The Blood of Olympus av Rick Riordan

October 27, 2014, 11:07 am

≫ Next: Bokomtale: Et helt halvt år av Jojo Moyes

≪ Previous: Dag Hoel: «Armageddon Halleluja! Møter med politisk kristendom»

$

0

0

Tittel: The Blood of Olympus
Forfatter: Rick Riordan
Serie: Heroes of Olympus #5
Sider: 500
Sjanger: Fantasy
Baksidetekst:
THE ONLY THING SCARIER THAN A HUNGRY DEMIGOD IS A HUNGRY EARTH MOTHER...

Despite surviving their many deadly quests, Percy, Jason, Annabeth and the rest of the crew are no closer to defeating the all-powerful Earth Mother, Gaia. Now her army of giants has risen and they're stronger than ever.

They must be stopped before the Feast of Spes, when Gaia will sacrifice two demigods in Athens. She needs their blood - the blood of Olympus - in order to awaken.

But how can a handful of young demigods hope to battle against Gaia's legion of giants? In spite of the terrible danger that awaits them in Athens, they have no choice. 

Because if Gaia wakes, it is game over. For them all.

Mine tanker:
The Blood of Olympus. Endelig! Jeg vet ikke hvor lenge jeg har ventet på denne boka... Det er nå omtrent ett år siden jeg leste The House of Hades, og jeg har gledet meg veldig til The Blood of Olympus. Rick Riordan leverer sin til nå beste bok! Jeg elsket den!!!

The Blood of Olympus er siste boka i Heroes of Olympus. For en gangs skyld har jeg sluppet unna de verste spoilerne. Det er utrolig deilig! Jeg hater å få bøker, filmer og serier spoilet... Det at jeg slapp unna spoilere gjorde at jeg ble helt oppslukt av boka. Jeg hadde ingen anelse om hva som kom til å skje, hvordan karakterene kom til å utvikle seg osv... Fantastisk!

Boka er utrolig spennende. Jeg satt hele gårsdagen, søndag, og leste og leste. Kunne ikke legge boka fra meg. Jeg bare MÅTTE vite hvordan det kom til å ende, og slutten var helt perfekt selv om det var spørsmål jeg gjerne skulle fått svar på. Jeg får vel bare dikte opp mine egne historier. Kommer nok ikke til å gjøre det, nei... Har aldri likt det noe særlig. Får heller lese hva andre tenker og håpe på at onkel Rick (fansens navn på Rick Riordan) kommer ut med noen nye noveller eller noe... Dette er en perfekt avslutning på en fantastisk serie.

Det jeg liker aller best med denne serien er karakterene. Jeg bryr meg så mye om dem, og jeg er alltid veldig spent på å se hvordan det kommer til å gå med dem. Det var fantastisk å se hvordan de har vokst, og jeg liker spesielt godt å se hvordan Nico har forandret seg. Hades sønn, Nico di Angelo, er min absolutt favorittkarakter i serien, og det var fantastisk å se at for en gangs skyld hendte det noen gode ting med ham.

!!!SPOILER!!!
Jeg har så lyst til å se hvor vennskapet til Nico og Will Solace tar dem. Det er et slikt fantastisk vennskap, og jeg håper virkelig onkel Rick kommer til skrive noen korte historier om Nico og Will på eventyr. Det hadde vært fantastisk!!!
!!!SLUTT PÅ SPOILER!!!

Jeg liker veldig godt at Nico og Reyna får fortelle noen av kapitlene. Jeg føler at jeg ble mye mer kjent meg dem som karakterer. Reyna er utrolig bad ass, og jeg likte godt å komme inn under huden på henne; skjønne hvem hun er og hvilke motiver hun har. Det var nytt og spennende, og det passet veldig bra!

The Blood of Olympus er utrolig morsom. Onkel Rick skriver så fantastisk morsomt, og jeg elsker humoren hans. Tørr og ironisk. Det hendte flere ganger at jeg lo høyt. Lillebroren min kom inn til meg og lurte på om jeg gråt fordi han hørte at jeg lo... Hahaha! Jeg skjønner for eksempel ikke hvordan man kan gjøre en trist scene morsom. Jeg satt og gråt og lo om hverandre.

Som sagt er boka også trist. Det var flere ganger jeg begynte å gråte, og siden dette er siste boka i serien, var det ganske spesielt for meg. Det ligger så mange følelser i denne serien, og jeg tok meg flere ganger i å smile bredt når det skjedde noe bra og gråte når det skjedde noe trist. Det er ikke mange forfattere som får meg til å føle så mye. Serier og filmer, ja, bøker, nei.

Jeg vet ikke hva mer jeg skal si. The Blood of Olympus er fantastisk, og jeg elskPercy Jackson-serien først; Heroes of Olympus er en slags oppfølger.
er hvordan onkel Rick blander gresk mytologi og den moderne verden. Jeg anbefaler denne serien for alle, men du må lese

Anmeldelser av tidligere bøker:
The Son of Neptune - bok 2
The Mark of Athena - bok 3
The House of Hades - bok 4

- Anna ... (Blogginnlegget er hentet fra Bokhylla mi)

---

Bokomtale: Et helt halvt år av Jojo Moyes

October 28, 2014, 6:59 am

≫ Next: Bokanmeldelse: Ut av Ida Hegazi Høyer

≪ Previous: The Blood of Olympus av Rick Riordan

$

0

0

Da har jeg endelig bukket under for press og lest den veldig populære boken "Et helt halvt år", skrevet av den britiske forfatteren Jojo Moyes. Den har ligget på vent i hele sommer, fordi min mor har insistert på at jeg må bare lese den. Jeg har litt allergi mot veldig oppskrytte bøker og drøyer gjerne lesingen til jeg er den siste som leser boken. Men nå fikk det stå til, lånte bøker er alltid greie å få levert tilbake. Så etter 2 dagers lesning har min mor fått tilbake boken sin, og jeg kan følge meg inn i rekkene av de som har lest den.

"Et helt halvt år" handler om Louisa "Lou" Clark, som får jobb hos den handikapede Will Traynor. Will ble påkjørt av en motorsykkel og brakk ryggen for to år siden, noe som har gjort at han er lam i hele kroppen, men kun litt bevegelighet i den ene armen. Men det verste for ham er det psykiske. Will var en meget aktiv og fremadstormende ung mann, som ble frarøvet alt det livet hans hadde å by på. Louisa er en ung jente på 26 år, som ikke helt er typen til å skli inn i alle miljøer. Hun elsker spesielle klær (som strømpebukser med humlestriper på), og hun har ikke helt funnet ut  hvor hun vil i livet. Når disse to personene møtes, spinnes det sammen en flott historie.

Min største skrekk når jeg leser ekstremt populære bøker, er at jeg skal bli skuffet. Hva om jeg er den eneste ene der ute som ikke liker boken! Det ville ikke være første gangen i så fall, men det ender ofte med en følelse av særhet. Nå visste jeg at i dette tilfelle var det enkelte kritiske stemmer der ute, så i hvilken kategori kom jeg til å havne i. Elske eller ikke, det var jo faktisk det store spørsmålet da jeg plukket opp boken. Når jeg samtidig har blitt anbefalt boken av noen som virkelig elkset den, så er det ganske kjipt å måtte medele at man kanskje ikke helt likte den selv.

Så her kommer min endelige dom. likte jeg den eller ikke. Boken ble slukt i mer eller mindre et par jafs, fordelt over to dager. Det var noe litt udefinerbart som trakk meg til historien. Jeg måtte lese videre. Boken hadde en ny friskhet og en letthet over seg, selv om temaet i og for seg er ganske tungt (jeg skal ikke gå noe særlig inn på temaet her, for det vil ødelegge endel av historien for deg som faktisk ikke har lest boken ennå). Men, når det er sagt, så hadde boken noen mangler som gjør at den ikke skårer kjempehøyt. Språket er innimellom litt dårlig. Det er enkelte slurvefeil som dukker opp, om det er oversettelsen vet jeg ikke. Et eksempel på det er: "Jeg løp ut i gangen og dro på meg det par det ene paret!" s. 249. Det er et par ganger en veksling mellom nå- og datid som blir litt forvirrende. Boken er skrevet i førsteperson, og er det noe jeg da sliter med, så er det når det i noen få kapitler skifter til en annen person, men fortsatt er førsteperson. Hjernen min klarer nemlig aldri å henge med på hvem det er som nå plutselig er hovedpersonen.

En ting jeg virkelig savnet i boka, var at Wills kulle ta mer plass! Det er Lou som er hovedpersonen og den er skrevet utifra hennes tanker og opplevelser. Will kunne tilført historien en mye større dybde og jeg sitter rett og slett og føler meg litt snytt. Hvis Louisa hadde snakket mer med han, det de hadde seg imellom hadde blitt en mer sentral del av romanen, så vil jeg tro at flere av de som har kritisert boken kanskje ville ha likt den. Slik romanen er skrevet, så føler jeg at den krafser litt i overflaten på noe som kunne blitt så utrolig mye mer!

Skal jeg konkludere mine tanker om boken, vil jeg si at det er en historie som kommer til å sitte i meg litt, og det var så absolutt verdt å lese den. Men jeg kan ikke slippe tanken på det store potensialet som ligger i denne historien. Jeg føler at forfatteren kunne ha vrengt sjelen min mye mer enn hun klarte og ikke bare underholdt meg.

Jeg føler egentlig at jeg vil si så mye mer om historien, men noe av det viktige med akkurat denne romanen er at du lar deg føre med i historien uten å vite altfor mye i hvilken retning den går, før du er der. Det er vel antagligvis det som er det udefinerbare som jeg nevnte i begynnelsen, det at man ikke vet hvor du skal havne og blir litt overrasket over retningen den tar.

Tørre fakta:

Utgitt: 2013

Forlag: Bastion Forlag

Oversetter: Elisabeth Haukeland

Sideantall: 494 sider (innbundet)

Originaltittel: Me Bofer You (2012)

ISBN: 9788290583472

Kilder: Lånt

... (Blogginnlegget er hentet fra The Witch of the North)

Bokanmeldelse: Ut av Ida Hegazi Høyer

October 29, 2014, 1:59 am

≫ Next: Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til av Liv Marit Weberg

≪ Previous: Bokomtale: Et helt halvt år av Jojo Moyes

$

0

0

Forlag: Tiden
Tittel: UT
Forfatter: Ida Hegazi Høyer
Format: ebok
Sideantall: 244
Utgitt:2013
Utfordring:100+ på 1 år, ebook Challenge 2014
Kilde: EbokBib












Forfatter

Ida Hegazi Høyer er opprinnelig Dansk-egyptisk og har røtter i Lofoten. Hun bor nå i Oslo hvor hun også er oppvokst. Hun har studert sosiologi.
Hun debuterte med romanen Under Verden i 2012 og i år kom romanen Unnskyld ut. For romanene Under Verden og UT fikk forfatteren Bjørnsonstipendet nå i år.






Forfatterens debutbok beskrev jeg som morsom og litt snål, og absolutt en forfatter jeg ville lese mer av for det er ingen tvil om at denne forfatteren har en spesiell stemme. Denne boken hadde gått meg hus forbi for det var først når jeg ble oppmerksom på årets bok Unnskyld at jeg fikk med meg at hun kom ut med en i fjor også.Det er en produktiv dame vi har med å gjøre.

I UT møter vi en kvinne som lever i en perfekt tilværelse, er gift med drømmemannen Andreas, har en jobb som hun trives i og ikke minst en sønn som hun elsker over alt på jord. Sammen bor de i et flott hus. Mannen driver med veldedighet og reiser mye i jobben, han kjemper for kvinners rettigheter generelt og for at de skal få en rett til utdanning. Han er en slik mann de fleste kvinner ønsker å ende opp med for i tillegg er han både kjekk å se på og veldig snill.
Selv jobber hun på et pleiehjem og har ofte ansvar for en som heter Hugo, noe skjedde med ham som baby slik at han fremdeles er en baby i hodet til tross for at han er over 40 år.
Til tross for denne perfekte og veltilpassede tilværelsen, dette perfekte livet alle vil ha så trives ikke hovedpersonen av en eller annen grunn, kanskje det ble for kjedelig?

Første gang jeg merker at noe ikke er som det skal, er en onsdag i februar. Det kommer som en speilhvit tåke inn i hagen, inn i veggene, som et godstog, som en sommerfugl. Som et annet hus i huset.
Jeg står på kjøkkenet, holder på med middag. Jeg har dekket bordet ferdig, skrelt alle potetene, da jeg hørte dem le der ute, som en karusell, familien min, mannen og sønnen. Jeg titter på dem, gjennom vinduet, slik en mor gjør det, slik en kone gjør det, slik jeg alltid har gjort det, sett gjennom latteren - denne fortryllende miserkjennende latteren - inn i nysnøen, inn i leken, som alltid før, denne første gangen jeg ser dem, utenfor fortryllelsen.


Hun pleier å ta Hugo med seg til en park i nærheten, og en dag sitter det en mann på benken som drikker kaffe av en rød termos. Hun kommer i snakk med ham men de utveksler aldri navn så hun kaller ham Ulv.Vet ikke om det er på grunn av ham men etter møtene deres blir det enda mer klart for hovedpersonen at hun må vil noe annet enn å ha det faste og trygge hun er omgitt av.
Jeg kjente meg veldig igjen i hennes sted men jeg er overhodet ikke enig i valgene hun tok underveis, jeg tror kanskje at hovedpersonen selv ble ganske så overrasket over seg selv. Utroskap, å lyve for venner, kolleger og familie er aldri veien å gå.


Vi får møte et par av kollegene hennes og  noen av de som bor på pleiehjemmet og jeg fikk skikkelig sansen for Clementine, og ble litt glad i henne, og jeg har lyst til å sitere en episode hvor hovedpersonen og Clementine er ute å triller.

Jeg tar henne med ut. På trilletur. Hun liker å kjøre trikk, Clementine, hun liker å se mennesker. Det pleier å være et enkelt oppdrag. Jeg får trikkeføreren til å hjelpe oss om bord, og så plasserer jeg henne ved vinduet i midtpassasjen. Der sitter hun, helt stille, ser ut, ser frem, ser igjennom, lukker øynene mens trikken går sin runde gjennom byen. Det pleier å gå fint. Hun pleier å være rolig, harmonisk, Men i dag. Hun slutter ikke å gråte. Det renner i vede elver- Tårer. Snørr. Sikkel. Det hagler halve ord og muskelkramper.Jo tristere hun blir, desto verre har hun for å snakke. Jo mindre hun får sagt, desto tristere blir hun. Det er en djevelsk kropp hun lever i, en kropp som aldri lystreer viljen, umulighetens fengsel, et ubønnhørlig selvhat.


Dette var et hyggelig gjensyn med forfatterskapet til Høyer, hun har igjen skapt karakterer som jeg tror på selv om Andreas virket nesten litt for god til å være sann. Jeg forstår hovedpersonen og kan tildels kjenne meg litt igjen i henne selv om jeg aldri kunne tatt de valgene hun tok.  Å ha "alt" er ikke alltid nok likevel, det betyr ikke at man stiller så uhorvelig høye krav at selv det perfekte ikke er godt nok det betyr vel bare at det ikke var det rette for en. Hovedpersonen bruker tid til å finne ut av hva hun egentlig vil, og vi følger henne på veien og tar del i hennes avgørelser. Jeg må si at slutten ble slik jeg trodde den skulle bli uten at jeg vil gå nærmere inn på det. Jeg syntes det lå en spenning og et slags ubehag gjennom hele veien og for meg ble det aldri et kjedelig øyeblikk underveis.
 Nå kjenner jeg at jeg gleder meg enda mer til å lese Unnskyld som skal leses som en del av forberedelsene til bokbloggerprisen 2014, og UT var jo den "vanskelige andreboka" men jeg syntes forfatteren har bestått den testen med glans for jeg likte denne bedre enn den forrige.
Dette er som sagt en forfatter med en spesiell stemme og jeg håper at flere for øynene opp for bøkene hennes.
Anbefales.

Min omtale av Under Verden finner du her.

Kunne ikke finne noen omtale av UT så har du lest og blogget om den så gi meg gjerne en lyd.

... (Blogginnlegget er hentet fra Beathesbokhylle)

Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til av Liv Marit Weberg

October 30, 2014, 11:49 am

≫ Next: Agnes Ravatn: «Veke 53″

≪ Previous: Bokanmeldelse: Ut av Ida Hegazi Høyer

$

0

0

En ung jente flytter for seg selv for først gang til Oslo for å studere. Hun dukker opp ved godt mot til fadderuken, men siden hun er sen og aktivitetene, som hun heller ikke synes er noe for henne, allerede er i gang later hun som hun ikke er en av dem og går videre.… ... (Blogginnlegget er hentet fra NUBB)

Agnes Ravatn: «Veke 53″

November 1, 2014, 7:21 am

≫ Next: Rune Christiansen: «Ensomheten i Lydia Ernemans liv»

≪ Previous: Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til av Liv Marit Weberg

$

0

0

Agnes Ravatns debutbok

Som tidligere bebudet blåser det for tiden en Ravatn-vind over bloggen min - godt inspirert av at Agnes Ravatn (f. 1983) som den første norske forfatteren i historien vant bokbloggernes pris for beste norske roman i 2013 ("Fugletribunalet"). Kåringen fant sted tidligere i høst. I høst har jeg omtalt og anmeldt hennes bøker "Operasjon sjølvdisiplin" (2014) og "Stillstand - Sivilisasjonskritikk på lågt nivå" (2009). Nå har jeg kommet frem til selveste debutboka, som utkom i 2007, og som Ravatn fikk Bergensprisen for samme år - nemlig "Veke 53". 

Allerede i innledningen aner vi noe solstadaktig over handlingen - all den tid det er tale om en litt mislykket lektor ved en videregående skole  (jf. Dag Solstads roman "Genanse og verdighet"). Georg Ulveset er ikke bare middelaldrende og nyskilt, men han har også et alkoholproblem, i likhet med med Elias Rukla i ovennevnte roman av Solstad. 

"Ein gong hadde eg ambisjonar. No har eg berre ekstrem mangel på søvn, tenkte Goerg Ulveset heilt tydeleg då han blei vekt av klokka." (side 5)

Satiren er tydelig fra første side etter denne pangstarten. Georg har mistet både gløden og gleden i livet sitt, og han har ikke annet enn kritikk og spott å dele ut til sine omgivelser. Han drikker for mye, og man kan vel si at alkoholen er den eneste gleden han har i livet. Han er glad for at han er skilt fra sin eks-kone, og ensomheten er å foretrekke fremfor tosomheten med henne. Bare én kvinne kan han aldri glemme, og det er Marlene fra tiden før han giftet seg. Han vet imidlertid ikke hvor det ble av henne. 

"Georg var klassestyrar for 2AA, og dei sat allereie ved pultane sine og venta då han kom inn. Klassa var sett saman av tjuefem ukarismatiske elevar som gjorde som dei fekk beskjed om og ikkje stort meir. Til sytten-attenåringar å vera, med open framtid og draumar som ikkje hadde rokke å bli knuste enno, gjorde dei lite ut av seg. Georg la frå seg veska på katereret, sa god morgon og opna eit vindauge. 
- Får me karakterane i dag? spurte ein på den fremste rekka.
- Ja, svarte Georg og stirte alvorleg utover klassa:
- Det er ikkje noko å sjå fram til, viss de trudde det.
Ingen lo. For dumme, tenkte Georg." (side 9)

Bokas tittel indikerer at handlingen er lagt til slutten av året. Selv om det av og til faktisk er 53 uker i et kalenderår, må tittelen mer oppfattes symbolsk enn reell. Som om vi snakker om noe som på et vis er på overtid, som kommer i siste time. Som om det fremdeles er håp når man skulle tro at det var for sent?

Det nærmer seg skoleavslutning før juleferien, og noen litt uheldige omstendigheter fører til at Georg møter opp full på skolen. Selvinnsikten og hans kritiske sans har forsvunnet som dugg for solen, og han er ikke i stand til å innse i tide hvilken skam han fører over seg selv. Han sliter med å finne riktig klasserom, og først etter å ha vært innom matematikklærer Myhres klasserom hvor han har erklært at han ikke har noen å feire jul med og om noen i klassen kunne tenke seg å feire sammen med ham (et spørsmål som for øvrig blir møtt med taushet), finner han frem til norskklassen sin. Han foreslår at de skal leke hangmann, hvor løsningsordet er en setning. Akkurat idet rektor entrer klasserommet, er løsningen skrevet opp på tavla - "Marie Hamsun er lesbisk" - og det gjør, for å si det mildt, ikke akkurat saken noe bedre ... Fadesen kan komme til å koste ham jobben. 

Juleferien blir alt annet enn forutsigbar, men selv om den beske humoren fremdeles er svært nærværende, overtar sakte, men sikkert tristessen ... For mye av det som skjer får i grunnen latteren til å sette seg litt fast i halsen til slutt. Så spørs det om det er håp for den godeste Georg til slutt, eller om alkoholen kommer i veien for hans lykke ... 

Agnes Ravatn skrev romanen "Veke 53" i en alder av 24 år, og bare dette i seg selv gjør meg aldri så lite imponert. Det som i tillegg gjør meg imponert er at hun skriver om en middelaldrende manns liv - et liv så fjernt fra en ung kvinnes liv som vel mulig. 

Boka er skrevet i Ravatns umiskjennelig humoristiske stil. Innenfor genren satire er det lov å bruke ironi og overdrivelser, fremstille persongalleriet på en karrikert måte og å gjøre narr av folk. At alvoret likevel skinner igjennom fra tid til annen, er også en del av det hele. Jeg opplever at Ravatn behersker dette godt, selv om boka her og der er bærer noe preg av være en debutants verk. Dette merket jeg først og fremst ved at den spenstige starten, som bar bud om noe større, avtok litt etter hvert og førte til en noe tammere slutt enn jeg håpet på. 

Agnes Ravatn skriver like fullt godt, og selv om persongalleriet fremstår noe karikert, opplevde jeg Georg Ulveset som en troverdig figur. Ravant beskriver Georg på en slik måte at jeg etter hvert ønsket at det skulle gå godt med ham til slutt. For bak det tøffe oppsynet hans, er det absolutt følelser, og det finnes et ønske om at livet skal romme noe mer enn det som så langt i livet har blitt ham til del. Ja, han drømmer kort og godt om den store kjærligheten. Klarer han til slutt å ta i alle fall ett riktig valg i livet sitt?

"Veke 53" er en lettlest og morsom bok som jeg uten videre kan anbefale varmt!

Utgitt: 2007
Min utgave er utgitt: 2013, 4. utgave
Forlag: Samlaget
Antall sider: 199
ISBN: 978-82-521-8433-4
Boka er en gave

Agnes Ravatn (Foto: Ingunn Rauk)

Andre omtaler av boka:

- Aftenposten v/Hans H. Skei - 20. oktober 2011 - Spennande og frisk debut - "Det er oppløftande at ein ung kvinneleg debutant vel ein hovudperson og eit emne som i alle fall ikkje kan vere sjølvopplevd, og som er så langt unna den sjølvopptatte undersøkinga av eige liv som vel mogleg."

- Magasinet v/Guro Kristine Haug - 14. august 2008 - Bok: Veke 53

- Kulturbloggen til Guffen - 10. juli 2012 

- Beathes bokhylle - 20. mars 2014 

... (Blogginnlegget er hentet fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg)

Rune Christiansen: «Ensomheten i Lydia Ernemans liv»

November 1, 2014, 1:56 pm

≫ Next: Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz av Marit Kaldhol.

≪ Previous: Agnes Ravatn: «Veke 53″

$

0

0

En roman om hverdagslykke 

Rune Christiansen (f. 1963) har utgitt i overkant av 20 bøker siden debuten i 1986. De fleste av bøkene er utgitt på Oktober forlag, men jeg gjør oppmerksom på at verken Wikipedia eller Oktober forlags oversikt over bibliografien hans er helt komplette. Forfatteren har imidlertid en egen nettside, og her finner vi en komplett oversikt over alle hans utgivelser. Rundt halvparten av bøkene hans er diktsamlinger, og noen er gjendiktninger av poeter som Alain Bosquet, Eugenio Montale m.fl. Resten - åtte i alt - er romaner. 

"Ensomheten i Lydia Ernemans liv" utkom tidligere i høst, og den er for tiden nominert til Brageprisen 2014 i klassen skjønnlitteratur - bl.a. sammen med Hanne Ørstaviks roman "På terrassen i mørket" og Ingvild H. Rishøis novellesamling "Vinternoveller". Etter å ha lest Rune Christiansens roman, må jeg si at jeg holder en knapp på denne. Den 18. november i år får vi resultatet av kåringen. Dette er for øvrig min første leste bok av Rune Christiansen, men den kommer ikke til å bli den siste. Bl.a. har jeg "Krysantemum" liggende på vent. 

Lydia Erneman vokser opp som den eneste datteren av Dagmar og Johan Erneman på et lite småbruk i Jämtlands län nord i Sverige. I dette hjemmet snakkes det ikke i utrengsmål, og det er fremfor alt stillhet og harmoni som preger Lydias oppvekst. Ytre dramatikk har ingen plass hos dem, selv om vi aner en mor hvis utfartstrang har blitt holdt nede av en meget hjemmekjær og tradisjonsbunden mann. 

"Moren hadde dekket bordet ute på terrassen. De forsynte seg fra grytene og vekslet knapt et ord før Lydia helt uanmeldt fortalte at hun ville flytte. Hun hadde fått plass ved Sveriges landbruksuniversitet i Ultuna, sør i Uppsala, og der ville hun studere til veterinær, hun ville jobbe med hester, det var det hun ville og ingenting annet." (side 7-8)

Engstelsen over at datteren skal forlate dem får moren til å fortelle om en uheldig episode fra sin ungdom, der hun kunne ha forulykket etter et fall fra en hest. Det lykkes dem likevel ikke å holde datteren tilbake. Lydia reiser av gårde, og etter dette starter hun et liv preget av ensomhet, slik bokas tittel så utvetydig signaliserer. Men der vi er vant til at ensomheten fremstår som noe unormalt, noe dysfunksjonelt som det gjelder å rydde opp i, beskrives ensomheten her som det trygge og normale, det som bringer Lydias liv i balanse. For er det noe hun kan, så er det å føre et høyst leveverdig liv i ensom majestet. Snarere er det det andre - bruddet på ensomhet - som representerer noe uforutsigbart og utrygt. 

Vi følger Lydia gjennom ulike faser i hennes liv, der hun kommer i berøring med andre mennesker - som familien Brandt. Hun har flyttet til Norge og livnærer seg som veterinær. 

"Hun så den lille gruppen for seg i alle enkeltheter, og det førte til at hun tenkte at hun selv nok var en typisk enslig kvinne, for det som opptok henne, det hun beskjeftiget seg med, det ville nok få andre stanse ved." (side 32)

Lydia lever uten skyldfølelse for at hun ikke besøker foreldrene så ofte - inntil moren dør og faren blir alene. Men hun vet ikke helt hva hun kan gi ham for å reparere tapet etter moren. Faren er heller ikke i stand til å definere hva han trenger, etter først nokså klønete å ha forsøkt å gi datteren litt skyldfølelse ved å fremstå som selvmedlidende. I en familie uten tradisjon for den slags hersketeknikker, biter dette ikke på Lydia. 

"Hun burde kanskje ringe, snakke med ham, men hva skulle det tjene til. Han innbød verken til fortrolighet eller til umiddelbare bekjennelser. Trengte han henne, skulle han vel selv ta kontakt. Kanskje var det lysten til å forstå som plaget Lydia. Litt selvmedlidende kunne hun tenke på at det var farens strenge taushet som tøylet begges nysgjerrighet, for det lå et klart forlangende i en slik taushet, det var en distraksjon som mest av alt minnet om glemsel eller uoppmerksomhet. Som tenåring drømte Lydia om en kjæreste som verdsatte hver eneste av hennes bevegelser. Men selv om verken faren eller moren sa det like ut, lærte hun ganske snart at det var noe smålig og nærmest ondt ved slike drømmer. Man skulle leve et anstendig liv, og anstendig liv var dypest sett ensbetydende med å leve ubemerket. Men farens egen utilstrekkelighet, hva inneholdt den? Det at han forsøkte å overvinne en virkelighet som stadig vek unna? Eller plaget den ham, denne erkjennelsen av at en handling, et nederlag eller et øyeblikk av glede aldri utspiller seg så presist som et regnestykke." (side 80-81)

Bokas tittel bærer bud om at det meste av dramatikken i denne boka ikke først og fremst er av utvortes karakter. Dypest sett handler boka om hva som er et liv, eller kanskje mer presist hva som gir et liv en dypere mening. For Lydia er det hverdagens rytme som gir mening. Hun lever tett på naturen, og hennes yrke bringer både liv og død med seg. Noen ganger ser hun seg nødt til å avlive dyr for å spare dem for lidelse, selv om eieren setter seg i mot dette. Men mest av alt handler det om å redde liv, gi lindring, reparere skade. Med sin indre ro og harmoni kunne hun sikkert ha levd uten behov for noe mer og noe annet helt til sine dagers ende, om det ikke var for at omverdenen presser seg på. For Lydia er en vakker kvinne, og selv om hun ikke deler så mye av sitt indre liv med andre, vekker hun attrå hos noen av dem hun møter i sitt liv. Blant annet Edvin, en ung mann som blir vitne til et dilemma hun kommer opp i som veterinær en kveld, og som siden ikke klarer å glemme henne. Men Lydia gir ikke opp sin alenetilværelse sånn helt uten videre, og før hun tar et valg, tenker hun grundig gjennom tingene. For aldri har hun latt savnet etter noe annet og noe mer forringe sitt liv - alt det som var hennes liv der og da. 

"Hun var på det rene med at ensomheten ikke nødvendigvis var et onde. Tosomheten var vel heller ikke noe bevis på kjærlighet, og hva ville en slik forbindelse egentlig gi henne? Likevel var det oppløftende at hun skulle treffe Edvin igjen, og da lørdagen kom, våknet hun og var fylt av en slags neddempet forventing, nedkjempet fordi alle formodningene hun hadde om Edvin virket så skjøre, så lette å rive i stykker. Var det hele en innbilning? Nei, det var heller det at ting var satt i gang uten at hun riktig ante hva det ville medføre." (side 125-126)

I de relativt korte kapitlene i boka, alle med besnærende overskrifter, skapes det stemninger som nesten er magiske - distanserte og nære på en og samme tid. Noen avsnitt var så vakre at jeg måtte lese dem om igjen, som dette avsnittet på side 97 i boka:

"I stallen lå den stakkars skapningen og prustet og skalv under et berg av skinnfeller og pledd. Eivors mann tok Lydia i hånden og takket henne for at hun hadde kommet. Lydia satte seg på huk og rev vekk alt som dekket hestekroppen. Det var som om hun forberedte et trylletriks. Hun sjekket hjerteslagene, åpnet de stengte øynene, lyset fløt frem i dem. Hun lot hendene gli over det grove, bastante dyret. Det var som om alt i den massive kroppen hadde låst seg, ledd og sener og muskulatur var i bend. Forsiktig klarte de tre å få hesten på beina. Den vrinsket høylytt og sparket i løse luften, slet seg fri og bykset forvillet ut på tunet så manen flagret. Det var virkelig et trylletriks. Og nå sto Lydia og visste ikke riktig hvordan det hadde gått til. Det var som en ligning hvor man har riktig sluttsum uten å kunne forklare hvordan man har kommet frem til resultatet."

Hva skiller Rune Christiansens roman fra mye annet jeg har lest? For det første er det noe helt særegent ved det rent språklige og litterære. Ikke bare er setningene i boka kunstferdige, men det er noe med hele historien i "Ensomheten i Lydia Enemans liv". Går det an å lage stor litteratur av å beskrive lykke? Ja, i alle fall når lykken defineres som indre ro og harmoni, slik det gjøres her. Jeg tenker også at det er meget spesielt at ensomhet ikke beskrives som noe dysfunksjonelt, som skal repareres. Lydia er fullt og helt seg selv nok, og hun trenger egentlig ingen andre, uten å være sær eller en outsider av den grunn. Og når hun velger seg bort fra ensomheten - unnskyld: alenetilværelsen - så er det ikke for å slippe unna noe hun frykter, men snarere for å utfordre en ukjent og usikker retning som livet byr henne. Akkurat dette får Rune Christiansen frem uten store fakter, i et språk som flyter lett og uanfektet - nærmest som poesi. 

"Ensomheten i Lydia Ernemans liv" har bidratt til å gjøre meg svært nysgjerrig på resten av Rune Christiansens litteratur, og jeg ser frem til å utforske dette nærmere. Denne boka er en liten perle, rett og slett!

Utgitt: 2014 
Forlag: Oktober 
Antall sider: 252
ISBN: 978-82-495-0883-9
Forfatterens nettside
Boka har jeg kjøpt selv

Rune Christiansen (Foto: Morten Brun)

Andre omtaler av boka: 
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 11. september 2014 - Uvanlig vakker roman - "Få norske forfattere skriver vakrere setninger enn Rune Christiansen. Det måtte i tilfelle være Per Petterson, eller Ole Robert Sunde, på en god dag. Nå er god litteratur så mye mer enn vakre setninger. Men at Rune Christiansen skriver utsøkt litteratur, er det ingen tvil om."
- Klassekampen v/Tom Egil Hverven - 30. august 2014 - Nær perfeksjon - "Mer formfullendt prosa enn Rune Christiansens nye roman utgis knapt på norsk, kunne man si. Og det ville ikke være feil. Dette er en inntakende bok om ensomhet og kjærlighet, hvor så å si hver setning er en nytelse, helt fra den underlige prologen. Likevel – verken «nytelse» eller «formfullendt» treffer helt. Romanen er noe annet enn rein perfeksjon. Teksten vokser. Måten denne romanen tar grep om et menneskeliv på, framstår som annerledes enn noe fullkomment, ferdig."
- Lesende skrivende - 15. september 2014 - Lignelser om lykke og eksil - et innlegg med utdrag fra Miriam S. Boulos´kommende bok om Rune Christiansen - "Ensomheten i Lydia Ernemans liv fremstår på mange måter som et vendepunkt i Christiansens forfatterskap. Når jeg prøver å definere hva som er nytt i denne romanen (et større fokus på naturen, dyrene, det sykliske i tilværelsen og i naturen, en sjangermessig tilknytning til eventyret), blir jeg minnet om at mange av disse tingene har vært til stede i forfatterskapet tidligere, bare på mer diskret vis. Hver ny roman i Christiansens forfatterskap utgjør en form for vendepunkt, kan man si; noen ganger er vendingen så markant at man nesten kan lure på om det er den samme forfatteren som skriver (slik som overgangen fra Hvalene i Glasgow til Dypt mørke og fra På ditt aller vakreste til Intimiteten). Gleden ved å eksperimentere og befeste det litterære eksperimentet i en kjær tradisjon som benevnes, pekes på, hylles med varm takknemlighet, fremstår like sterkt i hans åttende roman som i hans første."
- Aftenposten v/Anne Merethe K. Prinos - 6. september 2014 - Kunsten å skrive positivt - "Det er ingenting prangende og høylydt spektakulært ved Rune Christiansens åttende roman, ingenting som er dramatisk, opprivende eller ubehagelig. Ensomheten i Lydia Ernemans liv er snarere et lysende eksempel på en bok som i det stille gir et løft, en kunstferdig, men upretensiøs bok skrevet med en nærmest pageturneraktig letthet."
- Dagsavisen v/Turid Larsen - 17. september 2014 - Gleden i hverdagen - "Overraskende nok er dette blitt en pageturner av en bok, selv om det på handlingsplanet skjer svært lite. Romanen er skrevet med en letthet som er forførende. Den er elegant konstruert med en fin prolog, korte kapitler prydet med nesten poetiske titler, innslag av dikt og folkelige strofer, og sågar et lite kapitel hentet fra Strindbergs komedie «Första varningen»."

... (Blogginnlegget er hentet fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg)

Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz av Marit Kaldhol.

November 2, 2014, 9:43 am

≫ Next: Bergensguiden for dei minste

≪ Previous: Rune Christiansen: «Ensomheten i Lydia Ernemans liv»

$

0

0

Det er ingen hemmelighet at min største drivkraft innen lesing for tiden er å finne gode, glitrende og sterke bøker jeg kan nominere til neste års Bokbloggerpris. Og hvis du titter innom andre bokbloggere så vil du se at jeg ikke er den eneste! Og det gjør jo det hele ekstra spennende! Tanker som: Liker de min […] ... (Blogginnlegget er hentet fra siljes skriblerier)

Bergensguiden for dei minste

November 3, 2014, 2:37 am

≫ Next: Bokanmeldelse: Sånn ble det av Maren Uthaug

≪ Previous: Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz av Marit Kaldhol.

$

0

0

Bergen er ein skakk og sjarmerande småby fylt med rare skapningar i den nye myldreboka til Åshild Kanstad Johnsen. Her er det opp til lesaren sjølv å finne historiene. ... (Blogginnlegget er hentet fra Barnebokkritikk.no)

---

Bokanmeldelse: Sånn ble det av Maren Uthaug

November 3, 2014, 5:03 am

≫ Next: EVIG DIN AV ELIZABETH GILBERT- FORTSETTELSEN TIL SPIS, ELSK, LEV

≪ Previous: Bergensguiden for dei minste

$

0

0

Forlag: Bastion

Original tittel: Og sådan blev det

Norsk tittel: Sånn ble det

Forfatter: Maren Uthaug

Oversetter: Eivind Lilleskjæret

Format: Innbundet

Sideantall: 223

Utgitt: 2013

Min utgave: 2014

Utfordring: 100+ bøker på 1 år

Kilde: Leseeksemplar

Forfatter

Maren Uthaug er  født i 1972 og er halvt norsk, halvt samisk og helt dansk som hun selv sier. Hun debuterte som romanforfatter med Sånn ble det i 2013 i Danmark. Hun er fast tegner for den danske avisen Politiken med tegneseriestripen Ting jeg gjorde.

Hun er en av Danmarks mest leste bloggere og bloggen hennes finner du her.

GRIPENDE DEBUT

Det var coveret som gjorde at jeg ble oppmerksom på denne boken og da jeg leste bakpå at den handlet om rotløshet og familiehemmeligheter var jeg solgt.
Sånn  ble det er ikke en selvbiografi men det kommer tydelig frem av boken at deler av det forfatteren skriver om er selvopplevd, blant annet at hun selv har opplevd denne følelsen av å ikke høre til i likhet med Risten i boken. I tillegg har hun norske og samiske foreldre, de ble skilt og hun vokste opp i Danmark, akkurat som Risten.

Romanen starter i 1974 og vi treffer Knut og Rihtta for første gang, Knut er norsk mens Rhitta er samisk. De bor i samme huset som moren til Rihtta, Àkku, oppe i Kautokeino.

Deretter tar historien oss frem  til 2007 og Risten eller Kirsten som Grethe har valgt å kalle henne har blitt voksen og selv blitt mor. Hun bor i København med familien sin.

Når Risten var liten og bodde sammen med familien sin oppe i Kautokeino satt hun ofte å snakket med bestemor Àkku, som var overtroisk og pratet ofte om det farlige nordlyset og de skumle underjordiske halemenneskene. Risten fikk beskjed om at hun kunne beskytte seg mot dem ved å alltid bære på sølv, og denne overtroen bar  Risten med seg gjennom hele oppveksten og som voksen.
Foreldrene skilte lag og Risten ble med faren og den nye damen hans Grethe til Danmark.

Det var i disse tidlige årene, på fanget til Àkku, at Risten lærte å være redd for de underjordiske.
Mens gyngestolen knirket fram og tilbake, fortalte Àkku om mystiske, underjordiske vesener som ikke tålte korsets tegn.
"For den som holder seg skjult for Guds åsyn skal til evig tid leve i skjul for hans ånd", siterte hun fra bibelen sin. Hun fortalte om underjordiske kvinner som lokket mennesker ned i huler under skogen og aldri slapp dem fri igjen. Om at alle kunne bli lokket, men det var mest menn og barn som ikke kunne motstå deres myke bevegelser og lyse sang. Dessuten kunne de finne på å kle seg som mennesker, så man ikke umiddelbart kunne se at de hørte til under jorda.


Det meste av handlingen i boken foregår i Danmark og handler om oppveksten til Kirsten, om hvordan livet hennes var sammen med Grethe og faren.
Grethe hadde et hus på Jylland og hadde noen båtflyktninger boende nede i kjellerleiligheten med det samme de flyttet ned dit,da var Kirsten syv år. Der møtte hun den vietnamesiske gutten som Grethe valgte å kalle Niels.
 Kirsten og Niels ble veldig gode venner og snart var de uadskillelige.

Det er først som voksen at Kirsten møter moren sin igjen, og det møtet ble noe helt annet enn det hun hadde forestilt seg på forhånd.


Kirsten står i vinduet og ser dem kjøre. Hånden til Grethe flagrer ut av ruta. Som om hun ikke kan forestille seg annet enn at Kirsten står og vinker.
Kanskje hun likevel skulle ha gitt dem en sjanse til å forberede seg på det. Ha fortalt dem at nå skjedde det. At hun reiste opp dit. At hun skulle treffe moren sin. Skulle møte Rihtta for første gang siden den gang. 


Dette var både gripende og velskrevet, og jeg likte veldig godt innblandingen av det overtroiske som vi fikk små drypp av hele veien. Forfatteren har vært flink å bygge karakterer selv om kanskje ikke alle fikk like mye kjøtt på beina, blant annet kunne jeg ønske at vi fikk enda mer kjennskap til Ravna som er tanten til Kirsten. Hovedpersonen kom vi tett innpå og jeg identifiserte meg tildels med henne og kunne kjenne igjen noen av følelsene hun satt med. Noen av personene fikk jeg sansen for mens andre ble jeg lettere irritert på. Blant annet Grethe som slett ikke var så snill som hun skulle gi uttrykk for, men samtidig var faren enda verre for en mer tafatt type skal du lete lenge etter. Han var fornøyd bare han fikk danse etter Grethe sin pipe eller fikk sin lille kosestund for seg selv før ettermiddagskaffen. Han kunne vist litt mer engasjement for det som skjedde rundt ham. Det var interessant å lese litt om den samiske kulturen og dette med det overtroiske. Vi hørte en del om Læstadius, en predikant som Àkku og senere Isak snakket en del om, deler av familien til Kirsten var en del av denne menigheten.
 Jeg forundret meg selvfølgelig underveis på hvordan en mor kan gi barnet fra seg så lettvint som Rhitta gjorde den gangen, dette får jeg en avklaring på helt på slutten og jeg så ikke helt den komme, men kanskje jeg burde ha gjort det?
 Det meste av handlingen fremstod som troverdig men det var et par ting å sette fingeren på, blant annet at Kirsten etter en hendelse som gjorde henne trist fikk lov til å bo ute i vedskjulet ute i hagen i flere måneder for hun nektet å bo inne i huset, eller når hun var 12 år  så reiste Knut og Grethe på ferie og lot henne være alene hjemme i over en uke. Dette hadde vel ikke kunne skjedd i virkeligheten(?)
 Det er gripende å lese om Kirsten som helt fra hun var barn prøver å tviholde på sin samiske identitet, blant annet ved å beskytte seg mot de underjordiske og det vonde nordlyset.Dette er en fortelling som til tider er veldig mørk uten at den mangler humor av den grunn, for ja, jeg har flere ganger fått frem smilet underveis.
 Dette var en bok jeg trodde jeg leste i forbindelse med bokbloggerprisen 2014 men det var helt til jeg oppdaget at boken kom ut i Danmark i fjor, men likevel så håper jeg at flere tar seg tid til å plukke opp denne boken for den fortjener å bli lest.
Anbefales!

Her blir forfatteren intervjuet av nrk- bokprogrammet.

... (Blogginnlegget er hentet fra Beathesbokhylle)

EVIG DIN AV ELIZABETH GILBERT- FORTSETTELSEN TIL SPIS, ELSK, LEV

November 3, 2014, 12:13 pm

≫ Next: REGINES BOK AV REGINE STOKKE – IKKE LIKE GOD SOM IDAS DANS

≪ Previous: Bokanmeldelse: Sånn ble det av Maren Uthaug

$

0

0

Soundtrack: Led Zeppelin med plata Houses of The Holy.

Bildekilde.

Et gammelt polsk ordtak sier: «Før du går i krigen, be en bønn. Før du drar til sjøs, be to bønner. Før du gifter, be tre.»
Selv kommer jeg til å be året rundt.

Fra side 97. 


Som er ganske vanlig når jeg begynner på en serie, vet jeg ikke i gjerningsøyeblikket at det er en serie jeg leser. Slik gikk det til da jeg var på biblioteket for å finne å lydbok å lytte til mens jeg venter på å sovne. Jeg plukket med meg Spis, elsk, lev av Elizabeth Gilbert, en bok uvitende meg trodde var en roman, og en selvstendig en sådan. Faktisk oppdaget jeg ikke før jeg hadde hørt hele romanen ferdig at det slettes ikke var en roman men en memoar! Og ikke bare det: Den hadde også en oppfølger - Evig din. En oppfølger som ikke fantes i lydbok-format. Da var det bare å låne den i bokform og nå er den også lest.

Felipe, Elizabeths sjelevenn og kjæreste - som hun møtte i slutten av Spis, elsk, lev- får ikke inngang til USA. Han blir stoppet i kontrollen på flyplassen og sendt ut av landet igjen. Dette er etter den 9 september og USA følger strengt med hvem som reiser ut og inn av landet flere ganger i året. Noe Felipe gjør gjennom jobben sin. Uten statsborgerskap får ikke Felipe innpass i USA mer. Uten å kunne komme inn i USA går jobben hans i tusen knas og hans forhold til Elizabeth blir vanskelig å vedlikeholde. Den eneste måten å få statsborgerskap på er om han gifter seg. Med Elizabeth.

Både Elizabeth og Felipe har vært gift en gang før, og begge slikker fortsatt sårene, begge har blitt enige om å aldri gifte seg igjen. De elsker hverandre, det er ikke det. I Evig din har Elizabeth dykket ned i vestlig litteratur og historie om ekteskap i håp om å bli mildere stemt til å gifte seg, på nytt. Og slik ble denne boken til.

Omslaget på boken, og også tittelen er skikkelig klein, og det er helt ufortjent. Boka er alt for intelligent skrevet med et godt språk som flyter som faen med et interessant innhold, til ligne eller selges som chick-lit.

Min venninne Kate var en gang på konsert med mongolske strupesangere som var innom New York på en sjelden verdensturne. Enda hun ikke forsto et ord av sangene, syntes hun musikken var nesten uutholdelig trist. Etter konserten gikk Kate bort til vokalisten og spurte hva sangene handlet om. «Sangene våre handler om det samme som alle andres sanger handler om: tapt kjærlighet, og at noen har stjålet den raskeste hesten din,» svarte han.

Fra side 50.


Jeg synes Gilbert er drit god til å skrive, faktisk kan jeg tenke meg å lese de andre bøkene hun har gitt ut også. Jeg digger humoren og ler høyt flere ganger underveis i boka. Jeg ante ikke hva boka inneholdt eller hvordan den er da jeg begynte på den; jeg er positivt overrasket.



Evig din av Elizabeth Gilbert
Oversatt av Gry Wastvedt
Original tittel: Comitted
Cappelen Damn AS, 2010
1. Utgave, 1. opplag
ISBN 978-82-02-31636-5
296 Sider
Kilde: Lånt på biblioteket

... (Blogginnlegget er hentet fra Stjernekast)

REGINES BOK AV REGINE STOKKE – IKKE LIKE GOD SOM IDAS DANS

November 3, 2014, 10:00 pm

≫ Next: Tonje Tornes: Kire 1. Hulder

≪ Previous: EVIG DIN AV ELIZABETH GILBERT- FORTSETTELSEN TIL SPIS, ELSK, LEV

$

0

0

Soundtrack: Toundra med platen (1).



Jeg la ut et bilde på Instagram av boka Etter dansen da jeg leste den. Ei jeg kjenner kommenterte og spurte om jeg hadde lest Regines bok? Nei, jeg hadde ikke det. Jeg dro og lånte den på biblioteket, jeg er for tiden hekta på å lese memoarer. Akkurat nå har jeg lagt den sjangeren til side og begynte på den aller siste til Anna Gavalda som kom ut på norsk i høst. Glede!

I Regines bok har forlaget samlet alle blogginnleggene hun skrev i bloggen sin som hun startet da hun ble diagnostisert med leukemi. Der forteller Regine om hennes kamp mot sykdommen og hva hun gjør på fritiden. Det er svært detaljert og spenner med jevnlige innlegg fra hun blir syk til hun dessverre dør.

Boka begynner litt barnslig og naivt, det er en ung jente som skriver, det er tydelig. Ettersom tiden går og Regine modnes og får mer livserfaring blir hun mer tålmodig med seg selv og de i rundt seg. Det er ikke lenger en travel tenåring som skriver men en ung kvinne som er fult klar over at fremtiden er usikker. Det som imponerer spesielt er hun blir mer positiv i måten hun tenker og uttaler seg på jo sykere hun blir!

Det er utrolig personlig og detaljert. Det er imponerende hvor mye hun orket å skrive når hun var syk. En sterk jente. Aller best liker jeg alle bildene som Regine har fotografert som er tatt med i boken. Hun var virkelig flink.

Jeg synes ikke bloggformatet, der de har klippet og limet innleggene til Regine inn i en bok gjør seg godt i bokform. Selv om det er mest tro til Regines verk som hun skrev mens hun var syk. Det er flere grunner til at dette ikke fungerte for meg: de har tatt med noen av kommentarene ukjente, venner og familie har skrevet og lagt igjen under innleggene hennes på bloggen, i boken. Ikke at kommentarene er stygge, men for meg er de uinteressante. Det er flott folk engasjerte seg, oppmuntret og heiet på henne. Men å lese alle disse kommentarene i boka var kjedelig lesestoff.

Det føles som de har presset mest mulig inn i boka, det er trangt og slitsomt. Språket er ikke så bra, og den var ikke så poetisk, så språklig sterk som jeg hadde likt. Det er ikke språket til Regine, hvordan det flyter og går, ordene hun velger og vendinger hun tar som er i fokus, det handler mer om det hun forteller. Og det er i seg selv en sterk historie, men for meg der språk er viktig når jeg leser ble også dette slitsomt.

Om jeg skal sammenligne - noe jeg også gjør med alt jeg leser, og som sikkert er utrolig slemt - er Idas dans så utrolig mye bedre. Det er en voksen dame som skriver og det er hun flinkere til og har hatt mer øving på. Og boka er skrevet som... en bok. Det er ikke en blogg puttet inn mellom to permer.



Regines bok av Regine Stokke
Gyldendal Norsk Forlag AS 2010
ISBN 978-05-40187-7
283 Sider
Kilde: Lånt på biblioteket

... (Blogginnlegget er hentet fra Stjernekast)

Tonje Tornes: Kire 1. Hulder

November 3, 2014, 11:50 pm

≫ Next: Erlend Loe: Vareopptelling

≪ Previous: REGINES BOK AV REGINE STOKKE – IKKE LIKE GOD SOM IDAS DANS

$

0

0

Hovedpersonen i Hulder er femtenårige Erik – en typisk outsider. På en fjelltur sammen med mor si i Sirdal får Erik øye på ei hulder og blir helt trollbundet. Mora værer fare, kaster seg over huldra og stikker henne ned. Men da huldra faller om, er hun plutselig blitt et vanlig menneske. Mor til Erik […] ... (Blogginnlegget er hentet fra Bibliotekbloggen)

Erlend Loe: Vareopptelling

November 3, 2014, 11:57 pm

≫ Next: Roy Jacobsen: De usynlige

≪ Previous: Tonje Tornes: Kire 1. Hulder

$

0

0

Jeg ler enda, og det kommer jeg nok til å fortsette med ei stund fremover. Vareopptelling er nemlig hysterisk morsom. Til og med når den er ekkel. Tidligere har vi ikke helt funnet tonen, Loe og jeg, men jeg skjønner jo nå at jeg må gi ham en ny sjanse. Nina Faber har opp gjennom […] ... (Blogginnlegget er hentet fra Bibliotekbloggen)

Roy Jacobsen: De usynlige

November 4, 2014, 12:15 am

≫ Next: Jack London: Når villdyret våkner

≪ Previous: Erlend Loe: Vareopptelling

$

0

0

Ingrid vokser opp på ei lita øy på Helgelandskysten på begynnelsen av 1900-tallet. Familien hennes er den eneste som bor på den lille øya, andre familier bor på øyene rundt. Ingrids far og mor driver en liten gård, de sanker dun og egg og lever av det som naturen til enhver tid har å by […] ... (Blogginnlegget er hentet fra Bibliotekbloggen)

Jack London: Når villdyret våkner

November 4, 2014, 12:18 am

≫ Next: Siri Pettersen: Råta

≪ Previous: Roy Jacobsen: De usynlige

$

0

0

Jack London (1876-1916), amerikansk forfatter, var uhyre produktiv og skrev til sammen over 50 bøker, inkludert en rekke romaner, noveller og artikler. Mest kjent er han kanskje for Når villdyret våkner fra 1903. Du kan lese mer om Jack London her og her Hunden Buck blir stjålet fra familien sin i California og solgt som trekkhund til Alaska – […] ... (Blogginnlegget er hentet fra Bibliotekbloggen)

---

Siri Pettersen: Råta

November 4, 2014, 12:20 am

≫ Next: Æ ælske Trondhjæm – ei myldrebok

≪ Previous: Jack London: Når villdyret våkner

$

0

0

Siri Pettersen opplevde stor suksess med første del av fantasy-trilogien Odinsbarn i fjor. Boka fikk strålende mottakelse og ble blant annet nominert til Bokbloggerprisen 2013. Endelig er fortsettelsen Råta her. Jeg likte Odinsbarn veldig godt og var selvsagt spent på oppfølgeren. Råta fortsetter der Odinsbarn slutter. Hirka, det halelause odinsbarnet, er kommet til vår verden. […] ... (Blogginnlegget er hentet fra Bibliotekbloggen)

Æ ælske Trondhjæm – ei myldrebok

November 4, 2014, 12:36 am

≫ Next: Ett sekund om gangen av Sofia Nordin

≪ Previous: Siri Pettersen: Råta

$

0

0

Tora Marie Nordberg har laget ei artig og fint tegnet myldrebok om Trondheim, som med fordel kan leses av barn i alle aldre, men helst sammen med mor og/eller far. ... (Blogginnlegget er hentet fra Barnebokkritikk.no)

Ett sekund om gangen av Sofia Nordin

November 4, 2014, 12:39 am

≫ Next: Bing & Bringsværd: London 2084

≪ Previous: Æ ælske Trondhjæm – ei myldrebok

$

0

0

Ett sekund om gangen er skrevet av svenske Sofia Nordin. Tidligere har hun gjort seg bemerket med Natthimmel og Det händer nu. For Ett sekund om gangen, første bok i en planlagt trilogi, er hun nominert til Nordisk råds pris for barne- og ungdomslitteratur. Hovedpersonen i den postapokalyptiske dystopien Ett sekund om gangen er 13 […] ... (Blogginnlegget er hentet fra Bibliotekbloggen)

Bing & Bringsværd: London 2084

November 4, 2014, 12:41 am

≫ Next: Francesca Borri: «I krigen – Et vitnesbyrd fra Syria»

≪ Previous: Ett sekund om gangen av Sofia Nordin

$

0

0

I Bing & Bringsværds siste roman London 2084 – en frittstående fortsettelse av novellesamlinga Oslo 2084 (2004) og en hyllest til George Orwells 1984 – er settinga ei dystopisk fremtid som på ingen måte er urealistisk hvis vi tenker oss at vi ikke snart begynner å ta vare på miljøet og i tillegg lar etikken […] ... (Blogginnlegget er hentet fra Bibliotekbloggen)

Francesca Borri: «I krigen – Et vitnesbyrd fra Syria»

November 4, 2014, 10:21 am

≫ Next: Bokanmeldelse: Kaoshjerte av Lise Forfang Grimnes

≪ Previous: Bing & Bringsværd: London 2084

$

0

0

Når meningsløsheten tar overhånd ...

Francesca Borri (f. 1980) er en av få vestlige journalister som har vært til stede i Syria mens borgerkrigen har rast de siste årene. Borri er italiensk og boka hennes utkom i Italia tidligere i år under tittelen "La guerra dentro". Hun har vunnet mange priser som følge av at hun har rapportert fra krigen i Syria siden 2012. Artiklene hennes er oversatt til 11 språk, kan jeg lese på Spartacus´ presentasjon av henne på deres nettsider. Egentlig er hun jurist, men hun begynte å skrive da hun forsto at maktspillerne ble mer opprørt over hva hun skrev enn hva hun gjorde som jurist. Hun har tidligere skildret konflikter på Balkan og i Midtøsten, og hun har skrevet to bøker om dette. 

"I krigen" er rykende fersk i norsk oversettelse. Krigen i Syria er et tema som dukker opp i nyhetsbildet om og om igjen, og jo mer jeg hører om denne krigen, desto mindre opplever jeg at jeg forstår. Mitt håp var at jeg skulle forstå litt mer etter å ha lest boka. Og det gjorde jeg! Boka innfridde og vel så det!

Syrias president Bashar al-Assad (Foto: ukjent)

Hele boka må for øvrig betraktes som en flengende kritikk mot medienes dekning av denne krigen spesielt og alle andre kriger generelt. Det hele blir så overfladisk, så styrt av hva sjefsredaktørene tror at seere og lesere vil ha, at det aldri blir plass til gravejournalistikk eller analysejournalistikk. Det er i alle fall ikke krigsreporterne som får slippe til med analyser, men helst folk som aldri har vært der det skjer. Borri har vært i den syriske byen Aleppo, hvor kampene foregår fremdeles, og er selv så ydmyk at hun innrømmer at heller ikke hun kjenner til alt som skjer i denne byen, som er delt mellom den såkalte frie syriske hæren og Assads soldater (sistnevnte representerer sittende styresett). Og hva Den frie syriske hær består av ... ja, se dét er en stor del av problemet ... 

Når jeg skal skrive om mitt inntrykk av denne boka, vet jeg nesten ikke hvor jeg skal begynne. Hele boka har vært en så gruoppvekkende opplevelse å lese, jeg sitter igjen med så mange inntrykk og det er så mange sitater jeg har lyst til å vise frem at det nesten ikke er en eneste side som ikke har fått et eseløre etter min lesing. Og så må jeg selvsagt begrense meg. Mitt mål med denne bokomtalen er helt klart å få flere til å lese denne boka, og derigjennom at flere også vil kunne forstå hva konflikten dreier seg om.

Aleppo (Foto: AP, The Telegraph)

Aleppo var en gang en stolt og vakker by helt nord i Syria, med over 2 millioner innbyggere av det mer velstående slaget. I dag er byen delt i to, og den ene delen, der hvor opprørerne holder til, er for lengst blitt en nedbombet og fullstendig ødelagt bydel. Hvor mange mennesker som har dødd er det nok ingen som vet, men det antydes rundt 200 000. Mens ca. 7 millioner - nesten halvparten av Syrias befolkning - er på flukt, og setter nabolandene under et formidabelt press. Som forfatteren skriver på side 16 i boka: "Sannheten er at det eneste sikre, i Aleppo, er å dra sin vei."

"Den frie syriske hær strever først og fremst med å opparbeide seg internasjonal støtte, da man antar at 5 % av de 800 til 2000 soldatene som ifølge ulike forskningsinstitusjoner deltar, kan spores tilbake til islamsk fundamentalisme. Kampen her begynte faktisk med to bilbomber som en al-Qaida-gruppe hevdet å stå bak. Det var den 10. februar. Og de som uttrykkelig tar sikte på en islamsk stat, er i dag blant de mest aktive brigadene i Aleppo, Ahrar al-Sham, Østens Frie Menn. 

.... De er libyere, irakere, tsjetsjenere, afghanere. De er likevel ikke de eneste utlendingene som deltar i Den frie syriske hær. Det er nemlig slik Aleppos innbyggere i bunn og grunn ser på opprørerne: som utledninger. Aleppo er den økonomiske hovedstaden, Syrias Milano. En rik by med et blandet borgerskap, med kristne og muslimer, uten de store forskjellene, med sunnier og sjiaer - en by som er sentrert om forretningslivet og er full av fabrikkeiere og næringsdrivende. Dens bidrag til demonstrasjonene de siste månedene har vært marginal, krigen kom utenfra - da Tyrkia åpnet grensen og Aleppo var første stopp på veien for opprørerne. Den frie syriske hær her er ikke som den er lenger sør, i Homs og i Hama: Den består ikke av gutten, av faren som forsvarer sitt eget kvartal, sin egen boligblokk. Opprørerne er syrere fra landsbygda, fattige syrere som beskylder Aleppos innbyggere for å være likegyldige, kyniske, opportunistiske. Mens disse på sin side anklager opprørerne for å ha rykket byen opp med roten uten å ha den minste anelse om hva man ser for seg i framtiden, foruten ordet sharia, i et land der de arabiske sunnimuslimene utgjør 63 % av befolkningen." (side 19-20)

Francesca Borri (Foto: ALESSIO ROMENZI)

Og slik fortsetter Borri å borre i materien, og budskapet er fortettet, gjentagende og manende - som en slags stream of consciousness som aldri tar slutt. Hun beskriver et folk som til å begynne med ikke en gang tenkte på at Assad skulle fjernes. Folket ønsket reformer og det var årsaken til demonstrasjonene som startet i mars 2011 - før det hele føyde seg inn i rekken av muslimske land som deltok i den arabiske våren. Fordi demonstrasjonene umiddelbart ble møtt med vold, utviklet det hele seg til en borgerkrig. I mesteparten av Syria har riktignok livet stort sett fortsatt som normalt, mens kampene altså pågår i noen få byer. Aleppo er blant de hardest rammede, ut fra hva jeg har forstått. Hvordan kunne det skjer?

Forfatteren understreker at man for å forstå forferdelsen burde ha opplevd Damaskus´skjønnhet en gang i livet, opplevd Aleppos skjønnhet - "den elegante stilen i et syrisk hus, teppene, gårdsrommene med roser og pastellfliser, smijernslampene ..." I dag har mange rykket tilbake til steinalederen - ingen muligheter for å få vasket seg, folk dør av helt banale sykdommer, de livene bombene ikke tar, tar sulten ... Man må gjøre fra seg der man finner et sted, ja, selv kattene som ellers blir spist i mangel av mat, ser syke ut ... Hit kommer verken FN eller Røde Kors ... bare saudiarabere ... For rundt 300 dollar kan man selge den mindreårige datteren sin som brud til saudiaraberne, og så har man i alle fall en sjanse til å få mat til sønnene sine. 

Damascus (Foto: ukjent)

Revolusjonen i Syria ligner på de fleste andre revolusjoner vi kan lese om i historiebøkene. Det handler om et land hvor mange mennesker lever i den ytterste nød, mens makthaverens kone kan finne på å kjøpe lamper og divaner til 450 000 dollar, skriver Borri. Det handler om et regime som har kommet til veis ende - "i likhet med mange av regimene i området - fordi det allerede var dømt til å smuldre opp". Dermed er det ikke bare et spørsmål om militær overlegenhet, skjønt det ikke akkurat roer gemyttene at Assad-regimet mottar støtte fra land som Russland og Iran ... 

"For den arabiske våren var i all vesentlighet en revolt mot regimer som brydde seg mer om interessene til de få som satt ved makten, samt deres vestlige venner, enn interessene til landets borgere. Jo da, det var en revolt som bare lyktes i Tunisia og Egypt, resten er for øyeblikket litt av en katastrofe - men den signaliserte likevel en postkolonial utmattelse, der den gamle geografien med formell suverenitet og substansiell avhengighet går mot slutten. Og den overprøvde en tese som har vært mer seiglivet enn de fleste. Etter Berlinmurens fall, i en verden der demokratiet så ut til å gå sin seiersgang i land etter land, var Midtøsten unntaket. Der kulturen visstnok ikke egnet seg for demokrati. Det var tesen om det arabiske unntaket, nå gjort til skamme av tusen Tahrir-plasser - og faktisk også før det, av mange år med sosiale sammenstøt og fagforeningsopprør. 6. aprilbevegelsen, ikonisk for sin motstand mot Mubarak, kaller seg det til minne om 6. april 2008, da politiet skjøt mot de streikende arbeiderne: Den arabiske våren ble nemlig ikke født med Facebook. Dypest sett var den et krav om selvbestemmelse, om reell, ikke bare formell, suverenitet. 

Virkelig makt: makten til å bestemme." (side 63)

Og jeg tar i samme slengen med et sitat til på side 66 - et sitat som får meg til å tenke på Amin Maaloufs fantastiske essay "Identitet som dreper". 

Amin Maalouf: "Vi trenger mer enn en identitet."

"11. september reduserte alt til å handle om islam. De økonomiske, sosiale og politiske faktorene forsvant fra analysene om Midtøsten: Alt hadde sin opprinnelse i religionen. Den arabiske våren lyktes i å knuse denne forenklede likningen som sier at araber er lik muslim. I Tunisia og i Egypt så man tunisere og egyptere, ikke muslimer og kristne. Her bruker imidlertid alle religionen, trusselen om sekterisk krig, for å oppnå egne mål - mer land. Men det gir ingen mening å definere regimet som sjiamuslimsk, selv om familien Assad og samtlige av hærtroppene er sjiaer: Planøkonomien har nemlig tillatt Assad å skape seg et nepotistisk nettverk som borgerskapet har nytt godt av, og som for det meste består av sunnimuslimer. Det er ikke annet enn et regime av rovdyr, og opposisjonen er ikke annet enn en opposisjon av fattige og ustøtte. Sjiaer og sunnier og kristne om hverandre. Alle fokuserer på religion nå. Men for å forstå Syria, hadde Abdallah rett: Marx er mer nyttig enn Koranen."

Man er mer utsatt for bomber fra fly i brødkøene enn ved fronten, fordi Assads styrker (som er de eneste som har fly) ikke tør å slippe dem ved fronten av frykt for å skade sine egne. Borri nevner også alle snikskytterne - på begge sider av konflikten - som kommer på jobb som om det handlet om alminnelig skift-arbeid. Mens hun oppholdt seg i Aleppo, møtte hun på mennesker som hadde mistet alt. De hadde ikke mer enn de sto og gikk i. Og den byen som en gang sto på UNESCOs verdensarvliste, er jevnet ved jorden. Det er ingenting igjen. Det er de grusomste historier som fortelles. Ved siden av likene, ligger det gjerne et til - av et menneske som ville sikre avdøde litt verdighet ved livets slutt og fjerne det fra skuddlinjene - før det selv ble skutt av en snikskytter. 

Borri forteller om rammevilkårene for en gjennomsnittlig krigsreporter. 70 doller pr. artikkel tvinger freelance-journalisten til å skjære ned på det meste. Ikke en gang forsikring får de råd til for den lønna. Informasjonen skal helst være rask og minst mulig dyptpløyende. De intelligente leserne finnes, i motsetning til hva sjefsredaktørene synes å tro, og de vil ha intelligente saker. At noe fremstilles enkelt, trenger ikke å bety at det skal overforenkles. Så det er ikke det minste rart at en gjennomsnitts-avisleser ikke skjønner så mye av det som skjer i Syria. Det som er å finne om krigen i en gjennomsnittsavis gir sjelden eller aldri innsikt i det som skjer. Til det er stoffet for overfladisk fremstilt. Det er kanskje en grunn til at Borri har følt behov for å skrive nettopp denne boka?

Så har man diskusjonen om bruk av nervegass. Vesten- i alle fall USA - har sagt at dersom nervegass blir brukt, må Assad-regimet regne med intervensjon. Og nervegass er brukt - man vet bare ikke av hvem. 

"Det er imidlertid ikke slik at araberne er mer barbariske enn andre. De største kjemiske våpenarsenalene i verden, selv om de er i ferd med å nedbygges, tilhører fremdeles USA og Russland. Når USA underskrev Konvensjonen om forbud mot kjemiske våpen i 1993, skyldes det ikke at de er et mer opplyst land enn andre land i krigene sine, i Pakistan eller i Tsjetsjenia, men fordi de ikke har bruk for dem. Grunnen til at Syria har alle disse lagrene med sarin, er at nervegass er de fattiges atomvåpen. Her er det bare Israel som har atomvåpen. For alle de andre landene omkring er det nervegass som gjelder. Eller selvmordsbomber. På den annen side forstår man fint lite av Syria om man ikke forstår Israel. En av årsakene til forskjellen mellom Libya og Syria, mellom intervensjonen i Libya og ikke-intervensjonen i Syria, er at Libya ikke grenser mot Israel, men det gjør Syria. Og at Israel har funnet en slags likevekt med Assad-familien: Israels eneste problematiske grense er nå den mot Libanon. Assad-familien har alltid begrenset seg til ord - mens for Israel fortoner disse opprørerne som litt vel muslimske, litt vel arabiske liksom, og dermed klarer de ikke helt å bestemme seg for om de foretrekker Assad eller opposisjonen: et trygt diktatur eller et uvisst demokrati." (side 135-136)

Krigens uttrykk, slik den var i 2012.

Og her er vi vel ved problemets kjerne, som i tillegg kompliseres ved at det er islamske fundamentalister som er best organisert - at opposisjonen ikke fremstår som noe alternativ til det sittende regimet. Man vet ikke helt hvem de er, og de er i alle fall ikke noen enhetlig organisasjon. Det Vesten frykter aller mest er at makten skal gå til ytterligående islamister. Og når man rådfører seg for eller mot intervensjon, så snakker man med alle andre enn syrerne selv, påpeker Borri. 

"Problemet er at det vi kaller Den frie syriske hær ikke er annet enn et vidt synonym for motstand. Den har aldri inkludert alle opprørsgruppene, og av ulike grunner har den heller ikke vært i stand til å koordinere dem, til å skille ut noen prioriterte områder og formulere en strategi." (side 167)

Det opprørerne i alle fall er sikre på er at de er imot ISIS (Den islamske staten i Irak og Syria), "som for øyeblikket har overtaket og dominerer grenseovergangene - og dermed de helt essensielle forsyningskanalene fra Tyrkia". (side 168)

"Syrerne snakker ikke lenger om "frigjorte områder", men om Øst-Aleppo og Vest-Aleppo. De forteller deg ikke lenger om Assad, om urett, om undertrykkelse, og med mobiltelefonene sine viser de deg ikke lenger bilder av barn og søsken drept av regimet, men rett og slett de nydeligste fotografier av Aleppo før krigen. For det er ingen her som fremdeles kjemper mot regimet. Nå er det opprørerne som kjemper seg imellom. 

Den som ikke er engasjert i plyndring og utpressing, er engasjert i kampen mot ISIS (Den islamske staten  Irak og Syria), en gruppe tilknyttet al-Qaida som har kalifatet som mål og ganske enkelt kaller seg al-Dawlat, Staten, som et nytt regime. "Og om mulig er vi til og med enda mindre frie enn vi var før", sier en av de siste, gjenværende aktivistene. Fortsatt i live. "For før, hvis du ikke engasjerte deg i politikk, var det ingen som brydde seg om dine private valg. Nå forbyr de musikk, alkohol. Sigaretter," sier han. "Det dreier seg ikke bare om de kristne og alawittene. Nå står også sunnimuslimer i fare, folk som meg, som fortolker Koranen på en annen måte enn det al-Qaida gjør. For om Assad prøver å ta livet mitt, så prøver disse andre å ta livsstilen min." (side 176)

På grunn av vilkårene som blir spesielt freelance-journalister til del, er det vanskelig å nå frem til land som krever visum for å kunne reise inn. Dermed blir mange lands kriger glemt og/eller neglisjert - som Sør-Sudan, Bahrain, Tsjetsjenia, Den sentralafrikanske republikk ... For å få visum må man ofte oppgi hvilken avis man jobber for, og det er ikke lenger noen aviser som bestiller artikler på forhånd - siden ingen vil ha ansvaret for at du kan bli drept ...  De fleste aviser i dag er lavkost-aviser, og er det noe som koster, så er det gravejournalistikk. Journalistene kunne i det minste samarbeidet seg i mellom, for å dekke hele bildet der de er. Men Borri har til og med opplevd at en konkurrerende journalist sendte henne rett i armene på snikskytterne for selv å komme først til en demonstrasjon ... 

Rammevilkåene skaper i seg selv overfladisk journalistikk. Ikke rart vi lesere - intelligente eller ikke intelligente - forstår så lite av det som skjer ... Det er jo knapt noen som lenger går i dybden. Nettopp av den grunn elsker jeg å lese bøker som denne som Francesca Borri har skrevet. For nå forstår jeg mer enn hva hundrevis av avisartikler kunne ha formidlet. Det hun skriver om i sin bok er krigens meningsløshet, og hvor ikke bare maktapparatet opprørerne protesterte mot korrumperer, men også opprørsbevegelsene selv ... Fordi de til slutt er så utarmet at det i grunnen bare handler om å overleve, og når mennesket er der at det kun handler om å overleve - da mister man sin menneskelighet. Jeg skal ikke begi meg inn på noen filosofisk diskusjon om hvorvidt mennesket er et humant vesen eller ikke, slik andre har gjort før meg - jeg bare konstaterer at slik er det krig virker inn på mennesker, når den bare har vart lenge nok ... 

Francesca Borris´"I krigen - Et vitnesbyrd fra Syria" er en slik bok alle burde lese - ikke bare en gang, men flere ganger. Hun gir lidelsene et ansikt, og får frem krigens omkostninger. Og for meg som har lett etter noen logiske forbindelseslinjer å knytte kunnskap om konflikten opp til, så kan jeg vel si at det fant jeg ikke. Det var kanskje noen der til å begynne med, men så ble krigen mer og mer grumsete, mer og mer uoversiktlig - helt til selv ikke opprørerne selv vet helt hva det hele handler om - utover overlevelse ... Og dermed vet vi som leser denne boka at det er slik krigen i Syria har blitt: uoversiktlig, grumsete og faktisk ikke lenger til å forstå. 

Boka er - for å bruke et forslitt begrep - et knyttneveslag rett i magen. En vond og nødvendig bok, som jeg håper riktig mange kommer til å lese!

Utgitt i Italia: 2014 
Originaltittel: La guerra dentro
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Spartacus 
Oversatt:Kristin Gjerpe og Astrid Nordang
Antall sider: 196
ISBN:978-82-430-0915-8
Boka har jeg kjøpt selv

Francesca Borri (Foto: ukjent)

Andre artikler om boka:
- NRK v/Ingunn Rauk - Den eigentlege krigen er utanfor Syria  - 29. oktober 2014 - "– Det eg verkeleg ikkje kan akseptere er er det som skjer der ute, og då meiner eg hos redaktørane og avisene, seier Borri, som meiner måten medieindustrien dekkjer krig på er beint fram skammeleg."
- Dagens Næringsliv v/Eirik B. Traavik - 24. oktober 2014 - Ensomt vitne (bak betalingsmur)
- Klassekampen v/Åsne Seierstad - 1. november 2014 - Å vaske blod av potetene - Insisterende: Det er det dypt menneskelige som imponerer mest ved Francesca Borris «I krigen – et vitnesbyrd fra Syria».
- Vårt Land v/Olav Solvang - 29. oktober 2014 - Villig til å dø for krigens ofre - "I april var Francesca Borri den eneste utenlandske journalisten i Syria. Hun trodde hun skulle dø i bomberegnet."

... (Blogginnlegget er hentet fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg)