Wenche With (f. 1975) som har skrevet Monsterkokkene lager hai-te, er en av høstens barne- og ungdomsbokdebutanter. Hun arbeider til daglig som manusforfatter. …
... (Blogginnlegget er hentet fra Barnebokkritikk.no)↧
Vakker-grotesk bildebok som tar det skumle på alvor
↧
Kort bokanmeldelse: Kjære av Linnèa Myhre
Tittel: Kjære
Forfatter: Linnèa Myhre
Format: Ebok
Sideantall: 204
Utgitt: 2014
Utfordring: 100+ bøker på 1 år
Kilde: eBokBib
Forfatter
Selv om den forrige boken hennes ble definert som en roman så handlet den om henne og vi fikk følge henne gjennom et helt år, hvor hun blant annet begynte å gå til psykolog for sitt tungsinn og sine spiseforstyrrelser. Jeg var ikke kjent med bloggen hennes før jeg leste den boken og kjente dermed ikke til hennes historie på forhånd. Det var en fin men også litt vond å lese for hun var jo veldig syk i en periode og det er alltid vondt å lese om.Jeg likte derimot godt måten hun formidlet på i sin forrige bok, hun la ingenting i mellom og sa akkurat det hun mente til hvem det skulle være. Derfor satte jeg spent i gang med hennes nyeste bok.
I sin nye roman Kjære får vi lese en bunke med brev som hun har skrevet til forskjellige personer i perioden 2011- 2014, og hun skriver til både venner,undulater, matvareprodusenter, familien og til kjæresten Sondre Lerche. Og ja, så kommer hun med tacotips.
Det begynner veldig sterkt, for hun forteller sin mor at hun ikke har lyst til å leve lenger, eller det er jo en sterk bok hele veien for den forteller om hennes liv de tre siste årene og om hvordan hun har det på godt og vondt og kanskje aller mest det vonde. Men mye blir kamuflert med humor, men det blir sterkt likevel for hennes kamp skinner gjennom. Hennes kamp for å bli frisk igjen.
Jeg har lyst til å sitere en episode som jeg kjenner meg veldig godt igjen i for jeg er nesten like ille som Linnèa når det gjelder antall suketter som må til i teen og har sikkert nesten like vondt som henne i sukett-trykkemuskelen.
En annen ting jeg har lurt på, er om dere ikke kan lage litt større suketter, eventuelt bare èn stor. Èn stor sukett til en verdi av 35 suketter, for eksempel. Jeg får så mange reaksjoner når jeg er ute blant mennesker jeg har begynt å trykke suketter ned i håndflaten i skjul under bordet, før jeg putter den diskrè i koppen. Dessuten tror jeg kanskje at jeg holder på å få senebetennelse i den ene hånden på grunn av det, jeg har i hvert fall veldig vondt i sukett-trykkemuskelen.
Det er alltid vondt å lese om unge mennesker som på en eller annen måte sliter i livet sitt, og denne boken ble intet unntak selv om den er kamuflert med mye humor og tilsynelatende "meningsløse" brev til hvem det måtte være. Jeg får mer og mer sansen for Linnèa som person og jeg er glad for at jeg fikk anledning til å lese brevene hennes, og ikke minst at hun har valgt å dele med oss andre. Tror mange kan lære av hennes erfaringer.
Noe særlig mer "fornuftig" har jeg ikke å si for jeg har heller lyst til å henvise deg, min kjære leser, til Ellikken (hmmm...lurer på hvorfor i all verden jeg har lyst til å skrive Ellikken med èn K i stedet for 2?hint:det er Tiger sin feil) sin fantastiske omtale av denne boken og Mette sin fine omtale.
Men det jeg kan si er at denne boken vil du få med deg.
... (Blogginnlegget er hentet fra Beathesbokhylle)
↧
↧
Bokanmeldelse: Det ingen har fortalt deg av Bergljot K. Nordal
Tittel: Det ingen har fortalt deg
Forfatter: Bergljot Nordal
Format: Ebok
Sideantall: 217
Utgitt: 2014
Utfordring: 100+ bøker på 1 år, ebook challenge 2014
Kilde: eBokBib
Forfatter
Det ingen fortalte deg er historien om Karoline, gift med omsorgsfulle Håkon, og sammen har de to små jenter. Karoline er forfatter, men for tiden sliter hun med skrivesperre og når romanen starter tenker hun grusomme tanker om at hele familien hennes dør i en trafikkulykke, og hun tror at etter den verste sorgen har lagt seg vil det endelig bli tid til å skrive. Og begynne på nytt her i livet.
Under en weekend tur til Oslo i et forsøk på å få skrevet noe på den nye boken sin treffer hun Pia, en venninne fra barndommen. Pia inviterer Karoline hjem til seg i København i noen uker, noe Karoline slår til på fordi hun øyner en mulighet til å få fri fra det livet hun lever og ikke minst fri til å skrive.
Pia jobber som klesdesigner og har en blomstrende karrière foran seg,og lever et noe mer utsvevende liv enn det Karoline gjør. Kanskje dette virker veldig forlokkende på Karoline? I hvert fall har hun ikke vært lenge i København før det kan virke som det ikke bare er skrivesperre Karoline strever med, men også spørsmål om plassen sin her i livet, hun har alt men er det nok, er det dette hun egentlig vil? Går hun glipp av noe med å leve slik hun gjør nå?
Dette var mitt aller første møte med forfatteren og etter å ha lest den ble jeg nysgjerrig på hennes forfatterskap, jeg skal definitivt lese flere bøker fra denne kanten.
Boken er velskrevet og tankevekkende, og forfatteren har et godt og beskrivende språk. Den tar opp mange kjente spørsmål for mange av oss har vel tenkt de samme tankene som Karoline, kanskje med unntak av at familien skal bli utsatt for en trafikkulykke. Men hovedhistorien her vil jeg si er forholdet mellom Karoline og Pia, de lever jo vidt forskjellige liv og er veldig forskjellige som personer også.
Tanken på meg sjølv på brusteinsgater i København. Salt vind frå sjøen og ein blank dag. Og reise frå dette.
Tormod med mørkt hår og blikk til å gå ned på kne for har det siste året kome med eit og anna spørsmål. Som om han veit kva eg tenker. Som om han treng å høyre at eg fornektar denne lengten som han eigentleg ikkje veit om ,
-Mamma, viss du kunne ha redda meg om du hoppa ut av glaset frå andre etasje, ville du gjort det?
- Eg ville ha gjort kva som helst, Tormod.
Leppene mot mjuke kinn og stram line gjennom oss begge.
- Kva som helst, lyg eg.
Berre ikkje be meg om å bli.
Jeg syntes at Pia var veldig nedlatende ovenfor Karoline og de valgene hun har tatt her i livet, og jeg kan egentlig ikke forstå hvordan de to kunne vært venninner i det hele tatt. Den ene må ha fart og spenning hele veien og kanskje fremstå som veldig kul, men en eller annen gang må det jo skje noe mer enn bare det, tenker jeg, det er jo mer i livet enn det. Så har man Karoline som er fastlåst til mann og barn og et "kjedelig" familieliv. Etter hvert som vi kommer utover i boken og vi har fått noen innblikk i hvordan de var som barn også, så blir avstanden mellom disse to bare større og større. Enkelte av vennene til Pia oppførte seg merkelig ovenfor Karoline uten at jeg egentlig fikk med meg grunnen til dette.
Jeg likte historien og det var flere ting å kjenne seg igjen i, og forfatteren var flink å skape karakteren Karoline og alle hennes tanker og følelser.
Dette er definitivt en forfatter jeg skal lese mer av, og ja, så skriver hun på nynorsk, det glemte jeg nesten når jeg leste. Så likte jeg veldig godt at Amalie Skram ble nevnt og hadde en ørliten rolle i boken.
Anbefales!
... (Blogginnlegget er hentet fra Beathesbokhylle)
↧
Kort bokanmeldelse: Lepra av Yngve Nedrebø m. flere
Tittel: Lepra
Forfatter: Sigurd Sandmo m.flere
Format: Innbundet
Sideantall: 96 sider
Utgitt: 2006
Utfordring: 100+ bøker på 1 år, leseprosjekt - Lepra
Kilde: Lånt på biblioteket
Forfattere:
Sigurd Sandmo, Yngve Nedrebø, Lorentz M. Irgens og byarkivar Arne Skivenes har alle sammen jobbet med denne boken i samarbeid med lepraarkivene i Bergen og tar for seg Lepras historie etter 1850.
Siden jeg allerede har lest to sakprosabøker om emnet så var det ikke veldig mye nytt å finne i denne boken men litt var det jo selvfølgelig og med denne boken avslutter jeg leseprosjektet mitt om Lepra i denne omgang.
Boken tar først opp leprategningene fra 1800-tallet, både de som er tegnet av Johan Ludvig Losting og de som Johan Ernst Welhaven hadde med i sin rapport fra st. Jørgens hospital som det dessuten spekuleres i om han har tegnet selv.
Deretter følger en innføring i ILA-prosjektet, The international leprosy association, og vi får en oversikt over hvilke land som er med og formålet med dette. Det er jo selvfølgelig at det arbeidet som er gjort for å utrydde sykdommen ikke blir glemt.
Deretter får vi høre om opprettelsen av lepraregisteret og selvfølgelig er både D.C. Danielssen og Armauer Hansen nevnt, og Armauer Hansen hadde i en periode lite til overs for St. Jørgen Hospitalet og i 1884 sendte han et brev til Justis- og Politidepartementet der han anklaget St. Jørgens Hospitalet for "misligheder" og krevde at stiftelsen måtte legges ned. De spedalske måtte overførss til de offentlige stiftelsene og underlegges en strengere kontroll. I følge overlegen manglet hospitalet disiplin og orden , og var å anse som en farlig smittekilde i Bergen by.
I en periode hvor det ble mye strengere kontroll ble det også en overdreven bruk av diagnosen og folk som bare var plaget med acne eller skabb endte om med diagnosen spedalsk.
Vi fikk også ta del i noen brev og episoder hvor folk fra andre stiftelser søkte seg til St. Jørgen for blant annet å være sammen med andre i familien som også var spedalsk.
Det var et lengre kapittel om pleiestiftelsen No.1, og det var ganske interessant lesing. Avslutningsvis var det et lite kapittel om leprakonferansen her i Bergen i 1909 hvor det var en liste over alle som var invitert og et bilde av alle de som var med på konferansen.
Det har vært veldig interessant og ikke minst veldig lærerikt å lese disse bøkene om en epidemi jeg ikke visste så mye om fra før av, og her er en liten oversikt over bøkene jeg har lest i dette prosjektet. En roman, en ungdomsroman og to sakprosa.
... (Blogginnlegget er hentet fra Beathesbokhylle)
↧
Humorn flödar!
För ett par år sedan debuterade grafikern och konstnären Eli Hovdenak som barnboksillustratör i samband med 150-årsjubileet av Margrethe Munthes födelse. I sångsamlingen Bukke nikke neie förhåller hon sig som illustratör till färdig text, när hon illustrerar Munthes sångskatt i stramt stiliserade, naivistisk-dekorativa och ofta humoristiska färgträsnitt i ganska litet format. Efter över 30 år som konstnär och två års barnboksutbildning på NBI debuterar hon nu som bilderboksberättare med sin första egna bilderbok i generöst storformat och i flödande, fri akvarell. Den handlar om om två storögda havsfåglar på fisketur. Humorn flödar!
...
(Blogginnlegget er hentet fra Barnebokkritikk.no)
↧
↧
Steadfast
Jack Campbell, som er et pseudonym for John G. Hemry, er en av mine favoritter når det kommer til militær science fiction. Jeg har hørt at noen synes han er litt for langdryg og at det er lite action i bøkene hans, men akkurat det ser jeg ikke. Det er riktignok en del prating og diskusjoner og spekulasjoner av hovedpersonene, men jeg synes det er akkurat passe nok mengde av slikt for å fortelle om dette fremtids-samfunnet. Og diskusjonene lar jo leseren få ta del i tankegangen til hovedpersonene.
Campbell har jo også et litt mer realistisk syn på romkamp og tar til og med hensyn til tidsforskjell når det kommer til meldinger fra lange avstander. Når de ser hva et skip gjør, så kan det hende at de ser hva det skipet gjorde for fire timer siden på grunn av avstanden og lysets hastighet. Derfor må man hele tide gjette hva fienden finner på og det er bare når de er helt nærme at man følger med i realtid. Romkamper kan planlegges i flere dager, og selve skytingen foregår i løpet av et lite sekund der skipene er nærme nok til å kunne treffe. Romkampene i Campbells bøker er som et spektakulært sjakkspill på Magnus Carlsen-nivå.
Steadfast er den tolvte boken i serien. Selv om jeg kjenner igjen et visst mønster i hvordan bøkene er bygget opp nå, så holder serien seg fortsatt frisk ved at Campbell stadig vekk kommer med nye fiender og mysterier.
Ja, det er Stonehenge du ser på omslaget. I den tolvte boken er Black Jack Geary på jorden. Sightseeingen blir forstyrret når to av hans mannskapsmedlemmer blir tatt som gisler. De blirholdt fanget på Europa (månen rundt Jupiter) som er under karantene da det finnes meget skumle biologiske våpen der. I tillegg dukker det opp en ny fiende helt på slutten på boken. Skal ikke røpe noe om den, men det blir skikkelig spennende å se hvordan dette går.
For de som ikke kjenner til The Lost Fleet kan jeg si kort om hva det hele handler om.
Det finnes to stormakter: Alliansen og Syndics. Da Syndics plutselig gikk til angrep ofret kaptein Jack Geary skipet sitt slik at Alliansen rakk å sette opp forsvarsverkene. Like før skipet ble sprengt, forlot den tapre kapteinen skipet i en Escape pod som også inneholdt kryoteknikk.
Hundre år senere blir redningskapselen funnet og Jack Geary blir vekket til live igjen. Krigen har rast i hundre år og propagandamaskineriet til Alliansen har gjort Geary til en helt. For folket er han Black Jack, den heroiske kapteinen som reddet dem i krigens begynnelse og som skal komme tilbake (som en slags messias) og redde dem igjen når tiden er inne. Men Jack er bare en vanlig mann. Han ble riktignok trent i taktikk, noe dagens krigstrette kapteiner kjenner lite til. De bare skyter på hverandre til en dør og lider selvsagt enorme tap i enhver trefning.
I begynnelsen av første bok er Allianse-flåten fanget bak fiendens linjer, langt inne i Syndics territorium. Ledelsen er alle drept eller fanget, og siden Jack teknisk sett har vært en kaptein i over hundre år har han senioritet. Dermed blir det Jaks jobb å redde flåten. Han må krige med Syndics men også takle både heltedyrkelse og misunnelse fra de andre kapteinene. Han må bli Black Jack. Etter hvert dukker det også opp romvesener så alt blir enda mer komplisert og spennende.
Forfatteren har vært i den amerikanske marinen, så han kjenner godt til militære rutiner og taktikk, noe som gjennomsyrer hans forfatterskap og får det hele til å føles virkelig. Har du sansen for militære historier og store slag vil jeg virkelig anbefale denne serien. De første seks bøkene handler om flåten bak fiendens linjer. Beyond the Frontier handler om hva som skjer etterpå. The Lost Stars handler om solsystemet Midway som har løsrevet seg fra Syndics. Disse foregår samtidig som Beyond the Frontier og det er litt overlapp noen steder.
Bøkene så langt er:
The Lost Fleet
1. Dauntless (2006)
2. Fearless (2007)
3. Courageous (2007)
4. Valiant (2008)
5. Relentless (2009)
6. Victorious (2010)
The Lost Fleet : Beyond the Frontier
1. Dreadnaught (2011)
2. Invincible (2012)
3. Guardian (2013)
4. Steadfast (2014)
The Lost Stars
1. Tarnished Knight (2012)
2. Perilous Shield (2013)
#bok #bokanmeldelse #sciencefiction #blackjack #Campbell #hemry #militær ... (Blogginnlegget er hentet fra Anders Leser)
Campbell har jo også et litt mer realistisk syn på romkamp og tar til og med hensyn til tidsforskjell når det kommer til meldinger fra lange avstander. Når de ser hva et skip gjør, så kan det hende at de ser hva det skipet gjorde for fire timer siden på grunn av avstanden og lysets hastighet. Derfor må man hele tide gjette hva fienden finner på og det er bare når de er helt nærme at man følger med i realtid. Romkamper kan planlegges i flere dager, og selve skytingen foregår i løpet av et lite sekund der skipene er nærme nok til å kunne treffe. Romkampene i Campbells bøker er som et spektakulært sjakkspill på Magnus Carlsen-nivå.
Steadfast er den tolvte boken i serien. Selv om jeg kjenner igjen et visst mønster i hvordan bøkene er bygget opp nå, så holder serien seg fortsatt frisk ved at Campbell stadig vekk kommer med nye fiender og mysterier.
Ja, det er Stonehenge du ser på omslaget. I den tolvte boken er Black Jack Geary på jorden. Sightseeingen blir forstyrret når to av hans mannskapsmedlemmer blir tatt som gisler. De blirholdt fanget på Europa (månen rundt Jupiter) som er under karantene da det finnes meget skumle biologiske våpen der. I tillegg dukker det opp en ny fiende helt på slutten på boken. Skal ikke røpe noe om den, men det blir skikkelig spennende å se hvordan dette går.
For de som ikke kjenner til The Lost Fleet kan jeg si kort om hva det hele handler om.
Det finnes to stormakter: Alliansen og Syndics. Da Syndics plutselig gikk til angrep ofret kaptein Jack Geary skipet sitt slik at Alliansen rakk å sette opp forsvarsverkene. Like før skipet ble sprengt, forlot den tapre kapteinen skipet i en Escape pod som også inneholdt kryoteknikk.
Hundre år senere blir redningskapselen funnet og Jack Geary blir vekket til live igjen. Krigen har rast i hundre år og propagandamaskineriet til Alliansen har gjort Geary til en helt. For folket er han Black Jack, den heroiske kapteinen som reddet dem i krigens begynnelse og som skal komme tilbake (som en slags messias) og redde dem igjen når tiden er inne. Men Jack er bare en vanlig mann. Han ble riktignok trent i taktikk, noe dagens krigstrette kapteiner kjenner lite til. De bare skyter på hverandre til en dør og lider selvsagt enorme tap i enhver trefning.
I begynnelsen av første bok er Allianse-flåten fanget bak fiendens linjer, langt inne i Syndics territorium. Ledelsen er alle drept eller fanget, og siden Jack teknisk sett har vært en kaptein i over hundre år har han senioritet. Dermed blir det Jaks jobb å redde flåten. Han må krige med Syndics men også takle både heltedyrkelse og misunnelse fra de andre kapteinene. Han må bli Black Jack. Etter hvert dukker det også opp romvesener så alt blir enda mer komplisert og spennende.
Forfatteren har vært i den amerikanske marinen, så han kjenner godt til militære rutiner og taktikk, noe som gjennomsyrer hans forfatterskap og får det hele til å føles virkelig. Har du sansen for militære historier og store slag vil jeg virkelig anbefale denne serien. De første seks bøkene handler om flåten bak fiendens linjer. Beyond the Frontier handler om hva som skjer etterpå. The Lost Stars handler om solsystemet Midway som har løsrevet seg fra Syndics. Disse foregår samtidig som Beyond the Frontier og det er litt overlapp noen steder.
Bøkene så langt er:
The Lost Fleet
1. Dauntless (2006)
2. Fearless (2007)
3. Courageous (2007)
4. Valiant (2008)
5. Relentless (2009)
6. Victorious (2010)
The Lost Fleet : Beyond the Frontier
1. Dreadnaught (2011)
2. Invincible (2012)
3. Guardian (2013)
4. Steadfast (2014)
The Lost Stars
1. Tarnished Knight (2012)
2. Perilous Shield (2013)
#bok #bokanmeldelse #sciencefiction #blackjack #Campbell #hemry #militær ... (Blogginnlegget er hentet fra Anders Leser)
↧
Episk dystopi-debut
Rød revolt er en dyster dystopi av episke proporsjoner. Med inspirasjon fra gresk mytologi og sjangerklassikere som Enders spill leverer Pierce Brown en brutal debutbok som puster nytt liv i sjangeren. ...
(Blogginnlegget er hentet fra Barnebokkritikk.no)
↧
Mine fem år som far av Bjarte Breiteig.
Jeg minnes så vidt at jeg utbasunerte i januar/februar at jeg absolutt ikke skulle benytte meg av samleinnlegg når nominasjonen av Bokbloggerprisen 2014 nærmer seg. Særlig ikke i forbindelse med bøker jeg både har på en potensiell nomineringsliste og er relativt ukjente. Og her sitter jeg da, i november, leselysten har endelig kicket inn, bøkene […]![]()
...
(Blogginnlegget er hentet fra siljes skriblerier)
...
(Blogginnlegget er hentet fra siljes skriblerier)
↧
Patrick Modiano: «Gater i mørke»
Patrick Modiano (f. 1945) fikk som kjent Nobelprisen i litteratur tidligere i høst. Tre av bøkene hans har tidligere vært utgitt på norsk ("Gater i mørke", på norsk første gang i 1979 - "Ungdomstid", på norsk første gang i 1982 - "Søndager i august", på norsk første gang i 1988), men ikke en eneste en av dem var å oppdrive på norsk da kåringen fant sted.
Det har vært knyttet stor spenning til gjenutgivelsen av bøkene, men forlaget ønsket først å revidere sine oversettelser. Derfor har det tatt litt tid før bøkene ble tilgjengelige på nytt. Jeg har selvsagt kjøpt alle tre - nydelige, litt mer enn vanlig forseggjorte paperbacks - og har sett veldig frem til omsider å få lest disse.
Modiano har for øvrig en formidabel produksjon av bøker bak seg, jf. Wikipedia, hvor hele hans bibliografi er listet opp. Med tanke på den debatten som Jan Kjærstad nylig har reist om at de fleste forfatterskap er over etter fem bøker, er det interessant å merke seg at det var spesielt i begynnelsen av Modianos karriere han var en prisbelønt forfatter (i alle fall dersom informasjonen på Wikipedia stemmer). Modiano debuterte som forfatter i 1968 og "Gater i mørke" ("Rue des boutiques obscures" på originalspråket) var hans sjette bok.
"Jeg er ingenting. Ikke mer enn en uklar silhuett, den kvelden, på en fortauskafé. Jeg satt og ventet på at regnet skulle gi seg, en skur som hadde begynt idet Hutte gikk.
Noen timer før hadde vi møttes for siste gang i Byråets lokaler. Hutte satt som vanlig bak det massive skrivebordet, men hadde beholdt frakken på, slik at det hersket en umiskjennelig oppbruddsstemning. Jeg satt rett overfor ham, i skinnstolen som var beregnet på klientene. Det skarpe lyset fra opallampen blendet meg.
- Ja, ja, Guy ... Nå er det slutt ..., sa Hutte og sukket." (side 7)
Bokas jeg-person er Guy Roland. Han har vært ansatt i Huttes privatdetektivbyrå de siste åtte årene. Byrået Hutte startet i 1947 og som hadde hatt atskillige medarbeidere før Guy ... Deres oppgave var å skaffe klientene det Hutte kalte "mondene opplysninger", og dette foregikk blant folk av "det gode selskap". Guy lider av hukommelsestap, og nå har han bestemt seg for at han skal reise til Nice og jakte på sin fortid. Det var Hutte som i sin tid hjalp ham med falske identitetspapirer, og det var også Hutte som ga ham navnet Guy Roland. Guys identitet og fortid forsvant jo med hukommelsestapet.
Så starter jakten på fortiden med kun én liten ledetråd til å begynne med. Et eneste navn, som skal lede ham til det neste navnet og som igjen skal lede ham videre ... Noen relasjoner tåler at han er åpen om sitt hukommelsestap, andre ikke. Det er heller ikke uten smerte at Guy graver i fortiden sin, ikke minst når han tror at han er på rett spor, bare for å måtte gi slipp på noe som kunne ha tydet på en mer lovende fortid enn hva som tydeligvis har blitt ham til del. Gamle bilder og brev, for ikke å snakke om rene tilfeldigheter, gjør at Guy sakte men sikkert nærmer seg sannheten om seg selv. Den vakre kvinnen Gay Orlow er det flere som kjenner til, og en hel del tyder på at hun og miljøet rundt henne kan bli nøkkelen til Guys fortid. Gay selv tok selvmord mens hun fremdeles var ganske ung.
"Underlige mennesker. Av dem som går gjennom livet uten å etterlate seg spor. Vi snakket ofte om dem, Hutte og jeg - skapninger som forsvinner som dugg for solen. De dukker plutselig opp, glitrer en stakket stund, og vekk er de. Skjønnhetsdronninger. Gigoloer. Svermere. De fleste av dem var ubestemmelige selv i levende live, lik vanndamp som aldri fortettes." (side 56)
Og da er vi kanskje ved noe av kjernen i romanen; for hva er egentlig et menneske? Når ingen husker eller forbinder noe ved en, heller ikke en selv? Hva er da igjen av et levd liv? Og hjelper det egentlig å finne sin fortid når man i grunnen ikke har satt noen spor etter seg? For Guy er jakten på egen fortid på mange måter det eneste han har å klamre seg til. Uten fortiden er han ... ingenting. Han følger billedlig sett en hel del mørke gater, hvor han må snu og gå tilbake for å finne en ny mørk gate ... Og det han etter hvert finner - ja, hva er egentlig det? Et slags levd liv?
Jo flere løse brikker Guy klarer å få tak i fra sin fortid, desto enklere skal det etter hvert bli for ham å huske noen bruddstykker.
"Et flyktig bilde fór gjennom meg, som bruddstykkene av en drøm man prøver å gripe tak i idet man våkner, for å rekonstruere hele drømmen. Jeg så meg selv komme gående i et mørkt Paris og dytte opp døren til denne bygningen i rue Cambacérès. Så ble jeg plutselig blendet, og i noen sekunder så jeg ingenting, på grunn av den brå overgangen mellom det hvite lyset i entreen og mørket ute." (side 97)
Man bør ikke forvente mye spenning på det ytre planet når man leser "Gater i mørket". Det meste foregår i Guys hode, der han strever med å finne noe som er hans. Bakenfor eller under det hele - om ikke som en slags undertekst, men kanskje mer som en refleksjon det er naturlig å gjøre seg som leser - ligger det større spørsmål av eksistensiell art: For er ikke de fleste av oss "skapninger som (en dag) forsvinner som dugg for solen"? Som ikke kommer til å etterlate oss mange spor, og som derfor kommer til å forsvinne fra jordens overflate og etter hvert bli glemt? Sånn sett er Guys hukommelsestap et slags bilde på hva de fleste av oss har i vente en dag. At vi bare blir borte, som om vi aldri har vært her ... som et ingenting i det store og det hele ... Slik som slutten antyder: "Hun har allerede rundet hjørnet, og våre liv, forsvinner de ikke i tussmørket, like raskt som denne barnesorgen?" (side 197)
"Gater i mørke" er meget godt skrevet, uten at jeg vil påstå at jeg kunne ha gjettet at Patrick Modiano ville ha fått Nobelprisen i litteratur dersom jeg hadde lest nettopp denne boka før pristildelingen. Men kanskje har jeg enda til gode å lese hans aller beste bøker?
For øvrig vil jeg fremheve at boka er lett tilgjengelig. Men selv om den er lettlest, krever den likevel årvåkenhet fra leserens side. Det ligger nemlig mye meningsinnhold i setningene og mellom linjene, og dette kan man fort gå glipp av dersom man rusher i vei.
Jeg gleder meg allerede til å lese de to øvrige nyutgitte bøkene av Patrick Modiano!
Utgitt i Frankrike: 1978
Originaltittel: Rue des boutiques obscures
Utgitt første gang på norsk: 1979
Denne utgaven er utgitt: 2014
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Mona Lange
ISBN: 978-82-02-47973-2
Boka har jeg kjøpt selv
 |
| Patrick Modiano (Foto: Lånt av forlaget) |
- Reading Randi - 30. oktober 2014 - Denne romanens jakt på identitet synes jeg ble veldig spennende, nostalgisk, og litt trist på samme tid - noe nøstes opp etter hvert, noe er blindspor eller ikke slik det syntes i utgangspunktet.Det er gater, det er mørke, det er russere, kommunister? - det er emigrasjon, det er flyktninger, det er jøder - Guy Roland kommer på sporet av litt av hvert - ledetrådene er fotografier - han ser et gruppebilde, hvor han tror han er en av personene i gruppen. Og så får han en hel rød eske med fotografier - er det her han skal finne beviser på levd liv?
"Jeg ble stående uten å røre meg, med den store røde esken under armen, som et barn på vei hjem fra et fødselsdagsselskap;…" (Guy, s.33)
"Jeg ble stående uten å røre meg, med den store røde esken under armen, som et barn på vei hjem fra et fødselsdagsselskap;…" (Guy, s.33)
↧
↧
LUKE 15 – Bokanmeldelse: Hekla myter av Eli Fossdal Vaage
" Mikkel er i barnehagen og alle barna er ute og leker. De bygger en snømur langs gjerdet til veien. De vil at snømuren skal bli så høy at ingen som går på veien, kan se dem når de gjemmer seg bak muren."
( Fra: En lillebror til jul )
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlag: Cappelen Damm
Tittel: Hekla myter
Forfatter: Eli Fossdal Vaage
Format:ebok
Sideantall: 58
Utgitt: 2014
Utfordring: 100+ bøker på 1 år
Kilde: eBokBib
Forfatter
Eli Fossdal Vaage er født i 1984 og er en norsk forfatter. Hun har gått på Skrivekunstakademiet i Bergen og var representert i debutantantologien Signaler i 2010. Hekla myter er hennes debutbok.
Det er alltid ekstra spennende å lese debutanter og ekstra spennende var det siden det var en diktsamling jeg skulle gå i gang med, ikke det, det har blitt et par diktsamlinger etter hvert og det er ikke like "skummelt" å ta fatt på lenger, selv om jeg ikke akkurat kan kalle meg selv en reser på å lese dikt.
Hekla myter er en samling dikt hvor det skrives om våre formødre og en felles kvinnelig arv. Den beskriver søsterskap på tvers av generasjoner og hvor en ung kvinne formidler både historisk kvinneliv, en eldre kvinnes stemme og sin egen tilværelse på en gård hun har overtatt, eller muligens trengt seg inn i.(Tekst hentet fra forlagets side) Det er sterke kvinner vi får høre om i diktene.
Samlingen er delt inn i fire deler og i første del følger vi en kvinne helt fra hun ble født til hun ble gammel, vi får ta del i hvilke forventninger det var til henne og om hvilke valg hun tok gjennom livet. I del to får vi et godt innblikk i hvordan de levde i riktig gamle dager og om hvordan forholdene mellom menn og kvinner var den gang, og her får vi en del kjerringråd.Tiden som blir beskrevet er fjern fra vår egen, for dette var på en tid hvor kvinnene strikket sine egne bind.
Del tre handler om hun som kommer til en fraflyttet gård og om hvordan hun nærmest føler seg som en inntrenger i huset før hun får gjort det til sitt eget.
Del fire er om en ho som har fulgt oss hele veien men hvem hun egentlig er av de kvinnene vi har hørt om, det vet jeg ikke, men det blir i hvert fall tatt farvel med henne underveis.
Det var veldig mange fine tekster og vanskelig å velge, men her har dere noen smakebiter.
Ein gong sat formødrene mine slik
i vindaugskarmen ei vårnatt
med fulle oskebeger
nesten alvorlege smil
Beskytta av varmen ifrå nypulte laken
redd opp at ei uvitande mor
las dei, med stigande uro, om kjærleik
kjente seg så sterke, så levande
at sjølve skumringa fekk anledt
Enno syng deg i meg
stillare
klårare
Formødrene mine var småjenter
som song salmar om fortapinga
før dei sprang til fjells
med sol i flettebanda
Formødrene mine
song songar om forsaking
før dei gjekk til seters
og sette seg med tindrande, kvite bryst i solveggen
Formødrene mine
fødde barn på jordgolv
slik sklei livet ut av dei, mjukt om kalvetunger
til ventande kvinnehender
Forfedrande var ingen stad å sjå
dei såg berre formødrene
heile, reine, faste i skinnet
mad magane snørt under stakken
Ungen fekk dei levert på kneet etter kveldsmat
vaska, uten spor av nyspunne liv.
Denne diktsamlingen likte jeg veldig godt, og noen dikt, de om de sterke formødrene gjorde uten tvil mest inntrykk på meg. Det blir veldig godt beskrevet hvordan det var på den tiden, en tid hvor alle måtte jobber virkelig hardt for det de hadde. Om sterke kvinner som holdt sammen og hjalp hverandre så godt de kunne i situasjoner hvor det var utenkelig at menn skulle delta. Diktene beskriver også godt hvordan forholdene mellom kvinner og menn var den gangen og ikke minst hvordan det var mellom de ulike generasjonene.
Når jeg leste denne diktsamlingen kom jeg til å tenke på min mormor og tok meg i å savne alle stundene vi hadde ved kjøkkenbordet hennes og hvor hun fortalte om den gangen hun var liten så har du lyst til å bli litt nostalgisk så les denne diktsamlingen.
↧
LUKE 17 – Mikroanmeldelse: Vente på fuglen av Frode Grytten
"Nissegutt er i pakkehuset hvor hjelpenissene pakker inn de ferdige julegavene til barna. Nissegutt går fram til noen av hjelpenissene som har samlet seg rundt en gul badeand på et av langbordene."
"Er den ødelagt?" spør Nissegutt.
"Nei," svarer Nisseflink. "Vi er bare spent på om den klarer å kvakke den barnesangen som vi nettopp lærte den." ( Fra: En lillebror til jul)
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlag: Kagge
Tittel: Vente på fuglen
Forfatter: Frode Grytten
Format: Ebok
Sideantall: 207
Utgitt: 2014
Utfordring: 100+ bøker på 1 år
Kilde: eBokBib
Forfatter
Frode Grytten er født i 1960 og er en norsk forfatter og journalist.
Han har skrevet både romaner, noveller og dikt, og har vunnet ulike priser for sitt arbeide. Han debuterte i 1983 med diktsamlingen Start.
Jeg hadde med skam å melde aldri lest noe av forfatteren før, men denne novellesamlingen måtte jeg få med meg. Skjønt det er snakk om mikronoveller som er hentet fra Twitter-prosjektet hans, og ved hjelp av 140 tegn så viser han at det går an å skrive veldig kort om de store tingene i livet.
Dere skal få noen smakebiter før jeg skriver kort om hva jeg syntes om samlingen.
Leggetid, så nær jul. Kva ønsker du deg? Spør far. Jente (4) tenker, veit at no, ja no gjeld det. Endelig svarer ho: Nesten alt.
Gut ( 16) har forskansa seg i ein hettegenser. Situasjonen har vore fastlåst i to - tre år.
Ho går ut på altanen. Snø, stjerner, søndag. Lyden av brøytebilar, lyden frå tv-en.
Ho er tolv. I morgon blir ho henta og må reise herifrå.
Dei får inn mat og drikke, men guten kjem ikkje ut.
Klede. Tøflar. Toalettsaker. Amme-bh. Helsekort. Coelho-bok. Mann (28) sjekkar konas bag: - Coelho? På klinikken? Då får du føde utan meg.
Dei har gjort det på kjøkkengolvet. Dei har gjort det i badstua. På stovegolvet. I bilen. I trappa. På taket. No gjør dei det i fantasien.
Ho finn den handskrivne kokeboka etter mora ( 1931 - 2013). Dagen etter lagar ho fyrstekake i huset som no skal seljast. Dufta av barndom.
Først døgnet etter melder ho frå om mannens død ( 1932 - 2012). Ho har sete på sengekanten, stryke håret hans, halde rundt han ein siste gong.
Dette var en fornøyelig samling å lese og noen av novellene ( jeg har lyst til å kalle det dikt) gjorde mer inntrykk enn andre igjen, Jeg ble ikke berørt på samme måte som jeg ble når jeg leste Hekla myter men det var en del både skjøre og såre historier her også som selvfølgelig gjorde inntrykk. Det var også en del å kjenne seg igjen i.
Jeg må si at det er veldig bra gjort og klare å fortelle så mye med så få ord og sånn sett må jo prosjektet sies å være vellykket. Og vellykket ble dermed også mitt aller første møte med Frode Grytten og det blir garantert flere møter.
Anbefales!
Oppsummering med 140 tegn
Med få ord klarte han å fortelle om de store ting i livet noen blir glemt mens andre blir værende mitt første møte må sies å være vellykket
↧
Bokanmeldelse av Manilahallen
Bok: Manilahallen
Forfatter: Ruth Lillegraven
Forlag: Tiden. Eit dikt. Eit liv.
sider: 230
År: 2014
![]()
En bok av Ruth Lillegraven. Tittel: Manilahallen. Eit dikt. Eit liv. Dette er en helt uvanlig roman som jeg leste lett fra perm til perm. Noen mente den var vanskelig å lese siden hele var i diktform. Men til meg, snakket diktene. De er skjøre, velformulerte og innholdsrike. De har elementer av gjentakelse og rytmen glir av sted med meg. Jeg leser. Fra perm til perm, bare med noen små pauser, som gjerne har skyldtes helt andre årsaker enn at jeg selv trengte en pause. For livet setter jeg ikke på pause. Dette er livet. Livet til hovedpersonen Birgit, født i 1946.
Birgit er gledesbarnet etter krigen. Hun elsker dyr, skog, bøker og musikk. Men så skjedde det noe. En voldtekt og senere en anoreksi som gav knokkelkontakt. Jeg liker de nye ordene. Hvordan de får mening. Jeg har selv knokkelkontankt.
Alle mennesker bærer på en historie. For å få tak i den, må man spørre. Ruth Lillegraven spør tre ganger om å få skrive boka. Den skrives i førsteperson entall, og gjør at det er som om det er Birgit sin stemme som dikter oss livet sitt. Slik det var.
Bak på boka står det at det er et helt vanlig liv, og derfor helt uvanlig. Men ikke alle opplever verken voldtekt, veie 38 kg som voksen eller å være innlagt som pasient mens man er mor til tre. Det er ikke gjennomsnittsmennesket. Birgit er ikke det. Hun er unik. Og boka om henne er enestående i hylla mi.
Jeg vil lese mer av Ruth Lillegraven. Hun skriver godt og får meg gjenom en hel roman i diktformat. Takk til Birgit som deler livet sitt med oss. ... (Blogginnlegget er hentet fra Bokloftet: Øverst i huset, innerst i hjørnet, et eseløre)
Forfatter: Ruth Lillegraven
Forlag: Tiden. Eit dikt. Eit liv.
sider: 230
År: 2014
En bok av Ruth Lillegraven. Tittel: Manilahallen. Eit dikt. Eit liv. Dette er en helt uvanlig roman som jeg leste lett fra perm til perm. Noen mente den var vanskelig å lese siden hele var i diktform. Men til meg, snakket diktene. De er skjøre, velformulerte og innholdsrike. De har elementer av gjentakelse og rytmen glir av sted med meg. Jeg leser. Fra perm til perm, bare med noen små pauser, som gjerne har skyldtes helt andre årsaker enn at jeg selv trengte en pause. For livet setter jeg ikke på pause. Dette er livet. Livet til hovedpersonen Birgit, født i 1946.
Birgit er gledesbarnet etter krigen. Hun elsker dyr, skog, bøker og musikk. Men så skjedde det noe. En voldtekt og senere en anoreksi som gav knokkelkontakt. Jeg liker de nye ordene. Hvordan de får mening. Jeg har selv knokkelkontankt.
Alle mennesker bærer på en historie. For å få tak i den, må man spørre. Ruth Lillegraven spør tre ganger om å få skrive boka. Den skrives i førsteperson entall, og gjør at det er som om det er Birgit sin stemme som dikter oss livet sitt. Slik det var.
Bak på boka står det at det er et helt vanlig liv, og derfor helt uvanlig. Men ikke alle opplever verken voldtekt, veie 38 kg som voksen eller å være innlagt som pasient mens man er mor til tre. Det er ikke gjennomsnittsmennesket. Birgit er ikke det. Hun er unik. Og boka om henne er enestående i hylla mi.
Jeg vil lese mer av Ruth Lillegraven. Hun skriver godt og får meg gjenom en hel roman i diktformat. Takk til Birgit som deler livet sitt med oss. ... (Blogginnlegget er hentet fra Bokloftet: Øverst i huset, innerst i hjørnet, et eseløre)
↧
LUKE 19 – Bokanmeldelse : Det perfekte rom av Anne- Britt Harsem
"Nissegutt plystrer først litt lavt, men så plystrer han høyere og høyere. "Hold opp!"klager Nissetuva. "Vi prøver å slappe av, og du plystrer stygt!"
Men det gjør ikke noe for Nissegutt. Han slutter gjerne å plystre, for nå har han fått en idè. Og den ideen er så god at han ikke vil dele den med noen, ikke engang med Nissenørd." (Fra: En lillebror til jul)
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlag: Nova
Tittel: Det perfekte rom
Forfatter: Anne-Britt Harsem
Format: Innbundet
Sideantall: 197
Utgitt: 2014
Utfordring: 100+ bøker på 1 år
Kilde: Leseeksemplar
Forfatter
Anne-Britt Harsem er født i 1961 og er en norsk forfatter. Hun har skrevet både en barnebok og en ungdomsbok men er nok mest kjent for sine sakprosabøker, Mammas svik og Brev til min datter.
Når en ser på coveret på boken skulle en nesten tro at dette var en bok om trender og interiør,men det er det altså ikke. Men det er nettopp slik en av hovedpersonene ser for seg sitt perfekte rom, det rommet hvor hun kan finne ro, hvor hun kan finne en befriende og beroligende stillhet, en stille tid til ettertanke.
Hun er en dame i førtiårene som bærer på mange hemmeligheter og hun sliter i livet sitt,noe som gjør at hun begynner å gå til Ulrik Børresen, en desillusjonert psykolog i midten av femtiårene som har vanskeligheter med å forsone seg med fortiden sin og klarer heller ikke å glede seg over det livet han har i dag.
Da barna var små, var de mer eller mindre overlatt til seg selv på kjøkkenet mens Fransine behandlet sine pasienter. Dermed ble det de på "venteværelset" som så til dem mens Fransine behandlet pasienter oppe på soverommet. barnehage eller dagmamma var et ukjent begrep, og Fransine ville uansett ha fnyst foraktelig bare ved tanken på å betale for tilsyn til barna. det hendte til og med at en av pasientene på "venteværelset" smurte brødskiver til dem hvis de små magene rumlet altfor høyt under bordet.
Av og til fikk de være ute og leke. Da sto de bundet i en løpestreng som Fransine hadde kommandert mannen til å lage.
Etter som tiden går åpner hun seg mer og mer for Ulrik og slik får vi ta del i hennes fortid og får vite hvordan hun hadde det som liten og hvordan det påvirket hennes valg som voksen. Det var ikke få vonde ting hun hadde å stri med.
Jo mer hun åpner seg for Ulrik, jo, mer tenker han tilbake på sin fortid og sin barndom med en mildt sagt fraværende mor. Moren, Fransine Meyer var lege og hadde legekontoret sitt hjemme hos dem og selv om hun var fysisk tilstede for sine barn så var hun aldri helt til stede likevel.
Felles for dem begge er at foreldrene deres ble med i en religiøs menighet når de var små, uten at denne boken handler noe særlig om det.
"Etter at faren min innstendig hadde forklart hele familien om konsekvensene ved ikke å ta imot frelsen, fikk han lillebror med seg også. Broren min var så liten og så redd for konsekvensene hvis han ikke lot seg omvende, akkurat som min mor. Hvem ønsker vel å ende sine dager i en brennende avgrunn og evig fortapelse? Etter kort tid var de begge villige til å gjøre hva som helst for å holde djevelen på avstand. Min redsel artet seg på en annen måte, tror jeg. Jeg husker hvordan kroppen min fylte seg med angst hver gang jeg hørte stemmen til faren min som prekte og messet i vei, Jeg husker at jeg lå sammenkrøllet på gulvet på rommet mitt mens jeg holdt meg for ørene. Det var ingen fristeder, ingen steder å gjemme seg. Hadde det ikke vært for at jeg var overbevist om å komme til helvete hvis jeg døde, ville jeg tatt livet mitt."
Det perfekte rom er altså fortellingen om et møte mellom to voksne mennesker som begge befinner seg i en midtlivskrise, det er en fortelling om vanskelige relasjoner på godt og vondt. Kan de på en eller annen måte hjelpe hverandre disse to, slik at de kan komme seg videre og få det livet de ønsker seg til tross for en vond barndom og turbulent fortid?
Boken har et lettfattelig og enkelt språk og den har et godt driv hele veien. Vi blir godt kjent med begge hovedpersonenes bakgrunn og det er ingen tvil om at barndommen vår fargelegger oss og har vi ikke fått de nødvendige verktøy med oss fra oppveksten så er det lett for at ting fortsetter i den samme vonde sirkelen, rett og slett fordi vi ikke tror at vi fortjener mer.
Ta for eksempel hun som er oppvokst med en far som slår henne og tror hun er besatt av djevelen,og som begynner å straffe seg selv når hun vokser til, sulter seg og velger menn som er stygge med henne og hun er overbevist om at dette er alt hun fortjener.
Det er ikke til å komme fra at det er mange skjebner der ute, og det er alltid vondt og sårt å lese om barn som ikke har det bra når de vokser opp. Likevel så er ikke denne boken bare vond å lese for det er et håp som ligger der hele tiden, et håp om et bedre liv for dem begge. Om de får det, vel, du får lese boken og se.
Anbefales!
↧
↧
LUKE 20 – En (jule)kort bokanmeldelse: Unnskyld av Ida Hegazi Høyer
Vottegrana ventet til den vesle elgen hadde gått helt under grenene hennes, da bøyde hun forsiktig på vottegrenen og smøg votten over hornet på elgen.
Elgen merket ingenting, den bare sto der og pustet og prøvde å samle såpass mot at den enda en gang torde gå mot sletta der de utsultede elgene sto i råskodda og spiste granbar.
(fra: Den grønne votten)
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlag: Tiden
Tittel: Unnskyld
Forfatter: Ida Hegazi Høyer
Format: Forhåndseksemplar
Sideantall: 220
Utgitt: 2014
Utfordring: 100+ bøker på 1 år
Kilde: Leseeksemplar
Forfatter
Ida Hegazi Høyer er opprinnelig Dansk-egyptisk og har røtter i Lofoten. Hun bor nå i Oslo hvor hun også er oppvokst. Hun har studert sosiologi.
Hun debuterte med romanen Under Verden i 2012 og i 2013 kom boken UT og for disse romanene fikk forfatteren Bjørnsonstipendet nå i år. Unnskyld er hennes tredje roman på like mange år.
Hun debuterte med romanen Under Verden i 2012 og i 2013 kom boken UT og for disse romanene fikk forfatteren Bjørnsonstipendet nå i år. Unnskyld er hennes tredje roman på like mange år.
HØYER BLIR BEDRE OG BEDRE
Det begynner å bli en stund siden jeg leste denne boken og det var på høy tid at jeg skrev noen ord om den. Det kan virke som den har blitt veldig populær blant bokbloggere og det er i grunnen ikke så rart for jeg ble absolutt ikke skuffet denne gangen heller!
Unnskyld er historien om en veldig ung jente som treffer en fem år eldre gutt og de blir ganske snart et par og flytter sammen med en gang. Hun jobber i barnehage og han studerer filosofi men får seg etter hvert jobb på NSB. Kjærligheten mellom dem er altoppslukende og de finner snart ut at de ikke kan leve uten hverandre. Det er jenta som er fortellerstemmen i romanen og hun forblir navnløs, mens han heter Sebastian, og det er som om hun prater til ham i etterkant.
Vi forstår ganske snart at det er noe som skurrer her, noe som overhodet ikke stemmer, og han oppfører seg veldig merkelig. Hun ser også at det er noe som ikke stemmer men gjør ikke nok med det etter min mening, Samtidig går hun og bekymrer seg for et lite barn der hun jobber, et barn hun mistenker ikke har det bra hjemme.
Sakte men sikkert bygger det seg opp og det blir bare mer og mer skummelt jo lenger ut i boken man kommer, omtrent umulig å legge fra seg boken og det er mange tøffe temaer boken tar opp så det er absolutt ikke noe for pyser.
Men du skulle aldri lyve mer, det lovet du. Eller som du sa det, at du skulle aldri la være å fortelle noe. For du forsto hva jeg sto for, at jeg sto for deg, uansett, og slik, så var ingenting ødelagt likevel, og så hviska vi de største orda og snirkla vi oss inn og så krøyp vi over hverandre og så spilte vi backgammon og så vedda vi som vanlig. stort, denne gangen. Det endte med at jeg brente boka om Howard i peisen. Et sørgelig lite bål.
Som overskriften sier så syntes jeg at forfatteren har utviklet seg i løpet av de tre bøkene hun nå har skrevet, og hun blir bare bedre og bedre. Hun har en utrolig evne til å skape litt snåle karakterer i bøkene sine. Men tilbake til denne boken for hva i all verden var det med den ringen? Hvorfor led hun seg gjennom de smertene der, virker helt meningsløst selv om symbolet i og for seg var greit nok.
Siden jeg har gjort den tabben og vente en evighet på å skrive omtale på denne boken og den har gått litt ut av systemet igjen, ikke helt med delvis så vil jeg bare henvise dere til de andre som har skrevet mye bedre om boken enn det jeg fikk til nå.
Men jeg kan si til de som ikke har lest noe av denne forfatteren, les bøkene hennes for du har gått glipp av noe.
Anbefales inderlig og jeg gleder meg til den neste boken hennes og måtte den komme til neste år!
Andre som har lest og skrevet om boken:
Rose-Marie
Groskro
Lesmye
Ellikken
Mellom Bokstablene
Siljes skriblerier
Artemisiasverden
![]()
Unnskyld er historien om en veldig ung jente som treffer en fem år eldre gutt og de blir ganske snart et par og flytter sammen med en gang. Hun jobber i barnehage og han studerer filosofi men får seg etter hvert jobb på NSB. Kjærligheten mellom dem er altoppslukende og de finner snart ut at de ikke kan leve uten hverandre. Det er jenta som er fortellerstemmen i romanen og hun forblir navnløs, mens han heter Sebastian, og det er som om hun prater til ham i etterkant.
Vi forstår ganske snart at det er noe som skurrer her, noe som overhodet ikke stemmer, og han oppfører seg veldig merkelig. Hun ser også at det er noe som ikke stemmer men gjør ikke nok med det etter min mening, Samtidig går hun og bekymrer seg for et lite barn der hun jobber, et barn hun mistenker ikke har det bra hjemme.
Sakte men sikkert bygger det seg opp og det blir bare mer og mer skummelt jo lenger ut i boken man kommer, omtrent umulig å legge fra seg boken og det er mange tøffe temaer boken tar opp så det er absolutt ikke noe for pyser.
Men du skulle aldri lyve mer, det lovet du. Eller som du sa det, at du skulle aldri la være å fortelle noe. For du forsto hva jeg sto for, at jeg sto for deg, uansett, og slik, så var ingenting ødelagt likevel, og så hviska vi de største orda og snirkla vi oss inn og så krøyp vi over hverandre og så spilte vi backgammon og så vedda vi som vanlig. stort, denne gangen. Det endte med at jeg brente boka om Howard i peisen. Et sørgelig lite bål.
Som overskriften sier så syntes jeg at forfatteren har utviklet seg i løpet av de tre bøkene hun nå har skrevet, og hun blir bare bedre og bedre. Hun har en utrolig evne til å skape litt snåle karakterer i bøkene sine. Men tilbake til denne boken for hva i all verden var det med den ringen? Hvorfor led hun seg gjennom de smertene der, virker helt meningsløst selv om symbolet i og for seg var greit nok.
Siden jeg har gjort den tabben og vente en evighet på å skrive omtale på denne boken og den har gått litt ut av systemet igjen, ikke helt med delvis så vil jeg bare henvise dere til de andre som har skrevet mye bedre om boken enn det jeg fikk til nå.
Men jeg kan si til de som ikke har lest noe av denne forfatteren, les bøkene hennes for du har gått glipp av noe.
Anbefales inderlig og jeg gleder meg til den neste boken hennes og måtte den komme til neste år!
Andre som har lest og skrevet om boken:
Rose-Marie
Groskro
Lesmye
Ellikken
Mellom Bokstablene
Siljes skriblerier
Artemisiasverden
↧
LUKE 22 – Bokanmeldelse: Undis Brekke av Gunnhild Øyehaug
"Men så var det han Ola i Lia da. Han skulle hente hjem høy til både kuer og kalver og sauer- og litt til Blakken også.. Han bare lesste på lasset, han, og kjørte hjem til Lia mens han sang godsangen til blakken.
Men mens han Ola drev og lesste på høyet, tror du han kunne unngå å få med seg den grønne votten?"
~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~
Forlag: Kolon
Tittel: Undis Brekke
Forfatter: Gunnhild Øyehaug
Format: Innbundet
Sideantall: 226
Utgitt: 2014
Utfordring: 100+ bøker på 1 år
Kilde: Leseeksemplar
Forfatter
Gunnhild Øyehaug er født i 1975 i Volda og er en norsk forfatter.
Øyehaug er universitetslektor i litteraturvitenskap, og lærer ved Skrivekunstakademiet i Hordaland. Hun debuterte i 1998 med diktsamlingen Slaven av blåbæret og siden kom det en novellesamling i 2004 som heter Knutar, hennes første roman Vente, Blinke kom i 2008.
Etter å ha hørt forfatteren snakke om boken på "forfatterne kommer" tidligere i høst så satte jeg spent i gang med denne for noen uker siden. Dette var også mitt aller første møte med forfatterskapet og hva jeg syntes skal du få vite litt senere, først litt om hva den handler om.
Romanen handler om Undis Brekke som 38 år gammel flytter tilbake til hjembygden sin på Sunnmøre etter å ha bodd i Bergen i mange år, hun har doktorgradstipendiat ved universitetet,men hun sliter med både oppgaveskriving og med romanprosjektet sitt. Når hun kommer hjem bærer det rett av sted på instituttets julebord hjemme hos ekteparet Norma og Frank Lomvåg og hele romanen spenner seg over den ene kvelden.
Det skjer en del på denne festen som det ofte gjør, men mye foregår også inne i hodet på Undis Brekke, som tenker på nær sagt alt mellom himmel og jord. Men også på at hun ikke bør drikke så mye pga PMS som hun er så plaget av.
Eg såg meg rundt i stova til Norma og Frank Lomvåg. Tregolvet var lyst, ingen gardiner i vindauga, men grøne planter, sofaen var grå og hadde eit lilla ullpledd og sennepsgule puter. På veggene hang trykk, eg kjende att Per Kleiva, to store, svarte sunnmørsfjell stupte ned i ein kvit, lang fjord.
Det var også en interessant diskusjon hvorvidt både Sylvia Plath og Virginia Woolf var plaget av PMS i siste fase når de valgte å ta livet sitt.
Tankene til Undis gikk tilbake til Anja som hun var kjæreste med i åtte år til tross for at hun ikke ser på seg selv som lesbisk, men tankene gikk også til en gammel kjæreste som fremdeles bor i hjembygden, Vemund og jeg kan røpe såpass at han dukker opp på festen.
Boken gir også en slags innføring i hvordan man skal spise smalahove og selv om jeg hadde svigerforeldre på Voss så har jeg aldri prøvd meg på det, og jeg kommer ikke til å prøve det noen gang heller, ikke om jeg fikk en million. Jeg spiser ikke mat som ser på meg.
Skal eg seie deg noko, Undis, heldt Rune Flå fram, eg skal seie deg noko som du kanskje ikke hadde trudd du kom til å høyre, noko du ikkje hadde venta , men du er mykje meir tiltrekkande no enn det då du reiste. Då du reiste, var du perfekt, no er du uperfekt. No er du brukt, gamal, skiten, feit, du er feit, feit, og bleik, du har fått rynker i ansiktet, håret ditt er bustete, du ser ut som ei gamal fille, ei gamal fille, som ein berre kan slenge på golvet......
Jeg syntes denne boken på mange måter minte meg litt om Hanna Ørstaviks bok "På terrassen i mørket" og da tenker jeg på dette med at mye av handlingen foregår inne i hodet på hovedpersonen, selv om det var noe mindre av det i denne enn det var i Ørstaviks bok. Det føltes litt tungt og noe uvant til å begynne med men etter hvert fløt det litt bedre. Det kommer frem at moren til Undis forlot henne og det gjør denne boken også litt sår og trist.
Denne boken var ikke bare enkel å lese og flere ganger måtte jeg lese om igjen for å få med meg hva jeg egentlig hadde lest, om det var boken så var noe "vrien" enkelte steder eller om det var meg som var veldig trøtt når jeg leste er jeg ikke helt sikker på, eller kanskje det var litt av begge deler?
Men det skremte meg ikke fra å lese ferdig og det er jeg glad for fordi dette var en fin bok som jeg kunne le av enkelte steder og for det meste så koste jeg meg med lesingen. Jeg skal definitivt lese mer av Øyehaug ved en senere anledning.
Anbefales!
Øyehaug er universitetslektor i litteraturvitenskap, og lærer ved Skrivekunstakademiet i Hordaland. Hun debuterte i 1998 med diktsamlingen Slaven av blåbæret og siden kom det en novellesamling i 2004 som heter Knutar, hennes første roman Vente, Blinke kom i 2008.
Etter å ha hørt forfatteren snakke om boken på "forfatterne kommer" tidligere i høst så satte jeg spent i gang med denne for noen uker siden. Dette var også mitt aller første møte med forfatterskapet og hva jeg syntes skal du få vite litt senere, først litt om hva den handler om.
Romanen handler om Undis Brekke som 38 år gammel flytter tilbake til hjembygden sin på Sunnmøre etter å ha bodd i Bergen i mange år, hun har doktorgradstipendiat ved universitetet,men hun sliter med både oppgaveskriving og med romanprosjektet sitt. Når hun kommer hjem bærer det rett av sted på instituttets julebord hjemme hos ekteparet Norma og Frank Lomvåg og hele romanen spenner seg over den ene kvelden.
Det skjer en del på denne festen som det ofte gjør, men mye foregår også inne i hodet på Undis Brekke, som tenker på nær sagt alt mellom himmel og jord. Men også på at hun ikke bør drikke så mye pga PMS som hun er så plaget av.
Eg såg meg rundt i stova til Norma og Frank Lomvåg. Tregolvet var lyst, ingen gardiner i vindauga, men grøne planter, sofaen var grå og hadde eit lilla ullpledd og sennepsgule puter. På veggene hang trykk, eg kjende att Per Kleiva, to store, svarte sunnmørsfjell stupte ned i ein kvit, lang fjord.
Det var også en interessant diskusjon hvorvidt både Sylvia Plath og Virginia Woolf var plaget av PMS i siste fase når de valgte å ta livet sitt.
Tankene til Undis gikk tilbake til Anja som hun var kjæreste med i åtte år til tross for at hun ikke ser på seg selv som lesbisk, men tankene gikk også til en gammel kjæreste som fremdeles bor i hjembygden, Vemund og jeg kan røpe såpass at han dukker opp på festen.
Boken gir også en slags innføring i hvordan man skal spise smalahove og selv om jeg hadde svigerforeldre på Voss så har jeg aldri prøvd meg på det, og jeg kommer ikke til å prøve det noen gang heller, ikke om jeg fikk en million. Jeg spiser ikke mat som ser på meg.
Skal eg seie deg noko, Undis, heldt Rune Flå fram, eg skal seie deg noko som du kanskje ikke hadde trudd du kom til å høyre, noko du ikkje hadde venta , men du er mykje meir tiltrekkande no enn det då du reiste. Då du reiste, var du perfekt, no er du uperfekt. No er du brukt, gamal, skiten, feit, du er feit, feit, og bleik, du har fått rynker i ansiktet, håret ditt er bustete, du ser ut som ei gamal fille, ei gamal fille, som ein berre kan slenge på golvet......
Jeg syntes denne boken på mange måter minte meg litt om Hanna Ørstaviks bok "På terrassen i mørket" og da tenker jeg på dette med at mye av handlingen foregår inne i hodet på hovedpersonen, selv om det var noe mindre av det i denne enn det var i Ørstaviks bok. Det føltes litt tungt og noe uvant til å begynne med men etter hvert fløt det litt bedre. Det kommer frem at moren til Undis forlot henne og det gjør denne boken også litt sår og trist.
Denne boken var ikke bare enkel å lese og flere ganger måtte jeg lese om igjen for å få med meg hva jeg egentlig hadde lest, om det var boken så var noe "vrien" enkelte steder eller om det var meg som var veldig trøtt når jeg leste er jeg ikke helt sikker på, eller kanskje det var litt av begge deler?
Men det skremte meg ikke fra å lese ferdig og det er jeg glad for fordi dette var en fin bok som jeg kunne le av enkelte steder og for det meste så koste jeg meg med lesingen. Jeg skal definitivt lese mer av Øyehaug ved en senere anledning.
Anbefales!
↧
Odd Klippenvåg: «Ada»
Ved et slumpetreff oppdaget jeg forfatteren Odd Klippenvåg (f. 1951) for et års tid siden. Da kom jeg nemlig over romanen "Et personlig anliggende", en bok som virkelig var en flott leseopplevelse! Rett og slett en annerledes norsk roman - en slik man ikke snubler over for ofte. Og stor var min forundring over at dette er en forfatter med en formidabel produksjon av romaner og noveller, og så hadde jeg virkelig aldri hørt om ham ... " (For fullstendig bibliografi - se Wikipedia.)
"Ada" er Klippenvågs 20. bok, og da jeg hørte om den sist lørdag, var jeg ikke sen om å skaffe meg boka. Jeg hadde lest den ut før kvelden var omme. Klippenvåg vant for øvrig Riksmålsforbundets litteraturpris 2014 for nettopp denne romanen. Det sier ikke lite!
På forlagets nettsider kan man lese følgende om forfatteren:
"Odd Klippenvåg er usynlig dekorert med tittelen forfatternes forfatter - det vil si en av de edle, som litt for få vet noe om. Romanen i år, Ada, er en vidunderlig vakker bok som setter seg solid plass i den som leser. Klippenvåg skriver korte romaner. De er som kammermusikk."
Paul er pensjonist og er gift med Bodil, som er 15 år yngre enn ham. Noen felles barn fikk de aldri, men Paul har like fullt vært som en far for datteren Harriet som Bodil hadde fra før av. De har hatt et godt ekteskap, selv om forholdet nok stort sett har holdt seg på det jevne. Han introvert og mest bekvem i bøkenes verden - hun livlig og utadvendt og med "ansvar" for parets sosiale liv. Kanskje er det dette - den lille ubalansen i forholdet - som gjør at trangen til å kjenne på det som skjedde på midten av 1950-tallet, presser på ... Den gangen Paul var 20 år og kom til et lite kystsamfunn i Nord-Norge som lærer. En spesiell hendelse har satt sine spor i ham - kjærlighetsforholdet han innledet til den nesten dobbelt så gamle Ada, som hadde et stort skjemmende fødselsmerke i ansiktet og et hareskår som ikke var særlig pent operert. Kvinnen han elsket, men ikke kunne tillate seg å få fordi de to ikke stemte med bildet de fleste hadde (og fremdeles har?) på kjærligheten og et normalt parforhold.
"Skrivingen har vært en stor sjelelig påkjenning. For hvor mye husker man egentlig etter så mange år? Det meste husker man episodisk, har jeg kommet til, ikke de lange linjer. Man husker lyder og lukter, og synsinntrykk naturligvis. En og annen replikk. Derfor må mye på disse sidene nødvendigvis være diktning. Men oppriktig og sann diktining, vil jeg hevde. I et forsøk på å forstå ... "
"Ada" handler om forstillelse og skam, hemmelighold på grunn av stor aldersforskjell, og forholdene på et lite sted. Alt i en tid da Norge var et fattig land. I en tid hvor det relasjonelle betydde mer enn det materielle. I en tid hvor livet handlet om ikke å gjøre seg bemerket, men helst gli sømløst inn i omgivelsene uten å sette spor etter seg. I en tid hvor det handlet om å passe inn og ikke stikke seg ut. Alt i en tid hvor hemmeligheter mellom mennesker likevel oppsto, men hvor det ikke ble snakket om det. Så vender Paul og kona tilbake til Nord-Norge, og til bygda som en gang var veiløs og kun hadde forbindelse med omverdenen via havet. Ingenting av det Paul husker er der lenger. Spor etter fortiden blir likevel påtrengende synlig. Det blir et sjokk ...
Paul er bokas jeg-person, og måten han minnes det som en gang preget ham så sterkt som ung mann, er både vart og rørende fortalt, uten noen gang å bli sentimentalt. Det forventes at han skal innlede et forhold med den unge, vakre og vitale Mette, men det er Ada han faller for - til tross for at hun har et ansikt som ikke akkurat kan sies å svare verken til datidens eller ettertidens skjønnhetsideal. Og til tross for at hun er nesten dobbelt så gammel som ham selv. Så er det likevel ikke dette som blir avgjørende for den unge Paul. Forholdet blomstrer i et bitte lite samfunn der alle vet det meste om alle, og hvor det eneste de i grunnen kan skjule seg bak er mørketiden, det absolutte mørke i vinterhalvåret. Men etter hvert som forholdet utvikler seg og sommeren nærmer seg, opphører mørket og erstattes av et allestedsnærværende og avslørende lys ... Og er det noe forholdet ikke tåler, så er det avsløring. I periferien er Finn, som vi aner er homofil, men som ikke kan leve ut sin legning i de trange forholdene i bygda, og som derfor er beredt til å forlate hjemstedet, reise ut.
Klippenvåg er god på å tegne troverdige mennesker og tilhørende miljøer. Hans nordnorske bakgrunn gjør at han har førstehånds kjennskap til hvordan forholdene i en nordnorsk bygd var den gangen Norge var et fattig land med dårlig infrastruktur, umalte hus, bygder uten veiforbindelse og den lett schizofrene smålige rausheten som i grunnen preger et hvert bygdesamfunn. Det er et meget troverdig bilde som tegnes, og hvor de litterære kvalitetene i boka løfter det som ellers kunne ha blitt nok en kjærlighetsroman av det mer ordinære slaget, til noe atskillig mer. Er det noe denne boka ikke er, så er det ordinær.
Jeg anbefaler boka på det varmeste! Og så lover jeg mine lesere at jeg skal komme tilbake med flere Klippenvåg-omtaler!
Utgitt: 2014
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 153
ISBN: 978-82-02-45169-1
Boka har jeg kjøpt selv
 |
| Odd Klippenvåg (Foto: lånt av forlaget) |
- Lofotposten v/Finn Stenstad - 20. september 2014 - Enkelt, vakkert, usentimentalt -
"Det lille tettstedet huser noen hunder sjeler der alle kjenner alle, og alle vet omtrent om alt som foregår. Paul skal bo på to rom over klasserommene. Der steller han for seg selv. Han blir halvkjent med sin eldre kollega og hans kone. Skolens pedell er Ada som har datteren Kirsti, en av Pauls kvikkeste elever. Ada vasker klasserom og rengjør også Pauls husvære en gang i uka. Hun er dyktig, men preges av et stort, rødrosa fødselsmerke i halve ansiktet og et synlig arr etter en hareskårsoperasjon.
Paul drages mot henne, på tross av det vansirede ansiktet. Og det utvikler seg til nærhet mellom Paul og den eldre Ada som ender i et heftig, men hemmeligholdt kjærlighetsforhold. Slik må det være fordi sladder og rykter verserer i det trange miljøet. Det erfarer Paul når han dessuten forbarmer seg over den lett fordrukne og jevnaldrende Finn, som, røpes det, har homofile tendenser."
- Nordlys v/Tove Myhre - 25. september 2014 - Å skrive seg under overflata - – Jeg hadde tenkt å skrive om et forhold hvor den ene var stygg, rett og slett, men fant ikke helt historien før nå. Da var det interessant med nysgjerrige, unge Paul uten særlig livserfaring som møter Ada, et voksent menneske med en voldsom vond livserfaring Og blir fascinert. I vår tid er vi veldig opptatt av overflate. Vi legger ut selfies på Facebook, det er plastisk kirurgi, ting som gjør at vi ikke ser hva som er under overflata. Det har jeg følt har vært viktig å skrive om.
- Sonitus v/Kristine Kleppo i Cappelen Damm - 20. desember 2014 - Hvordan åpne et menneske - Intervju med Odd Klippenvåg - I høst kom romanen «Ada». Tidligere i år ble han tildelt Riksmålsprisen for den. Lederen for juryen Olav Egil Aune begrunner det slik:
– Odd Klippenvåg er usynlig dekorert med tittelen forfatternes forfatter – det vil si en av de edle, som litt for få vet noe om. Romanen i år, Ada, er en vidunderlig vakker bok som setter seg solid plass i den som leser. Klippenvåg skriver korte romaner. De er som kammermusikk.
Likevel har ikke «Ada» blitt anmeldt i en eneste rikavis. Det kan virke som om dette var en av de bøkene kritikerne glemte å lese i år, og da kan det jo være så god den bare vil. Journalistene har ikke oppdaget den, og problemet sprer seg til leserne, som ikke blir oppmerksomme.
- Forlagsliv v/Anne Østgaard - 15. november 2014 - Odd Kippenvåg tildelt Riksmålsforbundets litteraturpris 2014 - I Ada er handlingen lagt til 50-tallet. Unge Paul drar til et øysamfunn nordpå for å arbeide som lærer. Ada, som har et skjemmende fødselsmerke hun prøver å skjule, vasker på skolen og er mor til ett av barna. Hun er eldre enn Paul, likevel innleder de et forhold. Dette er en bevegende roman: en klassisk kjærlighetshistorie om et umake par, om skjebne og natur, om dybde og overflate, fortvilelse og skam, det skjønne og uskjønne i forening.
↧
I dødens labyrint
I Dødens Labyrint av James Dasher er den første boken i serien The Maze Runner. Jeg fikk ikke sett filmen da den gikk på kino, men har nå lest boken, som jeg lånte fra Stormen Bibliotek i Bodø.
I denne ungdomsboken møter vi Thomas som, helt uten hukommelse, plutselig befinner seg midt i en labyrint sammen med en gjeng gutter. Alle uten hukommelse. Og selvsagt er det monstre i labyrinten. Når mørket faller på kommer sorgerne frem. De er digre monstre med masser av kniver og pigger.
Hver dag sender guttene løpere ut i labyrinten for å finne en vei ut. Dette er veldig farlig for labyrinten er enorm og løperne må komme seg tilbake før det blir mørkt. Og som om ikke det er nok endrer labyrinten seg om natten.
Klarer Thomas og de andre å finne veien ut?
Dette er en helt grei ungdomsbok. Den er lettlest, har et spennende plot og alle hovedpersonene er ungdommer så målgruppen for boken vil kjenne seg igjen. Jeg irriterte meg litt over slangen de bruker når de snakker. Den virker bare teit på meg, men det er mulig noe har forsvunnet i oversettelsen. Eller er det en fin fortelling med mysterier og prøvelser å overgå. Men den mangler det lille ekstra for å skille seg ut fra alle de andre ungdomsbøkene som finnes. Den er på langt nær en ny Hunger Games eller Percy Jackson. Den er ikke engang en ny Skyggejegerne.
Det boken har som skiller seg litt ut er labyrinten, men jeg klarte ikke helt å leve meg inn i situasjonen og føle at den var skummel. Og så er det så synd at den ikke kommer med bedre monstre, for de sorgerne likte jeg bare ikke.
Jeg skal se filmen når den kommer på blu-ray, men den virker ikke like spennende nå som jeg har lest boken.
I Dødens Labyrint er en sånn midt-på-treet ungdomsbok. Jeg føler meg litt skuffet for den ideen med hukommelsestap og en skummel labyrint som endrer på seg kunne ha blitt utnyttet mye bedre. Jeg føler egentlig at dette burde har vært en bedre bok ut i fra grunnideen.
Har du forresten sett filmen Cube? Og oppfølgeren Hypercube? Der har du en skikkelig skummel labyrint.
#bok #bokanmeldelse #mazerunner #dashner #ungdomsbok ... (Blogginnlegget er hentet fra Anders Leser)
I denne ungdomsboken møter vi Thomas som, helt uten hukommelse, plutselig befinner seg midt i en labyrint sammen med en gjeng gutter. Alle uten hukommelse. Og selvsagt er det monstre i labyrinten. Når mørket faller på kommer sorgerne frem. De er digre monstre med masser av kniver og pigger.
Hver dag sender guttene løpere ut i labyrinten for å finne en vei ut. Dette er veldig farlig for labyrinten er enorm og løperne må komme seg tilbake før det blir mørkt. Og som om ikke det er nok endrer labyrinten seg om natten.
Klarer Thomas og de andre å finne veien ut?
Dette er en helt grei ungdomsbok. Den er lettlest, har et spennende plot og alle hovedpersonene er ungdommer så målgruppen for boken vil kjenne seg igjen. Jeg irriterte meg litt over slangen de bruker når de snakker. Den virker bare teit på meg, men det er mulig noe har forsvunnet i oversettelsen. Eller er det en fin fortelling med mysterier og prøvelser å overgå. Men den mangler det lille ekstra for å skille seg ut fra alle de andre ungdomsbøkene som finnes. Den er på langt nær en ny Hunger Games eller Percy Jackson. Den er ikke engang en ny Skyggejegerne.
Det boken har som skiller seg litt ut er labyrinten, men jeg klarte ikke helt å leve meg inn i situasjonen og føle at den var skummel. Og så er det så synd at den ikke kommer med bedre monstre, for de sorgerne likte jeg bare ikke.
Jeg skal se filmen når den kommer på blu-ray, men den virker ikke like spennende nå som jeg har lest boken.
I Dødens Labyrint er en sånn midt-på-treet ungdomsbok. Jeg føler meg litt skuffet for den ideen med hukommelsestap og en skummel labyrint som endrer på seg kunne ha blitt utnyttet mye bedre. Jeg føler egentlig at dette burde har vært en bedre bok ut i fra grunnideen.
Har du forresten sett filmen Cube? Og oppfølgeren Hypercube? Der har du en skikkelig skummel labyrint.
#bok #bokanmeldelse #mazerunner #dashner #ungdomsbok ... (Blogginnlegget er hentet fra Anders Leser)
↧
↧
Lotta Elstad: «Et eget rom»
Lotta Elstad (f. 1982) er historiker, forfatter og journalist. "Et eget rom" er hennes fjerde bok og andre roman. Aller mest kjent er hun nok for sakprosaboka "En såkalt drittjobb", der hun skriver om da hun tok seg jobb (som stuepike?) ved et Thon-hotell, en såkalt drittjobb. Den boka har jeg av en hel del grunner anskaffet (blant annet fordi jeg selv har jobbet som stuepike uten arbeidskontrakt i hin hårde dager), og ser frem til å lese! Men først altså ... "Et eget rom"!
Hovedpersonen i romanen er Anna Louisa Germaine Millisdotter. Hun bor i en herskapelig leilighet i Skovveien på Frogner, Oslos beste vestkant. Der lever hun sammen med Harold i et noe underlig bofellesskap. En gang arvet nemlig Anna Louisa sin del av leiligheten av sin far, motvillig etter å ha tilhørt den politiske ytterste venstresiden i hele sitt liv. Inntil hennes verdisyn endret seg, og hun senere - en god stund senere - i forbindelse med naboens dødsfall ble overrasket over sin egen materielle grådighet ... (Hvor kom den egentlig fra?) Hun ønsket seg nemlig resten av etasjen - ja, rett og slett å kunne slå sammen to leiligheter til en gigantisk enhet på 250 kvadratmeter.
Styret sa imidlertid nei til at Anna Louise kunne kjøpe naboens leilighet, og den eneste gjenværende muligheten hun hadde var å la Harold, vennen hennes, opptre som stråmann og kjøpe leiligheten for hennes penger. Ja, pengene i seg selv - også det en arv etter faren - var et stort problem, fordi de på dette tidspunktet befant seg utenlands og mest sannsynlig var "skitne". Okke som - Anna Louisa fikk det som hun ville til slutt - og Harold ble med på kjøpet. Samlivet deres består i å møtes på midten til måltidene, mens de ellers lever hver sine liv i hver sine fløyer av den gigantiske leiligheten. Med en haug av egne rom å boltre seg på ...
Anna Louisa, tidligere professor og nå pensjonist, bråvåkner altså den 7. desember 2013. Og for å sitere fra bokas baksidetekst:
"En kronikk i landets nest største avis minner henne om at offentligheten er full av nek. Og at verden trenger henne - tross alt."
Kronikken er skrevet av ingen ringere enn Katarina Ulv, en tidligere student og elev av Anna Louisa, som hun i sin tid kom på kant med. Nå er Ulv, erkefienden, selv professor. Skal Anna Louise svare på innlegget? Ja! Det føler hun for! Men hun nekter å forholde seg til nymotens digitale kommunikasjon, og boka skal på mange måter handle om Anna Louisas jakt på en postkasse hvor hun kan poste sitt innlegg - i et ekte brevs form! Resten av boka består av en herlig rekke av refleksjoner over det livet hun har levd, hva som har preget og fremdeles preger henne, stort og smått av skjellsettende hendelser i det offentlige Norge og tidvis også resten av verden - alt hylende morsomt fortalt, inntil den siste delen av boka bringer mer alvor på banen.
Hva har de egentlig felles, Anna Louisa og Harold? Vissheten om at det er noen tilstede når en av dem setter et kyllingbein i halsen? Lidenskap er det i alle fall ikke. To nerder av det eksentriske slaget; hun i dag professor emeritus, han en forhenværende kirurg, eller håndverker som han ynder å kalle seg. Begge gjør i begynnelsen av sitt pussige samliv store anstrengelser for å komme over på den annens banehalvdel. Som at de begge leser "På sporet av den tapte tid" - på originalspråket, må vite ... Deler de noe mer enn en sammenslått leilighet, når alt kommer til alt? I tillegg til samme sosiale bakgrunn? Selv har Anna Louisa lest et sted at par som abonnerer på samme tidsskrifter har større sannsynlighet for å holde sammen. Men hva med dem? De abonnerer på alt som det er mulig å abonnere på, uten at hun i grunnen har registrert at samlivslykken har blomstret mer av den grunn.
Hun og Harold abonnerte på alt. Derfor hadde hun en gang gått grundigere til verks, og sjekket kompatibiliteten deres ved å ta en the big five personality-test. For effektivitetens skyld hadde hun fylt ut hans svar for ham, og hun fant ut at der han skåret høyt på "kontroll", rangerte hun høyt på skalaen for "kaostoleranse". Han skåret middels på "temperament", hun høyt på "ro", han høyt på "utadvendt" og hun lavt på "varme" (hun husket ikke den siste kategorien), og hun reagerte på at de norske hobbypsykologene hadde oversatt det engelske agreeability med "varme", som om medgjørlighet og medfølelse hadde noe med hverandre å gjøre. Medgjørlighet var ikke en bærende egenskap, mente hun. Faktisk var den en upålitelig en; et menneskets ansvar er å være fritt.
Harolds frykt for Anna Louisas potensielt manglende "varme" var imidlertid det eneste som hadde gitt ham kalde føtter. (side 41)
Ja, kanskje i tillegg til at Harold var redd for om Anna Louisa i det hele tatt var snill ... Mens hun minnes mormorens ord om at "Husk. Det er bare plass til ett geni i en familie.", og bestemmer seg for at hun ikke skal vike plass for noen - ikke for noen!
Boka er full av vittige refleksjoner som fikk meg til å hyle ut i latter et utall ganger. Det er noe med den intelligente satiren, som gjelder absolutt alt Anna Louisa er i befatning med. Som når hun tenker på sin far, som var rik på gods og gull, som han ønsket at hans raddis-datter skulle arve etter ham. Mens hun mest av alt foraktet alt han sto for - inntil det snudde. Som han så prosaisk pleide å si:
"Man blir ikke rik av å jobbe. Man blir rik av at andre jobber for en."
Lærdommen bidro til hennes marxistiske gjennomfart, og senere til hennes latskap, men i begynnelsen vekket den en fascinasjon for faren. Han som hadde byttet navn til Millis i et eksentrisk øyeblikk (navnebyttet hadde selvsagt noe med nazismen å gjøre, men denne historien har ikke plass til flere tråder), og Anna Louise hadde dermed fått dette besynderlige etternavnet. Hun slapp imidlertid å ha Jambe til fornavn, som hennes venninne, poetdatteren nedi gata. Mens Jambes far skrev med aktive linjeskift, snakket Anna Louisas om å plassere verdier og la penger "jobbe". Han brukte ord som akkumulering og generering - nok til å kunne hyre revisorer som fant smutthull i systemer, og systemer ville alltids jobbe mot en, men det var bare en del av leken. Dessuten hadde han med penger sørget for at hun unnslapp småborgerlige strebere, og fikk tilhøre sjiktet der man transcenderte skikk og bruk og var stolt av det. (side 66)
Som tidligere nevnt - i slutten av boka kommer det et nytt alvor over teksten, og plutselig ser vi Anna Louisa som den hun er: en eldre kvinne som går motstrøms og ikke har fulgt helt med i tiden. Livet hennes begynte som raddis og endte som fin Frogner-frue, men uansett bakgrunn slipper man ikke unna at livet er hardt for de fleste, særlig når helsen begynner å gjøre seg mer og mer gjeldende.
Mer har jeg ikke tenkt å si om handlingen i boka, som kan tolkes i mange retninger fordi den er full av doble budskap, fortettet med morsomheter og spark både i den ene og den andre retningen. Dermed blir dette ikke bare en roman om to pussige typer som tilfeldighetene har ført sammen, men noe mer og større: en samfunnssatire. På grunn av mangetydigheten i romanen og det fortettede budskapet, er dette en bok man med fordel kan lese flere ganger, og stadig oppdage nye sider som man atter kan le av og/eller fundere videre over.
Verken Anna Louisa eller Harold er særlig troverdige som typer, men som litterært grep er begge som romanens persongalleri godt egnet til å skape de mest fantastiske situasjoner! Om ikke samlivet deres blir noe plott, så bidrar det i alle fall til å skape spenninger i teksten. I det virkelige liv ville nok en type som Anna Louisa forblitt singel og ensom, fordi hun med sitt vidd og sin skarpe og ondskapsfulle tunge ikke ville ha tiltrukket seg noen, men snarere skremt alle vekk. Uten Harold ville imidlertid ikke "Et eget rom" blitt så til de grader morsom som den har blitt. Tittelen har en klar parallell til Virginia Woolfs essay med samme navn, og nevnes da også innledningsvis. Sånn rent bortsett fra at Anna Louisa har flust med egne rom, der hun for det meste lever alene i sin egen fløy av den herskapelige Frogner-leiligheten i Skovveien, stopper i grunnen all likhet med Woolf der. For ikke dikter hun, ikke har hun barn og ikke er hun økonomisk avhengig av noen. Hun sliter heller ikke med å skape seg plass for sine greier.
Min påstand er at "Et eget rom" er årets morsomste roman! Og bare for å ha nevnt det: Boka er anmeldt i siste nummer av Morgenbladet - av ingen ringere enn Bernhard Ellefsen, og han likte den! Utover dette har jeg forunderlig nok ikke funnet noen flere anmeldelser på nett - verken blant de profesjonelle anmelderne eller blant bloggerne.
Min anbefaling er: gå ikke glipp av denne fantastisk morsomme romanen!
Utgitt: 2014
Forlag: Flamme Forlag
Antall sider: 201
ISBN: 978-82-8288-060-2
Forfatterens blogg
Jeg har mottatt et anmeldereksemplar fra forlaget
 |
| Lotta Elstad (Foto: Lånt fra Bok365) |
- Morgenbladet v/Bernhard Ellefsen - 18. desember 2014 - Frihet på Frogner - "Lotta Elstad har skreve en intellektuell underholdningsroman av solid merke." (Dessverre ligger anmeldelsen bak en betalingsmur)
↧
Ebba D. Drolshagen: «Den vennlige fienden – Wehrmacht-soldater i det okkuperte Norge»
Ebba D. Drolshagen (f. 1948) er tysk oversetter og forfatter. Hun ble født i Büdingen i Hessen, Tyskland, men tilbrakte sine første leveår i Ålesund. Hun har norsk mor og tysk far. Bl.a. har hun oversatt Edvard Hoems bøker til tysk, kan jeg lese på Wikipedia. Forfatteren bor i dag dels i Frankfurt og dels i Oslo, ut fra det jeg har forstått.
Drolshagen debuterte som forfatter i 1987, og hun har særlig befattet seg med andre verdenskrig som tema i sine bøker. Det er kun "De gikk ikke fri. Kvinnene som elsket okkupasjonsmaktens soldater" som tidligere er utgitt på norsk (2009). "Den vennlige fienden" kom ut i Tyskland i 2009, og den norske utgaven som kom ut i 2012, er en bearbeidelse av originalen.
"Mellom 1940 og 1945 bodde inntil 350 000 Wehrmacht-soldater i Norge i tillegg til den den gang knapt tre millioner nordmennene. Likevel er det forbausende sjelden at det i de utallige bøkene som er utgitt i Norge om krigsårene så mye som nevnes at nordmenn og tyskere var tvunget til å organisere en hverdag med hverandre, fremfor alt på landet. Enda mindre fortelles om hvordan dette gikk til.
Grunnen til dette er lett å forstå: Etter den tyske kapitulasjonen ville ingen - verken i Norge eller i noe annet av de tyskokkuperte landene - huske annet enn svart og hvitt, og det betød: samarbeid og motstand.
Men i krigsårene hadde de aller fleste levd mellom disse ytterlighetene. For dem hadde den største utfordringen bestått i å tilpasse seg okkupasjonsmakten så mye at de ikke brakte seg selv og familien i fare - men ikke så mye at de forrådte fedrelandet.
Nettopp denne hverdagsgråsonen mellom samarbeid og motstand har alltid interessert meg spesielt: Hvordan oppstår en ny normalitet i en slik ekstrem situasjon? Hvordan forandres bildet som okkupant og okkupert har til hverandre, når de må leve side om side i månedsvis, ofte årevis?" (side 7)
Drolshagen sammenligner nordmenns og franskmenns forhold til tyskerne før krigsutbruddet. Mens franksmennene gjennom mange kriger med nabolandet anså tyskerne som barbarer, hadde nordmenn flest et helt annet forhold til Tyskland. Tvert i mot anså nordmenn dette landet som kulturens høyborg - i likhet med England. Det var fra disse landene de fleste nye impulser kom fra. Selv om Frankrike faktisk var forberedt på tysk innvasjon, mens Norge ble fullstendig overrasket, sier det forhold at millioner av franskmennene flyktet før innvasjonen, mens nordmenn ble stående nokså tafatt med hendene i lomma å se på den noe stusslige mengden med tyske soldater som marsjerte nedover Karl Johan - satt litt på spissen - mye om de kulturelle forskjellene.
Forfatteren har intervjuet både norske og tyske tidsvitner gjennom en årrekke (de fleste er døde i dag), og har sammenlignet deres historier med hverandre. Når hun skreller vekk ulikheter i måten vi tolker f.eks. avvisning og vennlighet på, sitter hun igjen med en kjerne av samme historie, som likevel er vidt forskjellig. De tyske soldatene er opptatt av at de selv var så vennlige - den norske sivilbefolkningen var høflige, men visste at det lille minste feiltrinn kunne få fatale konsekvenser ... Det er ikke for ingenting at det snakkes om en fløyelskledd jernneve. Samtidig er Drolshagen opptatt av å få frem at det bak okkupasjonsuniformen fantes en mann, et menneske. Et menneske som ofte var en plaget vernepliktig uten særlig makt eller valg. Som lengtet hjem til familien sin, kjæresten eller rett og slett livet sitt.
Norge var ikke det verste landet å komme til, siden det nesten ikke fant sted kamphandlinger her - med unntak av kampene rundt Narvik, som varte en måneds tid før engelskmennene uventet trakk seg tilbake og overlot soldatene og Norge til sin egen skjebne. Og det i et øyeblikk der tyskerne nesten var overvunnet ... I alle fall - fraværet av krigshandlinger og kamper gjorde at mange tyske soldaters historier høres ut som den reneste speiderleir-fortelling. Og ikke til å undres over at mange betegnet denne tiden som den beste i deres liv.
Nordmenns avmålte høflighet ble oppfattet som vennlighet, og i de fem årene okkupasjonen varte, var nordmenn og tyskere nødt til å forholde seg til hverandre. Spesielt på småsteder ble soldatene mer menneskeliggjort og mindre fiender, og dette gjorde at det ikke var så lett å se hvem som var fiende og hvem som var venn - like så vanskelig blant nordmennene som blant tyskerne. Kollaboratører fantes overalt - også innad i en og samme familie - og man kunne ikke stole på noen. Dersom man hadde fornærmet en nabo noen år tidligere, kunne dette få store konsekvenser under krigen dersom man da plutselig befant seg på hver sin side av konflikten. Det pussige er at franskmennenes forhold til de tyske okkupantene ikke var særlig forskjellig fra nordmenns - tross forhistorien med tro på at tyskerne var barbarer.
"Det er faktisk vanskelig bare å huske det man selv har opplevd, og holde fast ved sine egne minner når man senere hører om de store hendelsene som fant sted denne dagen og hva disse kom til å bety. De fleste tidsvitner anstrenger seg for å varte opp med minner som tilsvarer det historiske øyeblikket og tilhørerens forventninger. Dette skjer ikke nødvendigvis bevisst, det ville være helt feil å si at de lyver. De vet bare intuitivt hvilke svar som duger og hvilke som ikke gjør det." (side 47)
Særlig i Frankrike opplevde de beseirede forundret at okkupantene ikke var de barbarene de hadde forventet seg. Flertallet var faktisk ikke bare helt normale, men også hyggelige og behagelige mennesker. Seierherrene på sin side hadde vanskelig for å forstå at så mange sivilister fortsatte å være tilbakeholdne, og at bare noen få var vennlige mot dem. De mente at det var tydelig at ikke alle forsto at de hadde gode hensikter og ønsket å redde dem fra engelskmennene. At de som seierherrer ikke ble elsket, forundret dem. (side 87)
Arbeidskraft var en stor mangelvare under krigen, og fordi mange soldater kom fra bondelandet selv, hjalp de ofte til med innhøsting og den slags. Under slike forhold var det umulig ikke å komme nær hverandre, å unngå at det kunne oppstå relasjoner og vennskap. Andre ganger var det tyskerne som trengte hjelp til å bygge brakker, bruer, veier o.l., og dette ga de norske byggefirmaene nok å gjøre - i tillegg til at enkelte rett og slett tjente seg rike på tyskerne.
"Kjærlighetsforhold mellom fiender støtte ikke bare mot krigspåbudet om en kald skulder. Det var også anstøtelig fordi det for det meste dreide seg om forhold mellom ugifte, og dermed en krenkelse mot alle kristenmoralske påbud. Det passet ikke at en ugift kvinne moret seg sammen med menn, slett ikke for en gift kvinne heller, hvis ikke hennes mann var til stede. Dermed oppsto snart klisjeen om den lettferdige, grådige og korrupte "tyskertøsen", som holdt hånden åpen (og fikk den fylt), men andre sivilister, de sanne patriotene, ikke fikk noe. Denne fremstillingen er så feil at man kan si at den er fordreid i ondsinnet hensikt. Faktisk profiterte barn, menn og kvinner på soldatenes (tidvise) overflod minst like mye som de baktalte kvinnene, antakelig en god del mer." (side 107)
De norske guttene og unge mennene på denne tiden var stort sett nokså bondske, lutrygget og kledd i ukledelige posebukser og gjerne for korte gensre som de for lengst hadde vokst ut av. Norge var et fattig land og det var ikke flust verken med klær eller mat. Så kom de tyske soldatene, kledd i flotte uniformer. "Stoff og snitt forhindret en altfor bøyd holdning og beskytter bæreren mot hans egen dårlige smak. For når alt kom til alt, var det store flertall av de staute tyske soldatene like store heimfødinger som sine norske jevnaldrende." (side 43) Og så kan man selvsagt legge til at mange av de tyske soldatene var akkurat like staute og full av gode verdier som de norske mennene på deres egen alder. Svært få innehadde noen form for reell makt, men var å anse som vanlige vernepliktige som helst ville hjem.
Men selv om noen (les: norske menn) tjente seg søkkrike på handel med tyskerne, var det kvinnene som fikk svi etter krigen. Mennene hadde jo ikke noe valg (...), mens kvinnene i aller høyeste grad var unnværlige. De måtte ikke ... Aller husker vel Hanna Kvanmos bok "Dommen", hvor hun ble straffet for å ha jobbet som sykepleier i Røde Kors. Heller ikke hun slapp unna fordømmelsen (ja, måtte hun ikke i tillegg sone fengselsstraff?). Mens mennene som tjente penger på tyskerne og la grunnlaget for senere rikdom for seg og sine familier, slapp fri. "Noen måtte jo holde Norge i gang" - selv om det var krig. Og så hadde man kvinnene som forelsket seg i fienden. Det var verre enn verst. Mange ble skamklipt i frihetsrusen, mens innsatte fanger på Grini som ikke var der pga. motstandskamp men fordi de hadde stjålet fra tyskerne, regelrette tyver (og som dermed "motarbeidet fienden"), ble feiret på lik linje med motstandskjemperne ... Kvinnelige motstandkjempere fikk for øvrig heller ingen del av æren som burde ha tilfalt dem.
"En beskyldning om upatriotisk oppførsel var en sosial dødsdom som man heller ikke ble kvitt etter krigen. Da fantes det nemlig ingen lenger som hadde vært venn med en tysker. De som i private memoarer eller i samtale med meg eller andre innrømmet å ha kjent en eller flere soldater, begynte uten unntak fortellingen med å bedyre at de ikke hadde oppsøkt denne kontakten. De hadde ikke kommet unna, den hadde vært uunngåelig: De hadde jobbet sammen, tyskeren hadde vært innlosjert i huset, han hadde kommet for å kjøpe melk (og revepelser). Kjernen i alle historiene er at man hadde avvist representanten for okkupasjonsmakten på det mest bestemte, men likevel ikke hadde kunnet motstå mennesket i uniformen fordi han - vel, fordi han var et menneske. De som var barn den gangen, brukte gjennomgående alder og uskyld som argument." (side 122-123)
Drolshagen er også innom temaet de norske jødene og behandlingen av disse, hvor det særlig er den nesten totale mangelen på interessen for deres skjebne som gjør størst inntrykk. Hun stiller også spørsmål ved hva folk egentlig visste - særlig de tyske soldatenes viten.
"Ikke noe europeisk land som var okkupert av tyskerne under annen verdenskrig, gikk før på åtti- eller nittitallet for alvor i gang med å utforske sin egen medvirkning ved utplyndingen og forvisningen av og drapene av sitt eget lands jøder." (side 147)
Kvinnene som hadde hatt tyske kjærester ble lenge ansett som kollaboratører og landsforædere. Barna deres ble stigmatisert. Akkurat dette hører til Norges mørke og skamfulle historie.
Noen av de tidligere tyske soldatene ønsket å reise tilbake til Norge for å se igjen stedet de hadde bodd i en årrekke, også for å møte det de hadde oppfattet som venner under krigen. Stor var overraskelsen over at de ble møtt med en kald skulder. De fleste nordmenn visste så altfor godt hvordan det gikk med dem som ble fordømt som forrædere under krigen, og ønsket ikke å utsette seg for ringeakt ved å åpne dørene for tyskere. Denne holdningen satt i - tiår etter tiår. Selv den dag i dag er ikke dette helt over, noe jeg ikke minst har merket selv når jeg har fortalt om en tysk venn, som tidligere var i Norge som soldat. Dersom han fremdeles hadde levd, ville han ha vært over 90 år i dag. Han elsket Norge og nordmenn, og kom tilbake til Norge - om og om igjen - så lenge helsen holdt. Når jeg har fortalt om ham, har det blitt stille rundt meg, særlig blant eldre mennesker som selv opplevde krigen.
Mitt ønske er at flere burde få øynene opp for Ebba D. Drolshagens bok "Den vennlige fienden"! Drolshagen tar opp en del tabuer - som at det i det hele tatt var mulig med vennskap mellom okkupant og okkupert - og som det er på høy tid å bringe frem i lyset. Kanskje er det nettopp i vår tid at denne delen av vår nære historie skal komme frem, slik den virkelig var? Alle bokutgivelsene nå for tiden tyder på det! Styrken ved Drolshagens fremstilling er at hun ikke lar noe ligge, men snur og vender på alt hun kommer over, og stiller det ene retoriske spørsmålet etter det andre. Samtidig er hun ydmyk i forhold til alt hun ikke vet, og overlater til leseren å trekke en hel del av konklusjonene. Vi har vel alle hørt noen historier fra tidsvitner i egne familier, lest litt her og der, sett noen filmer, lært om krigen på skolen - og stadig, stadig tvinges vi til å revurdere tidligere vedtatte "sannheter". Og må erkjenne at krigsoppgjøret var forferdelig urettferdig og lite egnet til å ivareta rettssikkerheten til individet, som at kvinnene ble urimelig hardt straffet i forhold til mennene (forelskelse versus egen økonomisk berikelse - hva var egentlig verst?), som at vi ikke kan skryte på oss at vi tok vare på de få jødene som bodde her da tyskerne kom, som at definisjonsmakten på hvem som ytte motstand og hvem som var landsforædere ikke satt der den burde ... osv. I denne konteksten er Droshagens bok viktig!
Jeg anbefaler denne boka på det aller sterkeste!
Utgitt: 2009
Originaltitel: Der freundliche Feind. Wehrmachtssoldaten im besetzten Europa
Norsk bearbeidet utgivelse: 2012
Forlag: Spartacus
Oversatt: Oliver Møystad
Utgitt med støtte fra Institusjonen Fritt Ord
Antall sider: 239 (inkl. et rikholding noteverk og kildehenvisninger)
ISBN: 978-82-430-0616-4
Boka har jeg kjøpt selv
 |
| Ebba D. Drolshagen (Bildet er lånt fra forlaget) |
↧
Jentene fra Alcyone
The Girls of Alcyone er en skikkelig spennende sci-fi historie.
Vi er et stykke inn i fremtiden, hvor det er enorme forskjeller mellom fattig og rik. Folk er gjeldstynget i generasjoner, og da er det lett for enkelte foreldre å selge barna sine. Det er det som skjer med lille Sigrid. Hun blir solgt til Kimura-selskapet og sendt til planeten Alcyone. Kimura ville ha henne for sin noe spesielle genetikk. Hun, og andre jenter som henne (deriblant hennes kjæreste Suko), er begynnelsen på neste steg i menneskets evolusjon. Kimura installerer flere kybernetiske implantater og setter henne og de andre jentene gjennom et brutalt treningsregime for å gjøre dem om til topptrente supersoldater.
Dette gjør de andre selskapene i føderasjonen nervøse. Når så jentene blir voksne og sendes ut på oppdrag, reagerer føderasjonsrådet med å konfiskere dem. Eller for å være mer nøyaktig: forsøker å konfiskere dem. Og de er ikke alene om å ville kontrollere jentene.
The Girls of Alcyone er et nydelig stykke underholdningslitteratur med masser av action (og damer). Jeg kjøpte denne på impuls da Amazon foreslo den. Amazon er utrolige til å foreslå ting jeg kommer til å like, forresten. Kommer garantert til å lese oppfølgeren, for dette var skikkelig bra. Underholdende og spennende.
Forfatteren Carey Caffrey er en stor fan av både Star Trek og Buffy the Vampire Slayer, og jeg kan kjenne igjen flere elementer derifra i boken. Sigrid, den lille jenta som lett banker digre soldater i mech-uniform. Høres ikke det kjent ut?
Vil du ha en spennende pulp-aktig historie, så er denne perfekt.
Sigrid and Suko are two girls from the impoverished and crime-infested streets of 24th century Earth. Sold into slavery to save their families from financial ruin, the girls are forced to live out their lives in service to the Kimura Corporation, a prestigious mercenary clan with a lineage stretching back long before the formation of the Federated Corporations.
Known only to Kimura, the two girls share a startling secret?a rare genetic structure not found in tens of millions of other girls.
But when their secret becomes known, Sigrid and Suko quickly find themselves at the center of a struggle for power. Now, hunted by men who would seek to control them, Sigrid and Suko are forced to fight for their own survival, and for the freedom of the girls from Alcyone.
#bok #bokanmeldelse #alcyone #sciencefiction ... (Blogginnlegget er hentet fra Anders Leser)
Vi er et stykke inn i fremtiden, hvor det er enorme forskjeller mellom fattig og rik. Folk er gjeldstynget i generasjoner, og da er det lett for enkelte foreldre å selge barna sine. Det er det som skjer med lille Sigrid. Hun blir solgt til Kimura-selskapet og sendt til planeten Alcyone. Kimura ville ha henne for sin noe spesielle genetikk. Hun, og andre jenter som henne (deriblant hennes kjæreste Suko), er begynnelsen på neste steg i menneskets evolusjon. Kimura installerer flere kybernetiske implantater og setter henne og de andre jentene gjennom et brutalt treningsregime for å gjøre dem om til topptrente supersoldater.
Dette gjør de andre selskapene i føderasjonen nervøse. Når så jentene blir voksne og sendes ut på oppdrag, reagerer føderasjonsrådet med å konfiskere dem. Eller for å være mer nøyaktig: forsøker å konfiskere dem. Og de er ikke alene om å ville kontrollere jentene.
The Girls of Alcyone er et nydelig stykke underholdningslitteratur med masser av action (og damer). Jeg kjøpte denne på impuls da Amazon foreslo den. Amazon er utrolige til å foreslå ting jeg kommer til å like, forresten. Kommer garantert til å lese oppfølgeren, for dette var skikkelig bra. Underholdende og spennende.
Forfatteren Carey Caffrey er en stor fan av både Star Trek og Buffy the Vampire Slayer, og jeg kan kjenne igjen flere elementer derifra i boken. Sigrid, den lille jenta som lett banker digre soldater i mech-uniform. Høres ikke det kjent ut?
Vil du ha en spennende pulp-aktig historie, så er denne perfekt.
Sigrid and Suko are two girls from the impoverished and crime-infested streets of 24th century Earth. Sold into slavery to save their families from financial ruin, the girls are forced to live out their lives in service to the Kimura Corporation, a prestigious mercenary clan with a lineage stretching back long before the formation of the Federated Corporations.
Known only to Kimura, the two girls share a startling secret?a rare genetic structure not found in tens of millions of other girls.
But when their secret becomes known, Sigrid and Suko quickly find themselves at the center of a struggle for power. Now, hunted by men who would seek to control them, Sigrid and Suko are forced to fight for their own survival, and for the freedom of the girls from Alcyone.
#bok #bokanmeldelse #alcyone #sciencefiction ... (Blogginnlegget er hentet fra Anders Leser)
↧