye, men jeg vil dele et sitat fra denne scenen.

"... the sky looked at him. He felt the earth shrug because it felt him upon its back.

The sky spoke to him.

It was a language he had never heard before. He was not even certain there were words. Perhaps it only spoke to him in the black writing the birds made. He was small and unprotected and there was no escape. He was caught between earth and sky as if cupped between to hands. They could crush him if they chose.

The sky spoke to him again.

'I do not understand,' he said."

I boka er det med jevne mellomrom noen bilder. Jeg likte dem veldig godt. De var med på å skape en atmosfære rundt historien, og de var et lite avbrekk fra all teksten. Illustrasjonene er tegnet av Portia Rosenberg. 

Jonathan Strange kommer spaserende ut av et speil etter at han har reist på "the King's Road".

Boka er også full av fotnoter. Helt siden pappa leste Bartimeus-trilogien av Jonathan Stroud for meg og Anders har jeg likt fotnoter veldig godt. I Jonathan Strange & Mr Norrell forteller fotnotene det historien ikke forteller, av og til med en litt sarkastisk tone. Jeg likte disse fotnotene veldig godt! 

Jeg har, som du skjønner, svært lite å påpeke på ved Jonathan Strange & Mr Norrell. Dette er en fantastisk bok, og jeg håper virkelig at serien kommer til å være boka verdig. Jeg anbefaler virkelig Jonathan Strange & Mr Norrell!!!

- Anna

... (Blogginnlegget er hentet fra Bokhylla mi)

Det blir aldri lyst her – en bokanmeldelse

December 30, 2014, 5:13 am

≫ Next: The Guardian

≪ Previous: Jonathan Strange & Mr Norrell av Susanna Clarke

$

0

0

Jeg har lest Det blir aldri lyst her av Tina Åmodt.  Det er en liten bok med cirka 185 sider utgitt på Kolon forlag, om et lesbisk par som drar til Finnmark midt på vinteren, den ene skal fiske, den andre skal bare ikke være alene. Sara og Eli er paret boka tar for seg, og mennesker i nord Eli kjenner og ikke Sara. 

Mens Eli jobber som fisker etter at et familiemedlem har dødd, tar Sara bilder av det øde landskapet. Sara strever med å få kontroll over tankene sine og seg selv. Det eneste hun er sikker på, er at hun må være der Eli er. Det blir aldri lyst her er en intens fortelling om avhengighet, makt, ambivalens og hemmeligheter - og om å prøve å se klart i mørket. Det er ikke en skikkelig slutt på boka, annet enn at i ødemarken lever man i det samme mørket uten å si noe. 

Dette er likevel en bok som snakker og forteller. Jeg ser for meg bildene Sara fotograferer. De er godt skildret. Det samme er sjalusien, den er til og ta og føle på, det samme er frykten. Sara frykter at Eli enda har kontakt med eksen og at hun drikker for mye. Som moren hennes. Det er pengemangel og bekymringer. 

Minuset med boka er at det er litt for mye sex-prat. Jeg tåler ikke det. Kall meg gjerne en fintfølende leser. Men de gode skildringene av landskapet retter opp. Det er en bok om å elske, og om å være redd for å miste, ikke lenger eie og ikke lenger være den ene den andre trenger. 

Jeg ville gitt boka terningkast 4. Den er godt skrevet, men treffer meg ikke helt fordi den går inn i intimsonen bokstavlig talt. Har du lest den? 

... (Blogginnlegget er hentet fra Bokloftet: Øverst i huset, innerst i hjørnet, et eseløre)

The Guardian

December 30, 2014, 6:24 am

≫ Next: W.G. Sebald: «Campo Santo»

≪ Previous: Det blir aldri lyst her – en bokanmeldelse

$

0

0

The Guardian av Michael Clary er historien om et zombie-utbrudd i El Paso. Fortalt gjennom intervjuer med enkelte av de overlevende. Denne intervju-måten å fortelle en historie på er jo gjort flere ganger tidligere (best av Max Brooks i World War Z) men den fungerer her også. Litt treg i starten, men når du først kommer deg inn i historien blir det skikkelig spennende.

Militæret setter hele byen El Paso i karantene, ingen slipper ut eller inn. Så de som fortsatt er i live der inne må selv klare seg mot hordene med zombier. Og det er der Jax kommer inn. Han blir plutselig utrolig flink til å slåss og finner ut at han helbredes av vann, eller jord (dette mysteriet blir avslørt på slutten). Han samler sammen overlevende og beskytter dem. Internettet fungerer, og han er snart den verdensberømte helten de kaller The General.

Det er skikkelig spennende og alt er fortalt på en ganske lettfattelig måte. Det er en egen monstermytologi i denne serien (som og omfatter Guardians som er det Jax er), men jeg vil ikke gå så mye inn på den. Det er bedre at dere leser selv og blir overrasket. Alle folkene vi møter er folk, ikke glansbilder. Selv Jax har sine feil, og det får alt til å føles mer realistisk. Her er det alt som skal til for å få en skikkelig god zombie-historie: livsfarlige zombier, en leder som trer fram, fiendtlig militær, karantene, frykt, håp, upålitelige i gruppen og en skikkelig fæl fiende som dukker opp etter hvert.

Jeg likte denne boken veldig godt, det var så lett å leve seg inn i historien. Og når det kom til de beryktede 15-minuttene som ble filmet og sendt på nyhetene, fikk jeg skikkelig gåsehud. Det var bare så rått.

Anbefales!

#bok #bokanmeldelse #zombie #grøsser #action ... (Blogginnlegget er hentet fra Anders Leser)

W.G. Sebald: «Campo Santo»

December 30, 2014, 11:24 am

≫ Next: The Last Full Measure

≪ Previous: The Guardian

$

0

0

Krevende og interessante tekster av Sebald!

W.G. Sebald (f. 1944 d. 2001) var tysk forfatter og litteraturviter, kan jeg lese på Wikipedia. Fra 1970 og i resten av sitt liv, bodde han i England. Blant mange litteraturkritikere ble han regnet som en het kandidat til Nobel-prisen. Sånn sett føyer han seg greit inn i rekken av potensielle kandidater som skriver om eksistensielle og kontroversielle temaer, gjerne fra andre verdenskrig. 

I henhold til bibliografien på Wikipedia (hvor den engelske siden er mer komplett enn den norske), er ikke antall Sebald-utgivelser overveldende. Dette skyldes nok dels at Sebald først debuterte i 1988, samt at han ikke ble veldig gammel (kun 56 år). Flere av bøkene hans er utgitt etter hans død. Dette gjelder også "Campo Santo", som inneholder en samling av tekster funnet blant Sebalds etterlatenskaper. 

Jeg siterer fra bokas smussomslag (og forlagets presentasjon av boka):

"Denne siste samlingen av tekster som W.G. Sebald etterlot seg, inneholder dyptpløyende betraktninger om mange temaer som er gjennomgående i arbeidene hans - kraften i erindringer og personlig historie, forbindelsen mellom kunstens avspeilinger og det virkelige livet, og tilstedeværelsen av gjenferd i naturen, på steder og i kunsten. 

Fire av tekstene er en hyllest til Korsika og snor seg elegisk mellom fortid og nåtid. Sebald utforsker også arbeider til forfattere som Franz Kafka, Vladimir Nabokov og Günter Grass, og viser både hvordan litteratur kan bøte på urettferdighet i verden og hvordan det kom seg at denne type litteratur fikk så stor innflytelse over ham. 

Campo Santo er et passende minnesmerke over W.G. Sebald, som selv betraktet minnets og tidens omskiftelige natur med slik følsomhet."

Det fremgår av bokas etterord at Sebald planla å skrive en bok om Korsika, som aldri ble ferdig. "Korsika-prosjektet er det siste, aldri avsluttede verket til et tidlig endt dikterliv." (side 246) Disse er samlet i del en av "Campo Santo" (der også bokas tittel er en av kapitteloverskriftene), mens del to inneholder essays, en annen side ved Sebald - "essayisten og kritikeren". 

Selv fikk jeg mest ut av del to, fordi del en hadde noe uforløst over seg, uferdig som dette prosjektet jo tross alt var. Når det er sagt må det legges til at enkelte av essayene må rubriseres under kategorien meget krevende, fordi mange av referansene til disse var på et helt annet nivå enn hva jeg føler er min banehalvdel. Som analysen av Peter Handkes skuespill Kaspar. Her bør man kjenne til skuespillet fra før av for å få særlig utbytte av teksten. Aller best likte jeg når krigen - andre verdenskrig - er tekstenes preferanse. Og dem er det en hel del av - også her. Og det er det nasjonalsosialistiske marerittet som er gjenstand for Sebalds dyptpløyende analyser. Om hvordan litteraturen kan fungere som et viktig og sentralt verktøy for bearbeidelse av alle de traumer som oppsto i forbindelse med nazismen ... 

I essayet "Mellom historie og naturhistorie" - om den litterære beskrivelsen av total ødeleggelse" - stiller Sebald et meget interessant spørsmål: 

"Hvorfor ødeleggelsen av de tyske byene mot slutten av annen verdenskrig verken den gang eller senere med få unntak, som bekrefter regelen, er blitt gjenstand for litterær beskrivelse, finnes det til nå ingen fullgod forklaring på, skjønt det temmelig sikkert ville kunne trekkes betydelige slutninger om litteraturens funksjon av det riktignok komplekse problemet. Man skulle jo tro at luftangrepene, som ble gjennomført med stor planmessighet over flere år og umiddelbart berørte store deler av den tyske befolkningen, samt den radikale forandringen av de samfunnsmessige livsformene som ødeleggelsen medfører, rett og slett ville ha provosert fram et behov for å skrive om en slik erfaring. Mangelen på litterære vitner som kunne ha latt oss få vite noe om omfanget og konsekvensene av ødeleggelsen, alt det som er så påfallende for senere generasjoner, mens de som ble rammet, åpenbart ikke følte noe behov for å minnes, er desto mer forunderlig som det i kommentarene til den vesttyske litteraturens utvikling jo snakkes mye om den såkalte ruinlitteraturen. Således heter det for eksempel i den bekjennelsen til sjangeren som Böll forfattet i 1952: "Vi skrev altså om krigen, om hjemkomsten, og om det vi hadde sett i krigen, og som møtte oss da vi kom hjem: ruiner. Og i Frankfurter Vorlesungen av samme forfatter finnes bemerkningen: "Hvor hadde det historiske øyeblikket i 1945 vært uten Eich og Celan, Borchert og Nossak, Kreuder, Aichinger eller Schnurre, Richter, Kolbenhoff, Schroers, Langgässer, Krolow, Lens, Schmidt, Andersch, Jens og Marie Luise von Kaschnitz. Tyskland i årene 1945-1954 ville for lengst ha vært forsvunnet, hadde det ikke kommet til uttrykk i samtidslitteraturen." (side 65-66)

I essayet "Uskikkethet til sørge. Underskudd i etterkrigslitteraturen" stiller Sebald spørsmål ved fraværet av det han kaller "sorgreaksjoner etter en nasjonal katastrofe av enormt omfang" og "den påfallende uberørtheten som det ble svart med på spørsmål om likhaugene i konsentrasjonsleirene, den tyske hæren som forsvant i fangenskap, nyheten om millioner av mord på jøder, polakker. russere, om mord på politiske fanger fra egne rekker" osv. Kanskje handlet det om biologiske overlevelsesmekanismer og ikke rent lite fortrengning?

I essayet "Det skyldbevisste hjerte" skriver Sebald følgende:

" ... tydeligere enn noe annet samtidig verk demonstrerer Peter Weiss at en abstrakt erindring om de døde kan gjøre lite mot hukommelsestapets forlokkelser, hvis den i utforskningen og rekonstruksjonen av pinselens konkrete øyeblikk ikke også legger for dagen en medlidelse som er noe mer enn bare medlidenhet ..." (side 122-123)

Sitatfaktoren i boka er stor, fordi den inneholder et vell av kloke tanker som fikk meg til å bli sittende å fundere og tenke. Derfor er dette en bok som krever at man bruker litt tid på den, legger den fra seg innimellom, før man igjen tar den frem igjen. Tekstene er sterke og levende, og det forhold at Sebald stiller en del spørsmål om forhold i alle fall jeg ikke hadde tenkt på tidligere, gjør at den tilfører noe nytt, beriker og gir ny innsikt. Boka er krevende, og som jeg nevnte innledningsvis - en del fikk jeg rett og slett ikke fullt utbytte av fordi jeg ikke kjente alle de tilgrunnliggende preferansene for tekstene. Desto morsommere da når Sebald foruten krigen også skriver om Fitzcarraldo-filmen i essayet "Moments musicaux" - en film jeg faktisk har et forhold til! Og så kan man selvsagt kose seg med essayene om Kafka på bordell og Kafka på kino ... 

Helt til slutt på side 233 skriver Sebald at "Det er mange former for skriving; men bare i det litterære dreier det seg, hinsides registreringen av fakta og vitenskapen, om et forsøk på restitusjon." 

Det er et dypt alvor i Sebalds tekster, og det er dessuten et høyt presisjonsnivå i alt han befatter seg med. Min personlige mening er at samlingen hadde stått sterkere dersom de uferdige tekstene om Korsika ikke hadde vært med, men det er mulig at det er å banne i kirka å si dette høyt. De øvrige tekstene ga meg imidlertid mye, og jeg satt igjen med en opplevelse av at dette er stor litteratur. Når jeg i tillegg leser om Sebald at romanen "Austerlitz" er hans hovedverk, en bok som jeg faktisk har stående ulest et eller annet sted, så blir jeg oppildnet til å lese denne. Det hadde kanskje vært lurt å lese "Austerlitz" først også ... jf. NRK-anmelder Knut Hoems anbefaling, som er sitert nedenfor.

Utgitt første gang på tysk: 2003
Originaltittel: Campo Santo
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Gyldendal 
Oversatt fra tysk: Geir Pollen
Antall sider: 256
ISBN: 978-82-05-45322-7
Jeg har mottatt et anmeldereksemplar fra forlaget

W.G. Sebald (Foto: ukjent)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Arne Hugo Støland - 21. juli 2014 - Mesterlige Sebald - Flere av essayene kritiserer tyske forfatteres forsøk på å bearbeide det nasjonalsosialistiske marerittet. I arbeidet med å gi det meningsløse mening tyr de bl.a. til allegoriske omskrivinger og private bekjennelser som kommer til kort når det gjelder å forstå krigens objektive virkelighet. Sebald etterlyser en helt annen realisme i den litterære behandlingen av krigen, det være seg de alliertes terrorbombing av tyske byer eller de kortsiktige og langsiktige virkningene av tortur. Forklaringsmodeller tuftet på sosialdemokratiske tradisjoner kjøper han heller ikke.
- NRK v/Knut Hoem - 19. juni 2014 - Med Kafka på konferanse - I den tyskspråklige litteraturen er W.G Sebald på mange måter en outsider. Hans litterære stil er på sitt beste drømmeaktig og lyrisk. På sitt verste er han tåkete. I denne samlingen tekster er han litt av begge deler. ... Det er både forståelig og prisverdig at forlaget også utgir disse etterlatte tekstene, men den leser som ønsker å tre inn i Sebalds særegne univers gjør klokt i å begynne andre steder.

... (Blogginnlegget er hentet fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg)

The Last Full Measure

December 31, 2014, 3:39 am

≫ Next: The Doll’s House av Neil Gaiman

≪ Previous: W.G. Sebald: «Campo Santo»

$

0

0

Har lest en Star Trek-bok helt på tampen av året. The Last Full Measure av Andy Mangles og Michael A. Martin er satt under tv-serien Enterprise. Kaptein Archer og hans mannskap leter etter hjemplaneten til Xindi-rasene for å stoppe dem i å ødelegge jorden.

Dette var en grei nok bok, men ikke noe å rope hurra for. Du bør kanskje se serien før du leser denne. Den var som sagt helt grei, ikke noe å utsi på hverken språket eller historien. Den var bare ikke så minneverdig. Det eneste som virkelig sto ut var etterordet, satt lenge etter boken, hvor en gammel Trip møter en veldig ung Kirk. Ellers vil jeg si at denne boken er ren tidtrøyte, ikke noe mer. Den er ikke dårlig, for all del. Den tar jo opp rivaliseringen mellom det vanlige skipsmannskapet og soldatene, men det så vi jo i tv-serien også, så den bringer ikke noe nytt til historien. Jeg vil si denne er ganske middelmådig, og kun for Star Trek-fans.



#bok #bokanmeldelse #startrek #enterprise ... (Blogginnlegget er hentet fra Anders Leser)

---

The Doll’s House av Neil Gaiman

December 31, 2014, 6:40 am

≫ Next: Marte Michelet: «Den største forbrytelsen – Ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust»

≪ Previous: The Last Full Measure

$

0

0

Tittel: The Doll's House
Forfatter: Neil Gaiman
Illustratør: Michael Zulli, Mike Dringenberg, Chris Bachalo, Malcolm Jones III og Steve Parkhouse
Serie: The Sandman #2
Format: Grafisk Roman
Sider: 232
Sjanger: Fantasy, Horror
Baksidetekst: 
The Doll's House

This second of twelve volumes collecting the complete run of THE SANDMAN follows Rose Walker as she finds more than she bargained for - long lost relatives, a serial killers' convetion, and, ultimatly, her true identity. The Master of Dreams attempts to unravel the mystery, unaware that the hand of another, far closer to home, is pulling the strings.

Mine tanker:
Da fikk jeg endelig tid til å lese Sandman #2. Jeg har gledet meg til det, siden jeg likte den først veldig godt. Jeg synes virkelig at serien har forbedret seg. Det virker som om Neil Gaiman var bitt mer sikker på historien, karakterene og alt sammen i The Doll's House.

Ok, bare så det er sagt, The Doll's House handler ikke om dukker. Heldigvis. Dukker er utrolig creepie, og den er ikke akkurat veldig pen, den som er på coveret. Den er egentlig mye styggere i virkeligheten enn på bildet...

Tegneserien starter med innledning, en type "the story so far", skrevet av Neil Gaiman. Den er ufattelig godt skrevet, full av atmosfære og stemning. Jeg ble dratt rett inn i Sandman-verden, og det var bare introduksjonen. Det er en helt spesielt stemning i Sandman-serien, en mørk og dyster verden hvor alt kan skje. Alt dette fikk Neil Gaiman frem i introduksjonen, og det beviser hvor dyktig en forfatter han er.

Da jeg anmeldte Preludes & Nocturnes, det første Sandman-volumet, skrev jeg at jeg var sikker på at jeg har sett Morpheus, the Sandman, et sted før. Det tror jeg fortsatt, men jeg innså nå at han egentlig ligner litt på Neil Gaiman selv. Noen ganger. Andre ganger ligner han mer på vokalisten i The Cure. Sånn seriøst, Morpheus ligner sykt på vokalisten i The Cure.

Tekstene i The Doll's House er utrolig godt skrevet. Som de fleste tegneserier skjer det meste gjennom bildene, men i Sandman er også tekstene utrolig gode. Dette er ikke Donald Duck, det er helt klart. Sandman er en helt annen liga. Jeg har vanligvis ikke vært så veldig interessert i tegneserier, men etter at jeg valgte å gi Sandman en sjanse, har jeg blitt mye mer åpen for det. Dette er genialt lesestoff.

Hvis man bare blar fort gjennom tegneserien, vil man ikke skjønne noe. Det vil virke som en helt grufull fortelling, som det også er til tider, men man får et helt feil inntrykk at historien ved å bare se på bildene. Man må lese tekstene for å forstå hva som skjer. Veldig mye skjer i folks drømmer, og drømmeverdenen, og derfor kan det virke litt forvirrende og mye mer grusomt en det egentlig er. Jeg tror muligens jeg skrev noe lignende anmeldelsen min av Preludes & Nocturnes.

Det er noen forskjeller i The Doll's House fra Preludes & Nocturnes. Den viktigste er at historien handler om Rose Walker, det er ikke Morpheus som er hovedperson. Jeg likte det veldig godt, og jeg likte veldig godt Roses historie. Det gjorde historien mer virkelig. Morpheus er så veldig annerledes. Så alien, som de ville sagt på engelsk. Man trenger noen som kan forankre historien i virkeligheten, og i The Doll's House var det Rose Walker.

Samtidig var det veldig spennende å lære mer om Morpheus. Han er en utrolig kompleks karakter, og det er alltid noe nytt å lære. Jeg skjønner meg ikke helt på ham, og jeg vet ikke om jeg noen gang vil. Men som jeg har sagt tidligere, han er ikke menneske, det er ikke sikkert det er mening at vi skal forstå ham.

Jeg er veldig fornøyd med The Doll's House, og kommer til å starte på Dream Country, som jeg fikk av Synne til jul, snart. Jeg anbefaler virkelig.

Anmeldelser av tidligere bøker:
Preludes & Nocturnes - bok 1

- Anna ... (Blogginnlegget er hentet fra Bokhylla mi)

Marte Michelet: «Den største forbrytelsen – Ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust»

December 31, 2014, 7:24 am

≫ Next: Marit Kaldhol: Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz»

≪ Previous: The Doll’s House av Neil Gaiman

$

0

0

Et rystende stykke Norges-historie!

Marte Michelet (f. 1975) er journalist, kommentator og nå også forfatter etter at hun i høst debuterte med sakprosaboka "Den største forbrytelsen - Ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust". 

Boka har fått mange velfortjente lesere etter at Michelet mottok Brageprisen for den i høst. Under min lesing av boka har jeg både hatt lydbokutgaven og papirutgaven tilgjengelig. Etter å ha begynt å høre den som lydbok, skjønte jeg fort at det ville være en fordel også å ha papirutgaven, så den kjøpte jeg sporenstreks. Mitt eksemplar er 4. opplag! Det sier en hel del om hvor godt forfatteren har truffet med denne boka.

I bokas forord skriver Michelet følgende: 

"I mange tiår hadde vi glemt dem. Jødene som ble deportert fra Norge og drept i nazistenes utryddelsesleirer, ble ikke en del av norgeshistorien. Deres skjebne ble en fortelling om et fremmed folk, tyskerne, som kom hit og forsøkte å utslette et annet fremmed folk, jødene. Det ble en forbrytelse som ikke angikk oss, som vi kunne skyve fra oss og legge på én gal mann: Hitler." (side 7)

Men var det virkelig så enkelt? En utfordring for dem som ønsker å grave i historien for å finne ut hva som egentlig skjedde, er at verken historikere, forfattere, filmskapere, journalister eller andre har viet temaet særlig interesse i årenes løp. Noen enkeltskjebner kjenner vi riktignok til - ikke minst Herman Sachnowitz historie (fortalt av Arnold Jacoby) "Det angår også deg", Jan Erik Volds "Ruth Maiers dagbok" og Trygve Brattelis "Fange i natt og tåke" - bare for å nevne noen. Men få - om noen? - har satt Norges befatning med "jødeproblemet" under andre verdenskrig i en større sammenheng. Marte Michelet påpeker at det først er de siste tiårene vi kan snakke om en reell Holocaust-forskning i Norge, men understreker samtidig at denne er sparsom. "Det finnes heller ingen oppdatert, grundig og helhetlig framstilling av det norske Holocaust, og utgangspunktet for denne boka er å bøte på det." (side 8) Så kan selvsagt enkelte mene at heller ikke denne boka er fullstendig, og kanskje ikke i tilstrekkelig grad nevner dem som faktisk hjalp jødene, men så får andre ta opp den tråden og fortsette det arbeidet Marte Michelet har satt i gang, tenker nå jeg. Disse kritikerne etterlyser en helt annen bok, mens Michelets bok handler om ofrene og gjerningsmennene. 

Da nazistene inntok Norge, bodde det nesten 2000 jøder i Norge. Antallet var lavt fordi Norge ikke akkurat hadde noen forhistorie som ønsket dem velkommen. Av disse klarte 1100 jøder å flykte fra Norge, mens noen svært få klarte å holde seg i skjul til krigen var slutt. Dette var ikke enkelt all den tid mer enn 10 % av befolkningen i Norge var Wehrmacht-soldater under den andre verdenskrig. Tyske soldater var overalt - i hver minste lille krok av landet. For akkurat så viktig var Norge og dets kyst i krigen mot de allierte med engelskmennene i spissen - nøkkelen til suksess, slik tyskerne så det den gangen. 

772 jøder ble deportert til Tyskland med Donau, og blant disse endte 767 i Auschwitz. Bare 34 av de deporterte overlevde. (se side 273) Når man regner med dem som ble henrettet på norsk jord, ble tilsammen 765 jøder i Norge ofre for Holocaust. 

Marte Michelet har valgt å skrive om Braude-familien, fordi det aldri har blitt skrevet noe om dem tidligere. Og grunnen er at hun ønsket å skrive om helt vanlige mennesker - ikke om de eksepsjonelt begavede eller de mest uskyldsrene. Hun har også valgt å følge to gjerningsmenn - den tyske Gestapo-offiseren Wilhelm Wagner og den norske statspolitimannen Stian Bech jr. Noe av det mest slående mens Michelet jobbet med boka, var at det ikke finnes noen bilder av aksjonene mot jødene i Norge. Hun har dessuten vist til den tyske historikeren Peter Longerich, som har uttalt at jødeutryddelsen ikke kan forstås som et "skrivebordsdrap" diktert fra Tyskland. Faktum er at det finnes betydelige forskjeller mellom de ulike landene og regionene der folkemordet fant sted. Uten alle de hundretusenvis av lokale hjelperne i de ulike landene, ville det aldri ha vært mulig å utrydde så mange jøder ... 

Jeg visste på forhånd at Norge var særdeles ivrig etter å bli kvitt jødene under andre verdenskrig. Når så mange som 1100 jøder klarte å komme seg unna før deportasjonen, skyldes det hjelp fra det vi må kunne kalle helter, og Michelet skriver om et lite knippe av disse også. Dee burde imidlertid ha vært mulig å redde de resterende nesten 800 jødene, dersom bare viljen hadde vært til stede. Andre land med hundretusenvis av jøder hadde større utfordringer enn oss, men i land som Danmark og Nederland sto folket sammen på en helt annen måte og mange flere ble reddet, slik jeg har forstått det. 

Underveis i lesingen ble jeg rystet helt inni margen. Det har jo alltid vært mange spekulasjoner rundt hvor mye myndighetspersoner, soldater og andre visste om det som foregikk i de tyske konsentrasjonsleirene. Det har vært en hel del fokus rundt Auschwitz-Birkenau, men lite rundt tre andre regelrett rene utryddelsleire som ble utradert før tyskerne trakk seg tilbake, etterfulgt av russiske tropper. Marte Michelet dokumenterer at den norske eksilregjeringen som satt i London, fikk vite om uhyrlighetene. Likevel ble det aldri sendt ut noen advarsel til de norske jødene. Ingenting - absolutt ingenting - ble gjort.

Helt konkret dreide det seg om en melding fra minister Finn Koren ved den norske legasjonen i Bern, Sveits, til utenriksminister Trygve Lie i London, sendt den 17. august 1942 med følgende innhold:

"Fra Polen kommer de grusomste beretninger om den behandling de ulykkelige jøder der er utsatt for og som så vidt forstås går ut på sluttlig å "likvidere" hele dette befolkningsslag. Hva der foregår i Warszawas ghetto trosser etter sikre meddelelser enhver beskrivelse. Omtrent en tredjedel av befolkningen der anslås hittil å være omkommet." (side 230)

Og videre:

"Et større antall vites med sikkerhet å allerede være drept hvad enten dette er skjedd med gass, som visstnok er den hensiktsmessige og hurtigste framgangsmåte, eller ved stryknin. Jødene skal øyensynlig etter Hitlers mening ved ethvert middel søkes utslettet fra jordens, eller i alle fall den europeiske jordens overflate." 

Tre dager etter rapporterte den svenske konsulen i Stettin om at det foregikk massemord i Polen med gassing av jødene. 

Det er sjokkerende å lese at verken Trygve Lie eller London-regjeringen foretok seg noe som helst for å advare jødene slik at de kunne komme seg unna i tide. 

Det andre jeg opplevde som sjokkerende og opprørende var å lese om hvordan de få norske jødene som faktisk overlevde Holocaust,slet for å komme hjem til Norge. De hadde - alle som en - mistet sine norske statsborgerskap (i den grad de hadde dette fra før av) da de forlot Norge og gikk ombord på Donau. Fordi de ikke lenger var norske, nektet Norge i begynnelsen å la dem få vende tilbake ... Grusommere går det nesten ikke an å bli, tenker jeg. 

Jeg er full av beundring for Marte Michelets bokprosjekt, der hun udødeliggjør en del av våre nære historie i en bok, som burde bli pensum i historiefaget på videregående skole. Fordi hun så grundig dokumenterer alt hun påstår i et rikholdig noteverk og kildemateriale bakerst i boka, er det på en måte helt greit at hun noen ganger tråkker skikkelig til og er både sint og anklagende. Jeg opplever boka hennes som godt skrevet, og hun levendegjør menneskeskjebnene hun skriver om på en slik måte at det er helt umulig å bli sittende uberørt tilbake. Noen ganger kom rett og slett tårene, fordi jeg ble så opprørt over det jeg leste. Og nok en gang undres jeg over alt vi ikke vet om det som skjedde under andre verdenskrig, men som gradvis graves frem - i den ene boka etter den andre ... Hvor mye er ikke blitt fortidd i historiebøkene våre? Hvor mye mer er det vi fremdeles ikke vet? Når historikerne ikke har gjort denne jobben, så må vi i alle fall ta av oss hatten for dem som gjør det! Så får det - slik jeg nevnte innledningsvis - være at kanskje ikke alle perspektivene har kommet frem enda, heller ikke i Marte Michelets bok ... Jeg takker gladelig ja takk til flere bøker om emnet, jeg! 

Denne boka anbefaler jeg sterkt! Lydbokutgaven med Cathrin Gram som oppleser er for øvrig kjempefin!

Utgitt: 2014 
Forlag: Lydbokforlaget (lydfilen)/Gyldendal (papirutgaven)
Oppleser: Cathrin Gram
Spilletid: 10 t 18 min. (320 sider)
ISBN: 9788242161758 (lydfil)
ISBN: 9788205470439 (papirutgave)
Jeg har mottatt lydfilen fra Lydbokforlaget, mens jeg har kjøpt papirutgaven av boka selv.

Marte Michelet (bildet er lånt fra Gyldendal)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Guri Hjeltnes - 22. oktober 2014 - Årets beste sakprosabok? - Marte Michelet er en dyktig journalist og skribent som myndig og målbevisst har gått inn i et stort fagfelt – tilintetgjøringen av jødene under 2. verdenskrig. Vekten i boken «Den største forbrytelsen» ligger på det norske Holocaust, men sannelig makter hun å løfte den norske historien inn i sin internasjonale sammenheng, i en tett komponert bok med effektiv og korthugd skrivestil. Boken er uhyre ambisiøs – der hun velger å følge tre spor, ofre, aktører, gjerningsmenn – over et langt tidsspenn, i en tekst på snaue 300 sider.
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 22. august 2014 - Første bok om norsk jødeutryddelse - Arbeidet har vært møysommelig, med mange timer tilbrakt i arkiver.
- Det er over 70 år siden nå. Likevel kommer det stadig ny informasjon om krigen. Vi har ikke hatt noen ordentlig norsk holocaustforskning før de siste par tiårene. Derfor kan bøker som min komme nå. «Vi må aldri glemme», sa de like etter krigen, men likevel ble lite gjort for å huske før det var for sent. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg i løpet av arbeidet med denne boka har møtt på folk som har sagt «å, du skulle ha snakket med den og den, men han eller hun er dessverre død nå», sa Michelet, som avrundet sin innledning om den kommende boka med å sitere poeten Gunvor Hofmo: «Om vi i glemsel går: det er asken deres vi trår».
- NRK v/Siss Vik og Hilde Bjørneskau - 21. oktober 2014 - Noe av det mest skammelige i norgeshistorien – Nordmenn så en annen vei når jøder ble arrestert, alle steder i dette landet, enten det var den eneste jødiske familien i Årdal i Sogn og Fjordane eller når alle de jødiske mennene i Trondheim ble marsjert gjennom byen tidlig i oktober i 1942, sier Marte Michelet.
Det var mange vanlige nordmenn som ringte og tipset om jøder. Michelet er egentlig ikke veldig overrasket over at det fantes så mange angivere.
– På en måte er det lett å forstå. Folk var under okkupasjon, og det er massevis av politifolk, hird og gestapomenn i frakk kjørende rundt på motorsykkel på gårdsveiene i Østfold. Slikt er nok veldig skremmende. Det var ikke en stemning som gjorde det lett for noen som ville ønske å skjule en jøde.- Bok365 - 21. august 2014 - Et grusomt stykke norgeshistorie –Høsten 1942 bestemte det tyske okkupasjonsregimet seg, i samarbeid med norske myndigheter, for at tiden var kommet for å utslette de norske jødene. Dette er et av de mest dramatisk og grusomme kapitlene i norsk historie. Likevel mangler boken om det norske Holocaust, sier Marte Michelet. –Mitt utgangspunkt har vært å gi en grundig og helhetlig fremstilling.
- Dagbladet v/Nina F. Grünfeld - 26. november 2014 - Den største forbrytelsen -
Michelet er blitt anklaget for å ignorere redningsmennene. Men den boken kritikerne etterlyser er en annen bok. I stedet for å se boken for hva den er, legger de vekt på hva den ikke er. Det blir som å anklage en brunost for ikke å være gul! Et av Michelets poeng med boken er å sette søkelys på at hjelpernes historie gjennom etterkrigstiden har vært en del av majoritetsfortellingen. Michelet tilbyr en annen fortelling med nye innsikter.
For oss er boken et etterlengtet verk som er blitt omfavnet av det norske bokpublikummet, kritikerskaren og prisgiverne. Det gir oss håp og tro om at det til tross for økende antisemittisme i Europa likevel er plass for oss og våre erfaringer, og at våre erfaringer har resonans med Michelets.
For hvordan skulle hun ellers ha kunnet skrevet en så god bok om oss og vår historie? Takk Marte Michelet.
- Dag og Tid v/Roald Helgheim - 24. oktober 2014 - Det største norske sviket - Det er skrive viktige bøker om einskildlagnader, men det har mangla ei heilskapleg framstilling, seier Michelet, som byrjar boka med jødeinnvandringa til Noreg rundt det førre hundreårsskiftet. Då kom det unge jødiske ekteparet Benzel og Sara Braude til Kristiania. Dei slår seg ned på Grünerløkka i Oslo og får fire barn, og vi følgjer lagnaden til familien gjennom heile boka. Fire av dei vart deporterte og drepne.– I denne forteljinga følgjer eg både offer og gjerningsmenn, fordi litteratur om holocaust ofte er anten eller. Og eg ville fortelje om vanlege menneske og følgje dei gjennom stadia som til slutt skulle bli lagnaden: flukt, internering i Noreg og deportasjon. Familien Braude var austjødar, mannen Benzel var omførselshandlar, eller det vi kallar ein kramkar. Kona Sara var syerske, og dei kom frå Litauen, som mange norske jødar kom frå. Som minoritet var norske jødar sedde på som uintegrerbare i samfunnet, skitne, fulle av lus, «jødebolsjevikar» og ein fare for tryggleiken i riket.
- Tine sin blogg - 16. november 2014 - Når boken var lest ville jeg bare skrike...... Dette er en tøff bok å lese, den gjorde noe med meg. Jeg har lest en god del krigsbøker med handling fra 2. verdenskrig og massevis av romaner om enkeltskjebner med 2. verdenskrig som bakteppe, men aldri har jeg lest en bok som har fengslet meg mer enn denne.
- Kleppanrova - 5. desember 2014 - Dette er en fantastisk bok om jødenes historie og alt det de har opplevd gjennom århundrer beskrivet. Så nøye og kronologisk i tid, hva som har skjedd med jødene og hvordan vi har sett på dem. Dette er ganske skremmende og veldig nært historisk sett.Marte Michelet har på en fasinerende måte knyttet denne historien sammen med en familie som kom til Norge og opplevde det tragiske Holocaust. Hun har også trukket frem enkeltpersoner og forteller om hvorfor de ble norske SS folk. Man kjeder seg ikke et sekund. Men, jeg må innrømme at den var heftig å les, så jeg har brukt lang tid til på å lese små avsnitt hver dag for å fordøye alt dette fryktelige som har skjedd med jødene opp gjennom historien.
- Min bok- og maleblogg - 10. desember 2014 - En velskrevet bok som alle burde lese. Og den burde vært pensum i norsk skole. Boka er delt inn i fire hoveddeler, der den første handler om perioden fra 1911 - 1939. Her er bakgrunnshistorien om den jødiske familien Braude, som kommer til Norge fra Litauen. De tre neste tre kapitlene tar for seg invasjonen i Norge og åra fram til april 1945. Vi følger familien Braude gjennom krigsåra, og opplever den dramatiske avslutningen for familien. Og dette var bare en familie av så utrolig mange. Dette blir beskrevet nært, sterkt og uutholdelig grusomt.
- Bokbloggberit - 28. desember 2014 - Michelet skriv svært godt i eit lettlest, nøkternt og flytande språk; men at boka er lettlest betyr ikkje at det er lettvint. Forfattaren går svært grundig til verks i dette bekmørke kapitlet i den norske historia. Boka er basert på omfattande forsking og gransking og intervju med slektningar av dei overlevande. Det mest sjokkerande og avslørande er at nesten ingen gjorde noko for å stoppa nazistane si trakassering og forfølging av jødane. Antisemittismen og motviljen mot utlendingar var sterk og djup. Det var det norske politiet (dvs. det naziststyrte statspolitiet) som utførte arrestasjonane av jødane som vart sende til dødsleirane. Av dei 532 jødiske menn, kvinner og barn som vart førde ombord på skipet M/S Donau i november 1942 kom berre 9 tilbake. I ettertid har politiet bedt om unnskyldning for denne tragedien.

... (Blogginnlegget er hentet fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg)

Marit Kaldhol: Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz»

January 1, 2015, 6:13 am

≫ Next: TI SMÅ NEGERBARN AV AGATHA CHRISTIE – KLASSIKERE TÅLER Å BLI LEST TO GANGER

≪ Previous: Marte Michelet: «Den største forbrytelsen – Ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust»

$

0

0

Når den minste må være størst

Nok en gang har jeg visst ikke fulgt med i timen ... Marit Kaldhold (f. 1955) var for meg en fullstendig ukjent forfatter inntil jeg i høst ble oppmerksom på hennes siste roman "Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz", som skulle være bare helt fantastisk i følge flere bloggere. Og når flere av dem jeg kjenner og fester lit til, har uttalt seg så tydelig og klart - ja, da klarer i alle fall ikke jeg å styre min nysgjerrighet, engstelig som jeg er for å gå glipp av noe stort.  

Når jeg leser om forfatteren på Wikipedia, ser jeg at hun debuterte med diktsamlingen "Lattermilde laken" i 1983. Hele 25 bøker har hun i årenes løp utgitt, mest innenfor poesi og barnebok-genren, men også noen romaner (fem i alt, så vidt jeg kan se) og en novellesamling. Dessuten har hun laget drama for barn og ungdom. Det er med andre ord en allsidig forfatter vi står overfor. 

Jeg vet ikke helt hva jeg ventet meg da jeg begynte å lese "Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz", men ja ... kanskje en reise til Lódz for eksempel ... Og så var det noe helt, helt annet. Noe sårt, vakkert, poetisk og uendelig trist ...

"Fuglane er komne heim.
På veg til bilen høyrer eg for første gong denne våren at 
fuglane syng. 
Eg prøver å få auge på dei der oppe mellom greinene på trea. 
Kor har dei vore? Kva har dei opplevd?

Lufta òg er annleis denne morgonen, no kjenner eg det. 
Enno skarp, men med eit mildare drag. Noko nytt.
Vinteren er snart over, Solrun. 
Den første vinteren etter at vi mista mamma.

Kjære Søster Sol, du skulle ha vore her.
Eg veit at ikkje alle fuglar kjem tilbake.
At ikkje alle er sterk nok til å klare reisa. 
Eller ikkje har vilje nok.
Likevel trur eg dei lengtar heim. 

Eg set meg inn, starter motoren. Svingar ut frå tunet,
opp bakken til hovudvegen.
Eg kjem, eg skal finne deg.
Blinkar, køyrer inn på asfalten." (side 3)

Dermed er rammen for denne såre, poetiske romanen satt. For det handler om en lillesøster som passer på storesøsteren sin etter at moren er død. Kun et tun skiller boligen til søstrene fra bestefaren Olvars. Bestefaren som er i ferd med å bli fullstendig blind. Også han en som trengs å passes på. Søstrenes far fotlot familien da de var små. Han var polsk musiker, og reiste hjem til Lódz sammen med alle gitarene sine - dit søstrene altså ønsker å reise en gang ...

Etter hvert skjønner vi at storesøsteren Solrun er rusmisbruker, med alt det som følger med av påkjenninger for de pårørende. Dvs. lillesøsteren, som prøver å gå på skole samtidig som hun passer på Solrun og bestefaren ... Det er ingen andre. De andre er enten døde eller har reist til Lódz. Og alle som har et minimum av kjennskap til hva det innebærer å leve med rusmisbrukere, skjønner at det dreier seg om penger til dop, løgner, tyverier, bedrageri, desperasjon og ødeleggelse. Jenny får oppleve alt - søsteren Solrun sparer henne ikke for noe. Men uansett hvor ille det er, blir kjærligheten aldri borte.

Forholdet mellom Olvar og bokas jeg-person Jenny beskrives nydelig. Selv om han er i ferd med å bli blind, er han der. Det er også minnene om en annen tid, en trygg tid - selv om faren var fraværende. Likevel - byrden som hviler på Jenny er stor, uhyggelig stor. Det var ikke slik det var ment å skulle bli ...

"Vi gjekk arm i arm. Stien var fin gjennom skogen. Olvar 
felte furer her før i tida, før synet svikta.
- Tenker du mykje på mor di?
- Ja. Og på Solrun.
Vi gjekk et stykke til. Sto i utkanten av ei mark, ho
strekte seg heilt ned til fjøra. Olvar løfta brystkassa, drog 
inn luktene frå sjøen.
Eg kom på noko eg las ein stad, om fuglar som frys i hel 
under flukta og fell ned frå himmelen. Fell som steinar.
Vi heldt fast i kverandre sine armar." (side 52)

Fuglene blir et symbol på søsteren Solrun, som kommer og går. Jenny vet aldri om hun kommer tilbake og/eller i hvilken tilstand. De korte avsnittene eller kapitlene i boka gjør at man som leser må tenke det meste selv, for det er så mye usagt som i første rekke ligger mellom linjene og ikke i dem, samt i symbolikken med fuglene. Ved at budskapet ikke blir overtydelig, blir det på et vis også enda sterkere og sårere. For sorgen over det som er og lengselen etter det umulige, er hudløs og uten noen ende. Jennys skjebne som den som skal ordne opp i alt blir sånn sett også et bilde på at man klarer det man må. Alltid ... Noen ganger innebærer det å overta regien, ikke overlate alt til den som kommer og går. 

Handlingen springer frem og tilbake i tid, uten at det gjorde det aller minste for kontinuiteten i fortellingen. Jeg oppfattet tilbakeblikkene til fortiden, som for det meste var nokså gode, men med glimt at noe som ikke burde ha vært, som et slags anker som Jenny klamrer seg til når alt ser som mest dystert ut. Det rammer også inn fortellingen, setter det som hender i et større perspektiv. Og at slutten blir stående helt åpen - uten verken trist eller happy ending - ja, det samsvarer i all hovedsak med hvordan livet er for de fleste. Man vet ikke hvor alt ender, men i mellomtiden gjør man så godt man kan. 

Språket i Marit Kaldhols roman er nydelig, der det veksler mellom poesi og prosa. I denne konteksten passer nynorsk godt, fordi det som språk er mye mer poetisk enn bokmål. Dette er virkelig en roman jeg kan anbefale varmt - også til lesere som kanskje ikke umiddelbart tenker at dette er en roman for dem. Selv om jeg vegrer meg for å kalle boka "lettlest", må jeg i alle fall kunne si at den ikke er tungt tilgjengelig. 

Utgitt: 2014 
Forlag: Samlaget
Antall sider: 176
ISBN: 978-82-521-8436-5
Boka har jeg kjøpt selv.

Marit Kaldhol (Foto: Øyvind Eide)

Andre omtaler av boka:
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 11. mars 2014 - En sorg som ikke tar slutt. Det handler om å være søster til en rusmisbruker. Det beste ved boken er scenene med Jenny og bestefaren Olvar, som er blitt blind på sine gamle dager, men som ordner livet sitt så godt han kan med den livserfaringen han har samlet seg. Fine er også de mange bildene; naturbeskrivelser der bølger, vind, steiner og regn blir uttrykk for Jennys indre landskap. Kaldhol bruker ikke sterke virkemidler, men de hun bruker, kommer igjen og igjen. Det er som om forfatteren ikke stoler på leserens evne til tolkning, eller henvender seg til et yngre - og kanskje ikke så rutinert - publikum.
Og som i en bok for unge lesere kommer håpet nesten programmatisk til slutt:
Ikkje eit år til på denne måten, Solrun. Ikkje eit år til. Eg skal finne deg.
- Tine sin blogg - 14. desember 2014 - Fascinasjonen for årstider og trekkfugler er tydelig i denne romanen, og det tilfører historien et velkomment snev av noe trygt. Historien er ikke utelukkende trist, for de to søstrene har opplevd mye fint sammen i barndommen, før mor døde og alt sammen raknet. Måten boken er skrevet på gir allikevel et trist preg, siden vi hele tiden får høre hva som egentlig skulle skjedd, hvis livet hadde vært godt.
- Tones bokmerke - 29. november 2014 - Det man alltid lurer på når det gjelder mennesker som velger rushelvetet, slik som Solrun, er hvorfor. Vi får en slags forklaring om et barn med angst og søvnproblemer som under oppveksten må ha sovepiller for å få sove. Som har et mørke inne i seg. Vi kan ane et stort savn etter faren. Som nå har et mål i livet – å få nok penger til narkotika og det innebærer Nils.
- Beathes Bokhylle - 11. desember 2014 - Det første som slo meg var det vakre og poetiske språket forfatteren fører pennen i, det var en ren fryd å lese. Nynorsk er bare helt vakkert. Korte "fortellinger" som flettes sammen til èn gjør boken veldig lett å lese til tross for at temaet er alvorlig nok.Som tidligere pårørende til en rusmisbruker så var det mye å kjenne seg igjen i her, jeg har selv følt på kroppen hva det vil si å bekymre seg for et eldre søsken, og i denne fortellingen setter Jenny sitt eget liv på vent fordi hun er for opptatt med å ta seg av søsteren sin. Hvem skal ta ansvar for henne?
- Artemisias Verden - 1. desember 2014 - Beskrivelsen av å være pårørende til en rusavhengig person, og hvordan den rusavhengige Sols utvikling forløper er troverdig, slik jeg kjenner det gjennom mitt arbeid og ellers. Kaldhol har skrevet en god og viktig bok. Slutten gir håp. Men er også litt, lettvint? Selv ville jeg lest mer om hvordan dette gikk. Selv var jeg hele tiden forberedt på det værste. Jeg lurer også på hvor skillet mellom lyrikk og roman går. Kaldhold roman er for meg like mye lyrikk som for eksempel Ruth Lillegravens Manillahagen.
- Min bok- og maleblogg - 4. juni 2014 - Dette er en utrolig sterk og trist historie, og så godt skrevet at du dras inn i de to jentenes sorg og kamp for å overleve slik at du har dem i hodet lenge etterpå. Jenny tar ansvar, kjemper for å holde storesøster borte fra det negative miljøet hun er i, på bekostning av sine egne studier. Det er vondt å bli med på hennes kamp for å få Sol på rett kjøl. Da de var små var det Sol som alltid passet på lillesøster.
- Siljes skriblerier - 2. november 2014 - Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz av Marit Kaldhol er en vakker og var roman om et søskenforhold, tapet av en mor og om å ikke gi opp håpet. Den er kraftfull i all sin stillhet og den er skrevet på det nydeligste nynorsk. Anbefales på det sterkeste!
- Groskro´s Verden - 27. mars 2014 - Romanen er skrevet som små historier, som går over en kvart side til en og en halv side. Historiene hopper litt i tid, slik at en får vite at Solrun var ivrig svømmer får hun begynte med rus, og at Jenny så opp til henne. Disse små historiene blir knyttet strålende sammen gjør at romanen er lett å lese og i tillegg til at språket er nydelig. Boken er en nydelig perle, den er på bare 176 sider, men jeg skulle ønske den var lengre.
- Les mye - 27. mars 2014 - Dette er ei veldig fin bok. Trist og sørgjeleg, men det er trass alt Kaldhol vi snakkar om. Vi les ikkje bøkene hennar og forventar noko koseleg. Måten Kaldhol får fram dei såre kjenslene, det konstante saknet etter systera er det som driv heile handlinga framover. Språket er poetisk, scenisk og får fram den underliggjande sorga. Jenny går frå å vere veslesystera som blei passa på, til å vere den ansvarsfulle vaksne. Men kven skal sjå etter at Jenny har det godt?
Jenny får ikkje den frykta telefonen. Boka har ein open slutt, noko eg synest er veldig fint, og avsluttar med desse håpefulle orda:
Ikkje eit år til på denne måte, Solrun. Ikkje eit år til. Eg skal finne deg. s 176
Ei av Kaldhols beste. Anbefalast.
- Frøken Flink - 17. august 2014 - Mens jeg leste Kaldhols bok, slo det meg at dette kunne jeg gjerne skrevet. Dette er slik jeg prøver å skrive, slik jeg ønsker å skrive. Noen få ganger med hell, som regel mindre vellykket. Uansett; jeg er så glad i dette dempede språket, metaforbruken og symbolikken som Kaldhol låner fra lyrikken hun også skriver, og ikke minst den effektfulle bruken av underdrivelse som grep. Scenene som beskriver de verste opplevelsene i hovedpersonens liv skrives så vidt frem; det er så lite «telling» at det knapt er «showing». Likevel gjør det sterkt inntrykk. Slikt liker jeg, og det er ikke enkelt å gjøre det godt.

... (Blogginnlegget er hentet fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg)

TI SMÅ NEGERBARN AV AGATHA CHRISTIE – KLASSIKERE TÅLER Å BLI LEST TO GANGER

January 1, 2015, 4:07 pm

≫ Next: Bøker lest i 2015

≪ Previous: Marit Kaldhol: Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz»

$

0

0

Bildekilde.

Ti små negergutter skulle ta seg fri,
 en satte i halsen, så ble det bare ni. 

Ni små negergutter sov over all måte,
en forsov seg, så ble det bare åtte. 

Åtte små negergutter sa: - Vi reiser nu,
en ble igjen, så ble det bare sju. 

Sju små negergutter ville reise hjem,
en bi stakk den ene, så ble det bare fem. 

Fem små negergutter ga seg til å flire,
en ble skutt i hodet, så ble det bare fire.

Fire små negergutter havet ville se,

en and slukte den ene, så ble det bare tre. 

Tre små negergutter i ville skogen dro, 

en bjørn tok den ene, så ble det bare to.

To små negergutter satt i solen og gren, 

en ble brent ihjel, så ble det bare en. 

En liten negergutt alene: Det er tingen,
han gikk og hengte seg, så ble det ingen.

Fra side 23. 

Boken er helt vanvittig slitt. En bok med en hard perm. Sidene er gule og brune, det er en kassert biblioteks bok. Sidene er teipet fast, men holder forsatt på å falle ut. På innsiden står det et navn, det er navnet til min storesøsters bestevenninne (fortsatt). Boka har søsteren min helt sikkert lånt av venninnen men aldri levert tilbake. Jeg hadde den da jeg var barn og jeg hadde den da jeg var tenåring. Det var når jeg var i tenårene jeg leste den for første gang. Jeg elsket den. Senere fikk jeg også en venninne av meg selv til å lese den. I motsetning til min søster leverte min venninne den tilbake. Nå har jeg lest den igjen og den er fortsatt like bra.

Det er en øy i Devon i England som det skrives usedvanlig mye om i avisene. Ingen vet med sikkerhet hvem som har nylig kjøpt øya. Er det den amerikanske filmstjernen Gabrille Turl (nei) eller en Lady Constance Culmington? Ingen vet. Øya kalles negerøya.
Åtte mennesker inviteres til øya for sommeren, alle uvitende om hverandre, alle av forskjellige grunner. Noen som ansatt for sommeren, andre som feriegjester. Når de ankommer reisemålet er de alle overrasket over å se at flere enn dem selv er inviterte til Negerøya. Det skal også vise seg de er invitert av forskjellige individer, og at ingen av dem faktisk kjenner eller husker personen som har invitert dem ved hjelp av brev. Men ved flere tilfeller har individet hatt kunnskaper om hver enkelt og det har ikke runget noe tvil om at de en gang i tiden faktisk har kjent vedkommende og burde huske hvem det er, og de var sikre på at når de først vil se vedkommende ansikt til ansikt vil de huske. Ho ho.

Det var noe forheksende ved en øy - bare selve ordet var fantastisk. En mistet kontakt med verden - en øy var en verden for seg selv. En verden en kanskje aldri vendte tilbake fra. 

Fra side 25.


Det er en del av problemet i denne krimgåten: De får aldri møte sine verter. Når de ankommer Negerøya med båt så er ikke vertene deres der. De er visst nok 'forsinket'. De eneste de møter, og de eneste som er på øya ved siden av de åtte inviterte er Herr og Fru Rogers - tjenere. Det blir ikke noe bedre av at Fru Rogers ser livredd ut. Eller at heller ikke de ansatte har møtt sine arbeidsgivere som nylig har kjøpt øya.

Allerede den første kvelden de befinner seg på øya skjer det et mord. Ingen vet hvem som er morderen  og hvor han eller hun gjemmer seg på øya. Det er først etter at flere av dem blir myrdet, en etter en, at de begynner å studere hverandre nærmere. Det blir klart at det er en gal person som har lagt en plan ved å invitere dem til øya. Planen går ut på å 'straffe folk for forbrytelser som loven ikke kan nå'(side 87). De er nemlig alle skyld i mord som aldri ble bevisst.

Agatha Christe. Bildekilde.

Det gikk faktisk litt tregt å lese da det er usedvanlig mye dialoger, og mange mennesker å forholde seg til. Her er det ingen hovedperson, her er alle den hoved mistenkte!
Jeg mente å huske fra sist jeg leste Ti små negerbarn at vi aldri fikk vite hvem morderen er. Etter å ha lest den igjen nå er det ingen tvil om hvem morderen er. Uten at jeg skal avsløre det her. Ti små negerbarn er slik en mystisk, fin sak. Måten det er gjort på, hvordan historien utvikler seg og stemningen helt fra begynnelsen er ikke noe annet enn fantastisk. Du sitter der og mistenker alle! Og det etter å faktisk ha lest boken før! Det er genialt.


Ti små negerbarn av Agatha Christie
Oversatt av Liv Malling
Originalens tittel Ten Little Niggers 1939
Norsk utgave Aschehoug 1992
169 Sider
ISBN 82-03-16894-9
Kilde: Min egen

Jeg tror alle menneskene i Ti små negerbarn tenkte dette..

... (Blogginnlegget er hentet fra Stjernekast)

Bøker lest i 2015

January 1, 2015, 12:13 am

≫ Next: Lars Saabye Christensen: «Stedsans»

≪ Previous: TI SMÅ NEGERBARN AV AGATHA CHRISTIE – KLASSIKERE TÅLER Å BLI LEST TO GANGER

$

0

0

JanuarOrganer til salgs - Susanne Lundin ... (Blogginnlegget er hentet fra Stines notater)

Lars Saabye Christensen: «Stedsans»

January 3, 2015, 1:07 am

≫ Next: Dream Country av Neil Gaiman

≪ Previous: Bøker lest i 2015

$

0

0

Herlig novelle-samling om angrende middel-aldrende menn 

De siste årene har jeg omtalt 11 av Lars Saabye Christensens (f. 1953) bøker på bloggen min. Han har imidlertid utgitt nærmere 50 bøker ifølge Wikipedia! Hvilken annen norsk forfatter kan skilte med noe i nærheten av dette?

Jeg elsker humoren og det burleske eller farseaktige ved figurene i Lars Saabye Christensens bøker! Når Bernhard Ellefsen i sin anmeldelse av "Stedsans" i Morgenbladet 18. oktober 2013 snakker om "Saabyes særinger" og "underfundige skruer" som "skrangler videre i kjent stil", så er dette tatt veldig på kornet! 

"Stedsans"er en novellesamling som inneholder ni noveller. Felles for dem alle er at historiene fanger fra første setning, og at de alle har sluttpoeng som sitter som et skudd når de kommer. Akkurat dette synes jeg noen ganger kan være mangelvare ved samtidsnovellene i dag. Dessuten er novellene befolket med ... ja, noen særinger eller gretne gamle gubber, hvis liv ikke gikk helt slik de hadde sett for seg. En figur går igjen i flere av novellene - forfatteren A.A.

Aller mest fornøyelig fant jeg "Teater" og "Duett" - med "Teater" som den definitive favoritten. Med fornøyelige Kim Haugen som oppleser, måtte jeg høre gjennom novellen flere ganger, mens jeg gledet meg til gjenkjennbare poenger.

"Jeg skulle aldri kjøpt de billettene til premieren på Vildanden, og vi skulle selvfølgelig aldri gått. 

Vi, det vil si min kone Betty og jeg, hadde staset oss opp, ikke mye, riktignok, bare litt, vi tilhørte den skjødesløse adelen, vi ville være fine, men ikke for mye, vi var altså ikke helt staset opp, jeg hadde for eksempel på meg en brun dress fra Wolsey, sort skjorte, åpen i halsen, og de gode, gamle semskede skoene, mens Betty var i kjolen hun fikk sydd hos Pikene bak Slottet da hun fylte førti, jeg tror hun ville vise at den fremdeles passet og det gjorde den virkelig, uansett, vi, i hvert fall jeg, ønsket å gli ubemerket inn i stimen, og de som har øye for slikt, la selvfølgelig merke til oss. Det var jo det som var meningen. Dessuten var det ganske lenge siden vi hadde gått ut samtidig, vi kunne knapt huske sist det hendte. 

Vi drakk en sherry før det ringte inn. Det summet, som man sier om den slags snakk som ikke nødvendigvis skal høres, men som skal fylle ut de negative tomrommene. Forventninger lå i luften, som man også sier. Instruktøren, et østerriksk stjerneskudd, hadde vunnet internasjonalt ry for sine dristige oppsetninger. Han børstet støv, het det seg. Støv? Var det støv på Vildanden? Burde jeg ikke allerede nå ant uråd? Det ringte for tredje gang, borgerskapets, altså vår, forsinkede skoleklokke. Så mye kan jeg si at vi endelig, etter mange års åndelig og politisk forvirring, nærmest for en ørkenvandring å regne, hadde kommet ut av borgerskapet og trivdes der. Vi fant plassene våre. Jeg hadde ikke vært snau: midt på første parkett. Jeg visste å slå på stortromme. Betty la hånden på fanget mitt. For en kveld." (side 7-8)

Ja, for en kveld det skulle bli ... Hvilket mareritt! En kveld som skulle ende med at det ble slutt mellom teateret og vår hovedperson. Ja, som til og med skulle sette ekteskapet på prøve ... 

Sånn sett er utviklingen for ekteparet i "Duett" noe tilsvarende, idet åpningsreplikken er at "min kone og jeg skulle aldri begynt med synkronsvømming". Hva gjør man ikke for å tekkes sin ektefelle, for å gjøre noe sammen? Vi møter også ham som "aldri skulle tatt den første drinken på flyet til Australia" (i novellen "Australia"), og han som selvfølgelig aldri skulle ha slått ned julenissen i Apalveien (i novellen "Julaften hovedfag") ... 

"Da julenissen var innen rekkevidde, fikk altså Aleksander Ask omsider en idé. Den var dårlig. Han bykset frem og slo ham ned. Han hadde aldri slått noen før, i det minste ikke ned. Og særlig ikke julenisser. Julenissen knakk sammen og ble liggende der bak snøfonnen, hvor Aleksander Ask selv nettopp hadde ligget. Drakten hadde løsnet. Det var kommet en ørliten sprekk, eller rift, i masken, rett under venstre øye, ellers virket han uskadd, bare bevisstløs. Mannen, som for ikke lenge siden hadde vært julenisse var nå bare en alminnelig mann, sannsynligvis en sliten og ivrig far, kledd i en stripete, dobbeltspent dress og med en sløyfe som lignet en knust rose ... " (side 192)

Kim Haugens noe slepende opplesning, litt livstrøtt og "passe" engasjert, passet godt til novellene.  Samtlige hovedpersoner er nemlig menn som har passert middagshøyden, og som er ensomme fordi de nærmest har ironisert seg bort fra et hvert tilløp til ekte nærvær med andre mennesker og kanskje konene sine i særdeleshet, der sådanne finnes. Videre har alle det til felles at de angrer på et valg de gjorde, noe de gikk med på uten å si stopp i tide. Humoren er tørrvittig, iblandet ordspill og metaforer, og godt over grensen til det gemene i betraktningen av andre menneskene vi møter på underveis.

Selv om ikke alle novellene etterlater et like sterkt inntrykk, mener jeg at samlingen som sådan holder et meget høyt nivå rent litterært. Jeg elsker noveller som har deg i sin hule hånd fra begynnelse til slutt, og hvor slutten er tankevekkende og overraskende fordi den har et poeng. Denne kunsten mestrer Saabye Christensen til fulle! Og når han i tillegg rett og slett fornøyer oss med sitt vidd, må det jo bli bra! Riktig morsomt må han ha hatt det, Lars Saabye Christensen, mens han skrev disse novellene!

Jeg anbefaler virkelig denne novellesamlingen - aller helst som lydbok med Kim Haugen som oppleser! 

Utgitt: 2013
Forlag: Cappelen Damm
Oppleser: Kim Haugen
Spilletid: 7 t 39 min. (Papirutgaven har 263 sider)
ISBN: 9788202424718
Lydboka har jeg lånt på biblioteket, og papirutgaven har jeg kjøpt selv.

Lars Saabye Christensen (FOTO: ROALD, BERIT / NTB SCANPIX)

Andre omtaler av boka:
- NRK v/Knut Hoem - 25. oktober 2013 - Siste skrik fra metaforfabrikken - Det er en ytterst sjarmerende reise han tar oss med på, liksom i utkanten av syttitallet – hvor det ikke nødvendigvis er nødt til å passere et demonstrasjontog mot Vietnamkrigen i bakgrunnen.
Påfallende mange metaforer og refleksjoner er knyttet til minne, erindring og hukommelse i denne novellesamlingen, og det er da han er på sitt aller beste – når han kombinerer metafor med refleksjon.
- VG v/Brynjulf Jung Tjønn - 30. september 2013 - Saabye Christensen er en korthistoriens mester, som vet akkurat når en historie skal starte og slutte, gjerne med en overraskende tvist på lur når fortellingen er i ferd med å ebbe ut.
Alle de ni novellene i årets samling starter med «Jeg skulle aldri ha ...». Det handler altså om anger og selvrefleksjon etter uønskede hendelser.
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 21. september 2013 - De er påfallende ensartede, hovedpersonene i de ni novellene i «Stedsans». Stort sett litt over middelaldrende og nokså gretne menn, melankolikere og/eller alkoholikere. De fleste har en karriere på hell og et barnløst skrantende ekteskap de prøver å reparere.
Eller — som endetarmslegen i «Duett» formulerer det: «Vi hadde alle den samme historien. Vi skulle gjøre noe sammen. Og nå satt vi her, håpløse og skamfulle menn, som hadde gitt etter og derfra, fra de nedslitte og dårlig vedlikeholdte ekteskapenes kant, kastet oss, bokstavelig talt, ut på dypt vann.»

... (Blogginnlegget er hentet fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg)

Dream Country av Neil Gaiman

January 3, 2015, 7:48 am

≫ Next: Han kallar sig Esmeralda av Ritta Jacobsen

≪ Previous: Lars Saabye Christensen: «Stedsans»

$

0

0

Tittel: Dream Country
Forfatter: Neil Gaiman
Illustratør: Kelley Jones, Malcolm Jones III, Colleen Doran og Charles Vess
Serie: The Sandman #3
Format: Grafisk Roman
Sider: 160
Sjanger: Horror, Fantasy
Baksidetekst: 
Dream Country

Four unique episodes make up the tapestry of this third of twelve volumes collecting the complete run of THE SANDMAN: the World Fantasy Award-winning tale of the first performance of William Shakespeare's A Midsummer Night's Dream; the story of Calliope, a beautiful muse enslaved by a novelist to fees his need for material; a cat's-eye view of the tyranny of mankind; and the final memoir of an immortal, indestructible woman who only wants to die. Also included as an additional bonus is Neil Gaiman's original script to "Calliope," annotated by the writer and the artist.

Mine tanker:
Dream Country er det tredje volumet i Sandman-serien. I dette volumet er det ingen historie som går gjennom boka som en rød tråd. Dream Country er fire frittstående historier, som gir oss et innblikk i Morpheus som karakter og hans verden.

Jeg likte disse fire historiene veldig godt. De er veldig forskjellige, og jeg liker best den med katten. Det er en "søt" historie til å være en Sandman-historie. Noen av de andre, Calliope for eksempel, er ganske forstyrrende. Men det er vanlig for historier i denne serien...

Dream Country er ikke like god som de to første. Den er mer som et lite avbrekk fra de lange historiene. Jeg likte den veldig godt, men jeg har mer sansen for historier som strekker seg over litt lengre tid.

Det jeg synes er veldig bra med Dream Country, er at man lærer masse om Morpheus. Jeg skjønte mer av motivene hans, eller egentlig ikke... Men jeg fikk vite flere ting som hadde hendt ham, og det kan hjelpe med å forstå ham bedre. Som jeg har nevnt tidligere, er han utrolig kompleks, og derfor kan jeg aldri forstå ham fullt ut. Men noe kan jeg forstå, og Dream Country har hjulpet meg på veien.

Jeg likte Dream Country veldig godt, men den er ikke like god som de to første. Anbefales!

Anmeldelser av tidligere bøker:
Preludes & Nocturnes - bok 1
The Doll's House - bok 2

- Anna ... (Blogginnlegget er hentet fra Bokhylla mi)

---

Han kallar sig Esmeralda av Ritta Jacobsen

January 5, 2015, 4:00 am

≫ Next: KRØ

≪ Previous: Dream Country av Neil Gaiman

$

0

0

En lite för blöt kväll, en mobilkamera, en stripp-pole, en snygg tjej och internet kan bara gå fel. Det får Selena erfara en dag i gymnasiet, ett ställe där lärarna varken verkar se eller höra vad som händer på rasterna. Magne har precis förlorat sin hund och bestämmer sig för att gå in i skogen,… ... (Blogginnlegget er hentet fra NUBB)

KRØ

January 5, 2015, 8:20 am

≫ Next: Bokhyllelesing: «Luka og livets flamme» (Khalifa Brothers #2)

≪ Previous: Han kallar sig Esmeralda av Ritta Jacobsen

$

0

0

Før jul dukket en mystisk bok opp i postkassen min. En nygotisk grøsser … og det er jo perfekt julelektyre. Skrevet av Didrik Morits Hallstrøm, en mann jeg ikke har hørt om tidligere, men dette er altså hans andre bok. Selve omslaget er innbydende og sendte meg straks ut i refleksjoner om den klassiske «gressklippermannen», samtidig som jeg så for meg en fortelling som leker med både tid og rom; i det hele tatt mye, mye mer enn hva omslagsteksten hintet forsiktig om. Forlaget skriver: «Adam, en eksnarkoman oslogutt, mottar et brev. Bestefaren Ingvald ligger for døden og vil ha ham til Krø; en forblåst øy på Vestlandet. Adam oppdager snart at Krø skjuler mer enn vrakrestene av en ødelagt familie. Hva finnes bak den skjulte døren i kjelleren? Hvem er skikkelsen som forfølger ham i WhiteWorld? Hva gjør man med venner som er lei av å være døde?»   Hovedpersonen, Adam, viser seg å være en mildt sagt meget mangefasettert mann. Han vekker straks sympati, det gjør også samboeren hans, Ylva, og den kreftsyke stesønnen Dennis. Dramatikken i denne boken er både konkret og meget flyktig.   Flyktig? Ja. Adam jobber øyensynlig som animatør og tilbringer mye tid med det private prosjektet som omtales WhiteWorld. En virtuell verden hvor alt er hvitt og bestående av geometriske figurer. Denne verdenen er altså noe han har skapt – og skaper. Men noe skjer, og nøyaktig hva som skjer avhenger av leserens fortolkninger. En måte å lese denne fortellingen på er at … Continue reading → ... (Blogginnlegget er hentet fra Skrivehula)

Bokhyllelesing: «Luka og livets flamme» (Khalifa Brothers #2)

January 5, 2015, 11:05 am

≫ Next: The Slow Regard of Silent Things av Patrick Rothfuss

≪ Previous: KRØ

$

0

0

Forfatter: Salman Rushdie (f. 1947)
Originaltittel: Luka and the Fire of Life
Utgitt: 2010
Min utgåve: 2012
Oversetter: Kari Risvik
Format: Heftet, 224 sider
Forlag: Aschehoug
Mål/utfordringar: Off the shelf, Større geografisk spredning

Ifjor haust var det sal på Salman Rushdie-romaner på min nærmaste bokhandel, og eg røska med meg 6 stykker. Dei står ennå ulest i mi bokhylle, men første skritt i retning lest er tatt. Då Bjørg og Hedda annonserte bokhyllelesing 2015 kikka eg på kategoriane, og fant ut at Luka og livets flamme oppfylte første kategori: Grønt omslag.

I Luka og livets flamme er det 12 år gamle Luka Khalifa som er hovudpersonen. Han lever eit lykkeleg liv i byen Kahani i landet Alifbay med mor Soraya, far Rashid og storebror Harun. Faren er ein forteljar av rang, og går på folkemunne under namnet Sjah av Bla-Bla, og byens innbyggjarar kjenner til forteljingane hans om trolldomsverdener, livets ild, og andre finurlige ting som Rashid lirer av seg. Luka syns det er frykteleg spanande, medan mor Soraya til tider er litt oppgitt.

Ein dag skjer det verste: Far faller i djup søvn, ein søvn så djup at ingen eller ingenting kan vekkje ham. For å redda livet hans må Luka, saman med bjørnen Hund og hunden Bjørn, reise til Den magiske verden for å stjele Livets flamme. På reisa møter han mange fantastomagiske hindere, og reisa er både farleg og bortimot umogleg. Likevel er det det einaste som kan redda faren frå den visse død.

På Goodreads blir boka rekna som ei barnebok, og det kan eg vera einig i. På same tid er det fint å lese ei bok som ikkje krever for mykje, men som har godt språk. Eg kunne utan problem lest denne for 10-12-åringar. Mitt første møte med Salman Rushdie er dermed vellukka. Godt språk, god handling, hovudpersonar du kan bli glad i, og nok spenning til å halde deg vaken. Det kan sjå lyst ut for dei andre Rushdie-bøkene i bokhylla. Anbefales!

XOXO ... (Blogginnlegget er hentet fra My first, my last, my everything!)

The Slow Regard of Silent Things av Patrick Rothfuss

January 5, 2015, 11:50 am

≫ Next: Will Grayson, Will Grayson av John Green og David Levithan

≪ Previous: Bokhyllelesing: «Luka og livets flamme» (Khalifa Brothers #2)

$

0

0

Tittel: The Slow Regard of Silent Things
Forfatter: Patrick Rothfuss
Serie: The Kingkiller Chronicle #2.5
Sider: 149
Sjanger: Fantasy
Baksidetekst:
Deep below the University, there is a dark place. Few people know of it: a broken web of ancient passageways and abandoned rooms. A young woman lives there, tucked among the sprawling tunnels of the Underthing, snug in the heart of this forgotten place.

Her name is Auri, and she is full of mysteries.

The Slow Regard of Silent Things is a brief, bittersweet glimpse of Auri's life, a small adventure all her own. At once joyous and  haunting, this novella offers a chance to see the world through Auri's eyes. And it gives the reader a chance to learn things that only Auri, one of The Kingkiller Chronicle's most enigmatic characters, knows...

Full of secrets and mysteries, this is the story of a broken girl trying to live in a broken world.

Mine tanker:
Dette er den søteste boka jeg noen gang har lest! The Slow Regard of Silent Things er IKKE bok nummer tre i The Kingkiller Chronicle, bare så det er sagt. Det er sikkert noen som ville blitt litt skuffet hvis de trodde det. Dette er en novelle som omhandler en av karakterene i serien, Auri. Derfor vil jeg si allerede nå: Har du tenkt til å lese Pat Rothfuss' bøker, er dette ikke boka du skal starte med. Som han selv sier i forordet vil ikke denne boka gi mening hvis man ikke har litt innsikt i verdenen i serien. Du må starte med The Name of the Wind, som er bok én.

The Slow Regard of Silent Things har det søteste coveret, som passer perfekt til historien. Coveret avbilder Auri, og det er utrolig bra designet. Det er lett for meg som har lest boka å si at det passer, kanskje ikke så lett for dere som ikke har det å forstå. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men dere må bare tro meg når jeg sier det. Det passer perfekt.

Dette er ikke noen vanlig historie. Det er kun én karakter, ingen dialog, og andre ting som en vanlig historie mangler også. Likevel er dette en av de vakreste bøkene jeg har lest. Språket er utrolig poetisk, og selv om det ikke skjer så mye, fanget The Slow Regard of Silent Things meg. Jeg måtte vite hva som kom til å skje videre.

Auri er en utrolig interessant karakter. Hun er ikke helt ok; hun er litt ødelagt inni seg, og hun er en av de mest interessante karakterene i The Kingkiller Chronicle. Jeg likte veldig godt å lære mer om henne. Her får man et innblikk i hennes liv, hva som driver henne, hvordan hun lever. Der var gøy å lære mer om henne, samtidig som det var litt trist - hun har det ikke lett.

Historien går over seks dager. Auri går å venter på "ham", jeg ser for meg at dette er Kvothe, hovedpersonen i The Kingkiller Chronicle. Hele tiden går hun å tenker på hva hun skal gi ham; de pleier å gi hverandre en gave når de møtes. Gaven må være perfekt, tenker hun. Det er veldig interessant å se hvordan hun tenker på Kvothe, og hva det er hun fokuserer på.

Hele boka er full av illustrasjoner. De er utrolig vakre og skaper en spesiell stemning. Det er Nate Taylor som har tegnet disse. Tegningene passer perfekt til historien, og de gjør denne boka enda bedre.

Auri tenget av Nate Taylor

Helt på slutten av boka har Pat Rothfuss skrevet en "author's note", en liten hilsen fra forfatteren. Kan jeg kalle det det? Jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle det. Men, i hvert fall, dette er et veldig fint skrevet notat om hvordan boka ble til. Her skriver han at dette er ikke en bok som er for alle. Dette er ikke boka for dem som vil ha en vanlig historie, dette er for dem som sympatiserer med Auri, som kjenner seg igjen i henne - de som er litt ødelagt inni; the slightly broken people, skriver han. Jeg synes dette var utrolig fint skrevet. Jeg tror nemlig at dette gjelder de fleste av oss. Hvem har gått gjennom livet uten å møte hindringer, noe som sårer én? Ingen, vil jeg si. Hva vil jeg med dette? Jeg vet ikke, men jeg vet at det ikke er rart å av og til føle seg trist. Jeg tror vi alle har godt av det, selv om det gjør vondt der og da. Vi blir sterkere etterpå, og uansett hvor vondt det gjør, det blir bedre. Det er helt sikkert.

Anmeldelser av tidligere bøker:
The Name of the Wind - bok 1
The Wise Man's Fear - bok 2

- Anna

... (Blogginnlegget er hentet fra Bokhylla mi)

Will Grayson, Will Grayson av John Green og David Levithan

January 6, 2015, 12:13 pm

≫ Next: Bokanmeldelse: Mine fem år som far av Bjarte Breiteig

≪ Previous: The Slow Regard of Silent Things av Patrick Rothfuss

$

0

0

Tittel: Will Grayson, Will Grayson
Forfatter: John Green og David Levithan
Sider: 308
Sjanger: Contemporary, Realistisk Fiksjon
Baksidetekst:
WILL GRAYSON, MEET WILL GRAYSON.

One cold night, in a most unlikely corner of Chicago, two strangers cross paths. Two teens with the same name, running in two very different circles, suddenly find their lives going in new and unexpected directions, culminating in heroic turns-of-heart and the most epic musical ever to grace the high-school stage. 

Mine tanker:
Det er lenge siden jeg leste noe av John Green. Sommerferien faktisk. Da jeg fikk Will Grayson, Will Grayson til jul, bestemte jeg meg for å lese den så fort jeg var ferdig med The Slow Regard of Silent Things. Jeg angrer ikke på at jeg gjorde det!

Jeg kunne ikke legge fra meg Will Grayson, Will Grayson. Så god er den. Jeg innså ganske fort at denne boka kom til å bli fantastisk, og det gjorde den. Jeg hadde ganske høye forventninger til boka, både på grunn av at jeg tidligere har likt John Greens bøker veldig godt, men også fordi en av mine gode venner sa at hun likte den godt. Likevel greide boka å innfri mine forhåpninger, og til og med overgå dem. Jeg likte Will Grayson, Will Grayson utrolig godt!!!

Karakterene er det som driver boka fremover. Selv om historien i boka er veldig god, usedvanlig god i denne sjangeren (en sjanger som oftest er karakterdrevet), er dette karakterens historie. Dette er Will, Will, Tiny, Jane, Gideon og alle de andres historie. Her er det de som regjerer, og det gjør de med stil. De er veldig komplekse til å være ungdomsbøker. Ikke misforstå meg. Jeg elsker ungdomsbøker, men av og til føles det som om forfatteren ikke tar ungdommer seriøst. Som om ungdommer ikke er like komplekse som voksne. Heldigvis er det mange forfattere der ute som tar ungdom seriøst, og John Green og David Levithan er noen av dem.

Jeg har ikke lest noe av David Levithan før. Hørt mye om ham, ja, men ikke lest noe av ham. Alt jeg har hørt er gode ord, så jeg kommer garantert til å lese bøkene hans før eller senere. Forhåpentlig vis før. Etter å ha lest Will Grayson, Will Grayson kan jeg egentlig ikke skjønne hvorfor jeg ikke har lest noe av ham tidligere. Språket hans er genialt, og jeg må innrømme, så mye som jeg elsker John Greens bøker, likte jeg aller best David Levithans del av Will Grayson, Will Grayson.

Perspektivet i Will Grayson, Will Grayson skifter mellom Will og Will. Dette kan virke veldig vanskelig å holde styr på, men det er det ikke. John Green og David Levithan har skrevet om hver sin Will Grayson, og de har gjort dem veldig forskjellige. Samtidig er det noen likhetstrekk mellom karakterene. Jeg likte veldig godt hvordan dette fungerte, og fungerte gjorde det. Jeg var aldri forvirret, og det er slik det skal være. Selv om det er førsteperson som forteller, skal det være mulig å skille dem fra hverandre, og det var veldig lett her.

Will Grayson, Will Grayson er en god blanding av morsom og trist. Av og til satt jeg med tårer i øynene, og andre ganger satt jeg og lo høyt. Jeg vet ikke om dette betyr så mye for andre siden jeg er en veldig emosjonell person og gråter av det meste... I tillegg er humoren min kanskje litt dårlig, men ikke fortell meg at jeg sa det, jeg elsker humoren min :)

Boka tar opp mange viktige temaer, og jeg synes John Green og David Levithan gjør dette på en veldig viktig måte. De tar opp temaer som depresjon, homofili, kjærlighet, vennskap, familie og mange andre. Noe av det jeg likte veldig godt var at dette ikke var en typisk homo-bok; det at noen av karakterene var homofile var bare slik det var, og de gjorde ikke så mye ut av det. Det ble helt naturlig. Boka viste variasjon når det gjaldt homofile, og den holdt seg ikke til stereotypene. Tusen takk! Slike bøker trengs. Slike bøker kan hjelpe ungdom som sliter med hvem de er, og jeg er så glad for at den er så bra.

Som du skjønner, likte jeg Will Grayson, Will Grayson veldig godt, og jeg kommer garantert til å lese Looking for Alaksa og Let it Snow, de to siste bøkene til John Green som jeg ikke har lest, og jeg kommer garantert til å lese noe av David Levithan.

- Anna ... (Blogginnlegget er hentet fra Bokhylla mi)