Søkes: småborgerlig familie med egen gressklipper og krystallysekrone.
...
(Blogginnlegget er hentet fra Barnebokkritikk.no)
↧
Visuell 60-tallsmimring
↧
Stefan Hertmans: «Krig og kjærlighet»
En av høstens store høydepunkter!
Det er ikke så ofte det kommer belgiske bøker på det norske bokmarkedet. Ja, når leste jeg egentlig sist en belgisk bok? Saken er at jeg ikke kommer på en eneste en, og det er jo temmelig nedslående ... (Da har jeg vært innom nettsteder som Wikipedia, som har listet opp en rekke berømte belgiske forfattere på en side, og en annen liste med bortimot 200 visstnok kjente belgiske forfattere ... ) Desto mer interessant når det først kommer noen i alle fall!
Stefan Hertmans (f. 1951) er en flamsk belgisk forfatter som skriver på nederlandsk. Fra debuten i 1981 og frem til i dag har han i følge Wikipedia utgitt intet mindre enn 37 bøker; aller mest innenfor genrene poesi, essay og drama, men også skjønnlitteratur. "Krig og terpentin" ("Oorlog en terpentijn" på originalspråket) utkom på norsk i 2014, et år etter at originalen utkom i Amsterdam.
Forlaget har på sine nettsider opplyst at forfatteren fikk overrakt to gamle notatbøker fra sin morfar i 1980. Hertmans lot være å åpne disse bøkene i nesten 30 år, hovedsaklig fordi han trodde at han visste hva han ville finne. Det dukket imidlertid opp så mye, mye mer - bl.a. gamle familiehemmeligheter som det har vært smertefullt å grave frem. I "Krig og terpentin" forteller han i alle fall med egne ord hvordan morfarens liv fortonet seg gjennom en hel del år. I første rekke i årene før 1. verdenskrig, hvor de fleste av verdens mennesker levde i dyp fattigdom og hvor et menneskeliv ikke var særlig mye verdt. Dernest om hans år som soldat i skyttergravene under første verdenskrig, og til slutt om kjærligheten - eller aller helst fraværet av den ... og livet frem til hans død.
Forfatteren har studert notatbøkene etter morfaren og dessuten bildene han etterlot seg. Hertmans har også en hel del egne erindringer om morfaren, som er flettet inn i boka og som selvsagt preger hans tolkning av det han fant ut i forbindelse med sin research.
"Krig og terpentin" har ifølge forlaget fått strålende mottakelse i både Belgia og Nederland, og den regnes som et nytt gjennombrudd i Hertmans´forfatterskap. "Hertmans ble nylig tildelt Flemish Culture Award, og romanen er også nominert til de prestisjefulle prisene Den gyldne bokuglen og LIbris Literatuurprijs. Den er så langt solgt for utgivelse i 10 land, inkludert USA, England, Danmark og England."
Boka er delt i tre deler. Den første delen (side 9 - 135) omhandler årene før første verdenskrig, og her er det forfatteren selv som er bokas jeg-person og forteller. Den andre delen (side 137 - 221) omhandler første verdenskrig - mao. årene 1914 - 1918. Her er det morfaren selv som er fortelleren. I den siste delen (side 223 - 283) er forfatteren igjen fortellerstemmen, og her fortelles historien om alt som skjedde etter at morfaren kom hjem fra krigen.
For ubemidlede mennesker var livet hardt i begynnelsen av det 20. århundret. Man måtte være glad dersom man i det hele tatt hadde arbeid, og det gjaldt å holde ut uten å kny. Verken arbeidsmiljølov eller HMS var oppfunnet, og ble du skadet i arbeid slik at du ble ufør, var det ut med deg og inn med en ny. Mange arbeidsplasser innebar stor fare for liv og helse for de ansatte, og i den konteksten gjør det sterkt inntrykk å lese om 14-åringen som i en av sine første jobber holdt på å få svidd av seg beina da kokende jern kom flytende langs gulvet. Kun snarrådighet fra arbeidskameratene reddet ham fra å få ødelagt beina sine. Han ville i så fall ikke ha vært den første, for å si det sånn. For mange var de som gikk rundt med klumpføtter - føtter som rett og slett hadde smeltet pga. varmen ...
Med utsikter til en snarlig død om man ikke passet seg godt, var det kanskje ikke så rart at han valgte en karriere innenfor militæret etter hvert. Dette skulle bli skjebnesvangert, og hendelsene i skyttergravene skulle komme til å prege resten av hans liv.
"Barndommen min var overgrodd av historiene hans om første verdenskrig, evig og alltid krigen om igjen; ubestemmelige heltedåder på gjørmesletter under skur av bomber, smatrede geværskudd, skrikende skygger i mørket, ordrer brølt på fransk, det hele tolket fra gyngestolen hans, med stor sans for effekter - videre var det evig og alltid piggtråd, granatsplinter suste om ørene på oss, mitraljøser smatret, signallys tegnet en høy bue på det mørke firmamentet, bombekastere og haubitser fyrte løs, tusen bomber og granater, mens tantene satt der, nippet til teen og nikket salig og jeg selv ikke festet meg ved stort mer enn at bestefar måtte ha vært en helt i en tid som befant seg like fjernt fra meg som middelalderen jeg fikk høre om på skolen. Nå ja, en helt var han uansett allerede, han som lærte meg å fekte, slipte lommekniven min, lærte meg å tegne skyer ved å pusse forsiktig med viskelær på figurer man først laget med en bit forkullet ved fra peisen, eller hvordan man gjengir de utallige bladene på et tre uten faktisk i tegne dem alle sammen - kunstens sanne hemmelighet, som han sa." (side 14-15)
Ikke til å undres over at den voksne Stefan Hertmans kviet seg noe for å åpne notatbøkene etter bestefaren ...
Tidlig i august 1914 ble bestefaren - Urbain Joseph Emile Martien - beordret ut i krigen. Han var da 23 år gammel, hadde fått fire års opplæring på militærskolen og hadde tittelen korporal. Å være soldat var en ære, og å dø på "æresmarken" som en helt var noe opphøyet og stort. Lite visste han hvilket helvete det faktisk kom til å bli. Hvor mye død og fordervelse, hvor mye lidelse og lite ærefullt han skulle bli vitne til etter hvert ... Alle dem som ble liggende igjen på den såkalte æresmarken, lidende uten å få noen hjelp, i time etter time før smertene eller blodtapet til slutt tok livet av dem ... Scenene som beskrives i boka er grusomme, levende og autentiske. Hertmans skriver så levende at jeg kunne kjenne luktene og se bildende livaktig foran meg. Det er ikke voksne menn som ligger strødd på æresmarken - det er unge gutter. Det finnes ikke noe hollywoodsk over scenene - bare død, helvete og forråtnelse.
"Vinteren 1917-1918 er det nok en gang gutter som dør av nød, kulde, lungebetennelse, tyfus, sorg, magesyke, syfilis, fortvilelse, raseri og jeg vet ikke hva, men det mest grufulle vi får høre, kommer fra Passendale, i oktober og november det året. Vi sitter nedgravd, ser sykebærerne våre bli innkalt den ene etter den andre. Ordet Passendale er på alles lepper. Offiserene tier og ser i bakken når vi ber om forklaring. Granatilden i det fjerne er voldsommere enn alt vi har hørt noen gang før. Det brukes sennepsgass, historiene som når oss, er så grufulle at vi nesten er takknemlige for at vi får sitte her og råtne i gjørma, utlevert bare til forfrysninger, lumske mitraljøser og militær vilkårlighet. Brannsårene som sennepsgass forårsaker, er visst mer smertefulle enn alt man har sett hittil; det er visst heller ikke noen salve eller medikament tilgjengelig som kan lindre de brølende ofrenes lidelse. Moralen synker lavere enn temperaturen nattestid. Igjen er det skjulte selvmord - gutter som løper rett mot fiendtlig ild og hyler: Skyt da, drittsekker, skyt meg, da. Som regel får de det som de vil. På en eller annen måte havner det også stadig mer sprit i skyttergravene; det hviskes om at den militære ledelsen selv sørger for å få den hit. Skrålende, snøvlende soldater som uler mot stjernene halve natta og sovner utpå morgenkvisten, bedøvet og utmattet, og som tidlig om morgenen, da kulda er aller hissigst til å angripe oss, fryser ihjel." (side 218)
Det som på mange måter berger Urbain - både under og etter krigen - er hans kjærlighet til malerkunsten. Morfarens største bragder er likevel som kopist av andre kjente malere - som blant annet Rembrandt. Hans ultimate arbeid er portrettet Mann med gullhjelm, kopiert fra Rembrandts original. Uten at jeg skal spoile hele boka, kan jeg røpe så pass at kjærligheten og da særlig mangelen på denne, får en sentral plass i morfarens senere liv.
"Krig og terpentin" er en bemerkelsesverdig roman - fortettet og brutal i sitt uttrykk. Her er det lite eller ingenting som pakkes inn; aller minst krigen, men heller ikke morfarens malerkunst. Som bildet som i årevis har vært stuet bort på loftet, det av den nakne kvinnen som ser inn i et speil, med et ansikt som umiskjennelig ligner morfarens store kjærlighet ... Hvor mange tapte drømmer, hvor mye ikke-levd liv, hvor mye smerte ... Vi kan knapt forestille oss hvordan dette må ha fortonet seg - ikke bare for ham, men også for kvinnen han ble gift med ...
Det som bergtok meg mens jeg leste, var Hertmans evne til å gjøre bestefaren så levende at jeg kjente hans smerte på min egen kropp. Jeg må innrømme at jeg ble aller mest berørt av bokas andre del som omhandler skyttegravskrigen, med all den elendigheten som fulgte i kjølevannet av dette. Dessuten blir jeg alltid andektig når jeg leser om forhold i vår nære fortid, der individets drømmer og ønsker måtte vike for fellesskapets interesser. Rent konkret kostet dette Urbain en karriere som maler, det kostet ham kjærligheten og det kostet ham hans livs lykke. Alle ofrene er imidlertid fraværende når historien om ham fortelles. Ære, moral og plikt står i fokus hele veien, og er avgjørende for de valg som blir tatt.
Selv om jeg opplevde at det tok litt tid før jeg fikk skikkelig flyt i lesingen til å begynne med, kanskje fordi historien ble litt springende i bokas første del, mener jeg at Hertmans har lykkes i å skrive en helstøpt roman. Den blir sittende i kroppen lenge etter at siste side er vendt. Dette er en slik bok man med fordel kan lese flere ganger uten at det gjør noe. Det har å gjøre med at det er mange lag i historien, som det tar litt tid å få tak på. Så kan man selvsagt lure på hvor mye av historien som er morfarens egen og hvor mye forfatteren har lagt til for egen regning. I den grad dette handler om smertefulle avsløringer som ellers ville ha blitt liggende dersom morfaren selv hadde vært der og fått bestemme selv, synes jeg virkelig ikke dette gjør noe. Og i den grad dette innebærer at forfatteren har gjort teksten mer litterær, er vel det mest positivt. Det som i alle fall er sikkert er at det har kostet Hertmans mye å skrive denne boka, som ikke på noen måte kan sies å være en ren hyllest av morfaren. Dette er så langt fra en feelgood-roman man kan komme! Alle detaljene i boka, alle historiene som er flettet inn - alt dette imponerte meg sterkt! Det skrives ikke mange bøker av denne typen lenger, rett og slett. Jeg kan vanskelig se for meg at jeg kommer til å lese så mange bøker av dette kaliberet i høst.
Utgitt i Amsterdam: 2013
Originaltittel: Oorlog en terpentijn
Utgitt i Norge: 2014
Forlag: Pax
Oversatt fra nederlandsk:Hedda Vormeland
Antall sider: 283
ISBN: 978-82-530-3717-2
Boka har jeg fått fra forlaget.
Andre omtaler av boka og forfatteren:
- Bok 365 v/Nora Dalaker Steenberg - 28. september 2014 - Den ømme krigeren
- NRK v/HIlde Bjørnskau - 1. oktober 2014 - Gir ut bestefarens dagbok-betroelser
...
(Blogginnlegget er hentet fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg)
Det er ikke så ofte det kommer belgiske bøker på det norske bokmarkedet. Ja, når leste jeg egentlig sist en belgisk bok? Saken er at jeg ikke kommer på en eneste en, og det er jo temmelig nedslående ... (Da har jeg vært innom nettsteder som Wikipedia, som har listet opp en rekke berømte belgiske forfattere på en side, og en annen liste med bortimot 200 visstnok kjente belgiske forfattere ... ) Desto mer interessant når det først kommer noen i alle fall!
Stefan Hertmans (f. 1951) er en flamsk belgisk forfatter som skriver på nederlandsk. Fra debuten i 1981 og frem til i dag har han i følge Wikipedia utgitt intet mindre enn 37 bøker; aller mest innenfor genrene poesi, essay og drama, men også skjønnlitteratur. "Krig og terpentin" ("Oorlog en terpentijn" på originalspråket) utkom på norsk i 2014, et år etter at originalen utkom i Amsterdam.
Forlaget har på sine nettsider opplyst at forfatteren fikk overrakt to gamle notatbøker fra sin morfar i 1980. Hertmans lot være å åpne disse bøkene i nesten 30 år, hovedsaklig fordi han trodde at han visste hva han ville finne. Det dukket imidlertid opp så mye, mye mer - bl.a. gamle familiehemmeligheter som det har vært smertefullt å grave frem. I "Krig og terpentin" forteller han i alle fall med egne ord hvordan morfarens liv fortonet seg gjennom en hel del år. I første rekke i årene før 1. verdenskrig, hvor de fleste av verdens mennesker levde i dyp fattigdom og hvor et menneskeliv ikke var særlig mye verdt. Dernest om hans år som soldat i skyttergravene under første verdenskrig, og til slutt om kjærligheten - eller aller helst fraværet av den ... og livet frem til hans død.
Forfatteren har studert notatbøkene etter morfaren og dessuten bildene han etterlot seg. Hertmans har også en hel del egne erindringer om morfaren, som er flettet inn i boka og som selvsagt preger hans tolkning av det han fant ut i forbindelse med sin research.
"Krig og terpentin" har ifølge forlaget fått strålende mottakelse i både Belgia og Nederland, og den regnes som et nytt gjennombrudd i Hertmans´forfatterskap. "Hertmans ble nylig tildelt Flemish Culture Award, og romanen er også nominert til de prestisjefulle prisene Den gyldne bokuglen og LIbris Literatuurprijs. Den er så langt solgt for utgivelse i 10 land, inkludert USA, England, Danmark og England."
Boka er delt i tre deler. Den første delen (side 9 - 135) omhandler årene før første verdenskrig, og her er det forfatteren selv som er bokas jeg-person og forteller. Den andre delen (side 137 - 221) omhandler første verdenskrig - mao. årene 1914 - 1918. Her er det morfaren selv som er fortelleren. I den siste delen (side 223 - 283) er forfatteren igjen fortellerstemmen, og her fortelles historien om alt som skjedde etter at morfaren kom hjem fra krigen.
For ubemidlede mennesker var livet hardt i begynnelsen av det 20. århundret. Man måtte være glad dersom man i det hele tatt hadde arbeid, og det gjaldt å holde ut uten å kny. Verken arbeidsmiljølov eller HMS var oppfunnet, og ble du skadet i arbeid slik at du ble ufør, var det ut med deg og inn med en ny. Mange arbeidsplasser innebar stor fare for liv og helse for de ansatte, og i den konteksten gjør det sterkt inntrykk å lese om 14-åringen som i en av sine første jobber holdt på å få svidd av seg beina da kokende jern kom flytende langs gulvet. Kun snarrådighet fra arbeidskameratene reddet ham fra å få ødelagt beina sine. Han ville i så fall ikke ha vært den første, for å si det sånn. For mange var de som gikk rundt med klumpføtter - føtter som rett og slett hadde smeltet pga. varmen ...
Med utsikter til en snarlig død om man ikke passet seg godt, var det kanskje ikke så rart at han valgte en karriere innenfor militæret etter hvert. Dette skulle bli skjebnesvangert, og hendelsene i skyttergravene skulle komme til å prege resten av hans liv.
"Barndommen min var overgrodd av historiene hans om første verdenskrig, evig og alltid krigen om igjen; ubestemmelige heltedåder på gjørmesletter under skur av bomber, smatrede geværskudd, skrikende skygger i mørket, ordrer brølt på fransk, det hele tolket fra gyngestolen hans, med stor sans for effekter - videre var det evig og alltid piggtråd, granatsplinter suste om ørene på oss, mitraljøser smatret, signallys tegnet en høy bue på det mørke firmamentet, bombekastere og haubitser fyrte løs, tusen bomber og granater, mens tantene satt der, nippet til teen og nikket salig og jeg selv ikke festet meg ved stort mer enn at bestefar måtte ha vært en helt i en tid som befant seg like fjernt fra meg som middelalderen jeg fikk høre om på skolen. Nå ja, en helt var han uansett allerede, han som lærte meg å fekte, slipte lommekniven min, lærte meg å tegne skyer ved å pusse forsiktig med viskelær på figurer man først laget med en bit forkullet ved fra peisen, eller hvordan man gjengir de utallige bladene på et tre uten faktisk i tegne dem alle sammen - kunstens sanne hemmelighet, som han sa." (side 14-15)
Ikke til å undres over at den voksne Stefan Hertmans kviet seg noe for å åpne notatbøkene etter bestefaren ...
Tidlig i august 1914 ble bestefaren - Urbain Joseph Emile Martien - beordret ut i krigen. Han var da 23 år gammel, hadde fått fire års opplæring på militærskolen og hadde tittelen korporal. Å være soldat var en ære, og å dø på "æresmarken" som en helt var noe opphøyet og stort. Lite visste han hvilket helvete det faktisk kom til å bli. Hvor mye død og fordervelse, hvor mye lidelse og lite ærefullt han skulle bli vitne til etter hvert ... Alle dem som ble liggende igjen på den såkalte æresmarken, lidende uten å få noen hjelp, i time etter time før smertene eller blodtapet til slutt tok livet av dem ... Scenene som beskrives i boka er grusomme, levende og autentiske. Hertmans skriver så levende at jeg kunne kjenne luktene og se bildende livaktig foran meg. Det er ikke voksne menn som ligger strødd på æresmarken - det er unge gutter. Det finnes ikke noe hollywoodsk over scenene - bare død, helvete og forråtnelse.
"Vinteren 1917-1918 er det nok en gang gutter som dør av nød, kulde, lungebetennelse, tyfus, sorg, magesyke, syfilis, fortvilelse, raseri og jeg vet ikke hva, men det mest grufulle vi får høre, kommer fra Passendale, i oktober og november det året. Vi sitter nedgravd, ser sykebærerne våre bli innkalt den ene etter den andre. Ordet Passendale er på alles lepper. Offiserene tier og ser i bakken når vi ber om forklaring. Granatilden i det fjerne er voldsommere enn alt vi har hørt noen gang før. Det brukes sennepsgass, historiene som når oss, er så grufulle at vi nesten er takknemlige for at vi får sitte her og råtne i gjørma, utlevert bare til forfrysninger, lumske mitraljøser og militær vilkårlighet. Brannsårene som sennepsgass forårsaker, er visst mer smertefulle enn alt man har sett hittil; det er visst heller ikke noen salve eller medikament tilgjengelig som kan lindre de brølende ofrenes lidelse. Moralen synker lavere enn temperaturen nattestid. Igjen er det skjulte selvmord - gutter som løper rett mot fiendtlig ild og hyler: Skyt da, drittsekker, skyt meg, da. Som regel får de det som de vil. På en eller annen måte havner det også stadig mer sprit i skyttergravene; det hviskes om at den militære ledelsen selv sørger for å få den hit. Skrålende, snøvlende soldater som uler mot stjernene halve natta og sovner utpå morgenkvisten, bedøvet og utmattet, og som tidlig om morgenen, da kulda er aller hissigst til å angripe oss, fryser ihjel." (side 218)
Det som på mange måter berger Urbain - både under og etter krigen - er hans kjærlighet til malerkunsten. Morfarens største bragder er likevel som kopist av andre kjente malere - som blant annet Rembrandt. Hans ultimate arbeid er portrettet Mann med gullhjelm, kopiert fra Rembrandts original. Uten at jeg skal spoile hele boka, kan jeg røpe så pass at kjærligheten og da særlig mangelen på denne, får en sentral plass i morfarens senere liv.
"Krig og terpentin" er en bemerkelsesverdig roman - fortettet og brutal i sitt uttrykk. Her er det lite eller ingenting som pakkes inn; aller minst krigen, men heller ikke morfarens malerkunst. Som bildet som i årevis har vært stuet bort på loftet, det av den nakne kvinnen som ser inn i et speil, med et ansikt som umiskjennelig ligner morfarens store kjærlighet ... Hvor mange tapte drømmer, hvor mye ikke-levd liv, hvor mye smerte ... Vi kan knapt forestille oss hvordan dette må ha fortonet seg - ikke bare for ham, men også for kvinnen han ble gift med ...
Det som bergtok meg mens jeg leste, var Hertmans evne til å gjøre bestefaren så levende at jeg kjente hans smerte på min egen kropp. Jeg må innrømme at jeg ble aller mest berørt av bokas andre del som omhandler skyttegravskrigen, med all den elendigheten som fulgte i kjølevannet av dette. Dessuten blir jeg alltid andektig når jeg leser om forhold i vår nære fortid, der individets drømmer og ønsker måtte vike for fellesskapets interesser. Rent konkret kostet dette Urbain en karriere som maler, det kostet ham kjærligheten og det kostet ham hans livs lykke. Alle ofrene er imidlertid fraværende når historien om ham fortelles. Ære, moral og plikt står i fokus hele veien, og er avgjørende for de valg som blir tatt.
Selv om jeg opplevde at det tok litt tid før jeg fikk skikkelig flyt i lesingen til å begynne med, kanskje fordi historien ble litt springende i bokas første del, mener jeg at Hertmans har lykkes i å skrive en helstøpt roman. Den blir sittende i kroppen lenge etter at siste side er vendt. Dette er en slik bok man med fordel kan lese flere ganger uten at det gjør noe. Det har å gjøre med at det er mange lag i historien, som det tar litt tid å få tak på. Så kan man selvsagt lure på hvor mye av historien som er morfarens egen og hvor mye forfatteren har lagt til for egen regning. I den grad dette handler om smertefulle avsløringer som ellers ville ha blitt liggende dersom morfaren selv hadde vært der og fått bestemme selv, synes jeg virkelig ikke dette gjør noe. Og i den grad dette innebærer at forfatteren har gjort teksten mer litterær, er vel det mest positivt. Det som i alle fall er sikkert er at det har kostet Hertmans mye å skrive denne boka, som ikke på noen måte kan sies å være en ren hyllest av morfaren. Dette er så langt fra en feelgood-roman man kan komme! Alle detaljene i boka, alle historiene som er flettet inn - alt dette imponerte meg sterkt! Det skrives ikke mange bøker av denne typen lenger, rett og slett. Jeg kan vanskelig se for meg at jeg kommer til å lese så mange bøker av dette kaliberet i høst.
Utgitt i Amsterdam: 2013
Originaltittel: Oorlog en terpentijn
Utgitt i Norge: 2014
Forlag: Pax
Oversatt fra nederlandsk:Hedda Vormeland
Antall sider: 283
ISBN: 978-82-530-3717-2
Boka har jeg fått fra forlaget.
| Image may be NSFW. Clik here to view.  |
| Stefan Hertmans (Foto: Michiel Hendryckx) |
- Bok 365 v/Nora Dalaker Steenberg - 28. september 2014 - Den ømme krigeren
- NRK v/HIlde Bjørnskau - 1. oktober 2014 - Gir ut bestefarens dagbok-betroelser
↧
↧
KATT SAVNES AV CAROLINE PAUL – EN TILFELDIG LESEROPPLEVELSE
Jeg var på biblioteket for å levere inn noe, en lydbok sikkert, eller den siste av Mo Hayder, jeg husker ikke; da så jeg den lille, nette boken Katt savnes av Caroline Paul stå fremme til utstilling, klar til utlån. Tittelen og beskrivelsen under: En sann historie om kjærlighet, desperasjon og GPS-teknologi traff meg midt i tryne - dette var helt klart en bok for meg! Jeg sitter i styret i den lokale avdelingen der jeg bor for Dyrebeskyttelsen, jeg er fosterhjem for dyr (merk: katter).
Det er sjelden bøker som ikke en gang har rukket å havne på leselisten min blir tatt opp og lest på den måten. Ytterst sjelden.
Her er den, her ligger den, ved siden av meg mens jeg skriver dette. Den ble lest ut på få dager, husker ikke om det var to dager eller litt mer enn det. Jeg beskriver boken som søt. Svært søt. Og veldig barnslig. Det ble for mye av meg, men underholdende ikke minst.
Dama bak boka mister katten sin i noen uker, og vil, må, trenger å finne ut hvor den har vært. Det er det hele boken handler om: Hennes mange forsøk på å finne ut av mysteriet.
På et tidspunkt fester hun GPS og kamera i halsbåndet til katten for å finne ut av dens vandringer. Dette fikk meg til å bekymre meg over om hun vet å bruke slike halsbånd som åpner av seg selv hvis katten setter seg fast. Dette er så viktig (!) så katten ikke KVELES. Det var alt jeg klarte å tenke på underveis.
Løsningen på mysteriet er så åpenbar at da løsningen kom tenkte jeg at jeg like så godt kunne latt være å lese den. Boka er forresten illustrert av forfatterens kjæreste, Wendy MacNaughton.
KATT SAVNES AV CAROLINE PAUL
ILLUSTRASJONER AV WENDY MACNAUGHTON
ORIGINAL TITTEL: LOST CAT. A TRUE STORY OF LOVE, DESPERATION, AND GPS TECHNOLOGY
FORLAGET PRESS 2014
BLOOMSBURY PUBLISHING PLC 2013
BOK OVERSATT AV HEGE MEHREN
ISBN 978-82-7547-761-1
KILDE: LÅNT PÅ BIBLIOTEKET
159 SIDER
... (Blogginnlegget er hentet fra Stjernekast)
↧
Godteri-for-øyet-bok om dyr
Generøs og tiltrekkende faktabok om dyr, som etterstreber opplevelsen av å besøke et natur-historisk museum. Og i motsetning til et museumsbesøk får man en evigvarende inngangsbillett.
...
(Blogginnlegget er hentet fra Barnebokkritikk.no)
↧
Bok: «Jeg rekker opp hånden for deg – Når storebror har Downs syndrom»
Forfatter: Trude Trønnes-Christensen (f. 1974)
Utgitt: 2014
Format: Innbundet, 132 sider
Forlag: Cappelen Damm
Mål/utfordringar: Nye forfattere
I det små les eg bøker som kan bli nominert til neste års bokbloggerpris. I jungelen av nye bøker er det ikkje alltid lett å orientere seg, men eg bruker ein del ebokbib og bibliotekers katalog over nyheter. Jeg rekker opp hånden for deg innbiller eg meg at eg leste om i bladet Kamille, og reserverte straks på biblioteket. Downs syndrom har fascinert meg sidan eg las ein amerikansk ungdomsserie for 10-15 år sidan, der veslebroren til hovudpersonen hadde Downs syndrom. Faktum er at advokatfullmektig Trude Trønnes-Christensen skreiv allereie i 2011 ein kronikk i Aftenposten (besøkt 02.10.14) om storebror Stian, ein kronikk frå eit søsterperspektiv.
Jeg rekker opp hånden for deg er ein sår og sterk historie om ein familie som i 1972 får eit barn med Downs syndrom. For 40 år sidan var ting annleis, og det er episoder i boka som får meg til å bli sint på deira vegne. Blant anna dette frå fødestova:
Trude Trønnes-Christensen fortel frå sitt perspektiv som veslesyster. Om ein storebror som tok mykje plass i oppveksten, om mangel på egentid med foreldra, om besteforeldrene som ofte såg kun Stian, men og om flotte øyeblikk der søsknene var i harmoni. Etterkvart får Stian både eigen bolig og jobb, men ein episode stikker seg fram i Stians liv, og det var den gongen han tok feil buss. Stian klarte heilt fint å bytte buss på veg til jobb, men då bussen var forsinka og han vart ståande på rutebilstasjonen ein heil dag utan at nokon brydde seg, då vart det for mykje for meg.
XOXO ... (Blogginnlegget er hentet fra My first, my last, my everything!)
Utgitt: 2014
Format: Innbundet, 132 sider
Forlag: Cappelen Damm
Mål/utfordringar: Nye forfattere
I det små les eg bøker som kan bli nominert til neste års bokbloggerpris. I jungelen av nye bøker er det ikkje alltid lett å orientere seg, men eg bruker ein del ebokbib og bibliotekers katalog over nyheter. Jeg rekker opp hånden for deg innbiller eg meg at eg leste om i bladet Kamille, og reserverte straks på biblioteket. Downs syndrom har fascinert meg sidan eg las ein amerikansk ungdomsserie for 10-15 år sidan, der veslebroren til hovudpersonen hadde Downs syndrom. Faktum er at advokatfullmektig Trude Trønnes-Christensen skreiv allereie i 2011 ein kronikk i Aftenposten (besøkt 02.10.14) om storebror Stian, ein kronikk frå eit søsterperspektiv.
Jeg rekker opp hånden for deg er ein sår og sterk historie om ein familie som i 1972 får eit barn med Downs syndrom. For 40 år sidan var ting annleis, og det er episoder i boka som får meg til å bli sint på deira vegne. Blant anna dette frå fødestova:
Stian kom ut i et stille rom. Helt til han kom til mamma. For mamma tok imot ham, kysset ham på hodet, så på de små fingrene hans, de fine hendene, så på ansiktet hans, la ham mot brystet sitt, mot hjertelyden han kjente. Og da legen kom inn til henne dagen etter, famlet etter ordene, gnei hendene før han foldet dem stramt over magen. Da legen til slutt klarte å si noe om at de lurer på om det kan være at gutten kanskje har noe som heter Downs syndrom, da sa mamma at det så hun med en gang. (s. 16)
Når ikkje ein lege for 40 år sidan klarte å vera såpass profesjonell, då er eg glad for at verda har gått framover.
Trude Trønnes-Christensen fortel frå sitt perspektiv som veslesyster. Om ein storebror som tok mykje plass i oppveksten, om mangel på egentid med foreldra, om besteforeldrene som ofte såg kun Stian, men og om flotte øyeblikk der søsknene var i harmoni. Etterkvart får Stian både eigen bolig og jobb, men ein episode stikker seg fram i Stians liv, og det var den gongen han tok feil buss. Stian klarte heilt fint å bytte buss på veg til jobb, men då bussen var forsinka og han vart ståande på rutebilstasjonen ein heil dag utan at nokon brydde seg, då vart det for mykje for meg.
Så Stian ble stående. Han stod på samme sted hele dagen, med anorakk, lange bukser og ryggsekk, mens solen stod høy og varm. Da mamma endelig fikk omfavnet ungen sin, så hun at han var mørkrød av solbrenthet i nakken, og gudene skal vite at han var tørst. Hvorfor var det ingen som gikk bort til ham, hvorfor var det ingen som lurte på hvorfor han stod slik, time etter time? (s. 102)Jeg rekker opp hånden for deg er ei nydeleg bok om eit søskenpar (som og har ein eldre storebror) som sjelden var enige, men veslesyster prøver til stadighet å nå inn til storebror. Ei sår og sterk bok om søsken som drar på ekstra bagasje i livet. Anbefales varmt!
XOXO ... (Blogginnlegget er hentet fra My first, my last, my everything!)
↧
↧
Bokomtale: Kaoshjerte
Tittel: Kaoshjerte. Forfatter: Lise Grimnes Forlag: Aschehoug En av høstens bøker, som nærmest per definisjon risikerer å drukne i mer profilerte utgivelser, er Kaoshjerte; Debutromanen til tenåringsmamma, kulturformidler og bokbloggerkollega Lise Forfang Grimnes. Jeg håper imidlertid at boka hennes blir godt synlig i bokhandlene, for hun har skrevet en sjarmerende og spennende ungdomsroman med sterke røtter […]Image may be NSFW.
Clik here to view.![]()
...
(Blogginnlegget er hentet fra Dykslektrikeren)
Clik here to view.
...
(Blogginnlegget er hentet fra Dykslektrikeren)
↧
Assia Djebar: «Stort er fengselet»
Eksistensielt om kjærlighet og smerte
Assia Djebar (pseudonym for hennes egentlige navn Fatima-Zohra Imalayen) ble født i Algerie i 1936. Hun er både forfatter, oversetter og filmskaper, og har i løpet av sin karriere utgitt 17 bøker og laget to filmer. Djebar nevnes stadig som en aktuell kandidat for Nobels litteraturpris, og det er knyttet stor spenning til om hun får den i år. Det begynner å bli noen år siden hun utga sin siste bok (2008), og siden hun nærmer seg 80 år, begynner det å haste dersom det er meningen at hun skal få denne prisen. Nobelprisen gis nemlig ikke posthumt.
Kun fire av Assia Djebars bøker er så langt oversatt til norsk. Jeg for min del har kun lest "Kjærligheten, krigen: en mosaikk fra Algerie" (på norsk i 2010) tidligere. Det var en bok som gjorde et sterkt inntrykk. Mens jeg leste "Stort er fengselet" (en samproduksjon mellom Agora Publishing og Forlaget Press, utgitt på norsk i 2010)), løp jeg for øvrig av gårde og kjøpte "Ingen steder i mitt fars hus" (på norsk 2011). Djebar regnes som en av Nor-Afrikas mest kjente og innflytelsesrike forfattere. Hun skriver på fransk. Du kan lese mer om forfatteren her.
Agora Publishing skriver på sine nettsider følgende om "Stort er fengselet":
"Stort er fengselet er en blanding av selvbiografi og fiksjon, det er en poetisk historie om en moderne kvinne som vokser opp på 60-tallet under krigen i Algerie. Hennes ekteskap faller sammen, i et samfunn som er intolerant mot kvinner, men der det samtidig finnes et sterkt kvinnefellesskap."
Man burde vel legge til at boka i tillegg har sterke elementer av å være en dokumentar.
Forlaget Press skriver følgende på sine nettsider:
"Hun ser tilbake på sitt eget, morens og mormorens liv og innser hvor uløselig knyttet de er til Algeries århundregamle historie preget av krig, kolonialisme og undertrykkelse. Landet er et fengsel, ikke bare for kvinnene, men også for mennene - et fengsel skapt av patriarkalsk tradisjon."
"Stort er fengselet" handler altså om Assia Djebars liv, selv om grensene mellom det selvbiografiske og fiksjonen ikke er enkel å trekke for andre enn dem som besitter en dyp kjenneskap til hennes liv og levned. Måten hun skriver på får henne på et vis til å fremstå mer som et symbol på kvinners situasjon i Algerie generelt, enn at hun nødvendigvis utleverer sin egen livshistorie. Dette merkes spesielt når hun trekker frem minner fra barndom og ungdom, som samtidig er beskrivende for hvordan kvinner hadde det, der de på mange måter var innestengt i hjemmene sine - som et slags fengsel. Dette kom ytterligere på spissen fordi landet tidligere var kolonisert av Frankrike, og hvor befolkningen levde i spennet mellom tradisjonene og det moderne samfunnet som trengte seg på. Hva var viktig å videreføre og hva skulle man ta avstand fra når kampen mot kolonimaktene verserte på det verste på 1960-tallet?
Som en slags ytre rammehistorie introduseres vi for bokas jeg-person, en kvinne i førtiårene, hvis ekteskap er i ferd med å havarere. Parallellene til forfatterens eget liv er her tydelig, for også hun skilte seg fra sin første mann.
Selv om kvinnen opprinnelig giftet seg av kjærlighet, var det ikke helt enkelt å slippe fri da kjærligheten tok slutt. I bokas første del - "Utradert i hjertet" - skildres en forelskelse så sterk at hun er villig til å sette ekteskapet på spill. Hva som til slutt fører til at hun går - de sterke følelsene til den andre eller ektemannens raseri og voldelighet - er ikke godt å si.
"Han slo, og jeg kunne ikke søke tilflukt innerst i rommet, som om den åpne verandadøren hadde en egen dragning; med de kraftige armene, en voksen manns veltrente armer, ville han blindt ta tak i meg og hive meg gjennom luften slik at jeg ble knust der ute. Han slo, og jeg segnet om på gulvet, en uvanlig skjerpet sans for fare våknet straks i meg og vurderte hva som var minst risikabelt.
Først skjelte han meg ut. Så slo han. Jeg må skjerme øynene. For hans vannvidd var av et forunderlig slag: Han var ute etter å blinde meg.
"Din utro kjerring!" snerret han, og i hånden hadde han whiskyflasken, knekt i to. Jeg tenkte bare på øynene mine, og trusselen fra den vidåpne verdandadøren." (side 82-83)
Så viser det seg at den nye vidunderlige mannen ikke er så mye mann når det kommer til stykket. Han står ikke opp for henne, men vender henne ryggen. Hun forstår at det hun trodde var kjærlighet, er et falsum. Ingen mann ofrer sin ære for en kvinne ...
" ... fordi jeg ikke har opplevd denne aller siste kjærligheten, denne lidenskapen inntil døden som jeg higer etter - for det finnes ingen Isolde i islam, der finnes bare nytelsen i stunden, i det flyktige nuet, for den muslimske døden er, hva man enn sier, maskulin. For å dø, som bestemor, som så mange andre kvinner, som instinktivt, gjennom kamp og kvaler, visste hva en mann er, en "som man aldri ser ryggen til", alle disse kvinnene, de eneste som er levende helt til sin død, blir i islam - en ensformig forvandling som jeg begynner å beklage på det smerteligste - blir, når de dør, til menn!" (side 104)
Bokas andre del - "Utradert på stein" - inneholder en rekke historier om Algerie helt tilbake til 15-1600-tallet. Historiene fortelles ikke kronologisk, og underveis ble jeg sittende og lure litt på hvordan dette egentlig hørte sammen med til resten. Jeg ønsket å høre mer om jeg-personens kjærlighetsliv fra bokas første del, men ble i stedet presentert for en rekke korte historier, som alle har det til felles at de handler om Algerie. Det handler om erobringer, om slaveri, om gammel visdom, om Kartagos ødeleggelse m.m. - før vi atter får høre mer om jeg-personens familie. Nærmere bestemt om bestemoren, barnebruden, og om alle hennes ofre som ble tålt uten at hun protesterte eller led høylytt. Samtidig foregår det filminnspillinger, hvor Algeries kvinneskjebner står i fokus - under kapitteloverskrifter som "Kvinne under plogen". Noe forvirrende til tider, men like fullt interessant. Pasjoner og lidenskap på den ene siden - plikt og ære på den andre. Som når filmregissøren knekker sammen over nyheten av at Pasolini - den kjente italienske (homofile) filmregissøren) - er død.
I bokas tredje del - "Et stumt begjær" - møter vi atter jeg-personen (og Assia Djebar selv?). Vi får høre om kvinner som pynter seg til fest, selv om de må holde seg for seg selv, strengt avstengt fra mennene. Det var både til glede og sorg. Til glede fordi de da var friere til å være seg selv - til sorg fordi det hvor som helst var øyne som betraktet dem og som kunne fortelle videre om kvinnene og kanskje særlig de unge ugifte kvinnene, oppførte seg ærbart. Sladderen og snakket - aldri helt fri. Dessuten fordi selve atskillelsen fra mennene var nok et uttrykk for det fengselet de levde i.
"Jeg danser. Flere andre danser også, modne kvinner. Litt etter litt, nesten mot sin vilje, danser de ut sin sorg og sin trang til å slippe ut, til å styrte ut i de fjerneste rom, i den brennende solen, og jeg ... jeg som snurret rundt med lukkede øyne (jeg begynner å bli svimmel), hvilket bilde har jeg å vise disse innesperrede kvinnene, de som har krøpet sammen der og allerede er innstilt på å fornekte meg? " (side 265)
I fjortenårsalderen bestemmer hun seg for å skrive dagbok. Kanskje var det der de første spirene til hennes forfatterskap dukket opp? Og enda hadde det ikke slått henne hvor urettferdig det var at kvinnene i familien hennes skulle holdes innesperret ... (side 279)
Boka inneholder et vell av nydelige og presise setninger med høy sitatfaktor. Selv uten å være i nærheten av virkelig å kunne forstå forfatterens bakgrunn, evner hun å formidle sin smerte på en slik måte at den rammet meg hardt og brutalt som leser. Selv kjærligheten, som er så vanskelig å beskrive uten at den fremstår både banal og klisjéfylt, klarer hun å formidle på en så sterk måte at den blir eksistensiell. Som om det handler om retten til å puste, retten til å leve eller dø ...
"Jeg skriker ikke, jeg er skriket. Hele den veien som har åpnet seg, omslutter gårsdagens ville krigsdans, dagens uutsigelige redsler. Så sent som i går, da min fryd over solen brøt løs, ble det straks krysset klinger over hodet på meg, støv fra stjerneskudd i den uminnelige natten ...
Jeg skriker ikke, jeg er skriket, tøyd ut i en rungende og blind flukt; det hvite toget av gjenferdsbestemødre bak meg blir til en hør som driver meg videre; ord fra det vaklende, tapte språket stiger til værs, mens mennene lengst der fremme geberder seg på dødens - eller dens maskers slagmark." (326)
Jeg håper at jeg gjennom denne bokomtalen har vekket interessen for Assia Djebar og hennes forfatterskap - enten hun nå får Nobelprisen eller ikke i neste uke. For det første skriver hun svært poetisk om mange viktige og ekstistensielle spørsmål, og for det andre er det ikke så mange muslimske kvinnelige forfattere som er oversatt til norsk, og som holder den kvaliteten som Assia Djebar står for. Bøkene hennes krever litt av leseren, men er samtidig såpass tilgjengelige at man ikke har noe å frykte ved å prøve. "Stort er fengselet" er rett og slett en fengslende roman/biografi/dokumentar!
Utgitt: 1995
Originaltittel: Vaste est la prison
Engelsk tittel: So Vast the Prison
Utgitt første gang på norsk: 2010
Forlag: Agora Publishing og Forlaget Press
Oversatt: Kari og Kjell Risvik
Antall sider: 333
ISBN: 978-82-7547-410-8
Boka har jeg kjøpt selv.
Andre omtaler av boka:
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 13. desember 2010 - Skildrer sitt lands erfaringer
- Morgenbladet v/Jakob Lothe - 3. desember 2010 - Sjølvbiografisk, men ikke sjølvopptatt
...
(Blogginnlegget er hentet fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg)
Assia Djebar (pseudonym for hennes egentlige navn Fatima-Zohra Imalayen) ble født i Algerie i 1936. Hun er både forfatter, oversetter og filmskaper, og har i løpet av sin karriere utgitt 17 bøker og laget to filmer. Djebar nevnes stadig som en aktuell kandidat for Nobels litteraturpris, og det er knyttet stor spenning til om hun får den i år. Det begynner å bli noen år siden hun utga sin siste bok (2008), og siden hun nærmer seg 80 år, begynner det å haste dersom det er meningen at hun skal få denne prisen. Nobelprisen gis nemlig ikke posthumt.
Kun fire av Assia Djebars bøker er så langt oversatt til norsk. Jeg for min del har kun lest "Kjærligheten, krigen: en mosaikk fra Algerie" (på norsk i 2010) tidligere. Det var en bok som gjorde et sterkt inntrykk. Mens jeg leste "Stort er fengselet" (en samproduksjon mellom Agora Publishing og Forlaget Press, utgitt på norsk i 2010)), løp jeg for øvrig av gårde og kjøpte "Ingen steder i mitt fars hus" (på norsk 2011). Djebar regnes som en av Nor-Afrikas mest kjente og innflytelsesrike forfattere. Hun skriver på fransk. Du kan lese mer om forfatteren her.
Agora Publishing skriver på sine nettsider følgende om "Stort er fengselet":
"Stort er fengselet er en blanding av selvbiografi og fiksjon, det er en poetisk historie om en moderne kvinne som vokser opp på 60-tallet under krigen i Algerie. Hennes ekteskap faller sammen, i et samfunn som er intolerant mot kvinner, men der det samtidig finnes et sterkt kvinnefellesskap."
Man burde vel legge til at boka i tillegg har sterke elementer av å være en dokumentar.
Forlaget Press skriver følgende på sine nettsider:
"Hun ser tilbake på sitt eget, morens og mormorens liv og innser hvor uløselig knyttet de er til Algeries århundregamle historie preget av krig, kolonialisme og undertrykkelse. Landet er et fengsel, ikke bare for kvinnene, men også for mennene - et fengsel skapt av patriarkalsk tradisjon."
"Stort er fengselet" handler altså om Assia Djebars liv, selv om grensene mellom det selvbiografiske og fiksjonen ikke er enkel å trekke for andre enn dem som besitter en dyp kjenneskap til hennes liv og levned. Måten hun skriver på får henne på et vis til å fremstå mer som et symbol på kvinners situasjon i Algerie generelt, enn at hun nødvendigvis utleverer sin egen livshistorie. Dette merkes spesielt når hun trekker frem minner fra barndom og ungdom, som samtidig er beskrivende for hvordan kvinner hadde det, der de på mange måter var innestengt i hjemmene sine - som et slags fengsel. Dette kom ytterligere på spissen fordi landet tidligere var kolonisert av Frankrike, og hvor befolkningen levde i spennet mellom tradisjonene og det moderne samfunnet som trengte seg på. Hva var viktig å videreføre og hva skulle man ta avstand fra når kampen mot kolonimaktene verserte på det verste på 1960-tallet?
Som en slags ytre rammehistorie introduseres vi for bokas jeg-person, en kvinne i førtiårene, hvis ekteskap er i ferd med å havarere. Parallellene til forfatterens eget liv er her tydelig, for også hun skilte seg fra sin første mann.
Selv om kvinnen opprinnelig giftet seg av kjærlighet, var det ikke helt enkelt å slippe fri da kjærligheten tok slutt. I bokas første del - "Utradert i hjertet" - skildres en forelskelse så sterk at hun er villig til å sette ekteskapet på spill. Hva som til slutt fører til at hun går - de sterke følelsene til den andre eller ektemannens raseri og voldelighet - er ikke godt å si.
"Han slo, og jeg kunne ikke søke tilflukt innerst i rommet, som om den åpne verandadøren hadde en egen dragning; med de kraftige armene, en voksen manns veltrente armer, ville han blindt ta tak i meg og hive meg gjennom luften slik at jeg ble knust der ute. Han slo, og jeg segnet om på gulvet, en uvanlig skjerpet sans for fare våknet straks i meg og vurderte hva som var minst risikabelt.
Først skjelte han meg ut. Så slo han. Jeg må skjerme øynene. For hans vannvidd var av et forunderlig slag: Han var ute etter å blinde meg.
"Din utro kjerring!" snerret han, og i hånden hadde han whiskyflasken, knekt i to. Jeg tenkte bare på øynene mine, og trusselen fra den vidåpne verdandadøren." (side 82-83)
Så viser det seg at den nye vidunderlige mannen ikke er så mye mann når det kommer til stykket. Han står ikke opp for henne, men vender henne ryggen. Hun forstår at det hun trodde var kjærlighet, er et falsum. Ingen mann ofrer sin ære for en kvinne ...
" ... fordi jeg ikke har opplevd denne aller siste kjærligheten, denne lidenskapen inntil døden som jeg higer etter - for det finnes ingen Isolde i islam, der finnes bare nytelsen i stunden, i det flyktige nuet, for den muslimske døden er, hva man enn sier, maskulin. For å dø, som bestemor, som så mange andre kvinner, som instinktivt, gjennom kamp og kvaler, visste hva en mann er, en "som man aldri ser ryggen til", alle disse kvinnene, de eneste som er levende helt til sin død, blir i islam - en ensformig forvandling som jeg begynner å beklage på det smerteligste - blir, når de dør, til menn!" (side 104)
Bokas andre del - "Utradert på stein" - inneholder en rekke historier om Algerie helt tilbake til 15-1600-tallet. Historiene fortelles ikke kronologisk, og underveis ble jeg sittende og lure litt på hvordan dette egentlig hørte sammen med til resten. Jeg ønsket å høre mer om jeg-personens kjærlighetsliv fra bokas første del, men ble i stedet presentert for en rekke korte historier, som alle har det til felles at de handler om Algerie. Det handler om erobringer, om slaveri, om gammel visdom, om Kartagos ødeleggelse m.m. - før vi atter får høre mer om jeg-personens familie. Nærmere bestemt om bestemoren, barnebruden, og om alle hennes ofre som ble tålt uten at hun protesterte eller led høylytt. Samtidig foregår det filminnspillinger, hvor Algeries kvinneskjebner står i fokus - under kapitteloverskrifter som "Kvinne under plogen". Noe forvirrende til tider, men like fullt interessant. Pasjoner og lidenskap på den ene siden - plikt og ære på den andre. Som når filmregissøren knekker sammen over nyheten av at Pasolini - den kjente italienske (homofile) filmregissøren) - er død.
I bokas tredje del - "Et stumt begjær" - møter vi atter jeg-personen (og Assia Djebar selv?). Vi får høre om kvinner som pynter seg til fest, selv om de må holde seg for seg selv, strengt avstengt fra mennene. Det var både til glede og sorg. Til glede fordi de da var friere til å være seg selv - til sorg fordi det hvor som helst var øyne som betraktet dem og som kunne fortelle videre om kvinnene og kanskje særlig de unge ugifte kvinnene, oppførte seg ærbart. Sladderen og snakket - aldri helt fri. Dessuten fordi selve atskillelsen fra mennene var nok et uttrykk for det fengselet de levde i.
"Jeg danser. Flere andre danser også, modne kvinner. Litt etter litt, nesten mot sin vilje, danser de ut sin sorg og sin trang til å slippe ut, til å styrte ut i de fjerneste rom, i den brennende solen, og jeg ... jeg som snurret rundt med lukkede øyne (jeg begynner å bli svimmel), hvilket bilde har jeg å vise disse innesperrede kvinnene, de som har krøpet sammen der og allerede er innstilt på å fornekte meg? " (side 265)
I fjortenårsalderen bestemmer hun seg for å skrive dagbok. Kanskje var det der de første spirene til hennes forfatterskap dukket opp? Og enda hadde det ikke slått henne hvor urettferdig det var at kvinnene i familien hennes skulle holdes innesperret ... (side 279)
Boka inneholder et vell av nydelige og presise setninger med høy sitatfaktor. Selv uten å være i nærheten av virkelig å kunne forstå forfatterens bakgrunn, evner hun å formidle sin smerte på en slik måte at den rammet meg hardt og brutalt som leser. Selv kjærligheten, som er så vanskelig å beskrive uten at den fremstår både banal og klisjéfylt, klarer hun å formidle på en så sterk måte at den blir eksistensiell. Som om det handler om retten til å puste, retten til å leve eller dø ...
"Jeg skriker ikke, jeg er skriket. Hele den veien som har åpnet seg, omslutter gårsdagens ville krigsdans, dagens uutsigelige redsler. Så sent som i går, da min fryd over solen brøt løs, ble det straks krysset klinger over hodet på meg, støv fra stjerneskudd i den uminnelige natten ...
Jeg skriker ikke, jeg er skriket, tøyd ut i en rungende og blind flukt; det hvite toget av gjenferdsbestemødre bak meg blir til en hør som driver meg videre; ord fra det vaklende, tapte språket stiger til værs, mens mennene lengst der fremme geberder seg på dødens - eller dens maskers slagmark." (326)
Jeg håper at jeg gjennom denne bokomtalen har vekket interessen for Assia Djebar og hennes forfatterskap - enten hun nå får Nobelprisen eller ikke i neste uke. For det første skriver hun svært poetisk om mange viktige og ekstistensielle spørsmål, og for det andre er det ikke så mange muslimske kvinnelige forfattere som er oversatt til norsk, og som holder den kvaliteten som Assia Djebar står for. Bøkene hennes krever litt av leseren, men er samtidig såpass tilgjengelige at man ikke har noe å frykte ved å prøve. "Stort er fengselet" er rett og slett en fengslende roman/biografi/dokumentar!
Utgitt: 1995
Originaltittel: Vaste est la prison
Engelsk tittel: So Vast the Prison
Utgitt første gang på norsk: 2010
Forlag: Agora Publishing og Forlaget Press
Oversatt: Kari og Kjell Risvik
Antall sider: 333
ISBN: 978-82-7547-410-8
Boka har jeg kjøpt selv.
| Image may be NSFW. Clik here to view.  |
| Assia Djebar (Foto: Forlaget Press) |
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 13. desember 2010 - Skildrer sitt lands erfaringer
- Morgenbladet v/Jakob Lothe - 3. desember 2010 - Sjølvbiografisk, men ikke sjølvopptatt
↧
HARRY POTTER – EN FILOSOFISK TROLLMANN AV JØRGEN GAARE &ØYSTEIN SJAASTAD
Denne boka har vært på leselista lenge! Faktisk så lenge at jeg bestemte meg for to år siden (!) å høre alle HP-bøkene på lydbok for å repetere karakterer og handling før jeg leste sakprosa-boka En filososfisk trollmann. HP-bøkene er ferdigleste for lenge siden, flere år. Og denne boka? Den er ikke lest ferdig før nå.
En gang lånte jeg den faktisk på biblioteket, men måtte levere den inne før den var lest. Synd og skam. Endelig, endelig!
Boka oppdaget jeg i to tusen og ti da jeg søkte på Harry Potter i søkeregisteret i hjemmesiden til mitt lokale bibliotek. Da dukken den opp. Nå som den er lest overrasker den meg med å være lett og grei å lese, kjempe interessant og faktisk litt morsom. Jeg liker å lese om filosofiens historie, om antikken og middelalderen, om kjente personer og personligheter opp gjennom historien. Jeg synes leseropplevelsen har vært helt kjempe!
Spesielt godt liker jeg bildene, illustrasjonene og sitatene som er flettet inn ved siden av teksten underveis. Jeg følte en slik melankoli for å lese HP-bøkene om igjen, for tredje gang. Men jeg skal ikke det, jeg skal styre meg. Jeg kan de tross alt nesten utenat, vet hva som skal skje hele tiden i handlingen og hvilke replikker som kommer.
Det er vanskelig for meg å beskrive hva denne boken handler om, jeg vet ikke helt hvorfor det er så vanskelig. La meg prøve: I en Filosofisk trollmann er det trukket eksempler fra filosofiens historie for å trekke paralleller og peke på filosofi i Harry Potters historie. Forståelig?
Ikke? La meg sitere fra bokas innside:
Hvorfor har Harry og Voldemort så mye til felles?
Hva er likheten mellom humor, forståelse og magi?
Hvorfor er magikernes verden full av byråkrati?
Er det onde et urfenomen eller et resultat av usle kår og vond barndom?
Alle disse spørsmålene med mer fikk jeg svar på! Denne boken er en fin og utspekulert måte å få barn, unge og også voksne som liker Harry Potter til å bli interessert i filosofi.
Harry Potter - en filosofisk trollmann av Jørgen Gaare & Øystein Sjaastad
Utgitt i 2006 av Arneberg Forlag
ISBN 978-82-91614-46-5
253 Sider
Kilde: Lånt på biblioteket
... (Blogginnlegget er hentet fra Stjernekast)
↧
Revolusjonær kattekos
Torgeir Rebolledo Pedersens Brødrene Zapata er så utøylet barnelitteratur at leseren må redde seg selv. I dette tilfellet kan formidleren peke på de morsomme kattetegningene og begynne der, mens teksten kanskje må vente? ...
(Blogginnlegget er hentet fra Barnebokkritikk.no)
↧
↧
Bokanmeldelse: Ti tusen skygger- En historie om Norge og de spedalske av Bjørn Godøy
Forlag: Spartacus
Tittel: Ti tusen skygger - En historie om Norge og de spedalske
Forfatter: Bjørn Godøy
Format: Innbundet
Sideantall: 257
Utgitt: 2014
Sjanger: Sakprosa
Utfordring: 100+ bøker på 1 år
Kilde: Leseeksemplar
Forfatter
Bjørn Godøy er født i 1969 og er cand. philol. i historie. Han har tidligere jobbet med dokumentarfilm, blant annet som manusforfatter på tv-serien "På jakt etter Paradiset" om Thor Heyerdahl. Han har tidligere skrevet boken Solskinn og død - Nordmenn i Kong Leopolds Kongo.
Når jeg holdt på med romanen Jeg sluttet å telle dager som er skrevet av Caterina Cattaneo kom jeg over denne sakprosa boken som handlet om det samme teamet, nemlig spedalskhet, og det ble naturlig å lese den i samme slengen. Det dukket opp enda en bok, om legen og forskeren D.C. Danielssen, på VB bokmøte litt senere og dermed ble det til at jeg leste den også. Dette ble til et aldri så lite "prosjekt"som både meg og Tine har hatt i noen uker, det har vært både spennende og interessant.
Ti tusen skygger henspeiler forøvrig til det minst antatte antall mennesker som ble angrepet av denne grufulle sykdommen her til lands. Dette sier forlaget om boken:
Spedalskhet er en av de eldste og verste sykdommer som menneskeheten kjenner til. Tidlig på 1800-tallet gikk den blant annet under navnet Lepra borealis, Norvegica. Andre steder i Europa var spedalskhet utryddet for lengst. I Norge herjet sykdommen verre enn noensinne.
På kyststrekningene mellom Stavanger og Tromsø levde folk i angst for å bli rammet. Minst ti tusen mennesker opplevde at marerittet ble virkelighet. Spedalskhet forvandlet dem til skrekkinngytende, dødningaktige skikkelser. De ble makabre skygger av seg selv.
I førti år, mellom 1830 og 1870, fremsto spedalskhet som en av de største truslene mot folkehelsen i Norge. Sykdommen lenket landet fast til en dyster og primitiv fortid - i en periode da myndighetene mer enn noe ønsket å modernisere samfunnet.
Ti tusen skygger er historien om en fryktelig sykdom, om norske myndigheters kamp for å utrydde trusselen, og om mennesker som ble ødelagt på grusomste vis. Det er også fortellingen om en komité som foreslo å kastrere alle menn i visse familier, om uregjerlige spedalske med draget på damene, og om leger som mente at Vestlandet simpelthen var helsefarlig.
Å bli rammet av spedalskhet var en tragedie for dem det gjaldt, og ikke bare var det hva sykdommen gjorde med kroppen deres men det var også frykten, uhyggen og ikke minst skammen som fulgte i kjølevannet.
Over en lang periode sendte myndighetene forskere rundt om kring i Norge og da fortrinnsvis på kysten av vestlandet og helt opp til Tromsø. Det ble fort klart at det var folket langs kysten som ble rammet av disse grusomhetene og mange mente at måten de levde på var en medvirkende årsak at de ble rammet. Det fantes to former for lepra en glatt og en knudrete form.
En av dem som reiste rundt for å studere sykdommen var den unge legen Johan Lauritz Bidenskap fra Drammen men han var aller mest opptatt av de sosiale og kulturelle forholdene og mente at folk ute på bygdene på vestlandet bodde så elendig i forhold til eller i landet. De bodde i laftede bygninger med en diger , åpen steinovn like ved inngangsdøren, såkalte røykovnstuer. ellers i landet hadde disse blitt byttet ut med ovner og peiser med skorstein for lenge siden. Han kom også frem til at urenslighet og fattigdom var en av årsakene at folk ble syke av lepra, i tillegg til for lavt inntak av kjøtt.
En annen var den kjente folkelivsgranskeren og presten Eilert Sundt som hadde mange av de samme synspunktene som Bidenskap men som følte seg mye mer hjemme blant vestlendingene enn det Bidenskap gjorde.
Johan Ernst Welhaven, far til dikteren Johan Sebastian Welhaven, var den siste presten som deltok i den vitenskapelige diskusjonen om spedalskhet i Norge og var en avholdt prest ved St. Jørgen hospitals kirke.
Landet vårt var i stor endring på 1800-tallet og de spedalske fremstod som nasjonale avvikere som ikke passet inn i bildet av Norge.
Det ble også bestemt at alle spedalske skulle registreres for å finne ut hvor mange det fantes, og alle skulle isoleres i institusjoner, kvinner og menn hver for seg for å hindre nye generasjoner spedalske.
Her i Bergen var det tilsammen tre institusjoner for de spedalske; St.Jørgen, Pleiestiftelsen no.1 og Lungegårdshospitalet som brant bare få år etter at det stod ferdig.
Mange spedalske prøvde å skjule at de var syke i frykt for å bli sendt vekk fra familien og hjemstedet sitt.
Vi får selvfølgelig høre historien om Peder Olsen Feidie, han som fortalte sin historie gjennom diktet klagesangen, han ankom St. Jørgen hospital i 1832 og bodde der til han døde i 1849. Han hadde den glatte formen for lepra.
Vi møter også igjen D.C. Danielssen og Gerhard Armauer Hansen som vi fikk kjennskap til i romanen Jeg sluttet å telle dager. Disse legene var en periode svigerfar og svigersønn når Armauer Hansen giftet seg med den ene datteren til Danielssen. Begge disse legene prøvde ved flere anledninger å smitte seg selv med lepra i et forsøk på å finne ut hvordan sykdommen oppstod og hva den kom av. Armauer Hansen var av den oppfatning at dette var en smittsom sykdom, vi vet også at han uten å spørre om tillatelse smittet en kvinnelig pasient (Kari Spidsøen), som allerede var syk med den glatte formen, med den knudrete formen ved å stikke en nål inn i øyet hennes.
Jeg merker at dette emnet interesserer meg veldig og jeg kunne skrevet side opp og side ned om dette,men jeg skal la det være noen overraskelser igjen til dere som skal lese boken. Men før jeg begynner å runde av så vil jeg bare kommentere noen av de rare "behandlingsmetodene" som ble brukt på de syke for blant annet så skulle det hjelpe å lugge pasienten, ellers så ble det anbefalt å bade i kaldt vann når det var varmt ute.
Den siste spedalske her i Norge var en kvinne på 78 år som døde så seint som i 2002.
Anbefales!
Anbefaler deg å høre intervjuet under her!
... (Blogginnlegget er hentet fra Beathesbokhylle)
Tittel: Ti tusen skygger - En historie om Norge og de spedalske
Forfatter: Bjørn Godøy
Format: Innbundet
Sideantall: 257
Utgitt: 2014
Sjanger: Sakprosa
Utfordring: 100+ bøker på 1 år
Kilde: Leseeksemplar
Forfatter
Bjørn Godøy er født i 1969 og er cand. philol. i historie. Han har tidligere jobbet med dokumentarfilm, blant annet som manusforfatter på tv-serien "På jakt etter Paradiset" om Thor Heyerdahl. Han har tidligere skrevet boken Solskinn og død - Nordmenn i Kong Leopolds Kongo.
Når jeg holdt på med romanen Jeg sluttet å telle dager som er skrevet av Caterina Cattaneo kom jeg over denne sakprosa boken som handlet om det samme teamet, nemlig spedalskhet, og det ble naturlig å lese den i samme slengen. Det dukket opp enda en bok, om legen og forskeren D.C. Danielssen, på VB bokmøte litt senere og dermed ble det til at jeg leste den også. Dette ble til et aldri så lite "prosjekt"som både meg og Tine har hatt i noen uker, det har vært både spennende og interessant.
Ti tusen skygger henspeiler forøvrig til det minst antatte antall mennesker som ble angrepet av denne grufulle sykdommen her til lands. Dette sier forlaget om boken:
Spedalskhet er en av de eldste og verste sykdommer som menneskeheten kjenner til. Tidlig på 1800-tallet gikk den blant annet under navnet Lepra borealis, Norvegica. Andre steder i Europa var spedalskhet utryddet for lengst. I Norge herjet sykdommen verre enn noensinne.
På kyststrekningene mellom Stavanger og Tromsø levde folk i angst for å bli rammet. Minst ti tusen mennesker opplevde at marerittet ble virkelighet. Spedalskhet forvandlet dem til skrekkinngytende, dødningaktige skikkelser. De ble makabre skygger av seg selv.
I førti år, mellom 1830 og 1870, fremsto spedalskhet som en av de største truslene mot folkehelsen i Norge. Sykdommen lenket landet fast til en dyster og primitiv fortid - i en periode da myndighetene mer enn noe ønsket å modernisere samfunnet.
Ti tusen skygger er historien om en fryktelig sykdom, om norske myndigheters kamp for å utrydde trusselen, og om mennesker som ble ødelagt på grusomste vis. Det er også fortellingen om en komité som foreslo å kastrere alle menn i visse familier, om uregjerlige spedalske med draget på damene, og om leger som mente at Vestlandet simpelthen var helsefarlig.
Å bli rammet av spedalskhet var en tragedie for dem det gjaldt, og ikke bare var det hva sykdommen gjorde med kroppen deres men det var også frykten, uhyggen og ikke minst skammen som fulgte i kjølevannet.
Over en lang periode sendte myndighetene forskere rundt om kring i Norge og da fortrinnsvis på kysten av vestlandet og helt opp til Tromsø. Det ble fort klart at det var folket langs kysten som ble rammet av disse grusomhetene og mange mente at måten de levde på var en medvirkende årsak at de ble rammet. Det fantes to former for lepra en glatt og en knudrete form.
En av dem som reiste rundt for å studere sykdommen var den unge legen Johan Lauritz Bidenskap fra Drammen men han var aller mest opptatt av de sosiale og kulturelle forholdene og mente at folk ute på bygdene på vestlandet bodde så elendig i forhold til eller i landet. De bodde i laftede bygninger med en diger , åpen steinovn like ved inngangsdøren, såkalte røykovnstuer. ellers i landet hadde disse blitt byttet ut med ovner og peiser med skorstein for lenge siden. Han kom også frem til at urenslighet og fattigdom var en av årsakene at folk ble syke av lepra, i tillegg til for lavt inntak av kjøtt.
En annen var den kjente folkelivsgranskeren og presten Eilert Sundt som hadde mange av de samme synspunktene som Bidenskap men som følte seg mye mer hjemme blant vestlendingene enn det Bidenskap gjorde.
Johan Ernst Welhaven, far til dikteren Johan Sebastian Welhaven, var den siste presten som deltok i den vitenskapelige diskusjonen om spedalskhet i Norge og var en avholdt prest ved St. Jørgen hospitals kirke.
Landet vårt var i stor endring på 1800-tallet og de spedalske fremstod som nasjonale avvikere som ikke passet inn i bildet av Norge.
Det ble også bestemt at alle spedalske skulle registreres for å finne ut hvor mange det fantes, og alle skulle isoleres i institusjoner, kvinner og menn hver for seg for å hindre nye generasjoner spedalske.
Her i Bergen var det tilsammen tre institusjoner for de spedalske; St.Jørgen, Pleiestiftelsen no.1 og Lungegårdshospitalet som brant bare få år etter at det stod ferdig.
Mange spedalske prøvde å skjule at de var syke i frykt for å bli sendt vekk fra familien og hjemstedet sitt.
Vi får selvfølgelig høre historien om Peder Olsen Feidie, han som fortalte sin historie gjennom diktet klagesangen, han ankom St. Jørgen hospital i 1832 og bodde der til han døde i 1849. Han hadde den glatte formen for lepra.
Vi møter også igjen D.C. Danielssen og Gerhard Armauer Hansen som vi fikk kjennskap til i romanen Jeg sluttet å telle dager. Disse legene var en periode svigerfar og svigersønn når Armauer Hansen giftet seg med den ene datteren til Danielssen. Begge disse legene prøvde ved flere anledninger å smitte seg selv med lepra i et forsøk på å finne ut hvordan sykdommen oppstod og hva den kom av. Armauer Hansen var av den oppfatning at dette var en smittsom sykdom, vi vet også at han uten å spørre om tillatelse smittet en kvinnelig pasient (Kari Spidsøen), som allerede var syk med den glatte formen, med den knudrete formen ved å stikke en nål inn i øyet hennes.
Jeg merker at dette emnet interesserer meg veldig og jeg kunne skrevet side opp og side ned om dette,men jeg skal la det være noen overraskelser igjen til dere som skal lese boken. Men før jeg begynner å runde av så vil jeg bare kommentere noen av de rare "behandlingsmetodene" som ble brukt på de syke for blant annet så skulle det hjelpe å lugge pasienten, ellers så ble det anbefalt å bade i kaldt vann når det var varmt ute.
Den siste spedalske her i Norge var en kvinne på 78 år som døde så seint som i 2002.
Uhyggen lar seg knapt overdrive Fra tid til annen skar Danielssen vekk ødelagte kroppsdeler på spedalske som led av den glatte formen. Først når pasientene hørte sagingen på benet, skjønte de at operasjonen var i gang. Med jevne mellomrom tetnet pusterøret igjen på beboerne. Etter en dramatisk kamp åpnet det seg kanskje igjen- eller kanskje ikke, Johannes Iversen,fra Fjaler var blant dem som ble kvalt til døde.Femten år gammel oppdaget han de første knutene.Seks år senere kom han til St. Jørgen. Der tok det ikke lang tid før han kjente en knute på innsiden av halsen. Han fikk vanskelig for å puste, og huden ble blålig. "Han fryser bestandig," noterte Danielssen to dager før det første kvelingsanfallet. To dager senere fulgte det andre. "Ansigtet svulmer da op og bliver mere blaat." Under det tredje forsølte Danielssen kunstig åndedrett på ham, men til ingen nytte. Iversen døde, 21 år gammel.
Denne boken inneholder selvfølgelig mye mer informasjon om ulike personer som jobbet med å kartlegge lepra enn det jeg har gjengitt her nå, forfatteren har vært veldig flink når han har gjort research til boken og han formidler på en slik måte at det holder interessen oppe hos denne leseren hele tiden, det finnes ingen "cliffhangere"slik som man kan finne i en roman men det er likefullt vanskelig å legge fra seg boken. Nå syntes jeg at historie er veldig interessant og litt ekstra spennende blir det når noe av den foregår i hjembyen min. Denne boken var en naturlig forlengelse av romanen jeg leste først så har du planer om å lese romanen Jeg sluttet å telle dager så vil jeg anbefale deg å lese denne etterpå slik meg og Tine har gjort. Her får vi vite mer om hvordan samfunnet så på dem som var syke og hva som ble gjort for dem fra myndighetenes side. En utrolig fascinerende bok om et meget interessant og spennende tema, jeg har lært veldig mye underveis.
Anbefaler deg å høre intervjuet under her!
... (Blogginnlegget er hentet fra Beathesbokhylle)
↧
Nøkkelen av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren
Image may be NSFW.
Clik here to view.![]()
Tittel: Nøkkelen
Originaltittel: Nyckeln (svensk)
Forfatter: Mats Strandberg og Sara B. Elfgren
Oversetter: Gry Brenna
Serie: Engelsfors-trilogien #3
Sider: 843
Sjanger: Fantasy
Baksidetekst:
Slutten nærmer seg i Engelsfors
Det har så vidt gått en måned siden tragedien i gymsalen på Engelsfors videregående skole, men De utvalgte får ingen tid til å hente seg inn. Snart blir verden snudd opp ned igjen. Spørsmål blir besvart. Hemmeligheter avslørt. Lojalitet settes på prøve. Tiden er i ferd med å renne ut, og De utvalgte kan bare være sikre på en ting - alt vil forandres.
Nøkkelen er siste del i Engelsfors-trilogien. De første bøkene Sirkelen og Ild, har gjort stor suksess hos kritikere og lesere. Bøkene kommer ut i over tretti land og skal filmatiseres.
Mine tanker:
Nøkkelen er siste bok i Engelsfors-trilogien. Jeg har gledet meg så lenge på denne boka, og kjøpte den med en gang den kom ut i butikkene. Engelsfors-trilogien er en svensk serie jeg kom over for noen år siden, og jeg elsket første boka. Da den andre boka kom ut, kjøpte jeg den med en gang og elsket den óg. Derfor hadde jeg ganske høye forventninger til Nøkkelen, men jeg kan trygt si at den innfridde mine forhåpninger.
Jeg leste den norske oversettelsen av boka; jeg er ikke så veldig flink i svensk... Det er dumt, men det er vanlig at det er små skrivefeil i oversettelser. Ofte er det navn som blandes, og det var det her også. Jeg synes det er synd at det blir sånn. Det kan ødelegge opplevelsen av en bok. Jeg håper virkelig at oversettere kan skjerpe seg på det området. Det trengs!
Det er en stund siden jeg leste Ild og enda lenger siden jeg leste Sirkelen, så jeg merket at det var ting jeg hadde glemt. Heldigvis kom det tilbake til meg etter hvert. Det ble litt forvirrende, men jeg klarte meg.
Jeg blir stadig vekk imponert av hvor gode karakterer Sara B. Elfgren og Mats Strandberg har skapt. De er veldig virkelige, og jeg synes de har skildret forskjellige typer jenter veldig bra. Ofte synes jeg kvinnelige karakterer i bøker kan bli litt for like, men slik er det ikke her. Her er karakterene tydelig forskjellige, og de er veldig lett å tro på og kjenne seg igjen i. Selv kan jeg kjenne meg igjen i Minoo. Jeg har opplevd lignende situasjoner og skjønner valgene hennes svært godt.
Det dukker opp noen nye og noen gamle fjes i Nøkkelen. Noen av dem følte jeg med en gang at De utvalgte ikke kunne stole på. Spesielt gjelder det Walter og Sigrid. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg fikk den følelsen med en gang selv om jeg ikke hadde noen grunn til det. Viktor, Clara og Felix derimot, stolte jeg på med en gang. Jeg vet ikke hvorfor jeg følte det slik, og jeg kommer ikke til å fortelle om jeg hadde rett eller ikke.
Jeg likte slutten veldig godt! Jeg hadde ikke gjettet at det ville gå slik. Når jeg tenker over det, var slutten veldig passende. Det var en perfekt avslutning på en veldig spennende serie, og avslutningen tydet på at det muligens kan komme noe mer en gang. Jeg vet ikke om det kommer til å skje, men det hadde vært veldig gøy!
Hvis det er noe jeg kan klage på, er det at boka er kanskje litt lang. 800+ er litt mye, og kan gjøre at folk ikke har så lyst til å lese boka. Dessverre kjenner jeg folk som dømmer bøker på lengden... For meg var det ikke et problem, og jeg vet ikke helt hva de skulle ha kutta vekk, så...
Nøkkelen innfridde mine forhåpninger, og er en veldig spennende og god avslutning på serien. Jeg anbefaler serien til alle som like fantasy.
Anmeldeleser av tidligere bøker:
Sirkelen - bok 1
Ild - bok 2
Clik here to view.
Tittel: NøkkelenOriginaltittel: Nyckeln (svensk)
Forfatter: Mats Strandberg og Sara B. Elfgren
Oversetter: Gry Brenna
Serie: Engelsfors-trilogien #3
Sider: 843
Sjanger: Fantasy
Baksidetekst:
Slutten nærmer seg i Engelsfors
Det har så vidt gått en måned siden tragedien i gymsalen på Engelsfors videregående skole, men De utvalgte får ingen tid til å hente seg inn. Snart blir verden snudd opp ned igjen. Spørsmål blir besvart. Hemmeligheter avslørt. Lojalitet settes på prøve. Tiden er i ferd med å renne ut, og De utvalgte kan bare være sikre på en ting - alt vil forandres.
Nøkkelen er siste del i Engelsfors-trilogien. De første bøkene Sirkelen og Ild, har gjort stor suksess hos kritikere og lesere. Bøkene kommer ut i over tretti land og skal filmatiseres.
Mine tanker:
Nøkkelen er siste bok i Engelsfors-trilogien. Jeg har gledet meg så lenge på denne boka, og kjøpte den med en gang den kom ut i butikkene. Engelsfors-trilogien er en svensk serie jeg kom over for noen år siden, og jeg elsket første boka. Da den andre boka kom ut, kjøpte jeg den med en gang og elsket den óg. Derfor hadde jeg ganske høye forventninger til Nøkkelen, men jeg kan trygt si at den innfridde mine forhåpninger.
Jeg leste den norske oversettelsen av boka; jeg er ikke så veldig flink i svensk... Det er dumt, men det er vanlig at det er små skrivefeil i oversettelser. Ofte er det navn som blandes, og det var det her også. Jeg synes det er synd at det blir sånn. Det kan ødelegge opplevelsen av en bok. Jeg håper virkelig at oversettere kan skjerpe seg på det området. Det trengs!
Det er en stund siden jeg leste Ild og enda lenger siden jeg leste Sirkelen, så jeg merket at det var ting jeg hadde glemt. Heldigvis kom det tilbake til meg etter hvert. Det ble litt forvirrende, men jeg klarte meg.
Jeg blir stadig vekk imponert av hvor gode karakterer Sara B. Elfgren og Mats Strandberg har skapt. De er veldig virkelige, og jeg synes de har skildret forskjellige typer jenter veldig bra. Ofte synes jeg kvinnelige karakterer i bøker kan bli litt for like, men slik er det ikke her. Her er karakterene tydelig forskjellige, og de er veldig lett å tro på og kjenne seg igjen i. Selv kan jeg kjenne meg igjen i Minoo. Jeg har opplevd lignende situasjoner og skjønner valgene hennes svært godt.
Det dukker opp noen nye og noen gamle fjes i Nøkkelen. Noen av dem følte jeg med en gang at De utvalgte ikke kunne stole på. Spesielt gjelder det Walter og Sigrid. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg fikk den følelsen med en gang selv om jeg ikke hadde noen grunn til det. Viktor, Clara og Felix derimot, stolte jeg på med en gang. Jeg vet ikke hvorfor jeg følte det slik, og jeg kommer ikke til å fortelle om jeg hadde rett eller ikke.
Jeg likte slutten veldig godt! Jeg hadde ikke gjettet at det ville gå slik. Når jeg tenker over det, var slutten veldig passende. Det var en perfekt avslutning på en veldig spennende serie, og avslutningen tydet på at det muligens kan komme noe mer en gang. Jeg vet ikke om det kommer til å skje, men det hadde vært veldig gøy!
Hvis det er noe jeg kan klage på, er det at boka er kanskje litt lang. 800+ er litt mye, og kan gjøre at folk ikke har så lyst til å lese boka. Dessverre kjenner jeg folk som dømmer bøker på lengden... For meg var det ikke et problem, og jeg vet ikke helt hva de skulle ha kutta vekk, så...
Nøkkelen innfridde mine forhåpninger, og er en veldig spennende og god avslutning på serien. Jeg anbefaler serien til alle som like fantasy.
Anmeldeleser av tidligere bøker:
Sirkelen - bok 1
Ild - bok 2
- Anna
...
(Blogginnlegget er hentet fra Bokhylla mi)
↧
Agnes Ravatn: «Stillstand – Sivilisasjonskritikk på lågt nivå»
Tidligere i høst lovet jeg at det skulle blåse en Ravatn-vind over bloggen min i nær fremtid, og for å si det sånn - jeg jobber med saken! Jeg har blant annet sikret meg så og si hele hennes forfatterskap. Fem titler så langt, og en sjette - "Ikkje" - er på vei fra Bokklubben i disse dager. Som riktignok ikke er den samme som "Ikkje til hjemlån", som kom ut i 2008, en bok som ikke er å få tak i lenger ... Men det kan kanskje forlaget etter hvert gjøre noe med? Alt for fansen, altså!?
I alle fall - Agnes Ravatn (f. 1983) har i følge Wikipedia utgitt seks bøker (men hvor kommer egentlig "Ikkje" inn i bildet?), og jeg har så langt lest tre av dem; "Fugletribunalet" (2013), "Operasjon sjølvdisiplin" (2014) og nå sist "Stillstand" (2009).
Forlaget har i sin presentasjon av boka blant annet uttalt følgende:
"Forfattar, journalist og fanzinemakar Agnes Ravatn samlar no essaya frå Dag og Tid-serien Stillstand i bokform. I denne serien oppsøkjer Ravatn situasjonar der ingenting skjer.
På slentrande vis, iblanda mild sosial angst tek ho oss med til stader i det norske samfunnet som vanlegvis ikkje blir kommenterte, som tingretten, klosteret og talarstolen på 17. mai.
Ravatn er frekk, lur, observant og morosam, og har på kort tid fått ein trufast fanskare."
Og den fanskaren tilhører jeg allerede, for å si det mildt! For Ravatn tar alt så til de grader på kornet, og fordi hun skriver om de tingene man aldri kan si direkte til de involverte, men kommenterer fra sidelinjen, kan hun tillate seg å gå svært langt og lenger enn langt.
Fellesnevneren for alle situasjonene hun skriver om er at hun oppsøker de mest obskure steder, og så sitter hun og observerer ... Forlaget har på sine nettsider presentert boka som "Innholdsrike essay om ingenting", mens det på bokas smussomslag står at Ravatn avslører uvesentlige detaljer om folk du ikke visste at du var interessert i å vite mer om ... Så vet vi det.
Underveis gjør hun blant annet et feltstudium på en kafé i Ålesund, hun oppholder seg på et kloster i noen dager og hun tilbringer litt tid på et treningsstudio. Og det handler om slanking. Som TV Norge-suksessen Tjukkholmen, der deltakerne kan se frem til et liv på salatdiett resten av livet, ellers blir de tjukke igjen på et blunk. Deprimerende! Men det sier selvsagt ingen direkte til deltakerne. Derimot tenker Ravatn høyt det de andre ikke våger å si ... Og det gjør hun på en slik måte at jeg knegget og lo meg gjennom kapittel etter kapittel - selv om, eller på tross av, at jeg noen ganger oppholdt meg i et glasshus selv ... Og når hun trekker frem treningsguruen som NRKs Puls bruker, og som i grunnen ikke har noe mer vettugt å si til folk enn at de må trene MER!, så setter hun dette også i et litt større perspektiv:
"Han når nok likevel ikkje opp til Kari Jaquesson i konkurransen om å vere den mest uspiselige personen i norsk offentligheit. Ho prøver ikkje eingong å skjule korleis ho foraktar normalt usunne menneske med dårlege vanar. Det er så ein skulle ønskje at ho blei utsett for eitt eller anna som gjorde at ho fekk smake - ikkje sin eigen - men nokon heilt andre sin medisin." (side 31-32) For eksempel at hun ble ydmyket i full offentlighet med å måtte svare på hvem som er forfatteren av "Don Quijote". Det ville ha vært omtrent like ille som at hun selv ble bedt om å forklare hva renter egentlig er ...
Beskrivelsen av hvordan forsvarer og aktor i en rettssak nærmest gjør narr av tiltalte (som ikke er der akkurat da) opprørte meg faktisk, så dette håper jeg bare er tull. Mens seansen på Rorbua i Tromsø, der Ravatn jakter på Tore Skoglund-humoren uten helt umiddelbart å finne den, fremkalte latteren igjen. Som krigsveteranen som mente at de var tvillingsjeler, mens vi i grunnen bare ventet på at han skulle dælje halvliteren i hodet hennes ... For ikke å snakke om dama i baren som klaget over at det var så trangt at de måtte stå så tett "som troll i eske". "Du skal høre mye. Tett som troll i eske. Det er eit utsegn som gjer meg lykkeleg. Det er vits meir enn god nok for meg, eg seier god natt og forlét Rorbua." (side 53)
"Då eg var lita, innbilte eg meg at eg var svært oppteken av filosofi, men då eg tok konsekvensen av denne innbilte interessa, og begynte å lese filosofi, oppdaga eg at eg ikkje var interessert likevel. Eg ville berre lære å leve rett, ikkje rote meg inn i noko helvetes dualismeproblematikk. Dette har alltid vore ei sorg for meg. Filosofien brukte alltid så lang tid på å komme til poenget, og på vegen hadde eg falle av lasset. Seinare har eg sjølvsagt forstått at det å ikkje komme til poenget er sjølve filosofiens vesen, men dét er det jo ikkje noka trøyst i." (side 56)
Akkurat dette var faktisk noe av det som fikk meg til å le mest underveis i lesingen. Det tørrvittige, sarkastiske, selvironiske islettet som ligger i det meste av det hun skriver om ... det trenger seg frem over alt. Som når hun beskriver hvordan det var å være student ...
"Plutseleg hugsar eg korleis det faktisk var å studere: Ein fylte ingen funksjon i samfunnet, ein var totalt overflødig og dermed fri. Kor mange gonger på veg til lesesalen støytte eg ikkje på ei venninne like lettsindig som meg sjølv, og så gjekk me på føremiddagskino i staden for å lese? Eg gjorde ingenting, og måtte ingenting, og hadde ingenting å leve for, så eg skjøner ikkje kvifor eg i det heile sto opp om morgonen." (side 59)
Eller når hun beskriver oppveksten og ungdomstiden med et forferdelig gruppepress på å ha de riktige klærne, og hvordan hun var dømt til en mindreverdig ungdomstid i simple Cubusklær - helt til "Lagersjefen" kom til stedet og det ble allemannseie å gå med merkeklær. Riktignok merkeklær med fabrikasjonsfeil. Lykken varte helt til noen avslørte det hele ... Noen hver kan få flashback av mindre ...
Men aller, aller morsomst er Ravatn når hun skriver om Litteraturfestivalen på Lillehammer. Nå har jeg aldri vært der selv, men det lille jeg så langt har hørt får meg til å tro at det må være enormt mye gjenkjennelse for de fleste i dette essayet. Om alle kveldene som ender på Haakons Pub for eksempel ... Og hun snakker om all energien som går med til å prøve å skape et inntrykk av å ha et langt rikere indre liv enn det man egentlig har. Dermed går all konsentrasjonen til dette, slik at man ikke får med seg noe som helst av det som skjer rundt en.
" ... ein vil jo ikkje bli kjend som den personen som sat utanfor med eit glas under kvart einaste arrangement. Men det er ein iallefall ikkje åleine om. Alt er fåfengd, og jag etter vin. Litteratur og rus er som hand og hanske, har det sikkert ein gong blitt hevda, og med rette. Litteraturfestival og tømming av minibaren er kanskje då som fot og hose. Avsluttar kvelden på Haakons Pub." (side 97)
Og så har vi kunsten da ... Ravatn gjør selvsagt et feltstudium på Nasjonalgalleriet også, og bestemmer seg for å sitte i timesvis foran Hans Gudes maleri "Hvile ved bekken". For øvrig tilfeldigvis det samme bildet som hang som reproduksjon på veggen i min oppvekst, bare for å ha nevnt det ... Skjer det noe uventet etter noen timer foran dette i og for seg banale maleriet? Over hode ikke!
"Problemet med kunst, når ein ikkje synest ein får noko ut av den aktuelle kunsten, er at ein blir tvinga til å tenkje: Er det eg som kjem til kort her, eller er det kunsten? Mykje talar for at det er eg. For når kunsten no heng her, etter å ha gått gjennom eit utal kvalitetsfilter, av personar med ypparste kompetanse på feltet - så bør ein nok stole på dei. Og då har eg altså berre meg sjølv å takke når eg ikkje kjenner noko spesielt verken i den eine eller andre retninga. Det er pinleg å ikkje ha stort utbyte av kunst. Det er sikkert det siste eg burde tilstå her i verda." (side 105)
Med dette har jeg lest nok en hylende morsom essay-samling fra Agnes Ravatns hånd. Jeg håper virkelig det kommer flere slike samlinger! Essayene hennes blir morsomme nettopp fordi hun byr på seg selv, og ikke sitter på sin høye hest og deler ut "dommer" i hytt og pine. Det hele handler om et slags "oss", og dermes skapes en allianse mellom henne som forfatter og oss som lesere. Vi er i samme båt og det er egentlig oss selv vi ler av. Dermed blir den frekke humoren mest av alt godlynt, og ikke ondskapsfull i det hele tatt. Dette er nøkkelen til hennes suksess, verken mer eller mindre, er min påstand! Dersom du ønsker å bli fornøyet og moret - løp og kjøp, sier jeg! Og ikke gjør som meg, som kastet meg grådig over boka og leste den ut i et eneste jafs. Spar på essayene, spre dem utover - så får du glede av boka leeeenge!
Utgitt: 2009
Forlag: Samlaget
Antall sider: 126
ISBN: 978-82-521-8080-0
Boka har jeg kjøpt selv.
| Image may be NSFW. Clik here to view.  |
| Agnes Ravatn (Foto: Agnete Brun) |
Andre omtaler av boka:
- NRK v/Ole Jan Larsen - 3. juni 2009 - Agnes Ravatns underlige verden
- Magasinet v/Ingvild Grane - 15. juni 2009
- Prosa 05.09 v/Ivo de Figyeiredo - En priviligert outsiders bekjennelser
↧
Tidenes fineste strikke- og heklebok?
Jeg sitter her med Lag favorittfigurene fra Barne-Tv - 25 oppskrifter fra Fantorangen til Titten Tei, av Lise Nymark i samarbeid med NRK. Boka er utgitt av Cappelen Damm og fikk meg til å smile og skrive et blogginnlegg. Her presenteres for aller første gang strikke- og hekleoppskrifter til de mest kjente og kjære figurene fra Barne-TV.
Lise Nymark er utdannet faglærer i kunst og håndverk ved Høyskolen i Oslo og holder kurs i ulike håndarbeidsteknikker for husflidslag, barn og unge.
Boken har alt fra små 3D-figurer som kan brukes som nøkkelringer til store kosedyr, sitteunderlag, strikkegensere, pute, pledd, veske. Vi snakker Fantorangen og Flode og tannpuss og bare somle litt, og labbetuss har bursdag i sofaen som et digert pledd. Jeg smiler.
Oppskriftene har ulike vanskelighetsgrad og er godt forklart.
Boka er for alle strikke- og hekleglade og alle som vil ha inspirerende hobbyprosjekter til julemarkeder, foreninger, skoler og barnehager.
Jeg smiler. Smil, du er på tv. Nesten i alle fall.
... (Blogginnlegget er hentet fra Bokloftet: Øverst i huset, innerst i hjørnet, et eseløre)
Lise Nymark er utdannet faglærer i kunst og håndverk ved Høyskolen i Oslo og holder kurs i ulike håndarbeidsteknikker for husflidslag, barn og unge.
Boken har alt fra små 3D-figurer som kan brukes som nøkkelringer til store kosedyr, sitteunderlag, strikkegensere, pute, pledd, veske. Vi snakker Fantorangen og Flode og tannpuss og bare somle litt, og labbetuss har bursdag i sofaen som et digert pledd. Jeg smiler.
Oppskriftene har ulike vanskelighetsgrad og er godt forklart.
Boka er for alle strikke- og hekleglade og alle som vil ha inspirerende hobbyprosjekter til julemarkeder, foreninger, skoler og barnehager.
Jeg smiler. Smil, du er på tv. Nesten i alle fall.
... (Blogginnlegget er hentet fra Bokloftet: Øverst i huset, innerst i hjørnet, et eseløre)
↧
↧
Nominert til nordisk pris: Finstämd och humoristisk
Brune är det lyckade resultatet av ett möte mellan två poeter, den ene med två diktsamlingar bakom sig, den andre med en rad originella och i grunden poetiska bildberättelser i bagaget. Det har blivit en på samma gång psykologiskt finstämd och närmast farsartat humoristisk barnberättelse, som - inte minst på grund av sin slösande bildrikedom - är en fröjd att högläsa för barn från sexårsåldern och uppåt och som redan har vunnit flera stora priser i hemlandet. ...
(Blogginnlegget er hentet fra Barnebokkritikk.no)
↧
ETTER DANSEN AV GUNNHILD CORWIN – JO DA, JEG GRÅT DENNE GANGEN OGSÅ
Det skal mye avlæring til før vi lærer oss å leve.
Side 52.
I siste halvdel av to tusen og elleve leste jeg den biografiske boken Idas dans. Den handler om Ida som dør av leukumi. Den tar for seg familiens kamp i tiden fra diagnosen er satt til dagen Ida dessverre dør. Boka er skildret vakkert og mykt av moren hennes Gunnhild Corwin.
Nå har Corwin skrevvet en ny bok, eller ikke nå da, den kom ut i to tusen og elleve. Det var helt perfekt å la det gå tre år mellom jeg leste disse to, de er ganske følelsesladede og hadde jeg lest begge rett etter hverandre hadde jeg blitt lei, eller måttet bli innlagt for gråtesyken.
I Etter dansen har Corwin skrildret tiden etter Idas død og hvordan hun taklet sorgen. Hun beskriver sterkt og vakkert følelsene hennes i ettertid. Åh, hvor jeg gråt. Ikke like mye som i Idag dans, heldigvis, men ikke langt unna. Dette er en sterk og resurssterk dame!
| Image may be NSFW. Clik here to view.  |
| Sitat som er med i boken. |
Hun tar et oppgjør med sorgen, hun vil ikke være stigmatisert. Jeg liker hvordan Gunnhild skriver det er ingen rett eller feil måte å leve på. Heller ikke sørge på. Der finner jeg trøst. Jeg plages ofte med tunge tanker som at det er en fasit på hvordan enn skal leve, og at jeg som ikke jobber mot denne fasiten av normale eller forventede normer - jeg lever feil. Det er vondt.
Åh hvor jeg gråt underveis mens sidene blafret forbi. Idas dans handler mest om Ida, der er fokuset. I etter dansen handler det mest om mamma Corwin. Hun fortjener også en bok - og det fikk hun.
| Image may be NSFW. Clik here to view.  |
| Dikt som er med i boken. |
Hvert kapitel er god hver for seg, men det føles hakkete, boka er liksom ikke en historie, men flere, akkurat som om den er skrevet over tid, som en dagbok uten dato og dager. En del gjentakelser er det her også, akkurat som i Idas dans, men det går bra.
En lettlest, gråtfyllt og god leseropplevelse.
Etter dansen av Gunnhild Corwin
2011
Aschehoug & Co
ISBN 978-82-03-23988-5
Kilde: Lånt på biblioteket
... (Blogginnlegget er hentet fra Stjernekast)
↧
Eivind Hofstad Evjemo: «Velkommen til oss»
Om hvordan andres sorg kan vekke egne gamle sorger ...
Eivind Hofstad Evjemo (f. 1983) har tidligere utgitt to romaner; "Vekk meg hvis jeg sovner" (2009) og "Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet" (2012). På Wikipedia kan man dessuten lese at Evjemo opprinnelig debuterte med et bidrag til antologien "Signaler" (2009), som i likhet med hans romaner ble utgitt på Cappelen Damm.
I år er Evjemo aktuell med romanen "Velkommen til oss". Boka har allerede rukket å få en del oppmerksomhet, og bare for å ha sagt det først som sist: det er velfortjent! Jeg skal komme nærmere inn på hvorfor jeg mener dette senere i mitt innlegg. For øvrig kan det være verdt å merke seg at Evjemo ikke er den eneste norske forfatteren som har 22. juli som et slags bakteppe i romanen sin. Brit Bildøen er også aktuell med en roman om sorg (som 22. juli jo nettopp handler om) i høst - i "Sju dagar i august". Den boka har jeg selvsagt skaffet meg.
Innledningsvis i boka møter vi ekteparet som er bokas hovedpersoner; Sella og Arild. Vi skriver 29. juli 2011, og det er med andre ord bare en uke siden den fatale hendelsen den 22. juli. Den hendelsen som førte til at mange foreldre mistet sitt barn - kanskje det eneste de hadde ...
Sella og Arild har mistet et barn, men ikke i forbindelse med 22. juli. Dette ligger nemlig mye lenger tilbake i tid. Noen naboer av dem har imidlertid mistet datteren sin. Hun ble drept på Utøya. Sella går slik opp i deres sorg - riktignok på avstand - at man nesten får en følelse av at det egentlig handler om henne.
Sella og Arilds naboer - de forblir navnløse - blir voldsomt eksponert i media, og Sella synes veldig synd på dem. Hun ønsker så veldig å kunne bidra med noe som kan være til trøst. F.eks. noen hjemmebakte boller. Men hun opplever i stedet at jo mer "kjendispreg" naboene får, jo mer uoverstigelig blir det i det hele tatt å nærme seg dem. I stedet betrakter hun deres sorg på avstand, der de kjører rundt i lokalmiljøet som to mimikkløse objekter, ute av stand til å overvinne muren som bygger seg opp rundt dem.
I et radiointervju uttaler faren som har mistet sin datter følgende:
"Sorg er som en tungrodd båt", sier faren, "man må ro og ause samtidig. Det viktigste er kanskje å dyrke samarbeidet, eller som en venn skrev på et lerret han gav oss: Du har ikke kommet hit for å være alene. Det har vi rammet inn og hengt opp på kjøkkenet slik at vi alltid skal bli påminnet om dette. Det har blitt et slags familiemotto. For det har blitt viktigere enn noen gang, å være nærværende for hverandre. Blir man sittende for mye alene, kan tungsinnet fort slå inn. En annen ting vi har innsett er misforholdet mellom den man tror man er og den man egentlig er, hvordan man hele tiden tenker at man har duelig kontroll over livet sitt, og at man har en rimelig klar forestilling om hvordan man kommer til å håndtere en krise. Men det stemmer ikke. Man vet ingen verdens ting. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sagt til meg selv, ro deg ned, pust inn og ut, uten at det hjelper noe som helst, for hjertet slår jo like hardt likevel." Pause. (side 29)
Gjennom hele boka går vi frem og tilbake i tid, og slik speiles et før og etter i Sella og Arilds liv. I sin tid et lykkelig par som etter hvert har stivnet for hverandre. En gang et barnløst par som adopterte et barn fra Asia. Et barn med helt klare problemer med tilknytning, og som de derfor aldri opplevde å komme helt nær. Så mistet de også ham ... Ekteparet snakker aldri om dette, men minnene lever videre i Sellas hode og kropp. Egentlig er det sorgen etter dette tapet Sella gjenopplever etter 22. juli, og kanskje oppfører hun seg slik hun den gang ønsket at andre skulle ha trøstet henne? For hun baker og hun baker, den ene gjærbaksten etter den andre. Det meste går i fryseren med tanke på påkomne behov. Midt oppi alt dør også fryseren ... Som om den blir et symbol på all den uforløste sorgen ...
"Velkommen hjem" er en bok som virkelig grep meg, selv om det er en stillferdig bok uten veldig mye ytre handling. Jeg klarte ikke å legge den fra meg, og boka ble derfor lest ut i løpet av en dag. Nå skal man selvsagt være litt forsiktig med å overforbruke begrepet "sirkle inn" i disse dager, særlig når man snakker om trønderske forfattere - for ikke å risikere at også dét blir en klisjé til slutt ... Jeg tror likevel det handler noe om dét - at historien sirkles inn, og at man kommer mer og mer inn til kjernen av hva som er bokas egentlige tema, nemlig i første rekke Sellas ubearbeidede sorg over alt som ikke ble slik hun hadde ønsket. Det dreier seg om barnløshet, om barnet som ikke ble slik hun hadde ønsket, om å miste også dette - og alt dette kommer opp til overflaten "takket være" naboenes sorg etter 22. juli. Alt belyses gjennom episode etter episode som ligger mange år tilbake. Likevel kan man på et vis si at Sellas sorg drukner i dramaet som utspant seg den 22. juli. Hennes sorg blir jo aldri som en landesorg, og hun evnet aldri å si så mange av "de riktige tingene" som naboene, hver gang de opptrer i media.
Evjemo fanger det paradoksale i den landesorgen vi alle uten videre tok del i, og det vanskelige i å nærme seg enkeltpersonene som ble rammet personlig. Sorg er og blir et tabubelagt tema, og vi blir alle så hjelpeløse når vi møter andres sorg. Hvordan skal vi forholde oss, uten å virke påtrengende? Mens andre kulturer har sine ritualer etter et dødsfall, har vi i Vesten egentlig ingen. At menneskene rundt en unngår å ta kontakt fordi man har en opplevelse av å måtte la den sørgende få fred, gjør vel bare sorgen verre? For da kommer ensomheten på toppen av det hele ...
Eller som forfatteren har uttrykt i et intervju i Dagsavisen tidligere i sommer:
"Slår sprekker
Evjemo mener at retorikken rundt den felles bearbeidingen av sorgen begynner å slå sprekker. Han påpeker at det ikke finnes en enhetlig 22. juli-sorg lenger, men et virvar av følelser, interesser og krav som ikke blir møtt.
– Jeg tror 22. juli-sorgen er komplisert. Alle har mista sin sønn eller datter, de føler ikke at de har mista et AUF-barn. I starten var retorikken kanskje litt mer preget av at vi alle i Norge har mista våre barn, men vi som ikke var direkte involvert går jo bare videre i livene våre. De som mista noen har det fremdeles like vanskelig."
Men bare for å ha presisert det: Dette er ikke egentlig en 22. juli-bok! 22. juli benyttes egentlig "bare" som et bakteppe for det som skjer spesielt med Sella, men også i hennes forhold til ektemannen Arild.
Evjemo skriver godt, og uten store fakter klarer han å formidle både stemninger og følelser på en moden og tankevekkende måte. Det er det vare og nesten ikke uttalte som tok tak i meg, som grep meg og som gjorde det umulig å legge boka fra meg.
Min interesse for å lese Evjemos øvrige bøker er for alvor vekket. Kanskje jeg skal starte med en bok jeg har hatt stående i egne bokhyller det siste året - "Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet"?
Utgitt: 2014
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 226
ISBN 978-82-02-45211-7
...
(Blogginnlegget er hentet fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg)
Eivind Hofstad Evjemo (f. 1983) har tidligere utgitt to romaner; "Vekk meg hvis jeg sovner" (2009) og "Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet" (2012). På Wikipedia kan man dessuten lese at Evjemo opprinnelig debuterte med et bidrag til antologien "Signaler" (2009), som i likhet med hans romaner ble utgitt på Cappelen Damm.
I år er Evjemo aktuell med romanen "Velkommen til oss". Boka har allerede rukket å få en del oppmerksomhet, og bare for å ha sagt det først som sist: det er velfortjent! Jeg skal komme nærmere inn på hvorfor jeg mener dette senere i mitt innlegg. For øvrig kan det være verdt å merke seg at Evjemo ikke er den eneste norske forfatteren som har 22. juli som et slags bakteppe i romanen sin. Brit Bildøen er også aktuell med en roman om sorg (som 22. juli jo nettopp handler om) i høst - i "Sju dagar i august". Den boka har jeg selvsagt skaffet meg.
Innledningsvis i boka møter vi ekteparet som er bokas hovedpersoner; Sella og Arild. Vi skriver 29. juli 2011, og det er med andre ord bare en uke siden den fatale hendelsen den 22. juli. Den hendelsen som førte til at mange foreldre mistet sitt barn - kanskje det eneste de hadde ...
Sella og Arild har mistet et barn, men ikke i forbindelse med 22. juli. Dette ligger nemlig mye lenger tilbake i tid. Noen naboer av dem har imidlertid mistet datteren sin. Hun ble drept på Utøya. Sella går slik opp i deres sorg - riktignok på avstand - at man nesten får en følelse av at det egentlig handler om henne.
Sella og Arilds naboer - de forblir navnløse - blir voldsomt eksponert i media, og Sella synes veldig synd på dem. Hun ønsker så veldig å kunne bidra med noe som kan være til trøst. F.eks. noen hjemmebakte boller. Men hun opplever i stedet at jo mer "kjendispreg" naboene får, jo mer uoverstigelig blir det i det hele tatt å nærme seg dem. I stedet betrakter hun deres sorg på avstand, der de kjører rundt i lokalmiljøet som to mimikkløse objekter, ute av stand til å overvinne muren som bygger seg opp rundt dem.
I et radiointervju uttaler faren som har mistet sin datter følgende:
"Sorg er som en tungrodd båt", sier faren, "man må ro og ause samtidig. Det viktigste er kanskje å dyrke samarbeidet, eller som en venn skrev på et lerret han gav oss: Du har ikke kommet hit for å være alene. Det har vi rammet inn og hengt opp på kjøkkenet slik at vi alltid skal bli påminnet om dette. Det har blitt et slags familiemotto. For det har blitt viktigere enn noen gang, å være nærværende for hverandre. Blir man sittende for mye alene, kan tungsinnet fort slå inn. En annen ting vi har innsett er misforholdet mellom den man tror man er og den man egentlig er, hvordan man hele tiden tenker at man har duelig kontroll over livet sitt, og at man har en rimelig klar forestilling om hvordan man kommer til å håndtere en krise. Men det stemmer ikke. Man vet ingen verdens ting. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sagt til meg selv, ro deg ned, pust inn og ut, uten at det hjelper noe som helst, for hjertet slår jo like hardt likevel." Pause. (side 29)
Gjennom hele boka går vi frem og tilbake i tid, og slik speiles et før og etter i Sella og Arilds liv. I sin tid et lykkelig par som etter hvert har stivnet for hverandre. En gang et barnløst par som adopterte et barn fra Asia. Et barn med helt klare problemer med tilknytning, og som de derfor aldri opplevde å komme helt nær. Så mistet de også ham ... Ekteparet snakker aldri om dette, men minnene lever videre i Sellas hode og kropp. Egentlig er det sorgen etter dette tapet Sella gjenopplever etter 22. juli, og kanskje oppfører hun seg slik hun den gang ønsket at andre skulle ha trøstet henne? For hun baker og hun baker, den ene gjærbaksten etter den andre. Det meste går i fryseren med tanke på påkomne behov. Midt oppi alt dør også fryseren ... Som om den blir et symbol på all den uforløste sorgen ...
"Velkommen hjem" er en bok som virkelig grep meg, selv om det er en stillferdig bok uten veldig mye ytre handling. Jeg klarte ikke å legge den fra meg, og boka ble derfor lest ut i løpet av en dag. Nå skal man selvsagt være litt forsiktig med å overforbruke begrepet "sirkle inn" i disse dager, særlig når man snakker om trønderske forfattere - for ikke å risikere at også dét blir en klisjé til slutt ... Jeg tror likevel det handler noe om dét - at historien sirkles inn, og at man kommer mer og mer inn til kjernen av hva som er bokas egentlige tema, nemlig i første rekke Sellas ubearbeidede sorg over alt som ikke ble slik hun hadde ønsket. Det dreier seg om barnløshet, om barnet som ikke ble slik hun hadde ønsket, om å miste også dette - og alt dette kommer opp til overflaten "takket være" naboenes sorg etter 22. juli. Alt belyses gjennom episode etter episode som ligger mange år tilbake. Likevel kan man på et vis si at Sellas sorg drukner i dramaet som utspant seg den 22. juli. Hennes sorg blir jo aldri som en landesorg, og hun evnet aldri å si så mange av "de riktige tingene" som naboene, hver gang de opptrer i media.
Evjemo fanger det paradoksale i den landesorgen vi alle uten videre tok del i, og det vanskelige i å nærme seg enkeltpersonene som ble rammet personlig. Sorg er og blir et tabubelagt tema, og vi blir alle så hjelpeløse når vi møter andres sorg. Hvordan skal vi forholde oss, uten å virke påtrengende? Mens andre kulturer har sine ritualer etter et dødsfall, har vi i Vesten egentlig ingen. At menneskene rundt en unngår å ta kontakt fordi man har en opplevelse av å måtte la den sørgende få fred, gjør vel bare sorgen verre? For da kommer ensomheten på toppen av det hele ...
Eller som forfatteren har uttrykt i et intervju i Dagsavisen tidligere i sommer:
"Slår sprekker
Evjemo mener at retorikken rundt den felles bearbeidingen av sorgen begynner å slå sprekker. Han påpeker at det ikke finnes en enhetlig 22. juli-sorg lenger, men et virvar av følelser, interesser og krav som ikke blir møtt.
– Jeg tror 22. juli-sorgen er komplisert. Alle har mista sin sønn eller datter, de føler ikke at de har mista et AUF-barn. I starten var retorikken kanskje litt mer preget av at vi alle i Norge har mista våre barn, men vi som ikke var direkte involvert går jo bare videre i livene våre. De som mista noen har det fremdeles like vanskelig."
Men bare for å ha presisert det: Dette er ikke egentlig en 22. juli-bok! 22. juli benyttes egentlig "bare" som et bakteppe for det som skjer spesielt med Sella, men også i hennes forhold til ektemannen Arild.
Evjemo skriver godt, og uten store fakter klarer han å formidle både stemninger og følelser på en moden og tankevekkende måte. Det er det vare og nesten ikke uttalte som tok tak i meg, som grep meg og som gjorde det umulig å legge boka fra meg.
Min interesse for å lese Evjemos øvrige bøker er for alvor vekket. Kanskje jeg skal starte med en bok jeg har hatt stående i egne bokhyller det siste året - "Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet"?
Utgitt: 2014
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 226
ISBN 978-82-02-45211-7
Boka har jeg kjøpt selv
| Image may be NSFW. Clik here to view.  |
| Eivind Hofstad Evjemo (Foto: Kristine Kleppo) |
Andre omtaler av boka:
- Forlagsliv v/Kristine Kleppo - 20. september 2014 - "Der står vi hjelpesløst alene"
- Dagsavisen v/Kristin Buvik Sivertsen - 9. juli 2014 - Sorgen med mange navn - "– Dette er ikke noen kritikk av det rundt 22. juli, men det finnes veldig mange mennesker som har en sorg som er helt usynlig i forhold. Deres døde barn var ikke et angrep på demokratiet. Jeg vil sammenligne det som finnes i den private sfæren av sorg, og det som produseres i den kulturelle sfæren om sorg og trøst, sier Evjemo."
- Morgenbladet v/Bernhard Ellefsen - 11. september 2014 - Nye betingelser "- Eivind Hofstad Evjemo slutter seg ambisiøst til den voksende 22. juli-litteraturen. Likevel sitter man igjen med et litt overraskende inntrykk av berøringsangst."
- Dagbladets Magasinet v/Bjørn Gabrielsen - 19. september 2014 - Lille land, store roman - "I norsk offentlighet hviler det et visst tabu over 22. juli. Og med god grunn. Katastrofen var så stor og implikasjonene så vidtrekkende at hendelsene ikke kan brukes, i Norge, som metafor eller som sammenligningsgrunnlag med noe annet. For forfattere blir dette selvsagt en utfordring. Man skal ha en svært sterk rygg og et suicidalt risikovillig forlag før man presenterer en tekst om 22. juli som kan misforstås som spekulativ eller harselerende."
- Bokstavelig talt - 7. oktober 2014 - "Sellas redsel for å være påtrengende blir ekstra vond å lese om etter hvert som historien om hennes egen sønn kommer fram. For Sella har faktisk den utenkelige erfaringen som kunne bundet dem sammen, dette ene, altomfattende å miste et barn under dramatiske omstendigheter. Det hun mangler er nøkkelen som åpner den porten. I Norge i 2011 kan du godt gå i rosetog, men du ringer ikke på hos naboen du aldri har snakket med før for å kondolere. De vet ikke hvem du er. De vil sikkert være i fred. Så istedet står du på utsiden og stirrer. Og venter på at den som kanskje trenger deg tar det første skrittet, gir deg en åpning. Og da kan du stå der og si Velkommen til oss, vise varme fordi du har fått tillatelsen."
- Tine sin blogg - 10. oktober 2014 - "Velkommen til oss er en liten roman bestående av en hel rekke hendelser som bare henger løst sammen. Jeg kunne ønske meg at teksten var "strammet opp" og kanskje handlet litt mer om Sellas følelser rundt det å ha mistet et barn til en terrorhandling. De som kvier seg for å lese en roman med 22/7 som bakteppe, kan ta det helt med ro, det blir ikke påtrengende. Romanen er fin, jeg ble glad i Sella og Arild og deres hverdagsliv sammen. En liten historie som blir holdt sammen av en pose rundstykker."
- Tine sin blogg - 10. oktober 2014 - "Velkommen til oss er en liten roman bestående av en hel rekke hendelser som bare henger løst sammen. Jeg kunne ønske meg at teksten var "strammet opp" og kanskje handlet litt mer om Sellas følelser rundt det å ha mistet et barn til en terrorhandling. De som kvier seg for å lese en roman med 22/7 som bakteppe, kan ta det helt med ro, det blir ikke påtrengende. Romanen er fin, jeg ble glad i Sella og Arild og deres hverdagsliv sammen. En liten historie som blir holdt sammen av en pose rundstykker."
↧
Bok: «The Color Purple»
Forfatter: Alice Walker (f. 1944)
Utgitt: 1982
Min utgåve: 2009
Format: Lydbok lest av forfatteren, 8t3min
Forlag: Recorded Books
Mål/utfordringar: 1001 bøker, Nye forfattere
Alice Walker er eit ubeskrevet blad på denne bloggen, og eg kom over romanen då eg leita etter 1001 bøker hjå Audible for å bruke opp credits. I 1983 vart Alice Walker den fyrste afrikansk-amerikanske kvinna til å vinne Pulitzerprisen for fiksjon, og vant same året National Book Award for fiksjon. Alice Walker har sjølv lest inn romanen, og det syns eg var eit utmerka sjakktrekk.
The Color Purple handler om fattige Celie, og føregår det meste av tida i landsens Georgia, USA. Celie har blitt trykt ned av menn heile sitt liv; frå han som ho trur er faren til mannen ho gifter seg med. "Faren" Alphonse slår og voldtar ho, og barna ho blir gravid med via Alphonse blir raskt tatt vekk frå Celie. Mora døyr etter å ha forbanna Celie på dødsleiet. Då Mr. (som er kallenamnet hans gjennom heile boka) kjem til Alphonse og vil gifte seg med systera til Celie, Nettie, tilbyr Alphonse heller fram Celie. Utan at Celie nødvendigvis vil gifte seg som fjortenåring, blir det slik, og Celie flytter inn til Mr. og barna hans. Nettie rømmer etter kort tid frå faren, søker tilflukt hjå Celie og Mr. før han gjer seksuelle tilnærmingar overfor ho. Nettie fortset då reisen sin, og ender opp i Afrika saman med eit misjonærektepar. Utan at dei er klar over det er dei foreldra til Celies to barn.
Før Nettie reiser lover ho å skrive til Celie, men breva uteblir og Celie konkluderer med at systera er død. Ekteskapet er dårleg, og Celie er dårleg likt av både ektemannen og barna hans. Etter som barna veks opp flytter dei ut, og sonen Harpo er den me får høyra mest om. Han gifter seg med Sofia, og dei får seks barn i rask rekkefølge. Ein dag kjem Mr. heim med si mangeårige elskerinne, Shug Avery. Ho er alvorleg sjuk, og Celie blir den som steller og pleier ho. Då Sofia tek med seg barna og forlater Harpo opner han ein nattklubb i låven. Shug, som etter omsorgsfull pleie har friskna til, synger kvar kveld i nattklubben. Celie og Shug har utvikla eit nært forhold, og etter Celies innrømmelser om at Mr. (som me får vite heiter Albert) slår ho, blir Shug verande i huset. Celie fortel om dei manglande breva, og Shug kan fortelje at det har kome utanlandske brev til huset i årevis. Damene finner breva i Alberts bil, og Celie kan endeleg lese breva frå systera.
Celie har etter mange år gått lei av Alberts oppførsel, og forlater han. Ho livnærer seg som skredder i Tennessee, og gjer det veldig bra. Etter ei tid får Celie høyre at Albert har forandra seg, og treffer han igjen. Han har innsett kor dårleg han behandla Celie, og frir til ho, denne gongen vil han gifte seg både utav hjerte og kropp. Celie avslår frieriet. Alphonse døyr plutseleg, og etterlater eigedomen sin til Celie, Ho flytter inn, og etter tredve år kjem Nettie tilbake til systera.
The Color Purple var ei sterk bok å høyre på, og det vart endå sterkare med Alice Walkers stemme. Då vart det meir verkeleg, og det er det luraste utgjevaren har gjort med romanen. The Color Purple er innom fleire tema, slik som mishandling mellom ektefeller, lesbiske forhold, rasisme og kjønnsdiskriminering. Romanen er skrevet i brevform. Kapitla starter med Dear God, Dear Celie og Dear Nettie, og Walker understreker med dette makten i eit godt skrevet brev. I mange år er brevene stemmen til Celie, og ho kan skrive ned alle sine tanker og kjensler utan at nokon kan ta frå ho stemmen. Anbefales varmt!
XOXO ... (Blogginnlegget er hentet fra My first, my last, my everything!)
Utgitt: 1982
Min utgåve: 2009
Format: Lydbok lest av forfatteren, 8t3min
Forlag: Recorded Books
Mål/utfordringar: 1001 bøker, Nye forfattere
Alice Walker er eit ubeskrevet blad på denne bloggen, og eg kom over romanen då eg leita etter 1001 bøker hjå Audible for å bruke opp credits. I 1983 vart Alice Walker den fyrste afrikansk-amerikanske kvinna til å vinne Pulitzerprisen for fiksjon, og vant same året National Book Award for fiksjon. Alice Walker har sjølv lest inn romanen, og det syns eg var eit utmerka sjakktrekk.
The Color Purple handler om fattige Celie, og føregår det meste av tida i landsens Georgia, USA. Celie har blitt trykt ned av menn heile sitt liv; frå han som ho trur er faren til mannen ho gifter seg med. "Faren" Alphonse slår og voldtar ho, og barna ho blir gravid med via Alphonse blir raskt tatt vekk frå Celie. Mora døyr etter å ha forbanna Celie på dødsleiet. Då Mr. (som er kallenamnet hans gjennom heile boka) kjem til Alphonse og vil gifte seg med systera til Celie, Nettie, tilbyr Alphonse heller fram Celie. Utan at Celie nødvendigvis vil gifte seg som fjortenåring, blir det slik, og Celie flytter inn til Mr. og barna hans. Nettie rømmer etter kort tid frå faren, søker tilflukt hjå Celie og Mr. før han gjer seksuelle tilnærmingar overfor ho. Nettie fortset då reisen sin, og ender opp i Afrika saman med eit misjonærektepar. Utan at dei er klar over det er dei foreldra til Celies to barn.
Før Nettie reiser lover ho å skrive til Celie, men breva uteblir og Celie konkluderer med at systera er død. Ekteskapet er dårleg, og Celie er dårleg likt av både ektemannen og barna hans. Etter som barna veks opp flytter dei ut, og sonen Harpo er den me får høyra mest om. Han gifter seg med Sofia, og dei får seks barn i rask rekkefølge. Ein dag kjem Mr. heim med si mangeårige elskerinne, Shug Avery. Ho er alvorleg sjuk, og Celie blir den som steller og pleier ho. Då Sofia tek med seg barna og forlater Harpo opner han ein nattklubb i låven. Shug, som etter omsorgsfull pleie har friskna til, synger kvar kveld i nattklubben. Celie og Shug har utvikla eit nært forhold, og etter Celies innrømmelser om at Mr. (som me får vite heiter Albert) slår ho, blir Shug verande i huset. Celie fortel om dei manglande breva, og Shug kan fortelje at det har kome utanlandske brev til huset i årevis. Damene finner breva i Alberts bil, og Celie kan endeleg lese breva frå systera.
Celie har etter mange år gått lei av Alberts oppførsel, og forlater han. Ho livnærer seg som skredder i Tennessee, og gjer det veldig bra. Etter ei tid får Celie høyre at Albert har forandra seg, og treffer han igjen. Han har innsett kor dårleg han behandla Celie, og frir til ho, denne gongen vil han gifte seg både utav hjerte og kropp. Celie avslår frieriet. Alphonse døyr plutseleg, og etterlater eigedomen sin til Celie, Ho flytter inn, og etter tredve år kjem Nettie tilbake til systera.
The Color Purple var ei sterk bok å høyre på, og det vart endå sterkare med Alice Walkers stemme. Då vart det meir verkeleg, og det er det luraste utgjevaren har gjort med romanen. The Color Purple er innom fleire tema, slik som mishandling mellom ektefeller, lesbiske forhold, rasisme og kjønnsdiskriminering. Romanen er skrevet i brevform. Kapitla starter med Dear God, Dear Celie og Dear Nettie, og Walker understreker med dette makten i eit godt skrevet brev. I mange år er brevene stemmen til Celie, og ho kan skrive ned alle sine tanker og kjensler utan at nokon kan ta frå ho stemmen. Anbefales varmt!
XOXO ... (Blogginnlegget er hentet fra My first, my last, my everything!)
↧
↧
Bokanmeldelse: Svar på brev frå Helga av Bergsvein Birgirsson
Forlag: Pelikanen
Norsk tittel: Svar på brev frå Helga
Forfatter: Bergsvein Birgirsson
Oversetter: Johannes Gjerdåker
Format: Ebok
Sideantall: 104
Utgitt: 2010
Min utgave: 2012
Utfordring:100+ på 1 år, Ebook Challenge 2014
Kilde:eBokBib
Forfatter
Bergsvein Birgirrson er fødti 1971 og er en Islandsk forfatter bosatt i Bergen. Birgisson er Dr. art. i norrøn filologi og har gitt ut flere romaner og diktsamlinger. Svar på brev frå Helga var nominert til Nordisk råds litteraturpris i 2012.
Sauebonden Bjarne Gislason er blitt en gammel mann, og alene på gården etter at kona, Unn, ble lagt inn på et pleiehjem og senere gikk bort.
For mange år siden fikk han et brev fra elskerinnen Helga som hadde tatt barna med seg og flyttet til Reyjarvik, og først nå ble det riktig for ham å svare på dette brevet. Det ble et langt svar, så langt at det ble en hel liten bok av det.
Helga ville at han skulle flytte med henne til byen, men han valgte å bli boende igjen på landsbygda og hvorfor det var det riktige valget for ham ville han forklare i brevet til henne.
Eg hadde aldri i mi tid sett slik åtferd. Og då sa du det, då eg gjekk for å gråta over dette på brysta dine. Men det var ikke sjølve orda som gav meg styrke, men måten du sa det på, i tung og søtangande lukt av sauevask trykte du hovudet mitt mot barmen din, dei velsigna tuvene dine, og sa lågt og djupt, som eit sog i juvet.
"Elsk henne - gjennom meg."
Elsk henne gjennom deg! Og så køyrde du hovudet mitt mot deg tunge brysta dine, og kva for ein mann kunne stått imot slik medferd?
I dette brevet som er full av uforløst begjær og lengsel etter Helga så mimrer han tilbake til den tiden de innledet et forhold. De var begge gift, han med Unn som hadde blitt veldig sur og bitter etter en operasjon som slett ikke hadde gått bra, og Helga som bodde på nabogården var gift med bonden Hallgrim, men dette var en fyr ikke Bjarne var særlig begeistret for.
Tiden med Helga kaller Bjarne for paringstiden og er tildels veldig erotisk beskrevet. Det ender med at hun blir gravid med Bjarnes barn og derfor vil hun at de skal flytte til storbyen, men Bjarne vil ikke. Han er redd for hva storbyen gjør med menneskene for han har en forestilling om at folk i byen mister seg selv og denne frykten gjør at han velger å bli boende samtidig som han har en dyp respekt for tradisjoner og bygdelivet.
Ein mann kan tala fagre ord om kjærleiken, kjære Helga, men det lovar sjeldan godt, for då er han i ferd med å gjera noko som er stikk i strid med kjærleiken.
I tillegg til mimringen over tiden de hadde sammen for alle de årene siden får vi servert både bygdeslarv og historier som den om liket de skulle hente men glemte igjen, og dette førte til kvinnens gjenlevende mann måtte røyke liket for at det ikke skulle gå i oppløsning før de fikk liket i vigslet jord når været hadde stilnet og det var mulig å ta seg ut dit igjen for å hente det.
Denne lille romanen er annerledes enn annet jeg har lest før. Noe av lesingen er aldeles gripende og jeg sitter med klumpen i halsen og i neste øyeblikk må jeg flire godt. Det er sårt å lese om Unn som ikke hadde det så kjekt, men også sårt å lese om det elskende paret som ikke kunne få hverandre.
Det er mye lengsel og begjær som skinner gjennom i brevet den godeste Bjarne skriver til sin elskende Helga, men dette er ikke bare en ulykkelig kjærlighetshistorie men også en hyllest til folket som bor på avsidesliggende steder og ofte må klare seg uten mange tekniske hjelpemidler.
Dette er en sterk bok og ikke minst er det på grunn av det sterke og litt råe språket forfatteren bruker, jeg liker nynorsk bedre og bedre. Men det er også kontraster her for forfatteren skriver med ømhet og kjærlighet vel så mye. Når jeg skjønner hvor mye Bjarne har ofret når han valgte bygden fremfor kjærligheten så klarer jeg ikke å la være å tenke på hva som får folk til å ta slike valg. På en måte kan jeg også forstå ham men det blir en dyr pris å betale. Men livet er jo fullt av valg og sånn er det for oss alle. Denne boken håper jeg blir plukket opp av mange flere og det er ikke noe rart at den ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris for dette var en skikkelig god bok.
Anbefales varmt!
... (Blogginnlegget er hentet fra Beathesbokhylle)
Norsk tittel: Svar på brev frå Helga
Forfatter: Bergsvein Birgirsson
Oversetter: Johannes Gjerdåker
Format: Ebok
Sideantall: 104
Utgitt: 2010
Min utgave: 2012
Utfordring:100+ på 1 år, Ebook Challenge 2014
Kilde:eBokBib
Forfatter
| Image may be NSFW. Clik here to view.  |
| Foto:Bergen offentlige bibliotek |
Sauebonden Bjarne Gislason er blitt en gammel mann, og alene på gården etter at kona, Unn, ble lagt inn på et pleiehjem og senere gikk bort.
For mange år siden fikk han et brev fra elskerinnen Helga som hadde tatt barna med seg og flyttet til Reyjarvik, og først nå ble det riktig for ham å svare på dette brevet. Det ble et langt svar, så langt at det ble en hel liten bok av det.
Helga ville at han skulle flytte med henne til byen, men han valgte å bli boende igjen på landsbygda og hvorfor det var det riktige valget for ham ville han forklare i brevet til henne.
Eg hadde aldri i mi tid sett slik åtferd. Og då sa du det, då eg gjekk for å gråta over dette på brysta dine. Men det var ikke sjølve orda som gav meg styrke, men måten du sa det på, i tung og søtangande lukt av sauevask trykte du hovudet mitt mot barmen din, dei velsigna tuvene dine, og sa lågt og djupt, som eit sog i juvet.
"Elsk henne - gjennom meg."
Elsk henne gjennom deg! Og så køyrde du hovudet mitt mot deg tunge brysta dine, og kva for ein mann kunne stått imot slik medferd?
I dette brevet som er full av uforløst begjær og lengsel etter Helga så mimrer han tilbake til den tiden de innledet et forhold. De var begge gift, han med Unn som hadde blitt veldig sur og bitter etter en operasjon som slett ikke hadde gått bra, og Helga som bodde på nabogården var gift med bonden Hallgrim, men dette var en fyr ikke Bjarne var særlig begeistret for.
Tiden med Helga kaller Bjarne for paringstiden og er tildels veldig erotisk beskrevet. Det ender med at hun blir gravid med Bjarnes barn og derfor vil hun at de skal flytte til storbyen, men Bjarne vil ikke. Han er redd for hva storbyen gjør med menneskene for han har en forestilling om at folk i byen mister seg selv og denne frykten gjør at han velger å bli boende samtidig som han har en dyp respekt for tradisjoner og bygdelivet.
Ein mann kan tala fagre ord om kjærleiken, kjære Helga, men det lovar sjeldan godt, for då er han i ferd med å gjera noko som er stikk i strid med kjærleiken.
I tillegg til mimringen over tiden de hadde sammen for alle de årene siden får vi servert både bygdeslarv og historier som den om liket de skulle hente men glemte igjen, og dette førte til kvinnens gjenlevende mann måtte røyke liket for at det ikke skulle gå i oppløsning før de fikk liket i vigslet jord når været hadde stilnet og det var mulig å ta seg ut dit igjen for å hente det.
Denne lille romanen er annerledes enn annet jeg har lest før. Noe av lesingen er aldeles gripende og jeg sitter med klumpen i halsen og i neste øyeblikk må jeg flire godt. Det er sårt å lese om Unn som ikke hadde det så kjekt, men også sårt å lese om det elskende paret som ikke kunne få hverandre.
Det er mye lengsel og begjær som skinner gjennom i brevet den godeste Bjarne skriver til sin elskende Helga, men dette er ikke bare en ulykkelig kjærlighetshistorie men også en hyllest til folket som bor på avsidesliggende steder og ofte må klare seg uten mange tekniske hjelpemidler.
Dette er en sterk bok og ikke minst er det på grunn av det sterke og litt råe språket forfatteren bruker, jeg liker nynorsk bedre og bedre. Men det er også kontraster her for forfatteren skriver med ømhet og kjærlighet vel så mye. Når jeg skjønner hvor mye Bjarne har ofret når han valgte bygden fremfor kjærligheten så klarer jeg ikke å la være å tenke på hva som får folk til å ta slike valg. På en måte kan jeg også forstå ham men det blir en dyr pris å betale. Men livet er jo fullt av valg og sånn er det for oss alle. Denne boken håper jeg blir plukket opp av mange flere og det er ikke noe rart at den ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris for dette var en skikkelig god bok.
Anbefales varmt!
... (Blogginnlegget er hentet fra Beathesbokhylle)
↧
Engines of War av George Mann
Image may be NSFW.
Clik here to view.![]()
Tittel: Engines of War
Forfatter: George Mann
Serie: Doctor Who
Sider: 312
Sjanger: Science Fiction
Baksidetekst:
"I've had many faces. Many lives. I don't admit to all of them. There's one life I've tried very hard to forget - the Doctor who fought in the Time War."
The Great Time War has raged for centuries, ravaging the Universe. Scores of human colony planets are now overrun by Dalek occupation forces. A weary, angry Doctor leads a flotilla of Battle TARDISes against the Dalek stronghold, but in the midst of the carnage, the Doctor's TARDIS crashes to a planet below: Moldox.
As the Doctor is trapped in an apocalyptic landscape, Dalek patrols roam amongst the wreckage, rounding up the remaining civilians. But why haven't the Daleks simply killed the humans?
Searching for answers the Doctor meets 'Cinder', a young Dalek hunter. Their struggles to discover the Dalek plan take them from the ruins of Moldox to the halls of Gallifrey, and set in motion a chain of events that will change everything. And everyone.
An epic novel of the Great Time War featuring the War Doctor as played by John Hurt.
Mine tanker:
Det er en stund siden jeg fikk vite at det skulle skrives en bok om the Time War, og jeg ble med en gang veldig spent. Det er en del av Doctor Who jeg alltid har hatt lyst til å få vite mer om. Derfor kjøpte jeg Engines of War da jeg fant den på Outland i Olso. Det er en stund siden, men jeg har ikke fått lest boka før nå.
Det er ikke den første Doctor Who-boka jeg har lest. Tidligere har jeg lest Shroud of Sorrow om den ellevte Doktoren som spilt av Matt Smith. Det er helt klart hvilken av de to jeg liker best, og det er Engines of War. Historien i denne boka var bedre, mye mer Doctor Who-ish og mye mer spennende. Den hadde alt en historie om Doktoren trenger. I tillegg var historien mer seriøs, men det kan ha mye med de to forskjellige Doktorene å gjøre. The War Doctor, som John Hurts Doktor kalles, er mye mer seriøs enn Matt Smiths Doktor.
The War Doctor har ikke mye tid på skjermen. Han er kun med i en episode: 50-årsspesialen The Day of the Doctor. Jeg likte godt det jeg så i den episoden, og var derfor veldig spent på å lære mer om ham som karakter. Det var veldig gøy å lære mer om the War Doctor, og jeg likte godt det jeg fikk vite. Jeg kunne tydelig se John Hurt i karakteren, og det er veldig positivt :)
Doktoren møter på en ung jente, Cinder. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg synes om henne. Av og til likte jeg henne godt og synes hun tok akkurat de riktige valgene, og andre ganger irriterte hun meg skikkelig. Handlingene hennes ble litt klisjé, og hun minnet meg litt for mye om andre lignende karakterer; "sterke" kvinnelige karakterer, som egentlig er veldig endimensjonale. I denne boka var det Doktoren som blomstret. Cinder var mer som en statist.
Patrick Ness skriver i boka The Ask and the Answer: "War makes monsters of men." I Engines of War er det tydelige eksempler på at dette er sant. Det gjelder spesielt hvordan Doktorens eget folk, the Time Lords, utvikler seg, og da spesielt Rassilon. Jeg liker ikke Rassilon. Nå har jeg endelig fått en forklaring på hva Doktoren mener når han sier at the Time Lords ikke var de samme på slutten av the Time War, og det hjelper meg med å forstå hvorfor han tok akkurat det valget han gjorde i The Day of the Doctor.
Jeg likte svært godt Engines of War og fikk lyst til å lese flere Doctor Who-bøker. Anbefaler for alle Doctor Who-fans.
Anmeldelser av tidligere bøker:
Shroud of Sorrow
- Anna ... (Blogginnlegget er hentet fra Bokhylla mi)
Clik here to view.
Tittel: Engines of WarForfatter: George Mann
Serie: Doctor Who
Sider: 312
Sjanger: Science Fiction
Baksidetekst:
"I've had many faces. Many lives. I don't admit to all of them. There's one life I've tried very hard to forget - the Doctor who fought in the Time War."
The Great Time War has raged for centuries, ravaging the Universe. Scores of human colony planets are now overrun by Dalek occupation forces. A weary, angry Doctor leads a flotilla of Battle TARDISes against the Dalek stronghold, but in the midst of the carnage, the Doctor's TARDIS crashes to a planet below: Moldox.
As the Doctor is trapped in an apocalyptic landscape, Dalek patrols roam amongst the wreckage, rounding up the remaining civilians. But why haven't the Daleks simply killed the humans?
Searching for answers the Doctor meets 'Cinder', a young Dalek hunter. Their struggles to discover the Dalek plan take them from the ruins of Moldox to the halls of Gallifrey, and set in motion a chain of events that will change everything. And everyone.
An epic novel of the Great Time War featuring the War Doctor as played by John Hurt.
Mine tanker:
Det er en stund siden jeg fikk vite at det skulle skrives en bok om the Time War, og jeg ble med en gang veldig spent. Det er en del av Doctor Who jeg alltid har hatt lyst til å få vite mer om. Derfor kjøpte jeg Engines of War da jeg fant den på Outland i Olso. Det er en stund siden, men jeg har ikke fått lest boka før nå.
Det er ikke den første Doctor Who-boka jeg har lest. Tidligere har jeg lest Shroud of Sorrow om den ellevte Doktoren som spilt av Matt Smith. Det er helt klart hvilken av de to jeg liker best, og det er Engines of War. Historien i denne boka var bedre, mye mer Doctor Who-ish og mye mer spennende. Den hadde alt en historie om Doktoren trenger. I tillegg var historien mer seriøs, men det kan ha mye med de to forskjellige Doktorene å gjøre. The War Doctor, som John Hurts Doktor kalles, er mye mer seriøs enn Matt Smiths Doktor.
The War Doctor har ikke mye tid på skjermen. Han er kun med i en episode: 50-årsspesialen The Day of the Doctor. Jeg likte godt det jeg så i den episoden, og var derfor veldig spent på å lære mer om ham som karakter. Det var veldig gøy å lære mer om the War Doctor, og jeg likte godt det jeg fikk vite. Jeg kunne tydelig se John Hurt i karakteren, og det er veldig positivt :)
Doktoren møter på en ung jente, Cinder. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg synes om henne. Av og til likte jeg henne godt og synes hun tok akkurat de riktige valgene, og andre ganger irriterte hun meg skikkelig. Handlingene hennes ble litt klisjé, og hun minnet meg litt for mye om andre lignende karakterer; "sterke" kvinnelige karakterer, som egentlig er veldig endimensjonale. I denne boka var det Doktoren som blomstret. Cinder var mer som en statist.
Patrick Ness skriver i boka The Ask and the Answer: "War makes monsters of men." I Engines of War er det tydelige eksempler på at dette er sant. Det gjelder spesielt hvordan Doktorens eget folk, the Time Lords, utvikler seg, og da spesielt Rassilon. Jeg liker ikke Rassilon. Nå har jeg endelig fått en forklaring på hva Doktoren mener når han sier at the Time Lords ikke var de samme på slutten av the Time War, og det hjelper meg med å forstå hvorfor han tok akkurat det valget han gjorde i The Day of the Doctor.
Jeg likte svært godt Engines of War og fikk lyst til å lese flere Doctor Who-bøker. Anbefaler for alle Doctor Who-fans.
Anmeldelser av tidligere bøker:
Shroud of Sorrow
- Anna ... (Blogginnlegget er hentet fra Bokhylla mi)
↧
Unnskyld av Ida Hegazi Høyer.
Med utdelingen av Bokbloggerprisen 2013 friskt i minnet er jeg nå på jakt etter nye, spennende og gode bøker som det kan passe å nominere til neste års pris. Jeg har dessverre ikke fått lest så mange av årets norske bøker, men har satt meg som mål å lese noen nøye utvalgte titler frem mot […]Image may be NSFW.
Clik here to view.![]()
...
(Blogginnlegget er hentet fra siljes skriblerier)
Clik here to view.
...
(Blogginnlegget er hentet fra siljes skriblerier)
↧