Forlag: Fagbokforlaget
Tittel: D.C Danielssen - En kjempe for sin tid
Forfatter: Karen B Helle
Format: Innbundet
Sideantall: 206
Utgitt: 2014
Utfordring: 100+ bøker på 1 år
Kilde: Leseeksemplar
Forfatter
Karen B Helle er tidligere professor i generell fysiologi ved Universitetet i Bergen. Hun er 80 år og kommer i år ut med boken om D.C. Danielssen- En kjempe for sin tid.
Dette var aller siste bok ut i det lille prosjektet med å "fordype" seg i emnet som har med lepra og de spedalske å gjøre. Skjebnen ville det tydeligvis annerledes fordi jeg har snublet over ytterligere to bøker om emnet, det ene er en sakprosa og den andre er en ungdomsroman skrevet av Berit Vatne Vik. Har i grunnen en mistanke om at det kanskje ikke står så mye "nytt" i disse i forhold til de 3 bøkene jeg har lest allerede, men de pirret min nysgjerrighet og da måtte jeg bare få tak i dem.
Denne boken var det imidlertid Tine som gjorde meg oppmerksom på i sitt referat fra bokmøte med VB for siden jeg måtte gå litt tidligere så fikk jeg ikke med meg den delen som hadde med sakprosa å gjøre.Så tusen takk for tipset Tine.
Jeg skal ikke prøve å gjengi alt hva denne boken handler om for jeg er redd for at det hadde blitt et veldig langt innlegg, for her får vi veldig mye informasjon. jeg skal imidlertid trekke frem noen av sidene ved denne personligheten som var helt ukjent for meg inntil for kort tid siden.
D.C. Danielssen- En kjempe for sin tid er historien til en mann som har gjort veldig mye for byen vår ( Bergen) og jeg må si som Tine sa i sin omtale, det er rart at han ikke har fått så mye som en gate oppkalt etter seg en gang.
D.C. Danielssen eller Daniel Cornelius Danielssen ( 1815- 1894) var sønn av en urmaker, han var en vitenskapsmann, politiker og en meget samfunnsengasjert borger. Det er blant annet takket være hans iherdige innsats at musèbygningen til Bergen Museum ble innviet i 1867, bygget blir restaurert i år, 120 år etter hans død. På forsiden av bygget er det Wilhelm Friman Koren Christie det står statue av og ikke han som gjorde mest for at det hele skulle bli en realitet. Man kan trygt si at D.C. Danielssen har noe ufortjent kommet i skyggen av både ham og den tidligere svigersønnen Gerhard Armauer Hansen, som oppdaget leprabasillen.
D.C. Danielssen er en av fire bergensere som gjorde stor ære på byen på 1800- tallet, de andre var Michael Sars, Johan Sebastian Welhaven, og Ole Bull.
I forordet blir det nevnt at formålet med denne biografien er å gi vår generasjon en nyansert og rettferdig bilde av D.C. Danielssen. Det syntes jeg er veldig bra.
Foreldrene til Danielssen hadde ikke råd til å sende guttungen på latinskolen så han ble derfor satt i lære på svaneapoteket. Moren til Danielssen var forøvrig oppkalt etter sin mor igjen, Catharina Fredericha Holberg Ibsen og var niesen til Ludvig Holberg.
Som ung gutt ble han syk av tuberkulose og måtte tilbringe over 1,5 år i sengen og måtte dermed avbryte læretiden. Under læretiden bodde han hos familien Bull.
I 1841, når Danielssen var 25 år gammel begynte han som lege på St.Jørgen og de forholdene som møtte han der var både forskrekkelige og nesten uoverkommelige.
Han skulle føre journal over alle de som var syke ved hospitalet, og foreta obduksjoner av de som var døde av spedalskhet. Han begynte straks å spesialisere seg på sykdommen. Byens store kunstner og litograf, Johan Losting ble engasjert som tegner og fikk i oppgave å tegne illustrasjoner av de ulike formene av sykdommen,dette var i forbindelse med arbeidet som han la ned sammen med Carl Wilhelm Boeck, og ble til storverket Om spedalskhet som de fikk en prestisjefylt pris for i Frankrike,
Ved sitt arbeid i direksjonen ved Bergen Museum fra 1852 ble Danielssen for alvor kjent med den 13 år eldre rektor Hans Holmboe, en av byens stortingsmenn og ordfører gjennom mange år. Disse to kom til å stå sammen om en imponerende innsats for å modernisere museets virksomhet. Det var Danielssen og Holmboes store fortjeneste at den nye musèbygningen ble reist akkurat på Rakkerhaugen, nå kjent som Nygårdshøyden.
Danielssen ble gift med en Berthe Marie Olsdatter og sammen fikk de 3 døtre og en sønn, det var forøvrig datter nummer to, Fanny som ble gift med legen og oppdageren av leprabasillen Gerhard Armauer Hansen. Alle fire barna døde av tuberkulose i forholdsvis ung alder. Det finnes lite eller ingen dokumentasjon på deres skolegang eller hva de gjorde.
Allerede før Danielssen avsluttet sin legeutdannelse, må han ha vært godt kjent med tilstanden for de spedalske ved St. Jørgens hospital, ikke usannsynlig gjennom Christian Wisbech, overlegen ved Det Civile sygehus. Det er også rimelig å anta at han var blitt inspirert av sine lærere ved Universitetet, ikke minst av brigadelege Johan J, Hjort.
Vi får et godt innblikk i hvordan han jobbet som lege og vitenskapsmann, hvordan han kom frem til ulike teorier når det gjaldt årsaken til at folk ble spedalske. Han var meget opptatt av pasientene og deres levevilkår. På sine mange reiser på rundt omkring på vestlandet ble han mektig rystet over den alminnelige skittenferdigheten, de usle boligene og det elendige kostholdet som rådet. Vi får igjen høre om Eilert Sundt som var folkelivsgransker og som vi møtte i "Ti tusen skygger", og flere andre som jobber med spedalskhet.
På tross av optimismen bak opprettelsen av Lungegaardshospitalet i 1849 og oppdagelsen av leprabakterien i 1873 kom det ingen effektiv kur mot lepra før sent på 1930-tallet.
Jeg syntes det var aller mest interessant å høre om legen og vitenskapsmannen D.C. Danielssen og hans arbeid for de spedalske, men som vi får vite i denne boken så var han mye mer enn det. Han satt blant annet på stortinget og hadde flere perioder hvor han studerte i utlandet. Ellers bodde og virket han her i Bergen og har som tidligere nevnt gjort veldig mye for denne byen.Som lege brant han for å ordne opp i byens sanitære forhold og for drikkevannsforsyningen. I sitt lange og aktive liv var han innblandet i mange ulike foreninger og selskap, det kan blant annet nevnes: Fiskeriselskapet, Kunstindustrimuseet, Det Nyttige selskap, Den Nasjonale Scene for å nevne noen. For en mer utfyllende omtale av akkurat disse tingene vil jeg gjerne bare henvise til Tine sin gode omtale av denne boken, hun har også med en del bilder av blant annet Bergen Museum.
Boken inneholder også noen brevvekslinger mellom Danielssen og Boeck, de var ivrige brevskrivere begge to, 200 av disse brevene ble funnet i en skuff i Danielssens skrivebord.
Dette var en meget interessant bok og jeg har lært veldig mye av den. Selv om jeg og sikkert andre med meg ikke visste om D.C Danielssen fra før så var han meget respektert og vel ansett på sin tid. Men jeg må si at det er en skam at han ikke blir nevnt litt oftere og får sin plass der han egentlig hører hjemme, opp og frem i lyset som en av byens store sønner.
Boken er delt inn i kapitler som viser de ulike sidene han hadde, som urmakersønn under oppveksten, virksomheten som lege og vitenskapsmann, politiker, organisator og kulturentrepenør.
Det var nesten som å sette seg litt på skolebenken igjen dette, men det er aldri for seint å lære nye ting, ikke sant? Det har vært en interessant reise å lese disse tre bøkene om en sykdom jeg ikke visste så mye om fra før, dette er jo tre selvstendige bøker og trenger absolutt ikke å leses sammen. Likevel så vil jeg gjerne anbefale deg det om dette er tema som du syntes er interessant, og les de gjerne da i den rekkefølgen som meg og Tine har gjort. Jeg sluttet å telle dager, Ti tusen skygger, D.C. Danielssen- En kjempe for sin tid,henholdsvis en roman og to sakprosa bøker.
Anbefales!
På denne linken finner du en interessant video som tar for seg arbeidet som skal gjøres med Bergen Museum frem til 2018.
... (Blogginnlegget er hentet fra Beathesbokhylle)
Tittel: D.C Danielssen - En kjempe for sin tid
Forfatter: Karen B Helle
Format: Innbundet
Sideantall: 206
Utgitt: 2014
Utfordring: 100+ bøker på 1 år
Kilde: Leseeksemplar
Forfatter
Karen B Helle er tidligere professor i generell fysiologi ved Universitetet i Bergen. Hun er 80 år og kommer i år ut med boken om D.C. Danielssen- En kjempe for sin tid.
Dette var aller siste bok ut i det lille prosjektet med å "fordype" seg i emnet som har med lepra og de spedalske å gjøre. Skjebnen ville det tydeligvis annerledes fordi jeg har snublet over ytterligere to bøker om emnet, det ene er en sakprosa og den andre er en ungdomsroman skrevet av Berit Vatne Vik. Har i grunnen en mistanke om at det kanskje ikke står så mye "nytt" i disse i forhold til de 3 bøkene jeg har lest allerede, men de pirret min nysgjerrighet og da måtte jeg bare få tak i dem.
Denne boken var det imidlertid Tine som gjorde meg oppmerksom på i sitt referat fra bokmøte med VB for siden jeg måtte gå litt tidligere så fikk jeg ikke med meg den delen som hadde med sakprosa å gjøre.Så tusen takk for tipset Tine.
Jeg skal ikke prøve å gjengi alt hva denne boken handler om for jeg er redd for at det hadde blitt et veldig langt innlegg, for her får vi veldig mye informasjon. jeg skal imidlertid trekke frem noen av sidene ved denne personligheten som var helt ukjent for meg inntil for kort tid siden.
D.C. Danielssen- En kjempe for sin tid er historien til en mann som har gjort veldig mye for byen vår ( Bergen) og jeg må si som Tine sa i sin omtale, det er rart at han ikke har fått så mye som en gate oppkalt etter seg en gang.
D.C. Danielssen eller Daniel Cornelius Danielssen ( 1815- 1894) var sønn av en urmaker, han var en vitenskapsmann, politiker og en meget samfunnsengasjert borger. Det er blant annet takket være hans iherdige innsats at musèbygningen til Bergen Museum ble innviet i 1867, bygget blir restaurert i år, 120 år etter hans død. På forsiden av bygget er det Wilhelm Friman Koren Christie det står statue av og ikke han som gjorde mest for at det hele skulle bli en realitet. Man kan trygt si at D.C. Danielssen har noe ufortjent kommet i skyggen av både ham og den tidligere svigersønnen Gerhard Armauer Hansen, som oppdaget leprabasillen.
D.C. Danielssen er en av fire bergensere som gjorde stor ære på byen på 1800- tallet, de andre var Michael Sars, Johan Sebastian Welhaven, og Ole Bull.
I forordet blir det nevnt at formålet med denne biografien er å gi vår generasjon en nyansert og rettferdig bilde av D.C. Danielssen. Det syntes jeg er veldig bra.
Foreldrene til Danielssen hadde ikke råd til å sende guttungen på latinskolen så han ble derfor satt i lære på svaneapoteket. Moren til Danielssen var forøvrig oppkalt etter sin mor igjen, Catharina Fredericha Holberg Ibsen og var niesen til Ludvig Holberg.
Som ung gutt ble han syk av tuberkulose og måtte tilbringe over 1,5 år i sengen og måtte dermed avbryte læretiden. Under læretiden bodde han hos familien Bull.
I 1841, når Danielssen var 25 år gammel begynte han som lege på St.Jørgen og de forholdene som møtte han der var både forskrekkelige og nesten uoverkommelige.
Han skulle føre journal over alle de som var syke ved hospitalet, og foreta obduksjoner av de som var døde av spedalskhet. Han begynte straks å spesialisere seg på sykdommen. Byens store kunstner og litograf, Johan Losting ble engasjert som tegner og fikk i oppgave å tegne illustrasjoner av de ulike formene av sykdommen,dette var i forbindelse med arbeidet som han la ned sammen med Carl Wilhelm Boeck, og ble til storverket Om spedalskhet som de fikk en prestisjefylt pris for i Frankrike,
Ved sitt arbeid i direksjonen ved Bergen Museum fra 1852 ble Danielssen for alvor kjent med den 13 år eldre rektor Hans Holmboe, en av byens stortingsmenn og ordfører gjennom mange år. Disse to kom til å stå sammen om en imponerende innsats for å modernisere museets virksomhet. Det var Danielssen og Holmboes store fortjeneste at den nye musèbygningen ble reist akkurat på Rakkerhaugen, nå kjent som Nygårdshøyden.
Danielssen ble gift med en Berthe Marie Olsdatter og sammen fikk de 3 døtre og en sønn, det var forøvrig datter nummer to, Fanny som ble gift med legen og oppdageren av leprabasillen Gerhard Armauer Hansen. Alle fire barna døde av tuberkulose i forholdsvis ung alder. Det finnes lite eller ingen dokumentasjon på deres skolegang eller hva de gjorde.
Allerede før Danielssen avsluttet sin legeutdannelse, må han ha vært godt kjent med tilstanden for de spedalske ved St. Jørgens hospital, ikke usannsynlig gjennom Christian Wisbech, overlegen ved Det Civile sygehus. Det er også rimelig å anta at han var blitt inspirert av sine lærere ved Universitetet, ikke minst av brigadelege Johan J, Hjort.
Vi får et godt innblikk i hvordan han jobbet som lege og vitenskapsmann, hvordan han kom frem til ulike teorier når det gjaldt årsaken til at folk ble spedalske. Han var meget opptatt av pasientene og deres levevilkår. På sine mange reiser på rundt omkring på vestlandet ble han mektig rystet over den alminnelige skittenferdigheten, de usle boligene og det elendige kostholdet som rådet. Vi får igjen høre om Eilert Sundt som var folkelivsgransker og som vi møtte i "Ti tusen skygger", og flere andre som jobber med spedalskhet.
På tross av optimismen bak opprettelsen av Lungegaardshospitalet i 1849 og oppdagelsen av leprabakterien i 1873 kom det ingen effektiv kur mot lepra før sent på 1930-tallet.
Boken inneholder også noen brevvekslinger mellom Danielssen og Boeck, de var ivrige brevskrivere begge to, 200 av disse brevene ble funnet i en skuff i Danielssens skrivebord.
Dette var en meget interessant bok og jeg har lært veldig mye av den. Selv om jeg og sikkert andre med meg ikke visste om D.C Danielssen fra før så var han meget respektert og vel ansett på sin tid. Men jeg må si at det er en skam at han ikke blir nevnt litt oftere og får sin plass der han egentlig hører hjemme, opp og frem i lyset som en av byens store sønner.
Boken er delt inn i kapitler som viser de ulike sidene han hadde, som urmakersønn under oppveksten, virksomheten som lege og vitenskapsmann, politiker, organisator og kulturentrepenør.
Det var nesten som å sette seg litt på skolebenken igjen dette, men det er aldri for seint å lære nye ting, ikke sant? Det har vært en interessant reise å lese disse tre bøkene om en sykdom jeg ikke visste så mye om fra før, dette er jo tre selvstendige bøker og trenger absolutt ikke å leses sammen. Likevel så vil jeg gjerne anbefale deg det om dette er tema som du syntes er interessant, og les de gjerne da i den rekkefølgen som meg og Tine har gjort. Jeg sluttet å telle dager, Ti tusen skygger, D.C. Danielssen- En kjempe for sin tid,henholdsvis en roman og to sakprosa bøker.
Anbefales!
På denne linken finner du en interessant video som tar for seg arbeidet som skal gjøres med Bergen Museum frem til 2018.
... (Blogginnlegget er hentet fra Beathesbokhylle)